ørken

Varme ørkener har høy temperatur året rundt, men store forskjeller mellom dag- og nattetemperatur. De store døgnforskjellene skyldes stor sparsommelighet på både skydekke og vegetasjon, som begge bidrar til å holde temperaturen oppe om natten. Varme ørkener dekker 13–14 prosent av Jordens overflate, og ligger i det subtropiske høytrykksområdet rundt 30 grader nord og sør for ekvator, eksempelvis Sahara, Den arabiske ørken og Den australske ørken.

Ved ekvator stiger varm, fuktig luft opp mens den slipper fra seg nedbør, hvorpå den beveger seg nordover og sørover og er meget tørr når den synker i dette området fordi havet er så kaldt at en får lite fordampning derfra. Dette skaper et konstant høytrykk som hindrer fuktig luft i å trenge inn i høytrykksområdet. Noen av de varme ørkenene – Namibørkenen, Atacama og Sonora – er kystørkener på vestsiden av kontinentene, der en har oppstrømning av kaldt vann.

I tillegg til at det generelt er lite nedbør er den i tillegg svært uforutsigbar og uten en årlig regntid, slik at planter og dyr ikke kan tilpasse seg et sesongmessig mønster. Enkelte steder kan ha flere år uten regn. Når regn først kommer, kan det være som lokale, ekstremt kraftige regnskyll.

Landskapet i varme ørkener er meget varierende. På grunn av den sparsommelige vegetasjonen har vinderosjon stor effekt. Omtrent 20 prosent av Jordens ørkener, og spesielt utbredt i Arabia, er sandørken. Sandørkener består av både sandsletter og sanddyner i stadig bevegelse. De siste kan være lange, bølgeformede dyner, halvmåneformede barkaner, eller pyramideformede «sandfjell» på opptil 1000 meters høyde.

En annen vanlig ørkentype er grusørken, som kalles reg i Sahara. Paradoksalt nok har ofte vannerosjon vært viktig i utformingen av landskapet – fordi regn ofte kommer som kraftige regnskyll. Elveleiene, wadiene, kan bli store, og i noen områder danner tette nettverk av bekkedaler ufremkommelige områder, badlands. Ørkener har ofte mye salter i jordsmonnet som andre steder har blitt skylt bort. De tørreste ørkenene har et jordsmonn med vanlig salt, natriumklorid, mens mindre tørre ørkener har gips eller kalsiumkarbonat.

Varme ørkener har meget lav biologisk produksjon eller primærproduksjon, omtrent på nivå med tundra. Både plante- og dyreliv i ørkenen er sterkt tilpasset de spesielle utfordringene i dette klimaet. I ørkener som ligger isolert fra hverandre har ofte ubeslektede organismer utviklet lignende tilpasninger, såkalt konvergens.

1. Å finne vann. Noen planter oppnår dette med ekstremt dype røtter som kan nå grunnvann, andre (blant annet kaktus) med grunne, vidt utbredte røtter som effektivt suger opp vann under regnskyll. Pattedyr kan grave etter vann i elveleier, mens mange insekter er nattaktive og utnytter nattedugg. Noen biller i kystørkener stiller seg i en bestemt stilling med «rumpa i været» for å samle kondens fra vinden.
2. Å lagre vann. Mange planter har utviklet tykke stengler og blad som kan lagre vann. Slike planter kalles sukkulenter. Et dyr som kamelen kan drikke enorme mengder vann og lagre det både i magen og i vevet i puklene.
3. Å tape minst mulig vann. Mange planter har en ekstra tykk hinne, kutikula, som dekker overhuden. (Se tørkeresistens.) Planter kan miste mye vann når de åpner porene i bladene, noe de må gjøre for å ta opp karbondioksid for å drive fotosyntese i dagslyset. Noen planter er i stand til å lagre karbondioksid som de tar opp om natten når det er kaldere, og de mister derfor mindre fuktighet ved å åpne bladporene. Om dagen har de lukkede porer og bruker av den lagrede karbondioksiden. Mange ørkendyr er også skumringsaktive eller nattaktive for å unngå vanntap. Små pattedyr er i stand til å produsere en meget konsentrert urin for å minske vanntapet ved urinering.
4. Tåle høye temperaturer. Mange organismer, både planter og dyr, bruker hår som isolasjon mot solstråling. Planter har enzymer som tåler høyere temperaturer enn vanlig. Hos pattedyr er det vanlig å ha lange ører med et tett nett av blodårer som fungerer som «kjøleribber», og lange bein. Noen tåler også høye kroppstemperaturer – opptil 41 grader celsius – ved et varmevekslingssystem i nakken som gjør at blodet kjøles ned på vei til hjernen. I tillegg er mange dyr skumrings- eller nattaktive.
5. Uforutsigbar nedbør. Mange frøplanter har frø som kan hvile i årevis og vente på regn. Noen moser har vist seg å kunne begynne å vokse etter 250 år uten vann. Mange amfibier og pattedyr kan estivere (være i dvaletilstand) i flere måneder.

Tempererte ørkener, som utgjør fire prosent av Jordens landareal, finner vi lenger bort – 30-50 grader – fra ekvator. Der varierer temperaturen så mye gjennom året at nedbøren kommer som snø vinterstid. Disse ørkenene finner vi i ekstremt kontinentale områder svært langt fra havet, for eksempel i sentralasiatiske ørkener som Gobi og Karakum, og i områder i regnskyggen av fjell som for eksempel Mojave Desert.

Kalde ørkener er et begrep som av og til brukes om polare områder med ekstremt lite nedbør. Disse områdene faller ofte utenom definisjoner av ørken basert på temperatur og fordampning, fordi tilgangen på vann begrenses av at vannet ofte er frosset. I kalde ørkener må planter og dyr både tåle tørke og kulde. Antarktis har nedbør varierende fra 250 millimeter per år i noen kyststrøk til 50 millimeter per år i sentrale deler, og er derfor egentlig verdens største ørken. I de tørreste delene av Antarktis, McMurdo-dalene, finner man kun liv i form av mikroskopiske alger, bakterier, sopp og rundormer, som lever i porene av sandstein nær overflaten der de kan få noe fuktighet og sollys.

Ørkenenes utbredelse har variert med klimasvingningene . For eksempel er det funnet flere tusen år gamle spor etter mennesker i nå ubebodde deler av Sahara.

• ørkenspredning