Hosius av Corduba
| Hosius av Corduba | |||
|---|---|---|---|
 | |||
| Født | 256[1][2] Corduba | ||
| Død | 357[1][3][2] Sirmium | ||
| Beskjeftigelse | Katolsk prest, skribent | ||
| Embete |
| ||
| Nasjonalitet | Romerriket | ||
Hosius av Corduba (født ca. 256 i Corduba i Hispania, død i 359 i Sirmium), også kjent som Osius eller Ossius, var en biskop av Corduba i Hispania og en viktig og fremtredende talsmann for homoousionforståelsen i den ariske kontrovers som splittet samtidens kristenhet.
Han presiderte sannsynligvis ved konsilet i Nicaea i 325, og presiderte også ved synoden i Serdica.[4] Etter Lactantius var han keiser Konstantin den store nærmeste kristne rådgiver og veiledet innholdet i offentlige ytringer, som for eksempel Konstantins Oratio til de hellige, rettet til de forsamlede biskoper.[5]
Liv og virke
[rediger | rediger kilde]Han ble født i Corduba i Hispania, en provins i Romerriket.[6][7][8] Han ble valgt til biskop av Corduba rundt 295, og unnslapp såvidt å lide martyrdøden under Maximians kristenforfølgelse. I år 300 eller 301 deltok han på provinssynoden i Elvira[9] (navnet hans står på andreplass på listen over de tilstedeværende), og opprettholdt dens strenge bestemmelser angående slike disiplinærpunkter som spørsmål om geistliges ekteskap og behandlingen av de som hadde fornektet sin kristentro under de nevnte forfølgelser.[10] Synoden ser ut til å ha hatt novatianske tendenser, og hadde et strengt syn som nektet gjenopptakelse av de døpte kristne som hadde fornektet deres tro eller utført formalitetene rundt rituelle offer til de hedenske guder under press fra forfølgerne.[11]
I 313 dukker han opp ved hoffet til Konstantin den store, nevnt ved navn i en konstitusjon rettet av keiseren til Caecilianus av Kartago det året.[10] Han er ikke oppført blant deltakerne til synoden i Arles i 314, men kan ha vært til stede på keiserens vegne, idet nan var opptatt med sin første krig med Licinius i Pannonia.[11]
Allerede i 320 eller 321 innkalte Alexander, biskopen av Alexandria, et konsil i Alexandria der mer enn hundre biskoper fra Egypt og Libya anatematiserte hans diakon Arius.[5] Høsten 324 var Hosius bærer av Konstantins brev til biskop Alexander og Arius, der han oppfordret dem til å forsone seg.
Etter synoden i Alexandria ledet Hosius en annen synode i Antiokia, trolig i anledning valget av Eustathius, etter Philogonius' død i november 324. I denne synoden ble biskoper som støttet Arius suspendert, og det ble kunngjort en generell synode som skulle holdes i Ancyra. Keiser Konstantin endret til slutt dette slik at møtstedet ble bestemt til Nicaea, nærmere rikets hovedstad.
Dette (første) konsilet i Nicaea åpnet den 20. mai 325. Sannsynligvis var det biskop Hosius som ledet det, ettersom hans navn står aller først på deltakerlisten. Hosius synes å ha støttet Alexander av Alexandria mot Arius. Etter konsilet vendte Hosius tilbake til sitt bispedømme i Hispania.[9]
Hosius var i nesten 50 år en av de fremste biskopene i sin samtid. Han ble holdt i almenn aktelse og utøvde stor innflytelse.[11]
Etter Konstantins død i 337 ble Eusebius av Nicomedia, en arianer og venn av den keiserlige familie, kalt til Konstantinopel. I denne sin nye rolle som patriark satte Eusebius og hans støttespillere Constantius II under press for å forvise Athanasius av Alexandria fra sitt bispesete, Athanasius var en sterk anti-arianer, og det var andre gang han ble jaget fra sitt bispesete. Eusebius oppfordret keiseren til å få Hosius, en tilhenger av Athanasius, tilkalt til Milano- Der nektet biskopen av Cordoba å fordømme Athanasius. Hosius imponerte så mye på keiseren at han fikk fullmakt til å reise tilbake.
