Blodigle er en art av leddormer i orden kjeveigler (Arhynchobdellida). De lever av å suge blod. Blodigler er utbredt i Europa og deler av Asia. Tidligere ble blodigla brukt til årelating, fordi man trodde sykdom kom av urent blod. I dag er blodigla igjen tatt i bruk innen medisinen i forbindelse med påsying av avrevne kroppsdeler.
Bygning
Blodigla kan bli opptil 15–20 centimeter lang. Ryggen er mørkt grågrønn, nesten svart, med langsgående, rødbrune striper. Buksiden er gulgrønn med mørke flekker. Som hos andre leddormer er kroppen delt i segmenter; hos blodigla er det 33 ledd. Blodigle kan forveksles med hesteigle, men hesteigle mangler de rødbrune stripene over ryggen.
I hver ende av kroppen sitter en sugeskål. Den fremre sugeskålen omgir munnåpningen. I svelget bak munnen sitter tre kjever, som er tett besatt med skarpe kalktenner. Hver kjeve kan ha opptil 95 små kalktenner. Når blodigla biter seg gjennom huden, etterlater den et Y-formet sår etter kjevene.
Levevis
Iglen biter hull i huden til vertsdyret med kjevene. Når huden er gjennomtrengt, injiserer blodigla et antikoagulerende stoff, hirudin, i såret. En blodigle suger vanligvis 5–15 milliliter blod, men kan også lagre opptil fem ganger sin egen vekt av blod i tarmen. Den kan leve lenge på ett blodmåltid. Egne bakterier i tarmen bryter ned blodet svært langsomt. Innholdet i en full tarm kan vare i opptil ett år.
Blodigla har frosk og padde som et viktig næringsgrunnlag, spesielt for små individer. Når de vokser seg større, er pattedyr viktige byttedyr. Blodigla lever i flere år.
Formering
Blodigla er hermafroditt, det vil si at hvert individ har både hannlige og hunnlige kjønnsorganer. Forplantningen foregår ved kryssbefruktning. Eggene legges i kokonger, som graves ned langs bredden på vannet de lever i.
Utbredelse
Blodigle har sin utbredelse i Europa og deler av Asia. I Europa har bestanden av blodigle gått kraftig tilbake. Dette tilskrives at blodigler over lang tid ble sluppet fri fra helseinstitusjoner der den var brukt til medisinske formål. Disse har dødd ut over tid, og forekomsten av blodigler har stabilisert seg til det som regnes som naturlige populasjoner. Det er derimot usikkert hvilken innvirkning import av igler fra Asia og forflytning i Europa til medisinske formål har hatt på opphav og utbredelse til blodigla i Europa.
I Norge finnes blodigla i næringsrike dammer og tjern, men også i næringsfattige innsjøer. Utbredelsen følger i stor grad lavlandet langs kysten fra Østfold til Trøndelag.
Blodigle har siden 2001 vært inkludert på lista over freda arter i Norge (Forskrift om fredning av truede arter). Det innebærer at den sammen med i underkant av 70 andre arter er "fredet mot direkte skade og ødeleggelse, innsamling og annen form for direkte etterstrebelse". Dette gjelder fortsatt, selv om den på norsk rødliste ble kategorisert som livskraftig (2021), men hhv nær truet (2015) og sårbar (2010).
Årelating
I eldre tid ble blodiglen mye brukt til årelating, fordi man trodde mange sykdommer kom av «urent» blod som måtte fjernes. Ved midten av 1800-tallet ble det årlig brukt millioner av blodigler i Europa, og det ble drevet systematisk oppdrett. Blodigler fantes i alle apotek, og «iglekoner» gikk rundt på landet og satte igler på folk.
Blodiglen var utbredt over store deler av Europa, men ble mange steder utryddet under innsamlingen. Da det var fare for infeksjoner, ble det slutt på bruken på begynnelsen av 1900-tallet.
I de senere år er blodigler igjen tatt i bruk i medisinen. De brukes blant annet ved påsying av avrevne kroppsdeler fordi deres antikoagulerende stoffer er med på å hindre blodpropp. Iglene festes på den avrevne kroppsdelen, for eksempel en finger, og fører til økt blodstrøm i vevet. Ved hjelp av moderne genteknologi kan det antikoagulerende stoffet hirudin nå fremstilles kunstig.
Les mer i Store norske leksikon
Eksterne lenker
Litteratur
- Dolmen, Dag; Økland, Karen Anna; Økland, Jan; Syvertsen, Kåre og Rabben, Jan. 1994. Blodiglas utbredelse og levevis i Norge. Fauna 47: 214–229.