Mika Häkkinen
| Mika Häkkinen | |||
|---|---|---|---|
 | |||
| Født | Mika Pauli Häkkinen 28. september 1968 (56 år) Vanda, Finland | ||
| Beskjeftigelse | Formel 1-fører, racerbilfører  | ||
| Nasjonalitet |  Finsk | ||
| Utmerkelser | Ridder av 1. klasse av Finlands løves orden (1998)[1] | ||
| Formel 1-karriere | |||
| Sesonger | 1991-2001 | ||
| Konstruktører | Lotus, McLaren | ||
| Verdensmester | 2 (1998, 1999) | ||
| Løp | 161 | ||
| Seiere | 20 | ||
| Pallplasseringer | 51 | ||
| Pole positions | 26 | ||
| Raskeste runder | 25 | ||
| Poeng | 420 | ||
| Km i ledelse | 7189 km | ||
| Debut | USAs Grand Prix 1991 | ||
| Første seier | Europas Grand Prix 1997 | ||
| Siste seier | USAs Grand Prix 2001 | ||
| Siste løp | Japans Grand Prix 2001 | ||
| Plassering 2001 | 5.-plass | ||
Mika Pauli Häkkinen (født 28. september 1968 i Vanda) er en finsk tidligere Formel 1-fører. I løpet av sin F1-karriere vant han 20 Grand Prix-løp og ble to ganger verdensmester, i 1998 og 1999, begge ganger for McLaren.
Privatliv og tidlig liv
[rediger | rediger kilde]Mika Häkkinen ble født i Vanda i Finland. Faren Harri Häkkinen var kortbølgeradiotekniker og deltids taxikjører, og moren Aila Häkkinen arbeidet som sekretær. Häkkinen har en søster, Nina, som drev et fan-nettsted for sin bror til det ble nedlagt i 1998.
Siden 1991 har Häkkinen bodd i Monte Carlo, men han eier også hus i Frankrike og Finland. Den 18. mai 2008 brant hans nylig fullførte herregård i Frankrike ned, som følge av en kortslutning i et lys i et troféskap. Ingen kom til skade i brannen.[2] Hele samlingen hans av F1-troféer gikk tapt.[3]
I 1998 giftet Häkkinen seg med Erja Honkanen. Paret har en sønn, Hugo Ronan (født 11. desember 2000) og en datter, Aina Julia (født 12. mai 2005). Paret søkte om skilsmisse i 2008.[4] Häkkinens tredje barn, datteren Ella, ble født 30. november 2010 av hans kjæreste, Marketa Remesova.[5]
Racingkarriere
[rediger | rediger kilde]Før Formel 1
[rediger | rediger kilde]Da Häkkinen var fem år gammel leide foreldrene hans en gokart til ham på en bane i nærheten av hjemmet deres. På den første runden han kjørte ble han innblandet i en kollisjon som han slapp uskadd fra. Til tross for kollisjonen ønsket Mika å fortsette med racing, og etter vedvarende masing på foreldrene fikk han oppfylt ønsket sitt. Hans far kjøpte Häkkinens første gokart, en som Henri Toivonen tidligere hadde konkurrert med.[6]
Innen 1986 hadde Häkkinen vunnet fem gokart-mesterskap. Verdensmesteren i Formel 1 fra 1982, Keke Rosberg, bistod Häkkinen ved å skaffe han sponsorer som hjalp ham gjennom juniorkategoriene innen formelbil-racing. Den nye «flyvende finnen» vant tre skandinaviske mesterskap. I 1988 vant han deretter Opel Lotus Euroseries-mesterskapet, før han i 1990 vant det britiske Formel 3-mesterskapet. På slutten av 1980-tallet bodde han i England og delte hus med Allan McNish, som var hans teamkamerat i West Surrey Racing. Häkkinen var nær ved å vinne Macaos Grand Prix i 1990, men gikk glipp av seieren etter en kontroversiell kollisjon med Michael Schumacher. Innsatsen hans førte imidlertid til at han fikk kontrakt i Formel 1 med Team Lotus.
Formel 1 (1991–2001)
[rediger | rediger kilde]Lotus (1991–1992)
[rediger | rediger kilde]- 1991
Häkkinen kom til Lotus i 1991. Han kvalifiserte på 13. startposisjon i sin Grand Prix-debut under USAs Grand Prix i Phoenix, og lå an til å fullføre løpet på samme plassering da motoren hans sviktet på runde 60. Häkkinen tok sitt første Formel 1-poeng to løp senere, på Imola, hvor han kom i mål på femteplass, tre runder bak løpsvinneren Ayrton Senna, etter å ha startet fra posisjon 25 på griden. Han tok ikke flere poeng den sesongen og endte sammenlagt på delt 15.-plass sammen med Satoru Nakajima og Martin Brundle.
