Hopp til innhold

Lilandsaken

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Sideversjon per 21. jun. 2024 kl. 11:29 av 89.8.40.148 (diskusjon) (Rettslige konsekvenser: https://ordbokene.no/bm/31272)
(diff) ← Eldre sideversjon | Nåværende sideversjon (diff) | Nyere sideversjon → (diff)

Lilandsaken er en kjent norsk uoppklart drapssak som startet julaften 1969. Den 24. desember klokken 10.45 ble to personer (John Olav Larsen og Håkon Edvard Johansen) funnet myrdet i Glemmengata 73 i Fredrikstad. Begge hadde store skader i hodet, og det var mye blod på åstedet. Det ble antatt at en øks hadde vært mordvåpenet. Adressen var kjent som et sterkt belastet rusmiljø, og ble på folkemunne kalt for «Lille Helvete». Tre medlemmer av rusmiljøet ble pågrepet på vei til åstedet. To av dem ble sluppet fri, mens den tredje, Per Kristian Liland, ble fengslet og senere dømt for å ha utført drapene. Liland hevdet hele tiden at han var uskyldig i drapene.

Etter å ha sonet hele dommen ble han imidlertid frifunnet i 1994, etter at det ble klart at det hadde skjedd et justismord. Saken har forblitt uoppklart og er idag strafferettslig foreldet.

Saksbehandling og dom

[rediger | rediger kilde]

Per Kristian Liland, som var kjent for å tilhøre det belastede rusmiljøet i Fredrikstad, ble pågrepet i nærheten av åstedet 24. desember 1969, like før kl. 12.00 og ble som siktet i saken varetektsfengslet den 27. desember. Han satt i varetekt fram til Eidsivating lagmannsretts dom den 3. juli 1970, der han ble dømt til livsvarig fengsel og sikring i inntil 10 år.

Han ble dømt for forsettlig drap på Larsen, og han ble også dømt for drapet på Johansen (for å forsøke å skjule en straffbar handling).

Liland sonte den idømte straffen frem til han ble prøveløslatt 22. juni 1983, da han ble overført til sikring etter straffeloven 1902 § 39 nr 1 bokstav a–c. Sikringsmidlene var meldeplikt, forbud mot opphold på visse steder og alkoholforbud. I sikringstiden var Liland fengslet i ca. et halvt år for brudd på sikringsbestemmelsene. Sikringstiden utløp 22. juni 1993.[1]

Et vesentlig poeng i saken var tidspunktet når drapene var begått, fordi Per Liland med sikkerhet bare kunne knyttes til åstedet dersom drapene var begått den 22. desember om ettermiddagen eller kvelden. En lokalt allmennpraktiserende lege, Mikael Frestad, ble tilkalt før Kripos' tjenestemenn ankom Fredrikstad. Han var på åstedet litt etter kl. 12:00 og konstaterte at likene var «kalde og stive» og anga den 24. desember 1969 som dødsdato for begge ofrene i den legeerklæring om dødsfall som ble utfylt noen dager senere. På spørsmål i skjemaet om når skaden (ulykken) skjedde, er for begge ofrenes vedkommende angitt «23/12-24/12?». I starten av etterforskningen ble det antatt at drapene hadde skjedd mellom 23/12 kl. 19.30 og 24/12 kl. 02.00.

De rettsoppnevnte sakkyndige hevdet imidlertid at drapene ble begått senest kl 15.00 den 23. og muligens allerede den 22. Selv om flere vitner hevdet at de myrdede var sett, og at det var registrert aktivitet på den angitte adressen på et senere tidspunkt, valgte retten å se bort fra disse vitnene og fant at Per Liland hadde begått drapene den 22. desember.

Advokat Alf Nordhus, som representerte Liland som forsvarer, anket saksbehandlingen og straffeutmålingen til Høyesterett. Anken ble forkastet den 28. november 1970.

Forsøk på gjenopptakelse

[rediger | rediger kilde]

Liland, ved Alf Nordhus, begjærte saken gjenopptatt den 27. desember 1971. I begjæringen ble det vist til en dokumentsamling på over 1700 sider som var utarbeidet av Sten og Vibeke Ekroth og som også inkluderte lydbåndopptak av vitner som forklarte at de avdøde var blitt observert etter at drapene skulle ha blitt begått. (Den svenske popmusikkmanageren Sten Ekroth var på forlovelsestur med sin tilkommende Vibeke og kom noe tilfeldig til å spille en viktig rolle for den dokumentasjonen som senere dannet grunnlag for begjæring om gjenopptakelse. Paret var nyforelsket, og ville dokumentere alt de opplevde. Derfor hadde de med seg båndopptager og satte den på under rettsmøtene. De fulgte saken nøye og oppfattet Liland som uskyldig.)

