Blodigle er en art av leddormer i orden kjeveigler (Arhynchobdellida). De lever av å suge blod. Blodigler er utbredt i Europa og deler av Asia. Tidligere ble blodigla brukt til årelating, fordi man trodde sykdom kom av urent blod. I dag er blodigla igjen tatt i bruk i medisinen i forbindelse med påsying av avrevne kroppsdeler.
Bygning
Blodigla kan bli opptil 15–20 cm lang. Ryggen er mørkt grågrønn, nesten svart, med langsgående, rødbrune striper. Buksiden er gulgrønn med mørke flekker. Som hos andre leddormer er kroppen delt i segmenter, hos blodigla er det 33 ledd. Blodigle kan forveksles med hesteigle, men hesteigle mangler de rødbrune stripene over ryggen.
I hver ende av kroppen sitter en sugeskål. Den fremre sugeskålen omgir munnåpningen. I svelget bak munnen sitter tre kjever, som er tett besatt med skarpe kalktenner. Hver kjeve kan ha opptil 95 små kalktenner. Når blodigla biter seg gjennom huden etterlater den et Y-fomet sår etter kjevene.
Levevis
Iglen biter hull med kjevene i huden til vertsdyret. Når huden er gjennomtrengt, injiserer blodigla et antikoagulerende stoff, hirudin, i såret. En blodigle suger vanligvis 5–15 milliliter blod, men kan også lagre opptil fem ganger sin egen vekt av blod i tarmen. Den kan leve lenge på ett blodmåltid. Egne bakterier i tarmen bryter ned blodet svært langsomt. Innholdet i en full tarm kan vare opptil et år.
Blodigla har frosk og padde som et viktig næringsgrunnlag, spesielt for små individer. Når de vokser seg større, er pattedyr viktige byttedyr. Blodigla lever i flere år.
Formering
Blodigla er hermafroditt, det vil si at hvert individ har både hannlige og hunnlige kjønnsorganer. Forplantningen foregår ved kryssbefruktning. Eggene legges i kokonger, som graves ned langs breddene på vannet de lever i.
Utbredelse
Blodigle har sin utbredelse i Europa og deler av Asia. I Europa har bestandene av blodigle gått kraftig tilbake. Det tilskrives at det over lang tid ble sluppet fri blodigler fra helseinstitusjoner der den var brukt til medisinske formål. Disse har dødd ut over tid, og forekomsten av blodigler har stabilisert seg til det som regnes som naturlige populasjoner. Det er derimot usikkert i hvilken grad import av igler fra Asia og forflytning i Europa til medisinske formål har hatt på opphav og utbredelse til blodigla i Europa.
I Norge finnes blodigla i næringsrike dammer og tjern, men også i næringsfattige innsjøer. Utbredelsen følger i stor grad lavlandet langs kysten fra Østfold til Trøndelag.
Årelating
I eldre tid ble blodiglen mye brukt til årelating, fordi man trodde mange sykdommer kom av «urent» blod som måtte fjernes. Ved midten av 1800-tallet ble det årlig brukt millioner av blodigler i Europa, og det ble drevet systematisk oppdrett. Blodigler fantes i alle apotek, og «iglekoner» gikk rundt på landet og satte igler på folk.
Blodiglen var utbredt over store deler av Europa, men ble mange steder utryddet under innsamlingen. Da det var fare for infeksjoner, ble det slutt på bruken på begynnelsen av 1900-tallet.
I de senere år er blodigler igjen tatt i bruk i medisinen. De brukes blant annet ved påsying av avrevne kroppsdeler fordi deres antikoagulerende stoffer er med på å hindre blodpropp. Iglene festes på den avrevne kroppsdelen, for eksempel en finger. Det øker blodstrømmen i vevet. Ved hjelp av moderne genteknologi kan det antikoagulerende stoffet hirudin nå fremstilles kunstig.
Les mer i Store norske leksikon
Litteratur
- Dolmen, D., Økland, K.A., Økland, J., Syvertsen, K. og Rabben, J. (1994). Blodiglas utbredelse og levevis i Norge. Fauna 47, 214 – 229.