Leukemi. Aldersrelatert forekomst av de viktigste former for leukemi.
Leukemi, blodkreft, er fellesnavnet på en gruppe ondartede blodsykdommer som kommer fra umodne hvite blodceller (leukocytter). Blodkreftcellene kommer opprinnelig fra benmargen, og derfra vandrer de ut i blodet.
De fleste barn som får leukemi blir friske med behandling. Voksne kan det være vanskeligere å kurere, men sykdommen kan vanligvis kontrolleres godt med medikamenter.
Navnet leukemi kommer fra gammelgresk og betyr «hvitt blod».
Leukemi deles både inn i akutte og kroniske former og etter hvilken celletype som er utgangspunktet for kreftcellene.
Omkring halvparten av alle leukemier er akutte, resten er kroniske. Blodkreftcellene blir dannet i benmargen og det er i hovedsak to typer benmargsceller som gir opphav til leukemi:
Denne inndelingen gir fire hovedtyper:
Hvert år diagnostiseres om lag 500 personer med leukemi i Norge. Antallet som diagnostiseres med leukemi har økt noe de siste årene. Dette skyldes at flere tilfeller av KLL blir tilfeldig oppdaget ved rutinemessige blodprøver.
Det er stor variasjon mellom aldersgrupper når det gjelder hvilken type leukemi som er vanligst (se figur). For barn er ALL den vanligste krefttypen – rundt en tredjedel av alle barn som får kreft får denne typen. ALL er en av de få krefttypene som forekommer hyppigere hos barn enn hos voksne. Hos voksne er KLL og AML vanligst. Alle med KLL er over 30 år gamle.
Det er liten kjønnsforskjell i utbredelsen av leukemi, med unntak av KLL, som angriper menn dobbelt så ofte som kvinner.
Årsaken til leukemi er vanligvis ukjent. Å bli eksponert for benzen og ioniserende stråling kan øke risikoen, men få pasienter har vært utsatt for dette. Tidligere stråle- eller cellegiftbehandling disponerer for AML.
Kreft skyldes feil som oppstår i arvematerialet (DNA). Hos mange av pasientene med leukemi kan dette påvises ved å finne kromosomfeil. Det kan enten være numeriske feil (ekstra antall kromosomer, tap av kromosomer eller biter av dem) eller det kan være strukturelle endringer der to eller flere kromosomer har utvekslet biter av genetisk materiale. Slike strukturelle endringer kalles kromosomtranslokasjoner. På bruddstedene for slike translokasjoner sitter det ofte gener som regulerer vekst og celledifferensiering. Dette kan føre til at den normale vekstreguleringen av cellene blir forstyrret. Cellene deler seg ukontrollert, og kreftsykdom oppstår.
I noen tilfeller kan man ikke påvise forandringer på kromosomnivå, men også her vil det være genforandringer. Disse kan oppdages med molekylærgenetiske metoder som polymerasekjedereaksjon (PCR) og fluorescens in situ hybridisering (FISH).
De vanligste symptomene ved leukemi kommer av anemi, blødningstendens og nedsatt immunforsvar.
Pasienten kommer ofte til legen med symptomer som uforklarlig slapphet og trøtthet eller med tegn på infeksjon. Dette skyldes benmargssvikt, som er et resultat av at kreftceller inntar mesteparten av benmargen. Symptomene skyldes at de normale benmargscellene ikke får dannet nok røde blodceller (som skal frakte oksygen) eller hvite blodceller (som skal bekjempe infeksjoner). Benmargens evne til å produsere blodplater blir ofte mindre. Dette fører til hyppige blødninger, spesielt i huden.
Ved lymfatisk leukemi er ofte milt og lymfeknuter forstørret.
Diagnosen stilles vanligvis ved å undersøke blod og benmarg i mikroskop. Akutte leukemier er karakterisert ved at man finner mange umodne celler (blastceller) i benmargen og oftest også i blodet. Ved kroniske leukemier er de dominerende celletypene mer modne.
Diagnosen av de enkelte undergruppene av leukemi blir gjort ved immunologiske prøver (såkalt væskestrømscytometri) og ved spesialanalyser av kromosomene og DNA (cytogenetiske og molekylærgenetiske prøver).
For pasienter under 60 år er målet med behandlingen av akutte leukemier å kurere sykdommen. For eldre pasienter er sykdommen vanskeligere å kurere, og målet for behandlingen blir ofte å forlenge livet med så god livskvalitet som mulig. Ved akutte leukemier må pasientene som regel legges inn på en spesialavdeling for å få stilt en eksakt diagnose og for å starte behandling.
Behandlingen av akutte leukemier består av kombinasjoner av cellegifter (cytostatika) og eventuelt stamcelletransplantasjon. De fleste tilfeller ALL kan bli kurert med cellegift alene. Ved AML vil om lag halvparten av pasientene få stamcelletransplantasjon etter at det er gitt cellegiftkurer. For pasienter med tilbakefall av akutt leukemi er stamcelletransplantasjon eneste type behandling som kan kurere sykdommen. Cellegiftene vil spesielt drepe celler som er i celledeling, slik kreftceller ofte er, men behandlingen vil også ramme friske benmargsceller og slimhinneceller. Det fører til bivirkninger som kan behandles med antibiotika, intravenøs væske og overføring av blod eller blodplater.