Gjenopptakelselsbegjæringen ble avslått av Eidsivating lagmanssrett den 7. mai 1975. Avgjørelsen ble påklaget til Høyesterett, men avvist av Høyesteretts kjæremålsutvalg den 5. mars 1976.

Gjenopptakelsesbegjæringen

[rediger | rediger kilde]

Dagen etter at sikringsdommen utløp, den 23. juni 1993, fremsatte Liland på ny begjæring om gjenopptakelse av straffesaken. Saken ble fremmet av advokatene Ole Jakob Bae og Cato Schiøtz, som senere ble oppnevnt til forsvarere i gjenopptagelsessaken.

Grunnlaget for gjenopptakelsen

[rediger | rediger kilde]

En avgjørende faktor for at Liland ble dømt var at tidspunktet for drapene var satt til den 22. desember. Flere indisier tyder på at de skjedde den 23. eller 24. desember, da Per Liland med sikkerhet ikke kan knyttes til åstedet.

Nye medisinsk sakkyndige

[rediger | rediger kilde]

Analyser av blodet til de avdøde viste at Larsen hadde en alkoholkonsentrasjon på 2,3 promille på dødstidspunktet, mens Johansen var uten alkohol i blodet. Den 22. desember var det en fest på åstedet og det ble konsumert mye alkohol. Begge de avdøde ble karakterisert som alkoholikere, og det ble antatt at begge var beruset under festen. De opprinnelige medisinske sakkyndige (dr. med. Jon Lundevall og dr. med. Johan Chr. Giertsen), som påtalemyndigheten hadde støttet seg til, konkluderte derfor med at Johansen måtte ha levd minst 13 timer etter at han ble påført skadene. Uttalelser fra nye medisinsk sakkyndige ga ikke noen støtte til teorien om at Johansen kunne ha levd flere timer etter at han var blitt påført skadene. Det kom dessuten frem at de to opprinnelige sakkyndige hadde ulike begrunnelser for hvordan de var kommet frem til tidspunktet, uten at dette ble oppfattet, verken under rettssaken eller den første gjenåpningssaken. Det var også kommet fram at det var funnet blod på åstedet som ikke var størknet.

Vitneforklaringene

[rediger | rediger kilde]

Da Per Liland ble dømt ble det ført flere vitner som mente å ha sett de to drepte etter den 22. desember. Retten valgte å se bort fra disse forklaringene. Sten og Vibeke Ekroth hadde i ettertid avhørt flere vitner som også hevdet det samme. I tillegg ble det ved gjenopptakelsen fremført ytterligere vitner som kunne bekrefte at de avdøde var i live etter den 22. desember.

Rekvisisjonen i Larsens lomme

[rediger | rediger kilde]

Det var nå kommet fram at politibetjentene Hageløkken og Restad, som undersøkte drapsstedet, hadde funnet en matrekvisisjon i Larsens baklomme. Rekvisisjonen var utstedt av Fredrikstad kommune, sosialkontoret, og var pålydende kr. 65,-. Rapporten opplyser at rekvisisjonen hadde nr. 121013, og at den var datert 23. desember 1969. Denne viktige opplysningen hadde påtalemyndigheten unnlatt å legge frem i retten. Denne opplysningen alene ville vært nok til å frikjenne Per Liland i første instans.

Ved nærmere undersøkelser i ettertid har det vist seg at rapporten inneholdt en rettelse av datoen fra den 23. til den 22., og rekvisisjonsnummeret var endret fra 121013 til 121031. Selve rekvisisjonen er forsvunnet, og Fredrikstad sosialkontor har heller ikke funnet noen kopi av rekvisisjonen.

Gjenopptakelsen

[rediger | rediger kilde]

Eidsivating lagmannsrett besluttet ved kjennelse den 29. april 1994 at saken skulle gjenopptas. Påtalemyndigheten ved statsadvokat Lasse Qvigstad påkjærte avgjørelsen, men kjæremålet ble avvist av Høyesteretts kjæremålsutvalg den 2. september 1994.[2]

Frikjennelsen

[rediger | rediger kilde]

Det ble så tatt ut ny tiltale mot Liland. Forut for hovedforhandlingene hadde påtalemyndigheten meddelt at den ville legge ned påstand om full frifinnelse. Saken ble behandlet den 21. november 1994. Uten noen bevisførsel avsa Eidsivating lagmannsrett samme dag dom om full frifinnelse.

