Åmot kirke (Rena)

Den store kirken ble oppført i rundtømmer uten kledning både utvendig og innvendig, Høyst uvanlig var det at tømmerkonstruksjonen også ble benyttet i tårnet og utnyttet som et formalt poeng med novene trukket ut i en svungen bue i tårnets nedre del. Dette gir også tårnkonstruksjonen bedre avstiving. Løsningen gir inntrykk av en organisk forbindelse med underlaget og kan også tolkes som et innslag av jugendstil.

Kirken fikk korsformet grunnplan med brede og grunne korsarmer. Korsarmene ble ikke plassert så nær koret som tidens norm skulle tilsi, men er sannsynligvis plassert nærmere midten av langveggene for å gi bedre avstivning til de store tømmerflatene. Utbygg for sideinnganger og trappehus på hver side av tårnet gir visuell variasjon og bidrar samtidig til å stabilisere bygningen.

Rundt tårnfoten er det lagt en forhall med pulttak løftet opp i gavl over hovedinngangen, slik stavkirkenes svalganger også ofte er utformet. Sammen med de nå fjernete mønekammene og dragehodene på gavlspissene både her og på resten av bygningen, er dette blant de få trekk fra dragestilens stavkirkeinspirerte formverden som ble benyttet i eksteriøret. For øvrig preges bygningen heller av en skapende arkitekts forsøk på å utnytte våre gamle tømmerhustradisjoner i det store format.

Tårnets øvre deler har former som er høyst uvanlige i Norge. Den høye slanke takrytteren på toppen gir den tunge bygningsmassen et visuelt løft og er flankert av to små og eiendommelige spir. Den utkragete klokkeetasjen med møneretning på tvers av kirken er utformet i stavverk av en type som er velkjent fra svalgangene i gamle norske tømmerhus. Takformen med valmtak og buen innspent i gavlen, er imidlertid typisk for gamle trehus i Normandie og var utvilsomt ment som et gammelt nasjonalt element også hos oss. Dette skyldtes at bygningsforskningen den gang trodde at slike gavlbuer var utviklet fra de stavkirkene man mente vikingene hadde hatt med seg til denne delen av Frankrike.

Kirkerommet er treskipet der søylene er gitt en detaljering inspirert av gamle norske tømrertradisjoner og forbundet med buer. Oppunder himlingen bærer dragere lange dvergarkader, og bjelkene i både himlingen og under galleriene er forbundet av bueknær inspirert av gamle norske stavverkskonstruksjoner. Interiørfargene er hovedsaklig i grønne nyanser og ligner angivelig de opprinnelige.

Den tidligere kirken hadde et meget rikt inventar fra 1760- og 1770-årene, og altertavle og prekestol fikk bli med over i den nye. De er skåret med rikt akantusløv av den betydelige bygdekunstneren Peter Kasterud (1732-1799) fra Gudbrandsdalen som virket mye også i Østerdalen. Omkring 1950 ble også annet eldre inventar satt inn i koret, blant annet to skap og to englefigurer som fremstiller Troen og Rettferdigheten. En døpefont fra samme tid ble og så tatt i bruk. Den er fremstilt som et lite barn som bærer døpefatet på hodet. Henrik Bulls mektige døpefont i jugendstil utført i klebersten ble plassert på utstilling innenfor inngangen. For øvrig er tre store lysekroner i messing, anskaffet få år etter innvielsen, vesentlige innslag i det mektige rommet.

Vektleggingen av det gamle inventaret førte til at man flyttet det store glassmaleriet i jugendstil, som fra 1902 hadde prydet veggen bak altertavlen, til gravkapellet bak kirken, mens hullet i veggen ble spunset igjen for å stoppe mot lyset i koret. Gravkapellet var tegnet av Bull i 1905 og oppført ti år senere i et noe enklere formspråk enn kirken.