Hopp til innhold

Kongresspartiet

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Kongresspartiet
LandIndia
Leder(e)Sonia Gandhi
Grunnlegger(e)Allan Octavian Hume
Grunnlagt28. desember 1885
HovedkvarterAkbarveien
Ungdomsorg.Indian Youth Congress
IdeologiDen tredje vei sekularisme liberal nasjonalisme
Internasjonal tilknytningSosialistinternasjonalen Progressiv allianse
Nettstedwww.inc.in
www.elections.in
Flagg
Kongresspartiet på Commons

Kongresspartiet (hindi: भारतीय राष्ट्रीय कांग्रेस, engelsk: Indian National Congress, forkortet INC) er et av de to mest sentrale politiske partiene i India, det andre er Bharatiya Janata Party (BJP). Kongresspartiet er den største demokratiske politiske organisasjonen i verden, og den eldste nåværende politiske organisasjonen i India.[1][2][3]

Partiets moderne liberale plattform regnes for å ligge i sentrum-venstre i Indias politiske landskap. Kongresspartiet ble grunnlagt i 1885 av medlemmer av den okkulte bevelgelsen Teosofisk samfunn,[4] og spilte en sentral rolle i den indiske selvstyrekamp, med over 15 millioner medlemmer og over 70 millioner deltakere i kampen mot britisk styre i India. Etter selvstendigheten i 1947 ble partiet landets dominerende politiske parti, ledet for det meste av Nehru-Gandhi familien. Partiet ledet India i 48 av de første 60 år etter selvstendigheten.

I nasjonalvalget i 2009 ble Kongresspartiet det største partiet i Lok Sabha, der partiet vant 205 av 543 plasser. Partiet leder en flertallregjering dannet av koalisjonen United Progressive Alliance (UPA), støttet av Venstrefronten.

Historie

[rediger | rediger kilde]

Før Indias selvstendighet

[rediger | rediger kilde]
Det første møtet i Indias nasjonale kongress, Bombay, 28-31. desember 1885.

Kongresspartiet ble grunnlagt av indiske og britiske medlemmer av Teosofisk samfunn, blant annet skotten A.O. Hume, som tok initiativ til Kongresspartiets første møte i desember 1885, der 72 delegater deltok og Womesh Chandra Bonnerjee ble valgt til første partileder.[4][5]

I de første 20 årene var INCs mål først og fremst å få flere utdannede indere representert i myndighetene, ikke å kritisere britisk styre. Rundt århundreskiftet økte imidlertid misnøyen med de urettferdige handelsvilkårene, begrensningene som ble satt på indisk industri og bruken av indiske skattepenger til å betale de høyt lønnede britiske embetsmennene i landet.[6]

Fra elitebevegelse til massebevegelse

[rediger | rediger kilde]

Ved delingen av Bengal i 1905 startet Kongresspartiet swadeshi-bevegelsen, som benyttet seg av boikott av britiske varer, terrorisme og diplomatisk press.[7] Kongresspartiet var i ferd med å bli en massebevegelse, men i 1907 ble den delt i to fraksjoner – Bal Gangadhar Tilaks mer radikale Garam dal og Gopal Krishna Gokhales Naram dal som ønsket en mykere linje.

I 1915 vendte Mohandas Gandhi hjem fra Sør-Afrika, og med støtte fra Naram dal-fraksjonen ble han leder for Kongresspartiet, og dannet en allianse med den pan-islamittiske Khilafat-bevegelsen. Flere sentrale personer brøt ut fra Kongresspartiet i protest, og noen år senere kollapset Khilafat-bevegelsen.

I desember 1921 ble Mahatma Gandhi leder for Kongresspartiet, som nå fikk et klart mål om Swaraj (selvstyre). Bevegelsen ble også omorganisert fra en elitebevegelse til en massebevegelse. Selv om bevegelsen var dominert av hinduer, hadde den medlemmer fra alle landets etniske, religiøse og økonomiske grupper.

Etter selvstendigheten

[rediger | rediger kilde]

Jawaharlal Nehru-perioden 1950–1964

[rediger | rediger kilde]
Jawaharlal Nehru (c. 1927), Indias statsminister 1947–1964.

Etter drapet på Gandhi i 1948, og Sardar Patels bortgang i 1950, sto Jawaharlal Nehru igjen som den naturlige lederen av partiet. Nehru hadde vært en lederskikkelse i selvstendigheteskampen på 1930- og 40-tallet, tilhørte venstrefløyen i partiet, og skal også ha vært Mahatma Gandhis foretrukne kandidat.[8] Det var imidlertid ikke gitt at INC skulle fortsette som politisk parti etter selvstendigheten. Mahatma Gandhi og Sardar Patel skal ha ment at INC hadde nådd sitt mål ved selvstendigheten, og burde vært oppløst etterpå.[9] Samtidig var det uklart hvem som skulle erstatte INC, og i en tid preget av ustabilitet, ikke minst etter den dramatiske delingen av India, ble INC en stabiliserende faktor.