Erstatning

[rediger | rediger kilde]

Per Liland fremsatte den 20. desember 1994 krav om erstatning etter straffeprosesslovens § 444 og § 446. Påtalemyndighetene anførte at sparte utgifter for kost og losji burde føre til redusert erstatning for økonomisk tap men denne påstanden førte ikke frem. Justisdepartementet har senere støttet lagmannsretten at en slik avkortning er lite naturlig.[3]

Eidsivating lagmannsrett tilkjente ham erstatning for lidt økonomisk tap på kr. 2 900 000 for fremtidig økonomisk tap på kr. 840 000 og for oppreisning på kr. 10 000 000, tilsammen kr. 13 740 000.

Utmålingen av oppreisningsbeløpet ble påklaget av påtalemyndigheten til Høyesterett. Avgjørelsen ble deretter påklaget av Liland. Ved Høyesteretts kjennelse av 3. juli 1995 ble begge kjæremålene forkastet.

Politianmeldelse av sentrale aktører i saken

[rediger | rediger kilde]

Like etter lagmannsrettens beslutning om å gjenoppta saken, den 30. mai 1994 innga Tore Sandberg, på eget initiativ, anmeldelse til Riksadvokaten mot syv navngitte personer:

Sammen med anmeldelsen lå en skriftlig fullmakt fra Per Liland til Tore Sandberg til å «treffe et hvert juridisk og rettslig skritt i sin videre behandling av øksedrapssaken». Riksadvokaten oppfattet derfor anmeldelsen som inngitt av Liland.

Selve anmeldelsen var på 19 sider, og var bilagt en 143 siders dokumentasjon. Ankepunktene var bl.a. påvirkning av vitner; at aktor, politi og rettsmedisinere avga forklaringer for retten som de måtte vite var uriktige, samt at Statsadvokaten nektet ny etterforskning på tross av åpenbare, påviste feil.

Anmeldelsene ble alle henlagt. Dette skjedde ved beslutninger fra Riksadvokaten datert henholdsvis 9. juni og 13. juli 1994.[4]

Granskningsutvalget

[rediger | rediger kilde]

Tore Sandberg, som hadde engasjert seg sterkt i saken, skrev den 1. mai 1994, to dager etter at lagmannsretten hadde besluttet at saken skulle gjenopptas, et brev til justisministeren der han tok til orde for en granskning av Liland-saken, med særlig vekt på politiets og påtalemyndighetens håndtering av saken. Dette kravet fikk senere tilslutning fra mange hold, og Stortinget vedtok 9. mai 1995 å nedsette et regjeringsoppnevnt granskningsutvalg.

«Stortinget ber regjeringen oppnevne en granskningskommisjon for å granske og vurdere politiets og påtalemyndighetens behandling av Liland-saken»

Oppnevning og sammensetning

[rediger | rediger kilde]

«Liland-utvalget» ble oppnevnt ved kgl.res. av 13. juli 1995.

Utvalget fikk ved oppnevningen slik sammensetning:

Utvalgets mandat var å «granske og vurdere politiets og påtalemyndighetens behandling av Liland-saken». Dessuten skulle utvalget se om det var behov for prosessuelle endringer i regelverket, hvis slike behov ble avdekket. Det heter videre i mandatet: «Granskingen skal primært rette seg mot politiets og påtalemyndighetens behandling av saken. Den skal særlig ha for øyet om disse myndigheter til enhver tid har oppfylt sin plikt til å sørge for at en straffesak er tilstrekkelig opplyst, slik at en uriktig domfellelse unngås og fellende dom blir prøvet på nytt ved gjenopptagelse av saken.»

Utvalgets arbeid

[rediger | rediger kilde]

Utvalget la ned et omfattende arbeid. 31 sentrale personer i forbindelse med saken ble intervjuet. Politiets etterforskningsrapporter og protokoller fra rettsforhandlingene både i saken fra 1970 og i den første ankesaken ble gjennomgått. Over 4 700 dokumentsider, sammen med lydbåndopptak ble overlevert av ekteparet Ekroth. I tillegg fikk utvalget oversendt saksdokumentene i tilknytning til politianmeldelse fra journalist Tore Sandberg, rettet mot syv navngitte personer med tilknytning til behandlingen av Liland-saken.

