Metafysisk poesi

Metafysisk poesi (engelsk metaphysical poetry) er betegnelsen på en strømning innen engelsk litteratur i barokktiden på 1600-tallet.

Representantene for retningen deler interessen for filosofiske spørsmål, men «metafysisk» skal i denne sammenhengen ikke forstås som adjektivet til metafysikk, men som en vilkårlig, negativt ladet beskrivelse som en av retningens hovedkritikere, Samuel Johnson, framsatte i verket The Lives of the Poets (1744). De metafysiske poetenes fremste temaer er religion og kjærlighet, og behandles ofte i monologer, gjennom diskusjoner, i samtaler med en utro elsker, med Gud eller med allegoriske figurer som Døden. Det ble brukt ordspill, oksymoroner, paradokser, og spesielt en retorisk figur som i England ble kalt metaphysical conceits etter det italienske concetto («innfall»). Conceits var utvidede, usannsynlige og utbroderte metaforer som kunne prege et helt dikt og som fungerer som en form for paradokser ved at en sammenligning som til å begynne med virker helt latterlig, tilslutt framstår som fullstendig logisk og sammenhengende.

Andre kjennetegn på stilen er en ufullstendig syntaks, metriske uregelmessigheter og en uformell måte å uttrykke seg på.

My face in thine eye, thine in mine appears,

And true plain hearts do in the faces rest;
Where can we find two better hemispheres,
Without sharp north, without declining west?

John Donne: «The Good Morrow»,
fra tredje vers

De mest betydelige metafysiske poetene var:

På 1900-tallet ble de metafysiske poetene forbilder for de engelskspråklige modernistene, for eksempel T. S. Eliot som i 1921 skrev et essay om påvirkningen fra metafysisk poesi.

Litteratur

Metaphysical Poetry. Med introduksjon og merknader av Colin Burrow. London: Penguin. (ISBN 0-140-42444-X)

Eksterne lenker

(en) Metafysiske poeter