- 1992
I 1992 fikk Häkkinen Johnny Herbert som teamkamerat. Finnen fortsatte sin gode form fra 1991, og oppnådde jevnt over bedre resultater enn i året før, og tok poeng i seks av seksten Grand Prix-løp. Hans beste resultat var to fjerdeplasser, i henholdsvis Frankrike og Ungarn. Häkkinen fullførte sesongen på åttendeplass i førermesterskapet, med 11 poeng totalt.
McLaren (1993–2001)
[rediger | rediger kilde]
- 1993
I 1993 gikk Häkkinen til McLaren som testfører, med sikte på senere forfremmelse til løpsteamet. I Monaco fikk han kjøre aktiv racing igjen da han deltok som gjestefører i Porsche Supercup-løpet, som han endte opp med å dominere. Han fikk plass i løpsteamet etter Monza, da Michael Andretti forlot F1 etter skuffende resultater. Häkkinens løpsdebut for McLaren på Estoril var imponerende. Han utkonkurrerte teamets stjernefører Ayrton Senna. Imidlertid presset han for hardt gjennom den siste svingen på banen under løpet, kom utenfor kanten av banen, mistet grepet og sendte bilen mot pitmuren. Da dette skjedde lå han an til en poengplassering. I det neste løpet, Japans Grand Prix på Suzuka-banen, fikk han sin første pallplassering i Formel 1. Han kom da i mål som nummer tre, bak Ayrton Senna og Alain Prost.
- 1994
Senna forlot McLaren og gikk til Williams foran 1994-sesongen. Häkkinen ble da den ledende føreren for McLaren, i team med Martin Brundle. McLaren byttet også motorleverandør denne sesongen, fra Ford til Peugeot. I løpet av året oppnådde Häkkinen ytterligere seks pallplasseringer, med en andreplass i Belgias Grand Prix som bestenotering. Finnen avsluttet sesongen på fjerdeplass i førermesterskapet, med 26 poeng totalt.
- 1995
Til 1995-sesongen byttet McLaren på nytt motorleverandør. Den nye leverandøren ble Mercedes-Benz, som har levert motorer til teamet alle år siden. Häkkinen tok ytterligere to andreplasser, i Italia og Japan. Han gikk glipp av Stillehavets Grand Prix på Aida-banen på grunn av en blindtarmsoperasjon.
Men i 1995-sesongens siste løp, Australias Grand Prix i Adelaide, punkterte Häkkinen tidlig i første kvalifiseringsrunde. Punkteringen førte til at han kjørte med stor hastighet inn i muren ved Brewery Bend. Han ble kritisk skadet i ulykken, med brudd på hodeskallen og innvendige blødninger. Han svelget også tunga slik at luftveiene ble blokkert, og han ble reddet av at legene utførte en trakeotomi på ham på ulykkesstedet.[7] Hendelsen knyttet et sterkt bånd mellom Häkkinen og teamsjefen Ron Dennis, og førte til økt oppmerksomhet om sikkerhetstiltak i racing-sporten. Häkkinen ble helt frisk igjen og var klar til å kjøre løp til starten av 1996-sesongen, og gikk dermed glipp av bare det ene løpet i Australia.
- 1996
I 1996-sesongen kom David Coulthard til McLaren-teamet fra Williams. McLaren-teamet hadde fremgang, og Häkkinen oppnådde flere pallplasseringer. Noen førsteplass hadde han likevel aldri oppnådd. På Spa-banen var har nær ved å vinne, takket være en «en-stopp-strategi». Så kolliderte Jos Verstappen, og alle de andre bilene kunne gå i pit under safety car. Häkkinen kom på femteplass i førermesterskapet, med 31 poeng totalt.
- 1997
I 1997 ble McLarens røde og hvite Marlboro-farger byttet ut med sølv og svart til deres nye hovedsponsor West. I Australias Grand Prix tok Coulthard teamets første seier på over tre sesonger. I løpet av sesongen begynte McLaren-bilene regelmessig å utfordre teten, men det var Coulthard som avsluttet høyest i mesterskapet. Häkkinen var flere ganger i 1997 nær ved å ta sin etterlengtede første seier, som for eksempel på Silverstone, A1-Ring og Nürburgring, men det var under det kontroversielle Europas Grand Prix på Jerez at han for første gang krysset mållinjen som løpsvinner.
