Mauretania Tingitana

Kart som viser Mauretania Tingitana framhevet

Atlasfjellene skiller Sahara fra havet

Mauretania Tingitana var en romersk provins lokalisert i nordvestlige Afrika som samsvarte løselig med nordlige delen av dagens Marokko og de spanske byene Ceuta og Melilla. Provinsen strakte seg fra den nordlige halvøya, motsatt side av Gibraltar, til Sala Colonia (dagens Chellah) og Volubilis i sør, og så langt øst som elven ved Oued Laou. Den hovedstad var byen Tingis (berbisk: Tingi), dagens moderne by Tanger. Andre betydelige byer i provinsen var Iulia Valentia Banasa og Lixus.

Historie

Etter at Ptolemaios av Mauretania, den siste kongen av Mauretania, døde i år 40 e.Kr., endret den romerske keiser Claudius kongedømmet til to romerske provinser: Mauretania Cæsariensis og Mauretania Tingitana. Elven Moulouya, rundt 60 km vest for dagens Oran i Algerie, ble grensen som skilte provinsene.

Den romerske annekteringen strakte seg ikke langt på kontinentet. Helt vest, den sørlige grensen av romersk styre, var Volubilis som var innringet med militære leirer som Tocolosida noe sørøst og Ain Chkour i nordvest, og med en fossatum, en forsvarsvoll. På kysten av Atlanterhavet ble Sala Colonia beskyttet av ytterligere en grøft og festningsvoll og en rekke vakttårn.

Det var ikke en kontinuerlig og uavbrutt forsvarslinje. Det er ingen bevis på en forsvarsmur som den som beskyttet den urolige grensen i romerske Britannia ved den andre yttergrensen av Romerriket. Isteden var det et nettverk av festninger og forsvarsvoller som synes å ha fungert som et filter. Limes, latin for «grense» (det samme ordet hvor det engelske ordet limit (ytterst, maksimal) er avledet), beskyttet områdene som var direkte under romersk kontroll ved å samle kontaktene med innlandet gjennom betydelige bosetninger, og ved å regulere kontaktene mellom nomadene og transhumans med byer og gårder i de okkuperte områdene.

Det samme folket levde på begge sider av disse limes, skjønt befolkningen var ganske liten. Volubilis hadde kanskje rundt 20 000 innbyggere på det meste i løpet av 200-tallet. På grunnlag av inskripsjoner var kun rundt 10 eller 20 prosent av dem av europeisk opprinnelse, hovedsakelig spanske, resten var lokale.

Steinsatt gate i Sala Colonia

Levninger av romerske murer i Sala Colonia

Hovedgate i Volubilis, Decumanus Maximus, mot nordøst.

Romerske historikere som eksempelvis Klaudios Ptolemaios betraktet hele Marokko nord for Atlasfjellene som en del av Romerriket ettersom i tiden av Augustus var Mauretania en klientstat og dens herskere (som Juba II) kontrollerte alle områder sør for Volubilis. Den effektive kontrollen av de romerske legionærer var imidlertid satt opp i området Sala Colonia (castra "Exploratio Ad Mercurios", sør for Sala, er den sørligste romerske bosetningen som oppdaget fram til nå). En del historikere, som Leo Africanus, mente at den romerske grensen nådde fram til området av Casablanca, grunnlagt av romerne som en havn. Faktisk ligger den moderne byen Azemmour på oldtidens Azama, en handelsby av fønikisk og senere romersk opprinnelse. Selv i dag kan det bli sett levninger av et romersk kornlager i de såkalte «portugisiske cisterner».

Plinius den eldre beskrev i en del detaljer området sør for Atlasfjellene da Gaius Suetonius Paulinus hadde en militær ekspedisjon der i år 41:

«Suetonius Paulinus, som vi har sett som konsul i vår egen tid, var den første romerske general som avanserte en distanse på flere mil bortenfor Atlasfjellene. Han har gitt oss den samme informasjon som var har mottatt fra andre kilder med referanse til den usedvanlige høyden på dette fjellet, og har på samme tid uttalt at de lavere delene ved foten av det er dekket med tett og høyreiste skoger bestående av trær av ukjente arter. Høyden på disse trærne, sier han, er bemerkelsesverdige; stammen er uten kvister, og med glatt og skinnende overflate; bladverket er som på sypressen, og foruten å sende ut en mektig lukt, er de dekket av et mykt dun som fra, ved hjelp av håndverk, et fint tekstil kan med letthet bli fabrikkert, tilsvarende til tekstilene som blir gjort fra produktet til silkeormen. Han informerer oss om at toppen av dette fjellet er dekket av snø selv om sommeren, og sier at etter å ha kommet dit etter en marsj på ti dager, fortsatte han en distanse bortfor det så langt som en elv som bærer navnet Ger (en nordlig sideelv av Nigerelven?); veien som gikk gjennom ørkenen var dekket av svart sand fra fjell som synes å ha vært utsatt for ild, prosjektert her og der; lokalitetene framla seg som ganske ubeboelig grunnet den trykkende heten, noe han selv erfarte, skjønt det var i vintersesongen at han besøkte dem.»

