koagulasjon – blod – Store medisinske leksikon

Bildet er et fargelagt elektronmikroskopibilde av en blodplateplugg. De røde blodcellene er fargelagt rødt, nettet av fibrintråder er fargelagt gul-oransje.

Blodplateplugg

Av Paulina Torres/Flickr.

Lisens: CC BY NC 2.0

Koagulasjon er prosessen der blod klumper seg (koagulerer). Koagulasjon er blodets egen måte å stanse blødninger på.

Faktaboks

Uttale: koagulasj'on
Etymologi: fra latin coagulare '(få til å) størkne, stivne'; grunnbetydning 'føre sammen'
Også kjent som: levring, blodlevring

Selve koagulasjonen er en komplisert prosess som involverer blodåreveggen, blodplater og proteiner i blodet kalt koagulasjonsfaktorer. Hvis blodåreveggen skades, vil blodplatene feste seg her og danne en såkalt blodplateplugg. Dette stanser midlertidig blødningen. Koagulasjonsfaktorene er enzymer som kan bli aktivert av blodplatene. Koagulasjonsfaktorene kan lage et nett som legger seg rundt blodplatepluggen og forsterker denne. Også røde blodceller blir «fanget» i dette nettet. Blodplatepluggen med nettet kalles et koagel.

Hvis det blir for mye koagulasjon, kan det oppstå blodpropp (trombose). Hvis det blir for lite koagulasjon, kan man blø lettere, det vil si økt blødningstendens.

Begrepet koagulasjon brukes også i videre forstand om prosesser der partikler eller molekyler slutter seg sammen. Se koagulering.

Aktivering av koagulasjonsprosessen

Innsiden av blodårene er kledd med et enkelt cellelag kalt endotel. Endotelet er festet til en tynn hinne som kalles basalmembranen. Hvis endotelet skades, kommer blodet i kontakt med basalmembranen, noe som oppfattes som en «unormal og fremmed» overflate av blodplatene og enkelte proteiner i blodet. Dette setter igang koagulasjonsprosessen.

Basalmembranen består av bindevevsfibre (kollagen) og et trådaktig protein som kalles von Willebrand-faktor. Disse fibrene finnes også i blodet og er viktige for at blodplater skal klebe seg til skadestedet. Ved skade på blodåreveggen blottlegges også bindevevsceller som har vevsfaktor (tromboplastin) som en del av sin cellemembran. Vevsfaktor er et fettholdig protein som kan sette i gang koagulasjonen.

Ved normale forhold motvirker endotelet koagulasjon ved å lage stoffer som hindrer blodplatene i å klumpe seg og blodplasmaet i å koagulere.

Blodplateplugg

Blodplater er små fragmenter av celler som sirkulerer i blodet i et stort antall. De produseres i beinmargen av celler med mange, store kjerner (megakaryocytter). Når blodplater kommer i kontakt med «fremmede» overflater, som for eksempel en skadet blodårevegg, aktiveres de. Det vil si at de skiller ut stoffer som fremmer koagulasjon, samtidig som de avdekker reseptorer på overflaten sin. Reseptorene gjør at blodplatene kan feste seg til den skadde blodåreveggen ved hjelp av von Willebrand-faktor og til hverandre ved hjelp av fibrinogen.

Aktivering av blodplatene

Hvis endotelet skades, kommer blodplater og koagulasjonsfaktorer i blodet i kontakt med det bindevevet i blodåreveggen. Blodplatene vil da aktiveres. Det betyr at de mobiliserer spesielle reseptorer til overflaten. Noen av reseptorene kan reagere med kollagenfibrene i blodåreveggen på skadestedet. Andre reseptorer kan reagere med von Willebrand-faktor i blodåreveggen og fibrinogen i blodplasma som medfører at de kan feste seg til skadestedet. Blodplatene kan da også feste seg til hverandre. På denne måten lages det en «blodplateplugg» som tetter igjen skaden i blodåren og stopper blødningen.

Samtidig som blodplatepluggen dannes, frigjøres stoffer fra blodplatene. Disse får blodåren til å trekke seg sammen og bli trangere (vasokonstriksjon). Dette reduserer blødningen, samtidig som stoffene får andre blodplater i området til å delta i prosessen. Et av stoffene kalles tromboksan A2 (TXA2).

Koagulasjonsfaktorer

Koagulasjonsfaktorer er proteiner i blodplasmaet. Blodplasma er blodets væske, og består av vann, salter og mange forskjellige plasmaproteiner. Koagulasjonsfaktorene lages hovedsakelig i leveren og er dels enzymforstadier (proenzymer), og dels hjelpeproteiner (kofaktorer).