Ved valget i 1951 vant Kongresspartiet 45 % av stemmene og 364 av 489 plasser i parlamentet, og Nehru ble landets første statsminister. Han valgte en sekulær linje og fulgte en nøytral utenrikspolitikk og en demokratisk-sosialistisk økonomisk politikk som styrket den offentlige sektoren, utfordret forretningsklassen, og forbedret vilkårene for religiøse minoriteter og lavere kaster.

Indira Gandhi-perioden 1966–1984

[rediger | rediger kilde]
Indira Gandhi (1966), Indias statsminister 1966–1977 og 1980-1984.

Etter Nehrus bortgang i 1964, overtok Lal Bahadur Shastri, som selv gikk bort i 1966. Partiet valgte da Nehrus datter, Indira Gandhi, fremfor den mer høyreorienterte, konservative Morarji Desai, som partiets nye leder. Valget førte til en internkonflikt med ledelsen i partiet, som endte med at Indira brøt ut og dannet et nytt parti som ble kjent som «Det nye Kongresspartiet». Indiras parti ble imidlertid anerkjent av Indias valgkommisjon som en fortsettelse av det gamle partiet, mens den gjenværende fraksjonen skiftet navn til Indian National Congress (Organisation), (INC(O)), ledet av Kumarasami Kamaraj. Delingen gikk delvis langs venstre-høyre-skillelinjer. Indira Gandhi fremmet slagord som «Fjern fattigdommen», og ønsket tettere kontakt med Sovjetunionen, mens medlemmene i INC(O) ønsket en mer konservativ linje og ønsket ikke hjelp fra Sovjetunionen. Senere gikk medlemmene i INC(O) inn i Janata-partiet.

Gradvis ble Indira Gandhi en mer autoritær leder, og i 1975 innførte hun en 21 måneder lang unntakstilstand der de fleste opposisjonslederne ble fengslet. Etter at unntaktstilstanden ble hevet i 1977 oppsto nye fraksjoner i partiet, hvor fraksjonen som forble lojal til Indira Gandhi ble kjent som Congress(I), der I sto for Indira. Indira Gandhi mistet makten, men kom tilbake i 1980 og satt fire år til som statsminister før hun ble drept i 1984.

Etter 1984

[rediger | rediger kilde]
Støttemarsj for partiet under valget i 2009.

I årene etter Indira Gandhis bortgang var partiet preget av mange internkonflikter, og flere sentrale personer brøt med partiet. Stabiliteten i partiet ble først gjenopprettet med valget av Sonia Gandhi som partileder i 1998. Partiet gjorde sitt inntil da dårligste valg i 1999 og brukte den påfølgende tiden til å bygge opp igjen partiet og bygge allianser med andre partier, og kom sterkt tilbake ved valget i 2004. I årene 2004–2014 hadde partiet statsministeren i Manmohan Singh. Han ledet en koalisjonsregjering.

Litteratur

[rediger | rediger kilde]
  • Bose, Sugata; Jalal, Ayesha (2003), Modern South Asia: History, Culture, Political Economy, Routledge, ISBN 9780415307871 

Referanser

[rediger | rediger kilde]
  1. ^ The nature and dynamics of factional conflict(s.69) av P. N. Rastogi
  2. ^ Parliamentary debates, Volume 98, Issues 1-9(s.111) Published by Parliament of India-Rajya Sabha
  3. ^ Indian National Congress: a select bibliography av Manikrao Hodlya Gavit, Attar Chand
  4. ^ a b Theosophy and the Origins of the Indian National Congress, Bevir, Mark, University of California, Berkeley, publisert 1. januar 2003 s. 14-18.
  5. ^ Sitaramayya, B. Pattabhi. 1935. The History of the Indian National Congress. Working Committee of the Congress. Scanned version
  6. ^ (Bose & Jalal 2003, s. 100)
  7. ^ Gordon Johnson, "Partition, Agitation and Congress: Bengal 1904 To 1908," Modern Asian Studies, (mai 1973) 7#3 s. 533-588
  8. ^ «Jawaharlal Nehru (1889–1964)». Science & culture, bind 30. Indian Science News Association: 252. 1964. 
  9. ^ Jesudasan, Ignatius. A Gandhian theology of liberation. Gujarat Sahitya Prakash: Ananda India, 1987, s. 225.

Eksterne lenker

[rediger | rediger kilde]
Hentet fra «https://no.wikipedia.org/w/index.php?title=Kongresspartiet&oldid=24121194»