- 1998
Häkkinen var sikker på fortsatt suksess i 1998. Med den kjente tidligere bildesigneren for Williams-Renault, Adrian Newey, med på McLaren-laget, befant Häkkinen seg i den raskeste bilen på starten av 1998-sesongen. Han benyttet seg av muligheten og skaffet seg en betydelig ledelse i førermesterskapet. Men en kombinasjon av problemer med bilen, uflaks, og en Michael Schumacher i fornyet form gjorde at de to førerne sto på samme poengsum da det var to løp igjen. Men Häkkinen sto imot presset og slo Schumacher i en tett kamp under Luxembourgs Grand Prix. Han fortsatte med å vinne sitt åttende løp for sesongen i Japan, og sikret seg tittelen, mens Schumacher ble stående igjen på griden, og senere måtte bryte løpe med en punktering.
- 1999
1999-sesongen, da Häkkinen skulle forsvare mesterskapstittelen, ble vanskeligere. Bilen til McLaren var ikke like pålitelig som året før og han gikk glipp av mange poeng tidlig i sesongen, men da Schumacher krasjet og brakk foten i løpet på Silverstone hadde han gått forbi tyskeren i sammendraget. Eddie Irvine tok nå over rollen som Ferraris førstefører, og på grunn av pålitelighetsproblemer med McLaren-bilen og førerfeil fra Häkkinen, varte tittelkampen mellom han og Häkkinen helt til siste løp, som igjen var Japans Grand Prix. Häkkinen hadde gjort flere grove feil på Imola og Monza, hvor han i begge løpene krasjet fra trygge ledelser, og enkelte stite spørsmål ved hvorvidt han var sterk nok til å takle presset i et tittelavgjørende løp igjen. Den vanligvis så rolige og avmålte finne ble faktisk overveldet av feilen han gjorde på Monza, og brøt sammen i gråt foran kameraene etter å ha løpt vekk fra bilen sin for å gjemme seg etter løpet.[8] Men til løpet i Japan var han imidlertid tilbake i toppform og kjørte inn til en seier som sikret han sin andre mestertittel, nesten en runde foran tittelrivalen Irvine, og med Schumacher like bak på andreplassen.
- 2000
Til 2000-sesongen var han ivrig etter å score et tittel-hattrick, men etter en kamp som varte nesten hele sesongen avsluttet han 19 poeng bak Ferraris Schumacher. I Belgias Grand Prix på Spa tok han dog en minneverdig seier, med en imponerende samtidig forbikjøring av Michael Schumacher og Ricardo Zonta på Kemmel-langsiden. I det neste løpet tok Schumacher over ledelsen i mesterskapet, vant sitt tredje mesterskap i Japans Grand Prix, sesongens nest siste løp. Schumacher har beskrevet mesterskapskampen mot Häkkinen som den beste i hele hans karriere.
- 2001
I 2001 kjørte Häkkinen det som skulle vise seg å bli hans siste sesong i Formel 1, før han ble erstattet av sin unge landsmann og protesjé Kimi Räikkönen. I mesteparten av sesongen var det teamkameraten David Coulthard som tok opp kampen mot Schumacher. Dessuten havnet Häkkinen i et kraftig krasj under åpningsløpet i Melbourne, da hjulopphenget foran sviktet mens han lå på andreplass. Ulykken lot til å ha lagt en betydelig demper på motivasjonen hans. Det var dog dager hvor Häkkinen minnet folk på sine ferdigheter. I Spanias Grand Prix lå han i ledelsen på siste runde, klar til å sikre seg sitt fjerde strake seier i Spania, men clutchen sviktet og han måtte bryte løpet bare fem svinger fra målstreken. På Silverstone dominerte han løpet og tok sin første seier for sesongen, mens han i Indianapolis kjørte et strålende løp og vant sin siste Grand Prix-seier. Etter sesongslutt forlot han Formel 1, egentlig for et sabbatsår, men innen sommeren 2002 hadde hadde han bestemt seg for å legge opp for godt.[9]
Senere forbindelser til F1
[rediger | rediger kilde]
Etter Häkkinen kunngjorde at han la opp dukket det flere ganger opp rykter om en eventuell retur. Häkkinen ble linket til Williams under 2004-sesongen, ettersom Montoya skulle gå til McLaren for neste sesong.[10]
På Goodwood Festival Of Speed i 2006 kjørte Häkkinen McLarens MP4-20 fra 2005. Han var da den siste føreren som hadde vunnet førermesterskapet i en McLaren.
