Hopp til innhold

Galileiske måner

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Sammenligning av størrelsen på de fire galileiske månene og Jupiter. Fra topp til bunn: Io, Europa, Ganymedes, Callisto
Foto: NASA/JPL/DLR

De galileiske måner er fire av Jupiters måner: Io, Europa, Ganymedes og Callisto, som alle ble oppdaget av Galileo Galilei i januar 1610. Månene er de fire største av Jupiters 95 måner og har fått navnene sine etter Zevs' elskere og elskerinner: Io, Europa, Ganymedes og Callisto. Ganymedes, Europa og Io går i en 1:2:4-baneresonans. Månene er blant de mest massive objektene i solsystemet med unntak av solen og de åtte planetene og deres radier er større enn noen av dvergplanetenes.

De fire månene ble oppdaget en gang mellom 1609 og 1610 da Galileo gjorde forbedringer på sitt teleskop, noe som gjorde det mulig for ham å observere himmellegemer tydeligere enn hva som hadde vært mulig tidligere.[L 1] Galileos oppdagelse viste hvor viktig teleskopet var som verktøy for astronomer ved å vise at der fantes objekter i rommet som ikke kunne ses med det blotte øye. Enda viktigere, den uomtvistelige oppdagelsen av himmellegemer i bane rundt noe annet enn jorden ga et alvorlig slag til det daværende aksepterte ptolemeiske verdensbildet, eller den geosentriske modellen hvor alt går i bane rundt jorden.

Galileo kalte opprinnelig oppdagelsen for Cosmica Sidera («Cosimos stjerner»), men navnene som til slutt ble gjeldende ble valgt ut av Simon Marius. Marius oppdaget månene uavhengig på samme tid som Galileo, og ga dem deres nåværende navn etter forslag fra Johannes Kepler i hans Mundus Jovialis utgitt i 1614.

Historie

[rediger | rediger kilde]

Oppdagelse

[rediger | rediger kilde]
Galileo Galilei, oppdageren av de fire galileiske månene, portrett malt av Justus Sustermans i 1636.

Som et resultat av forbedringer Galileo Galilei gjorde med sitt teleskop, som hadde en forstørrelse på 20×,[L 2] var han i stand til å se himmellegemer tydeligere enn hva som var mulig tidligere. Dette gjorde det mulig for Galilei å oppdage det som skulle bli kjent som de galileiske månene en gang mellom desember 1609 og januar 1610.[L 1][L 3]

7. januar 1610 skrev Galileo et brev som inneholdt den første omtalen av Jupiters måner. På den tiden så han bare tre av dem, og han antok at de var fiksstjerner nær Jupiter. Han fortsatte observasjonene av disse himmellegemene i perioden 8. januar til 2. mars 1610, og oppdaget da et fjerde objekt. Han fant også ut at de ikke var fiksstjerner, men at de gikk i bane rundt Jupiter.[L 1]

Oppdagelsen viste viktigheten av teleskopet som verktøy for astronomer ved å vise at der fantes objekter i rommet som kunne oppdages, men som var usynlig for det blotte øye. Oppdagelsen av himmellegemer i bane rundt noe annet enn jorden, var også et slag mot det daværende aksepterte ptolemeisk verdensbildet som mente at jorden var i sentrum av universet, og at alle andre himmellegemer dreide rundt jorden.[1]

Galileos verk Sidereus Nuncius, som kunngjorde himmelobservasjoner gjort ved hans teleskop nevner ikke eksplisitt den kopernikanske heliosentrismen, en teori som plasserer solen i sentrum av universet. Likevel aksepterte Galileo den kopernikanske teorien.[L 1] Som et resultat av disse funnene var Galileo i stand til å utvikle en metode for å bestemme lengdegrader basert på tidspunkt for banene til de galileiske månene.[L 4]

Xi Zezong (席澤宗), en kinesisk astronomihistoriker, hevdet at en «liten rød stjerne» observert nær Jupiter i 362 f.Kr. av den kinesiske astronomen Gan De (甘德) kan ha vært Ganymedes. Hvis dette medfører riktighet vil denne oppdagelsen ha kommet rundt to tusen år før Galileos oppdagelse.[L 5]

Dedikasjon til Medici

[rediger | rediger kilde]

I 1605 hadde Galileo blitt ansatt som matematisk veileder for Cosimo II de' Medici, som i 1609 ble Storhertug Cosimo II av Toscana. Galileo som nå søkte støtte fra sin nyrike tidligere student og hans mektige familie, brukte oppdagelsen av Jupiters måner for å få det.[L 1] Den 13. februar 1610 skrev Galileo til storhertugens sekretær:

Gud velsignet meg med å være i stand til, gjennom et slikt enestående tegn, å for min herre avsløre min hengivenhet og et ønske jeg har at hans praktfulle navn skal leve som likeverdig blant stjernene, og siden det er opp til meg, den første oppdageren, å navngi disse planetene, ønsker jeg, i etterligning av de store vismenn som plasserte de meste fremragende helter som aldres blant stjernene, å dedisere disse med navnet på den mest fredfulle storhertug.[L 1]

Galileo spurte om han skulle navngi månene de «Cosmianske stjerner» etter Cosimo alene, eller de «Medicianske stjerner» som ville hedre alle fire brødre i Medici-klanen. Sekretæren svarte at det sistnevnte navn ville være best.[L 1]

12. mars 1610 skrev Galileos sitt innvielsesbrev til hertugen av Toscana, og neste dag sendte han en kopi til storhertugen i håp om å få storhertugens støtte så raskt som mulig. 19. mars sendte han teleskopet han hadde brukt til å se Jupiters måner første gang til storhertugen, sammen med en offisiell kopi av Sidereus Nuncius som, etter sekretærens råd, kalte de fire månene de medicianske stjernene.[L 1] I innledningen av innvielsesbrevet skrev Galileo:

Knapt har udødelige nådegaver av din sjel begynt å skinne på jorden enn klare stjerner som tilbyr seg selv i himmelen som, i likhet med tunger, vil snakke om og feire dine mest fremragende dyder for all tid. Se, derfor, fire stjerner reservert for ditt lysende navn … som … gjør sine reiser og baner med en fantastisk fart rundt stjernen Jupiter … som barn av samme familie … Faktisk ser det ut som om skaperen av stjerner selv, med klare argumenter, formante meg til å kalle disse nye planeter ved det lysende navnet til Deres Høyet foran alle andre.[L 1]

[rediger | rediger kilde]
Et apparat fra midten av det 18. århundre for å demonstrere banene til Jupiters måner
Foto: Sage Ross

Galileo kalte opprinnelig oppdagelsen Cosmica Sidera («Cosimos stjerner») til ære for Cosimo II de' Medici (1590–1621). På Cosimos forslag endret Galileo navnet til Medicea Sidera (de «medicianske stjerner») til ære for alle fire Medici-brødrene (Cosimo, Francesco, Carlo og Lorenzo). Oppdagelsen ble annonsert i Sidereus Nuncius, utgitt i Venezia i mars 1610, mindre enn to måneder etter Galileo gjorde observasjonene. Andre navn som ble lagt frem inkluderer:

De månenavnene som til slutt ble gjeldende ble gitt av Simon Marius som oppdaget månene uavhengig og omtrent samtidig som Galileo. Etter forslag fra Johannes Kepler ga han månene navn etter guden Zevs' elsker og elskerinner – Io, Europa, Ganymedes og Callisto – i verket Mundus Jovialis utgitt i 1614.[L 6]

Galileo nektet standhaftig å bruke Marius' navn, og fant som et resultat av dette opp nummereringsordningen som fremdeles er i bruk parallelt med etablerte månenavn. Tallene går fra Jupiter og utover, derfor I, II, III og IV for henholdsvis Io, Europa, Ganymedes og Callisto.[L 6] Galileo brukte dette systemet i sine notatbøker, men publiserte det aldri. De nummererte navnene (Jupiter X) ble brukt frem til midten av det 20. århundre da nye indre måner ble oppdaget og Marius' navn ble utbredt brukt.[L 6]

Medlemmer

[rediger | rediger kilde]

Simuleringer antyder at det kan ha vært flere generasjoner med galileiske satellitter i Jupiters tidlige historie. Hver generasjon av måner som har blitt dannet vil ha gått i spiral inn mot Jupiter og blitt ødelagt på grunn av tiltrekkingskraften fra Jupiters protomåneskive og nye måner vil ha blitt til fra de gjenværende restene. Ved tidspunktet for dannelsen av den nåværende generasjonen hadde restene blitt tynnet ut til det punktet hvor de ikke lengre forstyrret månenes baner.[2] Io er uten vann og har sannsynligvis et indre av stein og metall.[L 7] Europa antas å inneholde 8 % is og vann per masse og resten består av stein. Disse månene er, i stigende avstand fra Jupiter:

Navn
 Bilde Modell av det indre
[3][4][5][6] 		Diameter
(km) 		Masse
(kg) 		Tetthet
(g/cm³) 		Store halvakse
(km)[N 1] 		Omløpstid(d)
[7](relativ) 		Inklinasjon
(°)[N 2] 		Eksentrisitet
Io
Jupiter I 		3 660,0
×3 637,4
×3 630,6 		8,93×1022 3,528 421 800 1,769

(1) 		0,050 0,0041
Europa
Jupiter II 		3 121,6 4,8×1022 3,014 671 100 3,551

(2) 		0,471 0,0094
Ganymedes
Jupiter III 		5 262,4 1,48×1023 1,942 1 070 400 7,155

(4) 		0,204 0,0011
Callisto
Jupiter IV 		4 820,6 1,08×1023 1,834 1 882 700 16,69

(9,4) 		0,205 0,0074

Io

[rediger | rediger kilde]

Utdypende artikkel: Io. Se også: Vulkanisme på Io

De tre indre galileiske månene dreier i en 4:2:1-resonans.

Io er den innerste av de fire galileiske månene rundt Jupiter og er med en diameter på 3 642 km den fjerde største månen i solsystemet. Den ble oppkalt etter Io, en prestinne av Hera som ble en av elskerinnene til Zevs. Likevel ble den bare referert til som «Jupiter I» eller «Jupiters første satellitt» frem til midten av det 20. århundre.[L 6]

Med over 400 aktive vulkaner er Io det mest geologisk aktive objektet i solsystemet.[L 8] Overflaten består av over 100 fjell, hvorav noen er høyere enn jordens Mount Everest.[L 9] Ulikt de fleste andre satellittene i det ytre solsystemet (som har en tykk kappe av is) er Io primært sammensatt av silikater rundt en smeltet kjerne av jern eller jernsulfid.

Selv om det ikke er bevist, antyder data fra banesonden Galileo at Io kanskje har sitt eget magnetfelt.[L 10] Io har en ekstremt tynn atmosfære hovedsakelig bestående av svoveldioksid (SO2).[L 11] Hvis et overflate- eller innsamlingsfartøy skulle lande på Io i fremtiden vil det måtte være ekstremt solid (lignede de stridsvognlignende landingsfartøyene i det sovjetiske Venera-programmet) for å overleve strålingen og magnetfeltet som kommer fra Jupiter.[L 12]

Europa

[rediger | rediger kilde]

Utdypende artikkel: Europa

Europa, den andre av de fire galileiske månene, er den nest nærmeste Jupiter og den minste med en diameter på 3 121,6 km, noe som er litt mindre enn jordens måne. Navnet Europa kommer fra den mytiske fønikiske adelskvinnen Europa, som ble kurtisert av Zevs og ble dronning av Kreta, men navnet ble ikke utbredt brukt før midten av det 20. århundre.[L 6]

Europa er et av de jevneste objektene i solsystemet,[8] med et lag av vann som omgir mantelen på månen, antatt å være 100 km tykt.[L 13] Den jevne overflaten antyder et lag med is, mens bunnen av isen antas å være flytende vann.[9] Den tilsynelatende unge og jevne overflaten har ført til hypoteser om at det eksisterer hav av vann under den, som igjen kan tenkes å fungere som et tilholdssted for utenomjordisk liv.[10] Varmeenergi fra tidevannsvariasjoner sikrer at havene forblir flytende og opprettholder geologisk aktivitet.[11] Liv kan kanskje eksistere i havene under isen på Europa, og livnærer seg kanskje i et miljø som ligner på de hydrotermiske undervannsventiler i havdypene på jorden eller den antarktiske Vostoksjøen.[12] Livet i slike hav kan muligens være tilsvarende til mikrobiologisk liv i de store havdypene på jorden.[13] Så langt finnes det ingen beviser for at det eksisterer liv på Europa, men den sannsynlige forekomsten av vann har ført samtalene inn på å sende en sonde dit.[14]

De fremtredende merkene som går på kryss og tvers av månen synes i hovedsak å være albedoformasjoner, noe som understreker en lav topografi. Det er få kratere fordi overflaten er tektonisk aktiv og ung.[15] Noen teorier antyder at Jupiters gravitasjon forårsaker disse merkene siden én side konstant vender mot Jupiter. Også utbrudd av vulkansk vann som deler Europas overflate, og selv geysirer har blitt antydet som en årsak. Den rødbrune fargen på merkene antas å komme av svovel, men forskere kan ikke bekrefte dette siden ingen enheter har blitt sendt til Europa for å samle inn data.[16] Europa består i stor grad av silikater og har sannsynligvis en kjerne av jern. Den har en tynn atmosfære som primært består av oksygen.