Kombinasjoner av flere typer cellegifter klarer oftest å drepe flesteparten av kreftcellene, og de fleste symptomene vil da forsvinne. Kreftcellene forsvinner fra blod og benmarg, og antallet friske blodceller blir normalisert.
For å få bort siste rest av sykdommen får pasienten såkalt konsoliderende behandling. For AML består denne behandlingen av kraftige cellegiftkurer gitt over noen måneder. For ALL er cellegiftkurene noe mindre kraftige, men de gis over lengre tid.
Om det viser seg at leukemien er resistent mot cellegiftkurene, kan det bli aktuelt med allogen transplantasjon av stamceller. Det vil si at man får stamceller som er gitt av en annen person (donor). Denne behandlingen kan også gis ved spesielt ugunstig prognose, for eksempel ved funn av spesifikke DNA-avvik.
Hensikten med stamcellebehandlingen er å gjenopprette benmargsfunksjonen etter at pasientens egne benmargsstamceller er utryddet av kreftbehandlingen. I tillegg kan donorcellene også gå til angrep på leukemicellene som er igjen etter cellegiftbehandlingen. Dette er gunstig for pasienten og kalles «transplantat-mot-leukemi-reaksjon». Donorceller kan også gå til angrep på friske deler av pasientens kropp og det kalles da «transplantat-mot-vert-sykdom». For å unngå dette kan man gi medikamenter som demper immunforsvaret. Likevel kan denne reaksjonen oppstå og i verste fall føre til dødsfall. Dette er grunnen til at man velger nøye ut hvilke pasienter som får transplantasjon og er tilbakeholden med å gi det til eldre og ellers syke pasienter.
De kroniske leukemiene gir mindre dramatiske sykdomsbilder. KLL blir oftest oppdaget tilfeldig ved en blodprøve som viser at det er for mange lymfocytter. Mange får aldri plager, og da får de heller ingen behandling. Noen vil utvikle allmennsymptomer eller benmargssvikt med lav blodprosent og lave tall av granulocytter og/eller blodplater. Det finnes flere cellegiftkombinasjoner som kan holde sykdommen under kontroll, og disse kan gis både intravenøst og som tabletter.
Det er også utviklet effektive målrettede legemidler som angriper kreftcellene spesielt og som kan tas som tabletter.
Det kan være mulig å kurere KLL ved allogen transplantasjon av stamceller. Dette er sjelden nødvendig og blir bare gjort hos yngre med en alvorlig variant av sykdommen.
Oppdagelsen av Philadelphia-kromosomet i 1960 førte til en målrettet og effektiv behandling av KML fra 2000. Philadelphia-kromosomet er et strukturelt endret kromosom 22 som inneholder en del av kromosom 9. Området der disse to kromosomdelene møtes (fusjonsområdet) skaper et helt nytt gen (BCR-ABL) som lager et nytt protein som er et enzym (tyrosinkinase). Dette enzymet har vist seg å være hele årsaken til sykdommen. Et medikament som hemmer dette enzymet, tyrosinkinasehemmer, ser ut til å helbrede sykdommen. Denne enkle tablettbehandlingen har helt erstattet allogen stamcelletransplantasjon som tidligere var den eneste behandlingen som kunne kurere denne kreftformen.
Hos barn blir 80–90 prosent helbredet ved ALL og 60–70 prosent ved AML. Voksne med akutte leukemier har mindre muligheter til å bli kurert og sannsynligheten for å bli frisk synker jo eldre man er. De yngste voksne har nesten like gode sjanser som barn, mens de fleste over 60 år ikke vil kunne bli kurert.
Ved akutte leukemier kan sykdomsforløpet være stormende. Uten behandling kan sykdommen være dødelig innen uker til noen få måneder.
Svært mange med KML vil ha så godt som normal livslengde og livskvalitet ved behandling med tyrosinkinasehemmer. De som har best respons kan avslutte behandlingen etter omtrent to år, og mange forblir sykdomsfrie. Noen kan bli resistente mot behandlingen. Det er imidlertid utviklet flere typer tyrosinkinasehemmere som kan prøves.
Mange med KLL kan leve med sykdommen uten at den gir plager eller reduserte leveutsikter. Ved sykdom som gir symptomer er behandlingen vanligvis så effektiv at man kan leve med sykdommen i mer enn ti år, men enkelte undergrupper av sykdommen har dårligere prognose.
Kommentarer
Kommentarer til artikkelen blir synlig for alle. Ikke skriv inn sensitive opplysninger, for eksempel helseopplysninger. Fagansvarlig eller redaktør svarer når de kan. Det kan ta tid før du får svar.
Du må være logget inn for å kommentere.