På slutten av 2006-sesongen var det igjen rykter om at Häkkinen skulle få et sete i McLaren-Mercedes for 2007-sesongen. Magasinet Autosport rapporterte at Häkkinen hadde testet en McLaren-simulator to ganger i løpet av november og at han diskuterte et mulig comeback med teamet. 24. november kunngjorde imidlertid McLaren at Lewis Hamilton skulle kjøre teamets andre bil i 2007,[11] og satte demed en stopper for ryktene om et Häkkinen-comeback.
Det ble imidlertid også rapportert at Häkkinen hadde deltatt i en rådgiverrolle, og Ron Dennis uttalte at «Mika er en meget interessant person å hente inn for å evaluere noen av tingene vi utvikler.»[12] Torsdag 30. november testet Häkkinen McLarens 2006-bil, en MP4-21, over en hel dag på Circuit de Catalunya i Barcelona, Spania. Han fullførte 79 runder på banen, men hans raskeste runde var tre sekunder langsommere enn de faste løpsførerne. McLaren sa at de benyttet hans ekspertise for å se hvordan Formel 1 hadde utviklet seg over de tre årene siden han la opp, for å vurdere mulige utviklingsmuligheter som kunne ha kommet ut av denne testingen.
DTM (2005–2007)
[rediger | rediger kilde]
I 2005 gjorde Häkkinen et racing-comeback i Deutsche Tourenwagen Masters (DTM) med teamet til Mercedes-Benz. Det ble en vellykket sesong, med en seier på Spa-Francorchamps.
I 2006 kjørte han igjen i DTM-mesterskapet for Mercedes, men dette var en noe vanskeligere sesong, med en andreplass som hans beste resultat.
Häkkinen skulle bli hos Mercedes for en tredje sesong i mesterskapet, og 2007 skulle også bli hans beste i DTM. Han kvalifiserte regelmessig på første rad og vant to løp, på Lausitz og Mugello, og endte sesongen på en åttendeplass sammenlagt.
Senere karriere
[rediger | rediger kilde]
Søndag 4. november 2007 kunngjorde Häkkinen at han ville legge opp som profesjonell racerfører. Han sa at avgjørelsen «ikke var lett», men la til at «jeg har fremdeles racing i blodet og denne avgjørelsen betyr ikke at det vil hindre meg i å kjøre racing for fornøyelsen».[13]
I november 2008 kunngjorde Häkkinen at han ville begynne en ny karriere innen fører-management.[14]
Resultater
[rediger | rediger kilde]Karriereoversikt
[rediger | rediger kilde]| Sesong | Mesterskap / Serie | Team | Løp | Poles | Seire | Poeng | Plass |
|---|---|---|---|---|---|---|---|
| 1987 | Nordisk Formel Ford | Reynard | 15 | ? | 9 | 40 | 1. |
| 1988 | GM Vauxhall-Lotus Challenge | Dragon | 10 | 4 | 3 | 127 | 2. |
| Opel-Lotus Euroseries | Dragon | 10 | 2 | 4 | 126 | 1. | |
| 1989 | Britisk Formel 3 | Dragon | 17 | 2 | 0 | 18 | 7. |
| Cellnet F3 SuperPrix | WSR | 1 | 1 | 1 | N/A | 1. | |
| Macaos Grand Prix | Dragon | 1 | 0 | 0 | N/A | R | |
| 1990 | Britisk Formel 3 | WSR | 17 | 11 | 10 | 121 | 1. |
| Italiensk Formel 3 | WSR | 1 | 0 | 1 | 9 | ? | |
| Tysk Formel 3 | WSR | 1 | 1 | 1 | 9 | ? | |
| Macaos Grand Prix | WSR | 1 | 1 | 0 | N/A | R | |
| Fuji F3 Race | WSR | 1 | 0 | 0 | N/A | DNQ | |
| 1991 | Formel 1 | Lotus | 15 | 0 | 0 | 2 | 16. |
| 1992 | Formel 1 | Lotus | 15 | 0 | 0 | 11 | 8. |
| 1993 | Formel 1 | McLaren | 3 | 0 | 0 | 4 | 15. |
| Porsche Supercup | ? | 2 | 2 | 2 | ? | ? | |
| 1994 | Formel 1 | McLaren | 15 | 0 | 0 | 26 | 4. |
| 1995 | Formel 1 | McLaren | 15 | 0 | 0 | 17 | 7. |