Relative masser for de jovianske månene. Io og Callisto tilsammen utgjør ca. 50 %, det samme gjør Europa og Ganymedes. De galileiske månene dominerer systemet slik at de andre jovianske månene tilsammen ikke er synlige ved denne skalaen.

Ganymedes

[rediger | rediger kilde]

Utdypende artikkel: Ganymedes

Ganymedes, den tredje galileiske månen, er oppkalt etter den mytologiske Ganymedes, munnskjenk for de greske gudene og Zevs elskede.[17] Ganymedes er den største naturlige satellitten i solsystemet med en diameter på 5 262,4 km, noe som gjør den større enn planeten Merkur – selv om den bare har ca. halvparten av massen[18] siden Ganymedes er en isete verden. Det er den eneste satellitten i solsystemet som er kjent å ha en magnetosfære, sannsynligvis skapt gjennom konveksjon innenfor den flytende kjernen av jern.[L 14]

Ganymedes består primært av silikater og vannholdig is, og det antas at et hav med saltvann finnes nesten 200 km under overflaten, klemt inne mellom lag av is.[19] Den metalliske kjernen til Ganymedes antyder at det var en langt høyere temperatur en gang i fortiden enn tidligere antydet. Overflaten er en blanding av to typer terreng – tette kraterbelagte mørke områder og yngre, men fremdeles gamle, regioner med et stort spekter av furer og rygger. Månen har et høyt antall kratre, men mange er borte eller knapt synlige på grunn av den isete skorpen som ligger over dem. Ganymedes har en tynn atmosfære av oksygen som inkluderer O, O2, muligens O3 (ozon) og noe atomisk hydrogen.[L 15][L 16]

Callisto

[rediger | rediger kilde]

Utdypende artikkel: Callisto

Callisto er den fjerde og siste galileiske månen, og den nest største av de fire med en diameter på 4 820,6 km, den tredje største månen i solsystemet. Callisto var datter av den arkadiske kongen Lykaon og en jaktfølgesvenn av gudinnen Artemis. Månen er ikke en del av baneresonansen som påvirker de tre indre galileiske månene og den opplever derfor ikke tidevannsvarme.[L 17] Callisto er sammensatt av omtrent like mengder bergarter og iser, noe som gjør den til den minst kompakte av de galileiske månene. Den er en av månene med mest nedslag i solsystemet, og en stor formasjon på månen er et basseng på ca. 3 000 km i diameter, kalt Valhalla.

Callisto er omgitt av en ekstremt tynn atmosfære sammensatt av karbondioksid[L 18] og sannsynligvis molekylært oksygen.[L 19] Callisto har muligens et undergrunnshav av flytende vann på dyp større enn 100 km,[L 20] som kan inneholde utenomjordisk liv. Dette er imidlertid mindre sannsynlig enn på nærliggende Europa.[L 21] Callisto har lenge vært ansett som det mest passende stedet for en menneskelig base for fremtidig utforskning av Jupiter-systemet siden den er lengst fra den intense strålingen fra Jupiter.[20]

Sammenlignende struktur

[rediger | rediger kilde]
Joviansk stråling
Måne rem/dag
Io 3 600[21]
Europa 540[21]
Ganymedes 8[21]
Callisto 0.01[21]

Svingninger i banene til månene indikerer at gjennomsnittlig tetthet avtar med avstanden fra Jupiter. Callisto, den ytterste og minst kompakte av de fire, har en tetthet et sted mellom is og stein, mens Io, den innerste og tetteste månen, har en tetthet et sted mellom stein og jern. Callisto har en gammel, tungt kratret og uendret overflate av is, og måten den roterer på indikerer at tettheten er fordelt likt, noe som antyder at den ikke har noen steinete eller metallisk kjerne, men består av en homogen blanding av stein og is. Dette kan godt ha vært den opprinnelige strukturen til alle månene.

Rotasjonen til de tre innerste månene indikerer derimot differensiering av det indre med tettere materie i kjernen og lettere materie ovenfor. De viser også betydelige endringer av overflaten. Ganymedes viser tegn til tidligere tektoniske bevegelser av is-overflaten som førte til delvis smelting av lag under overflaten. Europa viser mer dynamikk og nylige bevegelser av denne art, noe som tyder på en tynnere skorpe av is. Io har en overflate av svovel, aktiv vulkanisme og ingen tegn til is. Dette tyder på at jo nærmere en måne er Jupiter, desto varmere er dens indre.

