Hopp til innhold

Revebjelle

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Revebjelle
Revebjelle (Tyskland)
Foto: Bernd Haynold
Nomenklatur
Digitalis purpurea
L.
Populærnavn
revebjelle
Klassifikasjon
Rikeplanter
Gruppeblomsterplanter
Gruppeegentlige tofrøbladete planter
Ordenleppeblomstordenen
Familiekjempefamilien
TribusDigitalideae
Slektrevebjelleslekta
Økologi
Habitat: terrestrisk
Utbredelse: mesteparten av Europa og som menneskespredd: store deler av verden ellers.

Revebjelle (Digitalis purpurea) er en svært giftig, kortlevd flerårig plante ("toårig")[1] i kjempefamilien. Blomstene er purpurrøde, men i noen populasjoner finnes det planter med hvite og rosa blomster som følge av innblanding av hagerømlinger. Revebjelle vokser vilt i kyst- og fjordstrøk på Sørlandet og Vestlandet nord til Trøndelag[2].

Beskrivelse

[rediger | rediger kilde]
Nærbilde av blomstene.

Blomstene har på innsida av den 5–6 cm lange krona, mørke flekker med lyse partier rundt. Disse flekkene fungerer som nektarmerker for pollinatorene. Disse flekkene kan i sjeldne tilfeller mangle. Blomstene har form som fingerbøl, noe som har gitt planten det svenske navnet «fingerborgsblomma». Blomstene danner en ensidig klase og kan være fra noen få til langt over hundre per stengel. Planten har oftest en blomsterstengel pr individ, men kan ha flere.

Hjertemedisin

[rediger | rediger kilde]

Plantenes grønne deler inneholder glykosider, b.la. (digitoksin og digoksin)[3] som har en kraftig virkning på hjertet. Renframstilte innholdsstoffer fra revebjelle eller beslekta arter brukes til mange typer hjertemedisin[3]. Til medisinsk bruk må dosene være nøye avmålt. Plantenes innhold av aktive substanser varierer mye og i tillegg varierer toksisk dose i stor grad fra person til person.[4]. Dette er trolig grunnen til at planten ikke har vært særlig brukt i folkemedisinen; overdosering med dødelig utgang kan fort bli resultatet.

Giftighet

[rediger | rediger kilde]

Revebjelle kan være dødelig, selv i små doser. Tidlige symptomer på forgiftning etter inntak er kvalme, brekninger, diaré, magesmerter og nedsatt appetitt. Hodepine, svimmelhet, forvirring og synsforstyrrelser forekommer. Mest alvorlig er forstyrrelser i hjerterytmen. Disse oppstår gjerne innen 6 timer, men det kan gå inntil 12 timer før alvorlige symptomer opptrer.[4] Spesielt barn kan være utsatt. Barns lave kroppsvekt og den store variasjonen i plantenes giftinnhold kombinert med stor variasjon i personers følsomhet, kan gjøre at svært små inntak av plantedeler/-saft kan gi symptomer.

Ved mistanke om revebjelleforgiftning må personen(e) bringes til sykehus for behandling snarest mulig.

De vanligste forgiftningsmåtene for revebjelle-toksinene er feildosering for de som bruker hjertemedisinene eller at personer tar feil av revebjelleblader og andre ikke-giftige blader og inntar planta, ofte i form av uttrekk ("te"). En vanlig forvekslingsart er valurt.[5]

Barneleker

[rediger | rediger kilde]

Flere barneleker med revebjelleblomster er beskrevet. En har tilknytning til plantas navn på flere språk, bl.a. svensk og engelsk og flere norske dialekter[6]: bruken av blomstene som hansker, dvs. man plasserer en blomsterkrone på hver finger.[6] Blomstene har også vært brukt til å smelle med: ved å klemme sammen åpningen og slå blomsten mot hånda.[7]. Å putte blomsten i munnen og blåse for dermed å skyte den ut er også beskrevet.[7] En annen lek gikk ut på å fange humler ved å klemme sammen åpningen mens humla besøkte blomsten og deretter høre på summinga.[6] I Ville planter i Norge[8] er det omtalt at barn tredde blomstene på fingrene og sugde nektar fra dem og at dette heldigvis er ufarlig siden det ikke er giftstoffer i nektaren. Hvorvidt nektaren inneholder giftstoffene er uvisst, men faren for at man får i seg gift ved denne leken er overhengende og leken bør ikke prøves! I juli 2012 ble det rapportert ett tilfelle der denne leken trolig førte til forgiftning.[9]

Referanser

[rediger | rediger kilde]
  1. ^ Sletvold, N. (2005). «Density-dependent growth and survival in a natural population of the facultative biennial Digitalis purpurea». Journal of Ecology. 93 (4): 727-736. 
  2. ^ Lid, J. og D. T. Lid (2005). R. Elven, red. Norsk flora (7 utg.). Oslo: Samlaget. ISBN 82-521-6029-8. 
  3. ^ a b Manhenke, C. A. og K. Dickstein (2001). «Digitalis ved hjertesvikt – fortsatt et aktuelt behandlingsprinsipp?». Tidsskrift for Den norske lægeforening. 121 (2): 212-214. 
  4. ^ a b «Digoksin og digitoksin - behandlingsanbefaling ved forgiftning». Besøkt 24. juli 2012. 
  5. ^ Chun-Chi Lin, C-C., C-C. Yang, D-H. Phua, J-F Deng og L-H Lu (2010). «An Outbreak of Foxglove Leaf Poisoning». Journal of the Chinese Medical Association. 73 (2): 97-100. doi:10.1016/S1726-4901(10)70009-5. 
  6. ^ a b c Høeg, O. A. (1974). Planter og tradisjon. Oslo: Universitetsforlaget. ISBN 82-00-08930-4. 
  7. ^ a b Høeg, O. A. og H. Hjort (1991). Barkebåt og kongleku. Tradisjonelle barneleker med ville vekster. Oslo: Universitetsforlaget. ISBN 82-00-40625-3. 
  8. ^ Wischmann, F., T. Faarlund og E. M. Lauritzen (1986). Ville planter i Norge. Oslo: Det Beste. ISBN 82-7010-183-4. 
  9. ^ Tørrestad, Y. og I. Hakestad (07.07.2012). «Barn til sykehus etter å ha blitt forgiftet av revebjelle». NRK. Besøkt 24. juli 2012. 

Eksterne lenker

[rediger | rediger kilde]
Hentet fra «https://no.wikipedia.org/w/index.php?title=Revebjelle&oldid=23645494»