Som vitenskap stammer fysiologien fra den greske filosofen Aristoteles (384–322 fvt.) og den romerske legen Galenos (cirka 129–200 evt.). Galenos var den første eksperimentelle fysiologen. Han kuttet nerver på dyr og konstaterte lammelse utenfor skaden. Til tross for at Galenos viste at eksperimentet er grunnlaget for kunnskap i fysiologi, førte verkene hans til stagnasjon, fordi han ble oppfattet som en ufeilbarlig autoritet. De første angrepene på antikk fysiologi kom fra arabiske leger. I 1268 beskrev Ibn an-Nafis blodomløpet fra høyre til venstre hjertehalvdel via lungene. Først på 1600-tallet ble troen på Aristoteles og Galenos som autoriteter brutt.
I lange tider, delvis helt inn på 1800-tallet, var grunnsynet i fysiologi sterkt «vitalistisk» farget. Man trodde livet og dets ytringer måtte forklares som utslag av en mystisk og udefinerbar «livskraft», vis vitalis. Etter hvert, og under påvirkning av utviklingen i andre naturvitenskaper som fysikk og kjemi, ble grunnsynet i fysiologien ført over i den fysikalske eller mekanistiske oppfatningen som nå dominerer, og som knytter livsytringene sammen med de alminnelige kjemiske og fysiske lovene. En vesentlig innflytelse i denne retning hadde den svenske kjemikeren Jöns Jacob Berzelius' (1779–1848) påvisning i begynnelsen av 1800-tallet av at den organiske kjemi følger de samme lovene som den uorganiske. Viktig var også Eduard Buchners (1860–1917) oppdagelse av at en viktig livsytring som gjæringen av sukkerarter utføres av kjemiske stoffer i gjærceller (såkalte enzymer), som kan isoleres fra disse og fremkalle gjæring uavhengig av dem.
Noen av de første betydningsfulle fysiologieksperimenter ble foretatt av den engelske legen William Harvey (1578–1657), som så tidlig som i 1628 ved undersøkelser på dyr klarla hvordan blodomløpet fungerer. På tross av Harveys revolusjonerende funn, var fysiologien fortsatt i over 150 år dominert av vitalistisk-naturfilosofiske spekulasjoner uten forankring i eksperimentelle funn.
For den videre utvikling mot nåtidens fysiologi ble blant annet undersøkelser av franskmannen Antoine L. Lavoisier (1743–1794) av stor betydning. Han studerte forbrenningen av næringsstoffene i organismen og hvordan karbondioksid som dannes ved denne forbrenning utskilles gjennom lungene. Betydningsfulle arbeider av en rekke forskere, som for eksempel Johannes Müller (1801–1858) og den franske fysiologen Claude Bernard (1813–1878), førte for alvor fysiologien over i et eksperimentelt spor på 1800-tallet.
Kommentarer
Kommentarer til artikkelen blir synlig for alle. Ikke skriv inn sensitive opplysninger, for eksempel helseopplysninger. Fagansvarlig eller redaktør svarer når de kan. Det kan ta tid før du får svar.
Du må være logget inn for å kommentere.