Koagulasjonsfaktorene er nummerert med romertall, for eksempel faktor X (forkortet FX). Det leses som «faktor ti». Faktorene er nummerert i den rekkefølgen de ble oppdaget. Den historiske bakgrunnen for nummereringen av koagulasjonsfaktorene gjør at systemet ikke er logisk. For eksempel viste det seg at FIV rett og slett er kalsium (Ca²⁺), og at FVI er en aktivert utgave av FV. Betegnelsen FIII for vevsfaktor brukes heller ikke lenger.

Les mer om koagulasjonsfaktorer

Aktivering av koagulasjonsfaktorene

Aktivering av koagulasjonsfaktorene fra proenzym til aktivt enzym eller fra inaktiv kofaktor til aktiv kofaktor skjer dels ved endring av kjemiske bindinger i molekylet, dels ved avspaltning av små deler av molekylet. Man betegner en aktivert koagulasjonsfaktor ved å tilføye en «a» etter navnet, for eksempel FXa.

Koagulasjonsfaktorene kan feste seg til de aktiverte blodplatene. Dette stimulerer koagulasjonsfaktorene til å reagere med hverandre. Dette skjer i en kjedereaksjon eller kaskadereaksjon. Det betyr at én faktor kan reagere med og aktivere mange nye faktorer. De aktiverte faktorene kan igjen aktivere veldig mange andre. Kjedereaksjonen ender med dannelsen av det svært aktive enzymet trombin (FIIa).

Trombin omdanner løselige fibrinogenmolekyler til uløselige fibrintråder ved å hekte mange fibrinmolekyler etter hverandre (polymerisering). Disse trådene blir til et klebrig nett som forsterker blodplatepluggen. Blodplatepluggen med fibrintrådene kalles et koagel. Dette er sterkt nok til å forhindre videre blødning.

Det indre og det ytre koagulasjonssystemet

Tradisjonelt er koagulasjonssystemet inndelt i to: et indre og et ytre koagulasjonssystem.

Det indre koagulasjonssystemet består av faktorene FXII, FXI, FIX, FVIII, FX, FV og FII. Systemet kalles indre koagulasjonssystem fordi alle faktorene finnes inni blodbanen.
Det ytre koagulasjonssystem består av vevsfaktor, FVII, FX, FV og FII. Ettersom vevsfaktor finnes utenfor blodbanen, blant annet i blodåreveggen, kalles det ytre koagulasjonssystem.

Faktorene FX, FV og FII er felles for begge systemer, og det siste stadiet i prosessen er omdannelse av fibrinogen (FI) til uløselige fibrin.

Sannsynligvis spiller ikke FXII og FXI noen rolle i koagulasjonen i kroppen, men aktiveres når blod kommer i kontakt med fremmed overflate, som for eksempel i en hjerte-lungemaskin. Det er også et nært samspill mellom det indre og det ytre system.

Den viktigste aktiveringen av koagulasjonen skjer når vevsfaktorer frigjøres fra skadet vev og det ytre systemet settes i gang, mens det indre systemet forsterker denne prosessen.

Regulering

Koagulasjon må være nøye tilpasset skadens omfang. Hvis det lages for mye koagel, kan blodårer bli tettet helt igjen og gi infarkt. Reguleringen skjer dels ved at aktiverte koagulasjonsfaktorer fortynnes veldig raskt av blodet som strømmer forbi, dels ved at faktorene bindes til det koagelet og dels ved at de blir nøytralisert av spesielle proteiner kalt koagulasjonshemmere eller koagulasjoninhibitorer.

De viktigste koagulasjonshemmerne er:

antitrombin, som hemmer virkningen av trombin
protein C og protein S, som hemmer dannelsen av trombin ved nedbryting av koagulasjonsfaktorene FV og FVIII
TFPI (tissue factor pathway inhibitor), som hemmer aktiveringen av det ytre koagulasjonssystemet fra vevsfaktor

Samspillet mellom koagulasjon og fibrinolyse er vanligvis godt avstemt, og er hele tiden aktivt. Hvis koagulasjonsprosessen blir overaktiv, dannes det blodpropp (trombose). Hvis koagulasjonen ikke er tilstrekkelig i forhold til skadens omfang, eller fibrinolysen er for sterk, får man blødning.

Det finnes en rekke tilstander som disponerer for enten blødning eller trombose.

Nedbrytning av koagler

Etter at skaden i blodåreveggen er reparert, brytes koagelet ned. Denne prosessen kalles fibrinolyse, og den utløses fra endotelet i skadeområdet. Endotelet frigjør enzymet fibrinolyseaktivator eller plasminogenaktivator. Denne omdanner plasminogen til enzymet plasmin. Plasmin klipper opp fibrintrådene i koagelet til små biter som transporteres vekk, koagelet fjernes og sirkulasjonen gjenopprettes.