Den nåværende modellen er at månene gjennomgår en tidevannsoppvarming som følge av Jupiters gravitasjonsfelt, omvendt proporsjonalt med kvadratet av avstanden fra kjempeplaneten. I alle unntatt Callisto ville dette ha smeltet den indre isen, slik at stein og jern synker til det indre og vann dekker overflaten. I Ganymedes ble så en tykk og solid skorpe av is dannet, mens på den varmere Europa ble en tynnere og mer sårbar skorpe av is dannet. I Io er varmen så ekstrem at all steinen har smeltet og vannet har for lengst fordampet ut i rommet.

Synlighet

[rediger | rediger kilde]
De galileiske månene sett gjennom et amatørteleskop

Alle de fire galileiske månene er tilstrekkelig lyse til at de kunne blitt sett fra jorden dersom de befant seg lengre unna Jupiter (de er imidlertid lett synlige med prismekikkerter). De har tilsynelatende størrelsesklasser mellom 4,6 og 5,6 når Jupiter er i opposisjon med solen,[22] og er omtrent én enhet av størrelsesklasse svakere når Jupiter er i konjunksjon.

Det største hinderet med å observere månene fra jorden er nærheten til Jupiter og dens lysstyrke som skjuler månene.[N 3] Den maksimale vinkelseparasjonen til månene er mellom 2 og 10 bueminutter fra Jupiter,[N 4] nær grensen for menneskelig visus. Ganymedes og Callisto er ved deres maksimale separasjon de mest sannsynlige målene for observasjon av det blotte øye. Den enkleste måten å observere den er å «dekke» Jupiter med et objekt som er vinkelrett på planet til månens baner.

Overflateformasjoner på de fire medlemmene med forskjellig zoom-nivå for hver rad.
Galileiske måner sammenlignet med andre legemer i solsystemet, selv om pikselskalaen ikke er nøyaktig i denne oppløsningen.
Jupiter og Io
Io
Europa
Ganymedes
Callisto
Jupiter og galileiske måner ca. 2007. Bilde tatt av New Horizons under forbiflyvning.