Utvalgets konklusjoner

[rediger | rediger kilde]

Justisdepartementet sendte ut en pressemelding i forbindelse med overleveringen av rapporten den 1. juli 1996. Her heter det:

«Granskningen har brakt for dagen svikt i saksbehandlingen. Svikten knytter seg i hovedsak til tre forhold

  1. Politiets etterforskning ble anlagt for ensporet hva angår personkrets og for begrenset hva angår tidsrom for ugjerningene.
  2. Den holdning overfor Liland som statsadvokaten ga uttrykk for under deler av straffesaken i 1970, var subjektiv og fordømmende. Den var dermed ikke preget av den objektivitet som følger av straffeprosessloven og uskrevne normer for påtalemyndighetens opptreden.
  3. Den rettsmedisinsk sakkyndiges undersøkelser og uttalelser med hensyn til gjerningstidspunkt og dødstidspunkt var tildels utilstrekkelige. Samspillet mellom disse sakkyndige og de juridiske aktører i straffesaken var ikke godt nok og bidro ikke til nødvendig opplysning av sakens faktum. De rettsmedisinske sakkyndige ble ikke pålagt å utarbeide noen skriftlige erklæringer forut for straffesaken i 1970. Retten var dermed henvist til å bygge på muntlige redegjørelser. De skriftlige erklæringer som de sakkyndige utarbeidet i forbindelse med den første gjenopptakelsessaken to år senere, kan tyde på at de to sakkyndige ikke hadde likt syn på det rettsmedisinske spørsmål som antakelig hadde vært avgjørende for den fellende dommen. Dette ble imidlertid ikke oppfattet av juristene, verken i 1970 eller under den første gjenopptakelsessaken.»[5]

Utvalget fant likevel at det ikke var grunnlag for kritikk av Riksadvokatens henleggelse av Tore Sandbergs anmeldelse av de syv navngitte personene. En kritikk av riksadvokatens henleggelse ville ha skapt alvorlige internasjonale reaksjoner.

Rettslige konsekvenser

[rediger | rediger kilde]

«NOU 1996:15 Liland-saken»[6] omhandler de rettslige konsekvensene av avsløringene i Liland-saken.

To instanser

[rediger | rediger kilde]

I denne rapporten er det anført at det allerede er foretatt endringer i straffeprosessloven som ivaretar noe av den kritikken som fremkom i granskingsrapporten. Blant annet ble den såkalte to-instansreformen satt i verk i 1995 (Tidligere ble alvorlige straffesaker behandlet direkte i lagmannsretten, uten forangående behandling i herredsretten eller tingretten).

Privat etterforsking

[rediger | rediger kilde]

Granskingsrapporten konkluderte med at Liland-saken neppe var blitt gjenopptatt hvis det ikke var for det arbeidet som de private etterforskerne Ekroth og Sandberg hadde bidratt med. Spørsmålet om dekning av utgifter til private etterforskere i slike saker ble derfor drøftet, men flere organer gikk imot dette. Justiskomiteen uttalte imidlertid: «Komiteen har også med tilfredshet merket seg at det foreslås en endring i straffeprosessloven § 438 slik at Høyesterett i spesielle tilfeller gis adgang til å tilkjenne også andre enn siktede omkostninger dersom en straffesak blir gjenopptatt. Komiteen bemerker at det var en svakhet under behandlingen av Liland-saken at de som bisto Liland, og som i avgjørende grad medvirket til at saken kunne gjenopptas, ikke kunne få dekket sine omkostninger. Dette er nå rettet opp.»

Lydbåndopptak

[rediger | rediger kilde]

Et vesentlig poeng i Liland-saken var at ekteparet Ekroth smuglet inn en lydbåndopptaker i rettssalen og tok opptak av vitneforklaringene. Disse opptakene skulle vise seg å bli svært nyttige i frifinnelsesaken. Siden lydbåndopptakene var gjort ulovlig, ble dette et "ikke-tema" i den offentlige debatten. I NOU 1996:15 ble imidlertid spørsmålet om lydbåndopptak i strafferettssaker tatt opp: «Utvalget peker på at Liland-saken har aktualisert debatten om det er behov for lydopptak fra behandlingen av straffesaker i norske rettssaler.» «På bakgrunn av to-instansreformen ble det i 1997 satt i gang en prøveordning med lydopptak av hovedforhandlinger i straffesaker. Departementets foreløpige inntrykk av ordningen er at lydopptak kan være til nytte i vurderingen av om det er grunnlag for å gjenoppta en sak, men departementet vil vente til evalueringen er foretatt med å vurdere om det i større grad enn i dag bør være obligatorisk å gjøre lydopptak.»

