Zengi
| Imad ad-Din Atabeg Zengi عماد الدين زنكي | |||
|---|---|---|---|
 | |||
| Født | Ca. 1085 Aleppo[1] | ||
| Død | 14. sep. 1146 Damaskus | ||
| Beskjeftigelse | Militær leder, monark | ||
| Embete |
| ||
| Ektefelle | Zumurrud, andre | ||
| Far | Aksungur el-Hacib | ||
| Barn | Nūr ad-Dīn Qutb ad-Din Mawdud Saif ad-Din Ghazi I Nasr ed-Din | ||
| Nasjonalitet | Zangidene[2] | ||
| Annet navn | Imad ad-Din Atabeg Zengi al-Malik al-Mansur | ||
_no.svg)
Imad ad-Din Atabeg Zengi al-Malik al-Mansur (født ca. 1085, myrdet 14. september 1146 i Damaskus; tyrkisk: İmadeddin Zengi; arabisk: عماد الدين زنكي) var atabeg av Mosul, Aleppo, Hama og Edessa på begynnelsen av det tolvte århundre.
Liv og virke
[rediger | rediger kilde]Bakgrunn
[rediger | rediger kilde]Han var sønn til Aq Sunqur al-Hajib, som var guvernør for Aleppo under seldsjukksultanen Malik Shah I. Faren ble henrettet for forræderi i 1094, og Zengi ble deretter oppdratt av Kerbogha, guvernøren av Mosul.
Embeter
[rediger | rediger kilde]Zengi tjenestegjorde til å begynne med for Qasim ad-Daula Aq-Sunqur Bursuqi (myrdet i 1126), en senere guvernør av Mossul og atabeg under seldsjukkprinsen Masud. Etter at han en tid hadde vært guvernør av Wasit og Basra, utnevnte seldsjukkenes sultan Mahmud II (regjerte 1118–1131) ham etter at også Izz ad-Din Masud al-Bursuqi var død (han var sønn av hans tidligere herre) i 1127 til guvernør av Mosul og samtidig til atabeg. Zengi ordnet raskt at han ble overordnet diverse lokale makthavere i Jazira- og Diyarbakir-distriktene.
Hersker
[rediger | rediger kilde]Zengis regjeringstid var preget av stadige småkriger. Allerede i juni 1128 fikk han kontroll over Aleppo, som flere muslimske makthavere stred innbyrdes om: Kotba Ali, en sønn av Radwan og en sønn av Ilghazi. Den maktkonsentrasjon han klarte å avstedkomme gjorde ham til en farlig motspiller mot korsfarernes småstater i Levanten . I sunnittisk historieskrivning fremheves han som en muslimsk helt. (Da sees det bort i fra at han ved en anledning brøt en ed han hadde avlagt på Koranen og massakrerte en gruppe muslimer i Baalbek i 139.)
Han var imidlertid også en motspiller mot abbaside-kalifene, som på den tid forsøkte å befeste sin makt i Irak. Han gikk i 1132 til angrep på kalif al-Mustarsjid og hans forbundsfeller, seldsjukkprinsen Seldsjuk ibn Muhammad. Han ble beseiret men klarte å komme seg unna, ettersom Nadsjm ad-Din Ayyub (far til Saladin) rettet hans liv ved Tikrit. I juni 1132 angrep han sammen med mazyadideherskeren Dubais II atter Bagdad, men ble nok en gang beseiret. Året etter, i 1133, dukket al-Mustarsjid opp for Mosuls porter med en mektig hær (blant uannet med kurdiske emirer), men Zengi kom seg unna, og ette rå ha bedrevet småkrig i tre måneder drev han sine fiender til tilbaketog.
I sin egenskap som atabeg hadde Zengi kontroll med ta av sultan Mahmuds sønner; med Alp-Arslan og Farrukh-Shah. Han regjerte i deres navn og kunne dermed også utgjøre en trussel mor den nye sultan, Masud (regjerte 1134–1152). Sultanen var sen denne situasjon bevisst, og rustet (likesom også Zeng) 1143/44 til krig. Med det kom ikke til krig. Zengi betalte noen beskjedende løsenpengesummer, stilte sin egen sønn som gissel, og gav seg til å avvente sultanens død, mens Masud måtte bekymre seg om mer umiddelbart farlige emirer.
Etter denne klargjøring av den politiske situasjon mot hans to overherrer i øst, det vil si mot kalifen og mot seldsjukkene, hadde Zengi fra ca. 1135 mulighet for å vende sin oppmerksomhet mot de rivaliserende islamske og kristne makthaverne i sørvest. Zengi stod der først og fremst i konflikt mot buridene i Damaskus. Han klarte å dra nytte av deres interne stridigheter, og kunne i juni 1138, med militært trykk, til å få fyrsteenken Zumurrud og byen Homs (som medgift). Samme år beleiret den bysantinske keiser Johannes II (regjerte 1118–1143) Aleppo, etter at han først hadde underlagt seg Fyrstedømmet Antiokia. Beleiringen førte imidlertid ikke til noe gjennombrudd. I 1139 vandte Zengi sin poppmerksomhet atter en gang mot Damaskus som hadde alliert seg mot ham sammen med kongedømmet Jerusalem. Hans beleiring slo imislertid feil, ettersom den gamle mamlukkanføreren Unur (død 1149), den tidligere guvernøren i Homs, ikke var beredt til denne oppgaven.
Da Joscelin II, hersker over grevskapet Edessa, i 1144 var fraværende på et felttog, beleiret Zengi Edessa, dom var den svakeste av korsfarerstatene, og erobret den på den 24. desember 1144. Denne hendelse førte til det resultatløse annet korstog.
Mens Zengi forsatte å prøve rå erobre Damaskus, ble han om natten den 14. september 1146, under beleiringen av Qalʿat Dsjaʿbar, myrdet av en frankisk evnukk, som han tidligere hadde tilrettevist fordi han hadde nytt vin.
I Mosul ble han etterfulgt på tronen av sin eldste sønn Saif ad-Din Ghazi I, i Aleppo av sin annen sønn Nur ad-Din.
Korsfarerlegende
[rediger | rediger kilde]Ifølge en ren korsfarerlegende var Zengis mor ingen annen enn Ida av Østerrike, som også var mor til Leopold III. av Østerrike. Ida skulle ha blitt bortført under det første korstog i 1101 og blitt haremskvinne. Om ikke annet så stemmer dette dårlig med Zengis alder.
Referanser
[rediger | rediger kilde]- ^ Gemeinsame Normdatei, besøkt 11. desember 2014[Hentet fra Wikidata]
- ^ LIBRIS, Libris-URI 75kmq91r23qzrnz, utgitt 29. oktober 2012, besøkt 24. august 2018[Hentet fra Wikidata]
Litteratur
[rediger | rediger kilde]- Steven Runciman: A History of the Crusades. Volume 2: The Kingdom of Jerusalem. Cambridge University Press, Cambridge o.a. 1952.