Rockwell X-30
| Rockwell X-30 | |||
|---|---|---|---|
 Kunstnerisk fremstilling av X-30 i rommet | |||
| Informasjon | |||
| Rolle | Eksperimentfly | ||
| Produsent | Rockwell International | ||
| Første flyvning | Aldri | ||
| Utfaset | Kansellert | ||
| Brukt av | USN | ||
| Antall produsert | 0 | ||
Rockwell X-30 var et scramjet-drevet romfly-konsept bestilt av NASA og USAs forsvarsdepartement. En modell i skala 1:3 ble bygd før prosjektet ble kansellert i 1994.
Historie
[rediger | rediger kilde]
USAs Defense Advanced Research Projects Agency (DARPA) hadde mellom 1982 og 1985 et topphemmelig prosjekt som ble kalt Copper Canyon. Opprinnelig var målet å undersøke muligheten av å bygge et et-trinns romfartøy som kunne nå jordbane. Dette SSTO - fartøyet (Single-Stage-To-Orbit) skulle ta av og lande som et konvensjonelt fly. Prosjektet ble utvidet til å bli det president Ronald Reagan i sin årlige tale til kongressen i 1986 beskrev som
en ny Orient-ekspress, som ved slutten av neste tiår skal ta av fra Dulles Airport, akselerere opp til Mach 25, entre lav jordbane eller fly til Tokyo på 2 timer
Denne visjonen fikk navnet NASP (National Aero-Space Plane), og X-30 var en del av utviklingsprogrammet.
Det ambisiøse prosjektet involverte NASA, USAs forsvarsdepartement, og flere større teknologi-selskap. En modell i skala 1:3 ble bygd og testet i høytemperert vindtunnel i årene fra 1986 til 1994. Prosjektet hadde store kostnads- og teknologiske problemer, noe som resulterte i at Kongressen avslo å bidra med flere midler i 1994. Prosjektet ble kansellert i november 1994 – før et fullskala X-30 var bygget, men et nytt program ble startet etter kanselleringen: Hypersonic Systems Technology Program (HySTP). Dette var et teknoligi-utviklingsprogram som skulle viderføre nyvinningene gjort under X-30 / NASP-prosjektet. Eksperimentflyet NASA X-43 er et av resultatene av HySTP.
Formål
[rediger | rediger kilde]
Målet med X-30 var å utvikle nye teknologier og komponenter for en ny generasjon romfartøyer som skulle redusere kostnadene ved å sette nyttelast i jordbane. Disse fartøyene skulle fly i Mach 25 og ta av og lande som et fly, uten bruk av flertrinns-raketter. Et av målene var at denne generasjonen romfartøyer skulle kunne nå jordbane ved hjelp av fremdriftssystemer som krevde luft. I den tiden prosjektet pågikk, førte det til betydelige fremskritt i utviklingen av nye temperaturbestandige titan- og beryllium-legeringer, samt nye karbonmaterialer. Disse materialene, og prosjektets arbeid med scramjet-motorer (Supersonic-Combustion ramjet) skulle vise seg nyttige for USAs videre romprogram.
Design
[rediger | rediger kilde]X-30 skulle ha scramjet-motorer med flytende hydrogen som drivstoff. For å kunne motstå den enorme varmebelastningen de høye hastighetene ville medføre, måtte nye varmebestandige materialer og legeringer utvikles. Et aktivt kjølesystem var også nødvendig for å fjerne friksjonsvarmen fra skroget. En kjøleteknikk som var tenkt brukt var å la det flytende hydrogen-drivstoffet sirkulere i rør rundt skroget før det ble matet inn i scramjet-motoren. På denne måten ville varmen fra skroget ledes vekk, og motor-ytelsen øke, noe som skulle gjøre det mulig å oppnå hastigheter opp mot Mach 25.
Spesifikasjoner
[rediger | rediger kilde]Dimensjoner
- Mannskap: Ukjent
- Lengde: 80 m
- Skrogdiameter: 16 m
- Vingespenn: 36 m
- Vekt (tom): 60 000 kg
- Vekt (maks): 140 000 kg
Ytelse
- Motor: 1 stk. scramjet-motor med 1 370 kN skyvekraft
- Toppfart: Mach 25, over 25 000 km/t
- Maks operasjonshøyde: Lav jordbane
Kilder
[rediger | rediger kilde]- NASA – American X-vehicles, An Inventory—X-1 to X-50 (side 38) Utgitt 2003 (pdf) Besøkt 20. mars 2015
- Encyclopedia Astronautica – X-30 Besøkt 20. mars 2015