Gjenopptakelseskommisjonen

[rediger | rediger kilde]

Det må også antas å være en av Liland-sakens konsekvenser (sammen med omfattende og også internasjonal kritikk av norsk rettsvesen, Moen-saken, og en rekke saker som er gjenopptatt som en konsekvens av Bjugn-saken), at en egen gjenopptakelseskommisjon ble opprettet i 2004,[7] som skal gjøre det lettere å få alvorlige straffesaker gjenopptatt i rettsapparatet.

Skattekrav for rettshjelp

[rediger | rediger kilde]

Som en takk for hjelpen, og til dekning av en del av de utgiftene som Tore Sandberg hadde hatt i forbindelse med sitt engasjement, fikk Tore Sandberg 1,1 millioner kroner av erstatningssummen som «gave» av Liland.[8][9] Likningsmyndighetene anså imidlertid denne gaven som skattbar inntekt, og krevde Tore Sandberg for kr. 700 000 til statskassen. Saken ble tatt opp i Stortinget av Carl I. Hagen, som foreslo at Stortinget bevilget kr. 900 000 til Tore Sandberg til dekning av skattekravet. Forslaget falt mot Høyre og Fremskrittspartiets stemmer.[10]

Senere frafalt staten skattekravet administrativt, etter at Per-Kristian Foss ble finansminister og Foss overprøvde Skattedirektoratet (noe som aldri hadde skjedd tidligere).[11]

Spekulasjoner om gjerningsmann

[rediger | rediger kilde]

Både før og etter frifinnelsen av Per Liland var det spekulasjoner om hvem som var den virkelige gjerningsmannen til øksedrapene. En annen av de tre personene som ble arrestert den 24. desember, og som i miljøet gikk under navnet «Stepper'n», er blitt fremhevet som en mulig gjerningsmann. Han ble løslatt etter avhør den 25. desember 1969. Et indisium er at han skal ha blitt iakttatt med blodig skjorte av sin leieboer om morgenen den 24. desember. «Stepper'n» er imidlertid avgått ved døden, og det er lite som tyder på at det vil bli en endelig avklaring av saken.

Bokutgivelser

[rediger | rediger kilde]
  • Julmorden i Lille Helvete er en bok på ca. 400 sider utarbeidet av Sten Ekroth og utkom høsten 1991, og kom senere i en revidert utgave.
  • Øksedrapene i Lille Helvete er en bok skrevet av journalist og privatetterforsker Tore Sandberg. Den utkom høsten 1992.
  • Øksemord! Justismord! er en bok på ca. 120 sider skrevet av journalisten Lars Tore Bøe som utkom høsten 1993. Utgangspunktet for boken er André Bjerkes engasjement i Liland-saken frem til han ble rammet av sykdom våren 1981.
  • Saken Per Liland er en bok på 668 sider av advokat Erling Moss. Den tar også opp gjenopptagelsen og granskningsutvalgets arbeid. Den utkom i 1997.

I tillegg har Sten Ekroth skrevet manuskript til flere bøker om saken.

Referanser

[rediger | rediger kilde]
  1. ^ Høyesteretts kjennelse av 3. juli 1995, publisert i Rt. 1995 s. 1131.
  2. ^ Vedlegg 2
  3. ^ Ot.prp. nr. 77 (2001-2002)
  4. ^ http://odin.dep.no/jd/norsk/dok/andre_dok/nou/012005-020009/hov009-bn.html
  5. ^ Justisdepartementets pressemelding
  6. ^ http://odin.dep.no/jd/norsk/dok/andre_dok/nou/012005-020009/ind-bn.html NOU 1996:15
  7. ^ Gjenopptakelseskommisjonen
  8. ^ https://www.vg.no/nyheter/innenriks/i/gP7a8q/sandberg-maa-slippe-liland-skatt
  9. ^ TANGNES, JØRGEN (29. oktober 2000). «Futen tok Liland-million». dagbladet.no (på norsk). Besøkt 30. august 2020. «- I 1995 kom gaven. Nå har staten gjennom rettsapparatet likevel kommet til at de 1,1 millioner kronene var et arbeid utført for Liland. Det blir for meg komplett meningsløst, sier Sandberg.» 
  10. ^ Skattekravet
  11. ^ «Slipper å betale skatt for Liland-gave». www.bt.no. 26. november 2001. Besøkt 30. august 2020. «Privatetterforsker Tore Sandberg skal ikke betale skatt av pengegaven han mottok fra Per Liland. Det har finansminister Per-Kristian Foss (H) bestemt.» 

Eksterne lenker

[rediger | rediger kilde]