Noter og referanser

[rediger | rediger kilde]
Noter
  1. ^ Beregnet ved bruk av IAU-MPC Satellites Ephemeris Service µ-verdi
  2. ^ Beregnet fra IAG Travaux 2001 Arkivert 16. juli 2012 hos Wayback Machine..
  3. ^ Jupiter er ca. 750 ganger så lyssterk som Ganymedes og ca. 2 000 ganger så lyssterk som Callisto.
    Ganymede: 5√100^((4,4 Ganymedes APmag - (-2.8 Jup APmag)) = 758
    Callisto: 5√100^(5,5 Callisto APmag - (-2.8 Jup APmag)) = 2 089
  4. ^ Jupiter nær perihelium 19. september 2010: 656.7 (Callisto vinkelseparasjon buesekund) - 24.9 (jup vinkel radius buesekund) = 631 buesekund = 10 bueminutt
Litteraturhenvisninger
  1. ^ a b c d e f g h i Galileo (1989) s. 14–16
  2. ^ Van Helden (1974) s. 38–58
  3. ^ Galileo (1610)
  4. ^ Howse (1980) s. 12
  5. ^ Zezong (1982) s. 664–667
  6. ^ a b c d e Marazzini (2005) s.391–407
  7. ^ Canup og Ward (2008) s. 59
  8. ^ Lopes, Kamp, Smythe, Mouginis-Mark, Karagel, Radebaugh, Turtle, Perry og Williams (2004) s. 140–174
  9. ^ Schenk, Hargitai, Wilson, McEven og Thomas (2001) s. 33 201–33 222
  10. ^ Porco, West, McEven, Del Genio, Ingersoll, Thomas, Squyres, Donnes og Murray (2003) s. 1 541–1 547
  11. ^ McEwen, KesZthelyi, Spencer, Schubert, Matson, Lopes-Gautier, Klaasen, Johnson og Head (1998) s. 87–90
  12. ^ Fanale, Johnson og Matson (1974) s. 922–925
  13. ^ Schenk, Chapman, Zahnle og Moore Kapittel 18: Ages and Interiors: the Cratering Record of the Galilean Satellites
  14. ^ Kivelson, Coroniti og Khurana (2002) s. 507–522
  15. ^ Hall, Feldman, McGrath og Strobel (1998) s. 475–481
  16. ^ Eviatar, Vasyliunas og Gurnett (2001) s.327–336
  17. ^ Musotto, Varadi, Moore og Schubert (2002) s. 500–504
  18. ^ Carlson (1999) s. 820–821
  19. ^ Liang, Lane og Pappalardo (2005) s. E02003
  20. ^ Showman og Malhotra (1999) s. 77–84
  21. ^ Lipps, Delory og Pitman (2004) s. 10
Øvrige kilder
  1. ^ «Satellites of Jupiter». The Galileo Project (på engelsk). Rice University. 1995. Besøkt 12. januar 2012. 
  2. ^ Chown, Marcus (7. mars 2009). «Cannibalistic Jupiter ate its early moons». New Scientist (på engelsk). Besøkt 12. januar 2012. 
  3. ^ «PIA01129: Interior of Io» (på engelsk). Besøkt 12. januar 2012. 
  4. ^ «PIA01130: Interior of Europa» (på engelsk). Besøkt 12. januar 2012. 
  5. ^ «PIA00519: Ganymede G1 & G2 Encounters - Interior of Ganymede» (på engelsk). Besøkt 12. januar 2012. 
  6. ^ «PIA01478: Callisto Cutaway with Ocean (Artist's Concept)» (på engelsk). Besøkt 12. januar 2012. 
  7. ^ «Jupiter: Overview» (på engelsk). NASA. Arkivert fra originalen 14. januar 2012. Besøkt 12. januar 2012. 
  8. ^ «Europa: Another Water World?». Project Galileo: Moons and Rings of Jupiter (på engelsk). NASA, Jet Propulsion Laboratory. 2001. Arkivert fra originalen 27. juli 2007. Besøkt 12. januar 2012. 
  9. ^ Hamilton, C. J. «Jupiter's Moon Europa» (på engelsk). Besøkt 12. januar 2012. 
  10. ^ Tritt, Charles S. (2002). «Possibility of Life on Europa» (på engelsk). Milwaukee School of Engineering. Arkivert fra originalen 9. juni 2007. Besøkt 12. januar 2012. 
  11. ^ «Jupiter's Large Moons» (på engelsk). Besøkt 12. januar 2012. 
  12. ^ «Exotic Microbes Discovered near Lake Vostok» (på engelsk). Science@NASA. 10. desember 1999. Arkivert fra originalen 26. august 2009. Besøkt 12. januar 2012. 
  13. ^ Jones, N.; (11. desember 2011). «Bacterial explanation for Europa's rosy glow» (på engelsk). NewScientist.com. Arkivert fra originalen 26. januar 2013. Besøkt 12. januar 2012. 
  14. ^ Phillips, C. (28. september 2006). «Time for Europa» (på engelsk). Space.com. Besøkt 12. januar 2012. 
  15. ^ Arnett, B. (7. november 1996). «Europa» (på engelsk). Besøkt 12. januar 2012. 
  16. ^ Carlson, R.W. (2005). «Distribution of hydrate on Europa: Further evidence for sulfuric acid hydrate» (på engelsk). Besøkt 12. januar 2012. [død lenke]
  17. ^ «Satellites of Jupiter». The Galileo Project (på engelsk). Besøkt 12. januar 2012. 
  18. ^ «Ganymede» (på engelsk). nineplanets.org. 31. oktober 1997. Besøkt 12. januar 2012. 
  19. ^ «Solar System's largest moon likely has a hidden ocean». Jet Propulsion Laboratory (på engelsk). NASA. 16. desember 2000. Arkivert fra originalen 17. januar 2012. Besøkt 12. januar 2012. 
  20. ^ Trautman, Pat (2003). «Revolutionary Concepts for Human Outer Planet Exploration(HOPE)» (PDF) (på engelsk). NASA. Arkivert fra originalen (pdf) 19. januar 2012. Besøkt 12. januar 2012. 
  21. ^ a b c d Frederick A. Ringwald (29. februar 2000). «SPS 1020 (Introduction to Space Sciences)» (på engelsk). California State University, Fresno. Arkivert fra originalen 20. september 2009. Besøkt 12. januar 2012. 
  22. ^ Yeomans, Donald K. (13. juli 2006). «Planetary Satellite Physical Parameters» (på engelsk). JPL Solar System Dynamics. Besøkt 13. januar 2012. 

Litteratur

[rediger | rediger kilde]

Eksterne lenker

[rediger | rediger kilde]


Hentet fra «https://no.wikipedia.org/w/index.php?title=Galileiske_måner&oldid=24512539»