Fotroten består av flere korte knokler som i hovedsak danner plane ledd, holdt sammen med kraftige leddbånd. Denne delen utgjør omtrent halvparten av hele fotskjelettets lengde. Bakerst ligger hælbeinet (calcaneus) som er fotens største knokkel. Hælbeinet bærer det valseformede vristbeinet (talus) som danner ankelleddet med skinnebeinet (tibia) og leggbeinet (fibula). Ankelleddet fungerer som et hengselledd.
Leddflaten mellom hælbeinet og vristbeinet, vristleddet (articulatio subtalaris), går på skrå – både i horisontal- og vertikalplanet – oppover mot stortåsiden. Det muliggjør dermed en dreining av fotsålen innover (inversjon), kombinert med en senkning av fotsålen (plantarfleksjon, 40–50°), men også en dreining utover (eversjon), kombinert med en heving av fotsålen (dorsalfleksjon, 20–30°). Sammen med ankelleddet muliggjør disse to leddene i ankelregionen en forholdsvis allsidig bevegelse av foten, omtrent som et toakset «universalledd».
Vristbeinet er fortil forbundet med båtbeinet (os naviculare) ved et kuleledd. Dette kan føles på innsiden av foten, like over fotbuen. Det er et viktig merke for vurderingen av plattfot.
På utsiden, foran hælbeinet, ligger terningbeinet (os cuboideum). Leddlinjen mellom dette og det mediale båtbeinet fortil, og vristbeinet og hælbeinet baktil, kalles Choparts ledd, hvor en del av fotens dreiebevegelser skjer. På medialsiden av terningbeinet, foran båtbeinet, ligger de tre kileformede fotrotsknoklene (ossa cuneiformia). De er av betydning for fotens tverrhvelving. På grunn av fotrotsknoklenes stramme leddbåndforbindelser blir bevegelsene mellom dem små.
Kommentarer
Kommentarer til artikkelen blir synlig for alle. Ikke skriv inn sensitive opplysninger, for eksempel helseopplysninger. Fagansvarlig eller redaktør svarer når de kan. Det kan ta tid før du får svar.
Du må være logget inn for å kommentere.