| 1996 | Formel 1 | McLaren | 16 | 0 | 0 | 31 | 5. |
| 1997 | Formel 1 | McLaren | 16 | 1 | 1 | 27 | 6. |
| 1998 | Formel 1 | McLaren | 16 | 9 | 8 | 100 | 1. |
| 1999 | Formel 1 | McLaren | 16 | 11 | 5 | 76 | 1. |
| 2000 | Formel 1 | McLaren | 17 | 5 | 4 | 89 | 2. |
| 2001 | Formel 1 | McLaren | 17 | 0 | 2 | 37 | 5. |
| 2005 | DTM | AMG-Mercedes | 11 | 1 | 1 | 30 | 5. |
| 2006 | DTM | HWA-Mercedes | 10 | 0 | 0 | 25 | 6. |
| 2007 | DTM | HWA-Mercedes | 10 | 2 | 2 | 22 | 8. |
Fullstendige Formel 1-resultater
[rediger | rediger kilde](Forklaring) (Resultater i uthevet skrift indikerer pole position, resultater i kursiv indikerer raskeste runde)
Fullstendige DTM-resultater
[rediger | rediger kilde]| År | Team | 1 | 2 | 3 | 4 | 5 | 6 | 7 | 8 | 9 | 10 | 11 | Plass | Poeng |
|---|---|---|---|---|---|---|---|---|---|---|---|---|---|---|
| 2005 | Mercedes | HOC 8 |
LAU1 3 |
SPA 1 |
BRN 13 |
OSC Ret |
NOR Ret |
NÜR 4 |
ZAN 12 |
LAU2 12 |
IST 2 |
HOC 15 |
5. | 30 |
| 2006 | Mercedes | HOC 4 |
LAU 3 |
OSC 9 |
BRH 11 |
NOR 3 |
NÜR 12 |
ZAN 11 |
CAT 11 |
BUG 2 |
HOC Ret |
6. | 25 | |
| 2007 | Mercedes | HOC 10 |
OSC 17 |
LAU* 1 |
BRH 4 |
NOR 9 |
MUG 1 |
ZAN 7 |
NÜR 10 |
CAT DSQ |
HOC 17 |
8. | 22 |
* Halve poeng ble utdelt grunnet en rekke feil fra løpsledelsens side.
Referanser
[rediger | rediger kilde]- ^ ritarikunnat.fi, besøkt 3. juni 2023[Hentet fra Wikidata]
- ^ «Hakkinen loses his house». grandprix.com. 18. mai 2008. Besøkt 4. juni 2012.
- ^ «A Sorrow Day For Mika Hakkinen». F1network.net. SportNetwork.net. 29. mai 2008. Besøkt 5. juni 2012.
- ^ «Hakkinen and wife Erja to divorce». CAPSIS International. F1-Live.com. Arkivert fra originalen 24. september 2008. Besøkt 4. juni 2012.
- ^ «Tässä on Mika Häkkisen ja Marketan Ella-vauva» (på finsk). Ilta-Sanomat. 10. januar 2011. Arkivert fra originalen 12. januar 2011. Besøkt 4. juni 2012.
- ^ Gagnon, Marie-Julie. «Le fil de Mika» (på fransk). Radio Canada. Arkivert fra originalen 18. mars 2013. Besøkt 5. juni 2012.
- ^ David Tremayne, Mark Hughes (2001). The Concise Encyclopedia of Formula One. Parragon. ISBN 0-7525-6557-5.
- ^ «Hall of Shame». F1 Rejects. 2007. Arkivert fra originalen 15. januar 2016. Besøkt 14. juni 2012.
- ^ «Hakkinen announces retirement». BBC Sport. 26. juli 2002. Besøkt 14. juni 2012.
- ^ «Häkkinen return dismissed». BBC Sport. 31. mai 2004. Besøkt 14. juni 2012.
- ^ «Who's Who: Lewis Hamilton». F1Fanatic.co.uk. 2006. Arkivert fra originalen 6. oktober 2007. Besøkt 14. juni 2012.
- ^ «Hakkinen happy after McLaren test». BBC Sport. 30. november 2006. Besøkt 14. juni 2012.
- ^ «Hakkinen announces his retirement». pitpass.com. 4. november 2007. Besøkt 14. juni 2012.
- ^ «Hakkinen moves into driver management». autosport.com. Haymarket Publications. 11. november 2008. Besøkt 14. juni 2012.
Eksterne lenker
[rediger | rediger kilde]- (en) Mika Häkkinen – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
- (en) Mika Häkkinen – galleri av bilder, video eller lyd på Commons
- (de) Mika Häkkinen – Munzinger Sportsarchiv
- (en) Mika Häkkinen – racing-reference.info
- (en) Mika Häkkinen – Driver Database
- (en) Mika Häkkinen – Motorsport Stats
- Karrierestatistikk på Driverdb.com