Malmfuru
Malmfuru er en betegnelse på furu som ved alder og sein (tett) vekst har oppnådd stor malmandel (andel kjerneved). Slike furutrær vokser først og fremst i høyereliggende strøk.
Selve «malmingen» skjer ved at harpiks fyller opp cellene i kjernen av treet, slik at det dannes en mørk kjerne som bevarer og forsterker furua. Prosessen starter typisk når treet er omkring 50–60 år gammelt. Da har ikke treet lenger bruk for kjernen til transport av vann og næringsstoffer, som da transporteres av ytterveden. Malmen (kjernen) utgjør da ikke lenger en del av treets vekst. Etter cirka 150–300 år har treet utviklet så mye kjerneved at man kan ta ut råstoff nok til å lage brede kledningsbord, som selv i ubehandlet tilstand vil være naturlig impregnert mot både vann og sopp (som fører til råte) i lang tid framover. Malmfuru har blitt utnyttet til byggemateriale i Norge i uminnelige tider, blant annet da stavkirkene ble bygget.
Før i tiden bearbeidet skogeieren gjerne treet på rot gjennom mange år, så andelen malm skulle bli størst mulig, før det ble felt. Og malmfuru er fortsatt mye benyttet i Norge. Det finnes også en rekke eksempler på bygninger som er gjort av malmfuru og har stått ubehandlet i flere århundrer, og som fortsatt er tilnærmet like motstandsdyktige. I så måte er Urnes stavkirke det eldste byggverket, gjort av malmet furutømmer hogd i perioden 1129–1137. En annen slik bygning er det såkalte «Vindlausloftet», som nå står på Vest-Telemark Museum i Eidsborg i Tokke, regnet som Norges (trolig også verdens) eldste profane trebygning. Årringprøver av loftet avslørte at tømmeret var felt i cirka år 1167. Trolig er bygningen reist få år etter felling, omkring år 1170.