Klaus Kinkel
| Klaus Kinkel | |||
|---|---|---|---|
.jpg) | |||
| Født | 17. des. 1936[1][2][3][4] Metzingen (Nazi-Tyskland, Den frie folkestaten Württemberg) | ||
| Død | 4. mars 2019[5][6][1][3] (82 år) Sankt Augustin | ||
| Beskjeftigelse | Politiker, advokat | ||
| Embete |
| ||
| Akademisk grad | Dr.juris (1964) (utdannet ved: Universität zu Köln)[7] | ||
| Utdannet ved | Eberhard-Karls-Universität Tübingen (–1960) (studieretning: juss) Rheinische Friedrich-Wilhelms-Universität Universität zu Köln Gymnasium Hechingen (–1956) (akademisk grad: abitur) | ||
| Parti | Freie Demokratische Partei (1991–) | ||
| Nasjonalitet | Tyskland | ||
| Medlem av | AV Guestfalia Tübingen | ||
| Utmerkelser | Golden Medal of Freedom (2004)[8] Reinhold Maier-Medaille (2005)[9] | ||
Klaus Kinkel (født 17. desember 1936 i Metzingen i Baden-Württemberg i Tyskland, død 4. mars 2019 i Sankt Augustin[10]) var en tysk politiker (FDP) og statstjenestemann. Han var justisminister, utenriksminister og visekansler i Helmut Kohls regjering.
Han beskrives som en politisk liberaler og sto som utenriksminister for en mer selvbevisst tysk holdning. Kinkel var en av Tysklands ledende politikere i forbindelse med innlemming av de østlige delstatene, krigen i Jugoslavia og utviklingen av EU på 1990-tallet. Kinkel ble partimedlem i 1991. Han trakk seg fra politikken i 2002.[11][12]
Liv og virke
[rediger | rediger kilde]Bakgrunn
[rediger | rediger kilde]Kinkel ble født inn i en katolsk familie. Hans far, som i 1946 kom hjem fra sovjetisk krigsfangenskap, var indremedisiner og kardiolog.[13][14]
Kinkel tok sin abitur ved Staatliches Gymnasium Hechingen og studerte jus ved universitetene i Tübingen, Bonn og Köln. Han tok sin første juridiske statseksamen i Tübingen, den andre i Stuttgart og ble deretter dr. jur. i 1964. Han begynte som tjenestemann i delstaten Baden-Württemberg og gikk i 1968 over til Forbundsrepublikkens innenriksdepartement. Der ble han taleskriver for Hans-Dietrich Genscher som i mange år var hans politiske mentor.[11][12]
Karriere
[rediger | rediger kilde]
Fra 1979 til 1982 var han president for BND (etterretningstjenesten, Bundesnachrichtendienst).[15] I oktober 1982 ble han under Hans A. Engelhard utnevnt til statssekretær i Tysklands justisdepartement. Etter forbundsdagsvalget i 1990 ble han den 18. januar 1991 justisminister, under forbundskansler Helmut Kohl. Det skjedde etter at FDP uventet hadde avvist Kohls nominasjon av Irmgard Schwaetzer.[trenger referanse]
Han ble medlem av FDP i 1991 og var medlem av parlamentet fra 1994 til 2002.
Han forble justisminister til mai 1992. Som justisminister arbeidet han for å få hjemsendt fra Chile den tidligere østtyske lederen, Erich Honecker, slik at han kunne stilles for retten. Han engasjerte seg også i forhandlinger med terroristgruppen Rote Armé Fraktion, og lyktes i å få dem til å ta avstand fra voldsbruk.[16][17]
Kinkel ble deretter utenriksminister frem til regjeringen Kohl gikk av i 1998. Han var en nøkkelfigur ved opprettelsen av Det internasjonale krigsforbrytertribunalet for det tidligere Jugoslavia og bidro vesentlig til utformingen av dets statutter.[18][19] Han forsøkte også, uten hell, å få vedtatt en resolusjon under et møte for EFs utenriksministre om at hvert av medlemslandene skulle ta i mot flere flyktninger fra Balkan.[20]
Han ble også visekansler etter at Jürgen Möllemann gikk av i 1993.
Referanser
[rediger | rediger kilde]- ^ a b Munzinger Personen, Munzinger IBA 00000015084, besøkt 9. oktober 2017[Hentet fra Wikidata]
- ^ Proleksis Encyclopedia, Proleksis enciklopedija-ID 31135[Hentet fra Wikidata]
- ^ a b Brockhaus Enzyklopädie, Brockhaus Online-Enzyklopädie-id kinkel-klaus[Hentet fra Wikidata]
- ^ Grunnleggende data om medlemmene av Forbundsdagen, katalogkode 11002696, besøkt 13. april 2018[Hentet fra Wikidata]
- ^ www.zdf.de[Hentet fra Wikidata]
- ^ www.sueddeutsche.de[Hentet fra Wikidata]
- ^ Gemeinsame Normdatei, besøkt 2. mars 2015[Hentet fra Wikidata]
- ^ www.president-ksgov.net[Hentet fra Wikidata]
- ^ reinhold-maier-stiftung.de[Hentet fra Wikidata]
- ^ Welle (www.dw.com), Deutsche. «Former German Foreign Minister Klaus Kinkel dies age 82 | DW | 05.03.2019». DW.COM (på engelsk). Besøkt 5. mars 2019.
- ^ a b «Former German Foreign Minister Klaus Kinkel dies age 82 | DW | 05.03.2019». Deutsche Welle (på engelsk). 5. mars 2019. Besøkt 9. mars 2019.
- ^ a b «Klaus Kinkel, high-profile German foreign minister after reunification, who had earlier led West Germany’s intelligence agency – obituary». The Telegraph (på engelsk). 6. mars 2019. ISSN 0307-1235. Besøkt 9. mars 2019. «As foreign minister, he personified a more assertive foreign policy than that pursued prior to reunification – something which he realised America, in particular, found hard to take.»
- ^ https://www.munzinger.de/search/portrait/Klaus+Kinkel/0/15084.html.
- ^ Klaus Kinkel im Gespräch mit Isabella Schmid, BR Alpha, 15. desember 2016, lest 5. mars 2019
- ^ Erich Schmidt-Eenboom: Der Schattenkrieger. Klaus Kinkel und der BND. Econ, Düsseldorf 1995, ISBN 3-430-18014-7.
- ^ Stephen Kinzer (18 April 1992), German Terrorist Group Says It Will End Attacks New York Times.
- ^ Stephen Kinzer (29 April 1992), Party in Bonn Rebels on Genscher's Successor New York Times.
- ^ Eikel, Markus (1. juli 2018). «‘Germany’s Global Responsibility’ and the Creation of the International Criminal Court, 1993–1998». Journal of International Criminal Justice. 16 (3): 543–570. doi:10.1093/jicj/mqy022.
- ^ «Germany: Parliament Urges More Support for the ICC». Human Rights Watch (på engelsk). 9. juli 2018.
- ^ Stephen Kinzer (29 July 1992), Germany Chides Europe About Balkan Refugees New York Times.
Eksterne lenker
[rediger | rediger kilde]- (en) Klaus Kinkel – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
- (en) Klaus Kinkel – galleri av bilder, video eller lyd på Commons