Romersk provins

I løpet av styret til Juba II hadde den romerske herskeren Augustus allerede opprettet tre colonia, kolonier med romerske borgere, i Mauretania i nærheten av atlanterhavskysten: Iulia Constantia Zilil, Iulia Valentia Banasa og Iulia Campestris Babba. Regionen forble en del av Romerriket fram til 429 da vandalene overkjørte området og den romerske administrative tilstedeværelsen gikk under.

Den viktigste byen i Mauretania Tingitana var Volubilis og som var det administrative og økonomiske senteret for provinsen i vestlige romerske Afrika. De fruktbare landområdene i provinsen kunne produsere mange varer som blant annet korn og olivenolje. Det ble fraktet til Roma og bidro til provinsen rikdom og framgang. Arkeologi har dokumentert tilstedeværelsen av et jødisk samfunn i den romerske perioden.

De fremste eksportvarene fra Mauretania Tingitana purpurfarge og kostbart tømmer; Tingitana skaffet Roma også jordbruksprodukter og dyr, slikt som løver og leoparder. Det innfødte maurifolket ble høyt verdsatt og ble rekruttert av romerne som soldater, særlig som lett kavaleri. Clementius Valerius Marcellinus er nedtegnet som guvernør (preses) i tiden mellom 24. oktober 277 og 13. april 280.

I henhold til tradisjonen ble Marcellus til martyr den 28. juli 298 i Tingis (Tanger). I løpet av tetrarkiet (keiser Diokletians reformer av romerske myndighetsstrukturer i 296), ble Mauretania Tingitana en del av bispedømmet Hispaniæ, «spanjolene», og ved forlengelsen en del av det pretoriske prefekturet til gallerne. Mauretania Cæsariensis var i bispedømmet Afrika (Dioecesis Africæ). Lucilius Constantius er nedtegnet som guvernør (preses) på slutten av 300-tallet.

Dokumentet Notitia Dignitatum viste også at i dets militære organisasjon var det en Comes Tingitaniæ med en felthær bestående av to legioner, tre vexillationer, og to auxilia palatina (infanterienheter). Flavius Memorius hadde posisjonen som comes, en form for stattholder ved et tidspunkt i løpet av midten av 300-tallet. Imidlertid er det underforstått i kildematerialet at det var en enkelt militær kommando for begge de mauretaniske provinsene. En Dux Mauretaniæ (lavere rang) kontrollerte sju kohorter og en ala (alliert enhet).

De germanske vandalene etablerte seg selv i provinsen Hispania Baetica (på europeisk side) i 422 under deres konge Gunderik, og derfra utførte de angrep mot Mauretania Tingitana. I 427 aviste comes africæ Bonifacius om å tilbakekallelse fra keiser Valentinian III, og han beseiret en hær som ble sendt mot ham. Han var mindre framgangsrik da en andre styrke ble sendt inn i 428. I dette året ble Gunderik etterfulgt av Gaiserik, og Bonifacius inviterte Gaiserik til Afrika, og sørget for en flåte som gjorde det mulig for vandalene å krysse over til Tingis. Bonifacius hadde til hensikt å avgrense vandalene i Mauretania, men straks de var kommet over avviste enhver kontroll, marsjerte videre til rike Kartago og påførte store lidelser.

Bysantinerne

I 533 gjenerobret den bysantinske general Belisarius det tidligere bispedømmet Afrika fra vandalene på vegne av den østromerske keiser Justinian I den store. Alle områder vest for Cæsarea (Cherchell i Algerie) hadde allerede blitt tapt av vandalene til maurifolket, men et gjenetablert Dux Mauretaniæ holdt en militær enhet ved Septem (dagens Ceuta). Det var den siste bysantinske utposten i Mauretania Tingitana; resten av hva som hadde vært den romerske provinsen ble forent med bysantinerne som en del av Andalucía, men under navnet prefekturet Afrika.

Det meste av den nordafrikanske kysten ble senere organisert som sivile eksarkatet Kartago, en særskilt status i henhold til forsvarsbehov for en utkant.

Da muslimske umajjadene erobret hele nordlige Afrika og erstattet med makt eksisterende religion, kristendom og stedegen hedendom, med islam, ble begge de tidligere provinsene i Mauretania slått sammen til provinsen al-Maghrib (arabisk for «vesten», og er fortsatt det offisielle navnet for sharifkongeriket Marokko). Denne provinsen omfattet også over halvparten av dagens Algerie.

Romerske arkeologiske steder omfatter Volubilis, stedet for et administrativt senter og palasset til Gordias (Gordius), og dessuten Sala Colonia og Iulia Constantia Zilil.

Litteratur

• Bury, J. B.: History of the Later Roman Empire
• Jones, A. H. M. (1964): The Later Roman Empire, Blackwell, Oxford. ISBN 0-631-15076-5
• Pauly-Wissowa (tysk).

Eksterne lenker

• Thayer's Gazetteer hos LacusCurtius
• «Mauretania», Encyclopædia Britannica 1911
• Mauretania Tingitana (på spansk)
• Passion of St Marcellus