Blødningstendens

Trombocytopeni

For få antall blodplater (trombocytopeni) øker faren for blødning. Blødningstendensen er som regel proporsjonal med reduksjonen i antallet blodplater. Det finnes både arvelige (sjeldne) og ervervede (relativt hyppige) årsaker til trombocytopeni. Noen årsaker til ervervet trombocytopeni er:

legemidler, som for eksempel cellegift
antistoffer mot blodplater forårsaket av infeksjoner eller kroniske bindevevssykdommer
blodkreft (leukemi) og andre kreftsykdommer som rammer beinmargen
overforbruk av koagulasjonsfaktorer (disseminert intravaskulær koagulasjon), utløst av for eksempel kreftsykdommer
alvorlige infeksjoner
fødselskomplikasjoner

Trombocytopati

Blodplatene kan også være defekte i større eller mindre grad, noe som kalles trombocytopati. Dette kan blant annet skyldes:

legemidler, for eksempel acetylsalisylsyre, betennelsesdempende legemidler og visse antibiotika
arvelig defekt

Blødningstendens utløst av trombocytopeni eller trombocytopati viser seg som blødninger i hud eller slimhinner, for eksempel neseblødninger, blåflekker eller små, røde punktformede blødninger (petekkier), spesielt på legger og lår.

Von Willebrands sykdom

Von Willebrands sykdom er i de fleste tilfeller en dominant arvelig, ikke-kjønnsbundet sykdom med blødningstendens i hud og slimhinner. Denne skyldes nedsatt mengde von Willebrand-faktor i blod og blodårevegg. Dette gjør det vanskelig for blodplatene å feste seg til den skadde blodåreveggen.

Medfødt mangel på koagulasjonsfaktorer

Det er i hovedsak tre koagulasjonsfaktorer som det er beskrevet mangeltilstander for:

FVII
FVIII
FIX

FVII-mangel er en autosomalt arvelig sykdom. Den er alvorlig hvis den gjør at man har under én prosent av normalt nivå med FVII i blodet. Dette er svært sjelden.

En del vanligere er FVIII-mangel (hemofili A) og FIX-mangel (hemofili B). Disse har kjønnsbundet arvegang, noe som gjør at kvinner blir arvebærere uten å bli syke, mens menn kan få sykdommen. Hemofili A er om lag ti ganger vanligere enn hemofili B.

Blødningstendens på grunn av mangel på koagulasjonsfaktorer gir blødninger i muskulatur og ledd og blåflekker i huden.

Ervervet mangel på koagulasjonsfaktorer

Man kan også få mangel på koagulasjonsfaktorer på grunn av leversykdom. Da er evnen til å lage proteiner er nedsatt. Blødningstendensen er som regel liten.

FII, FVII, FIX og FX er avhengige av vitamin K for å dannes. Mangel på vitamin K kan derfor føre til alvorlig blødningstendens. Vitamin K-mangel kan forekomme hos nyfødte, ved tarmsykdom og ved gulsott hvor det ikke kommer galle til tarmen. Galle er nødvendig for opptak av vitamin K fra tarm.

En annen vanlig årsak er antikoagulasjonsbehandling med warfarin (handelsnavn Marevan), som er en vitamin K-antagonist. Her tilstreber man en optimal hemming av produksjonen av koagulasjonsfaktorene hos pasienter med tendens til blodpropp.

Trombosetendens

Mangel på koagulasjonshemmere vil gi fare for blodproppdannelse (trombosetendens). Det finnes arvelige tilstander som gir delvis mangel på antitrombin, protein C og protein S.

P-piller gir økt tendens til blodpropp, blant annet på grunn av nedsatt nivå av antitrombin.

Blodprøver og blodbank

Blodkoagulasjon er avhengig av kalsium. For å hindre at blodet koagulerer i blodprøver, tilsetter man stoffer som binder kalsium i blodet. Som oftest brukes natriumsitrat eller etylendiamintetraacetat (EDTA).

Les mer i Store norske leksikon

Kommentarer (1)

14. april 2010 skrev Karoline Sætre

Forstyrres koagulasjons- og fibrinolysemekanismene som en konsekvens av at "flytende proteiner" stivner ved hypertermi? Isåfall hvordan forstyrres det?

Kommentarer til artikkelen blir synlig for alle. Ikke skriv inn sensitive opplysninger, for eksempel helseopplysninger. Fagansvarlig eller redaktør svarer når de kan. Det kan ta tid før du får svar.

Du må være logget inn for å kommentere.

Vi mangler fagansvarlig for Koagulasjonssystemet

Vil du bli fagansvarlig? Ta kontakt