Sosialfascisme
Sosialfascisme er et begrep som ble brukt av Den kommunistiske internasjonale (Komintern) for å betegne sosialdemokrater, for dermed å sidestille sosialdemokratiet med fascismen. Begrepet og tilhørende teorikompleks ble skapt av Grigorij Zinovjev i 1924. Ifølge teorien som ligger til grunn for begrepet utgjør sosialdemokratiet «venstrefløyen innen fascismen» og er derfor hovedfienden til kommunistpartiene. Denne tesen stod sentralt i Kominterns politikk, og dermed i alle kommunistpartier tilsluttet Komintern, fra 1928 til 1934.[1] Teorien om sosialfascisme fikk nærmest kanonisk status i den kommunistiske bevegelsen etter en uttalelse fra Josef Stalin i 1924: «Fascismen er en kamporganisasjon for borgerskapet, som støtter seg på den aktive støtten fra sosialdemokratiet. Sosialdemokratiet er objektivt den moderate fløyen av fascismen. Disse organisasjonene utelukker ikke hverandre, men utfyller hverandre. De er ikke motpoler, men tvillingbrødre».[2]
Forholdet mellom sosialdemokrater og kommunister var i mange land preget av så sterk gjensidig antipati at kommunister på 1920- og 1930-tallet anså sosialdemokratene som en viktigere fiende enn de borgerlige og høyreorienterte partiene. Man anså «sosialfascismen» som farligere enn den egentlige fascismen fordi «sosialfascistene» ikke åpent viste sine hensikter. I Pravda i april 1931 het: «Sosialdemokratiet er borgerskapets hovedstøtte innenfor arbeiderklassen og det mest aktive partiet når det gjelder å fascifisere den borgerlige staten... Denne sosialdemokratiske rollen, som i ord går mot fascismen og som hylles av høyrefløyen og trotskistene som "motstandere" av fascismen, må skånelsesløst avsløres. Det kan ikke være snakk om noe kompromiss eller noen blokk med de sosialdemokratiske arbeiderne mot fascismen og sosialfascismen! Å støtte sosialdemokratiet betyr å støtte fascismen, å støtte den kapitalistiske offensiven mot arbeiderklassen, å støtte forberedelsene for krig mot Sovjetunionen. I Tyskland støtter sosialdemokratene Brüning-regjeringen som utøver det fascistiske diktaturet».[3]
I f.eks. Tyskland hadde kampen mot sosialdemokratene prioritet over kampen mot høyresiden i det tyske kommunistpartiet, og kommunistene samarbeidet flere ganger med den radikale høyresiden om å ramme sosialdemokratene. Selv etter at nazistene tok makten og innledet forfølgelser av alle opposisjonelle, herunder sosialdemokrater, erklærte kommunistpartiet at «utrenskningen av sosialfascistene [dvs. sosialdemokratene] fra statsapparatet [...] endrer ikke på det faktum at de fortsatt utgjør den sosiale hovedstøtten til kapitaldiktaturet».[4] I Tyskland hadde det for alvor kommet til et brudd mellom sosialdemokratene og kommunistene i 1918–1919, da sosialdemokratene kom i regjering og slo ned kommunistiske oppstander. Under Weimarrepublikken la sosialdemokratene vekt på å forsvare det liberale demokratiet mot både den radikale høyre- og venstresiden. Slik det tyske kommunistpartiet så det, var «sosialfascismen», «sentrumsfascismen» og nasjonalsosialismen alle varianter av et eksisterende «fascistisk system». Man så for seg at en periode med nazistisk styre ville være kortvarig og føre til en revolusjonær situasjon der kommunistene ville komme til makten. Sosialdemokratene, som den «moderate fløyen av fascismen» med en (ifølge kommunistpartiet) «falsk» sosial profil, hadde derimot større sjanser til å holde på makten og var i tillegg en mer nødvendig støtte for «kapitaldiktaturet» enn de egentlige fascistene. Utfra denne tankegangen var det fra kommunistpartiets synspunkt viktigere å bekjempe sosialdemokratene i de skjebnesvangre årene tidlig på 30-tallet.
Uttrykket «rød fascisme» ble noen ganger brukt synonymt med sosialfascisme. Motsatt brukte det tyske sosialdemokratiske partiet uttrykket «rødlakkerte fascister» om kommunistene fra ca. 1929. Sosialdemokraten Kurt Schumacher uttalte på et møte i Reichsbanner Schwarz-Rot-Gold i 1930: «Veien fremover for de dessverre tallrike proletære nazistene går gjennom kommunistene, som i virkeligheten bare er rødlakkerte dobbeltutgaver av nasjonalsosialistene. Begge har til felles hatet mot demokratiet og forkjærligheten for vold».[5]
Referanser
[rediger | rediger kilde]- ^ Ulla Plener: «Sozialdemokratismus» – Instrument der SED-Führung im Kalten Krieg gegen Teile der Arbeiterbewegung (1948–1953).
- ^ Stalin: Zur internationalen Lage; Werke, bd. 6; s. 251–269, her s. 253.
- ^ «Arkivert kopi». Arkivert fra originalen 19. oktober 2007. Besøkt 7. september 2010.
- ^ Hermann Weber: Der „Antifaschismus"-Mythos der SED Arkivert 17. august 2012 hos Wayback Machine., i Freiheit und Recht 2005/1
- ^ Michael Richter. «Die doppelte Diktatur. Erfahrungen mit Diktatur in der DDR und Auswirkungen auf das Verhältnis zur Diktatur heute». I: Gerhard Besier og Katarzyna Stoklosa (red.), Lasten diktatorischer Vergangenheit – Herausforderungen demokratischer Gegenwart, s. 202, Mittel- und Ostmitteleuropastudien, LIT Verlag Münster, 2006, ISBN 3825887898, ISBN 9783825887896