netthinnen

Netthinnen dannes i fosterstadiet av det ektodermale kimlag ved innkrenging av en fremspringende del av hjerneanlegget (det intraretinale rom med et ytre og et indre cellelag). Den ytre delen av det innkrengede partiet blir til pigmentepitelet, og den indre delen blir til resten av netthinnen (sensorisk retina), som inneholder støtteceller, nerveceller og de sansecellene (stavene og tappene) som reagerer på lysstrålene som faller inn i øyet.

Under mikroskopet kan man skjelne ti lag i netthinnen. Ytterst mot årehinnen finnes pigmentepitelet, som består av et enkelt lag pigmentproduserende celler. Deretter følger sansecellene, som rager litt inn i pigmentepitelet og som er orientert slik at deres lengdeakser peker inn mot øyets sentrum. Sansecellene har forbindelse til et lag bipolarceller, det vil si nerveceller med kun to utløpere (en dendritt og et akson), og disse har igjen forbindelse til et lag store ganglieceller, hvis aksoner forenes til synsnerven. Lyset forårsaker en kjemisk prosess i disse cellene. Prosessen utløser en impuls som følger synsnerven bakover til bakre hjernedel, til de hjernecellene som bidrar til synsoppfattelsen. Det er to hovedtyper av sanseceller: stavceller og tappceller. De har navn etter formen på de lysfølsomme yttersegmentene, som har kontakt med pigmentepitelet. Hos stavcellene er yttersegmentet nærmest sylindrisk, hos tappcellene kjegleformet spisset. Det er cirka 125 millioner stavceller og om lag seks millioner tappceller i hvert øye, men de er ulikt fordelt i forskjellige områder av netthinnen. I den perifere delen av netthinnen er det meget få tappceller, men antallet øker jevnt inn mot sentrum. I den tynne sentrale delen (fovea centralis) i den gule flekk (macula lutea), nær øyets bakre pol, finnes kun tappceller som står svært tett, da de er slankere her enn ellers i netthinnen. Synsskarpheten er derfor størst i dette området. På den annen side er stavene, som kun formidler gråtoner, mer lysfølsomme enn tappene. Dette forklarer hvorfor man i mørket kan se bedre ved å rette blikket litt til siden for motivet.

Netthinnens blodårer utgår fra sentralarterien og sentralvenen (arteria & vena centralis retinae) som med spesielt utstyr kan sees i øyebunnen, i en liten grop midt i synsnervehodet. Begge fordeler seg ut i fire hovedgrener som på netthinnens overflate forsyner hver sin kvartsirkel (kvadrant) av øyebunnen. Det er kun de innerste lagene av netthinnen som forsynes av disse blodårene. De ytre/fremre lagene ernæres fra blodkar i den utenforliggende årehinnen (choroidea).

Pigmentepitelet og sensorisk retina atskilles lett hvis det trenger væske inn mellom dem, slik det skjer ved netthinneavløsning. Andre sykdommer som rammer netthinnen, er blant annet prematuritetsretinopati, retinoblastom, retinitis pigmentosa, diabetisk retinopati, grønn stær, maculahull og maculadegenerasjon.

Netthinnen ble først beskrevet av Herofilos (cirka 300 fvt.) og fikk sitt navn av Rufus fra Efesos (cirka 100 evt.), muligens på grunn av inntrykket av at den holdt rundt glasslegemet som et nett (latin: rete, 'nett'). Det har imidlertid også vært hevdet at navnet skyldes en feil oversettelse fra det greske ordet amfiblestron, som kan bety både 'fiskegarn' og 'hinne som kler innside'.

• synet
• elektroretinografi
• fargesyn
• øynene