Biskop Hosius hadde en fremtredende rolle å spille ved synoden i Serdica, som begynte om sommeren, eller senest høsten 343, noe som fremgår av det faktum at han var den første som undertegnet denne synodens akter.[9]
Fortsatt press fra Eusebius førte til at Constantius skrev et brev som avkrevde beskjed fra Hosius om han selv helt alene ville forbli ubøyelig i sin støtte til Athanasius. Som svar sendte Hosius sitt modige protestbrev mot den keiserlige innblanding i kirkelige anliggender (353) (gjengitt hos Athanasius[12]). Dette førte til Hosius' etet eksil i 355. Han måtte oppholde seg i Sirmium i Pannonia, et viktig senter i keiserdommet. Fra sitt eksil skrev han til Constantius II sin eneste bevarte komposisjon, et brev med rette karakterisert av den franske historiker Louis-Sébastien Le Nain de Tillemont som å vise tyngde, verdighet, mildhet, visdom, raushet og faktisk alle de egenskaper man håper på fra en stor sjel og en stor biskop.[10]
Utsatt for kontinuerlig press fra det eusebiske parti underttegnet Hosius den homoeanske formel som ble vedtatt av den tredje synode i Sirmium i 357,[13] som innebar nattverdsfellesskap med homoeanerne (acacianerne), men ikke noen fordømmelse av Athanasius. Han fikk deretter lov til å returnere til sitt bispedømme, der han døde i 359.[10]
Det er bevart et brev fra pave Liberius rettet til ham (ca. 353).
Litteratur
[rediger | rediger kilde]- V. C. de Clercq: Ossius of Cordova. A contribution to the history of the Constantinian period (Washington, 1954).
- McLay, Denis (2015), An Examination of the Role of Ossius, Bishop of Córdoba, in the Arian Controversy, https://www.academia.edu/65018532
- Louis-Sébastien Le Nain de Tillemont, Mémoires, VII. 300-321 (1700)
- Karl Josef von Hefele: Conciliengeschichte, vol. i.
- Henry Melvill Gwatkin: Studies of Arianism (Cambridge, 1882, 2nd ed., 1900)
- A. W. W. Dale: The Synod of Elvira (London, 1882)
- article s.v. i Herzog-Hauck, Realencyklopädie (3rd ed., 1900), med bibliografi.
- Pier Franco Beatrice: «The word "homoousios" from Hellenism to Christianity», i Church history, Cambridge University Press, 2002, vol. 71, no2, ss. 243-272
- Catholic Encyclopedia
- Patricia Just: Imperator et Episcopus. Zum Verhältnis von Staatsgewalt und christlicher Kirche zwischen dem 1. Konzil von Nicaea (325) und dem 1. Konzil von Konstantinopel (381) (= Potsdamer Altertumswissenschaftliche Beiträge. Band 8). Franz Steiner, Stuttgart 2003, ISBN 3-515-08247-6, s. 78–93, s. 143–147, s. 176–179, s. 214–217.
- Oliver Kreis: Ein hispanischer Bischof am Hof des römischen Kaisers. Welchen Einfluss hatte Ossius von Corduba auf die Kirchenpolitik Konstantins des Großen? I: Sabine Panzram (utg.): Oppidum – Civitas – Urbs. Städteforschung auf der Iberischen Halbinsel zwischen Rom und al-Andalus (= Geschichte und Kultur der Iberischen Welt. Band 13). Lit, Berlin 2017, ISBN 978-3-643-13750-0, s. 401–427 (widerlegt oder relativiert zahlreiche Spekulationen der älteren Forschung).
Referanser
[rediger | rediger kilde]- ^ a b Gemeinsame Normdatei, GND-ID 10239590X, besøkt 13. august 2015[Hentet fra Wikidata]
- ^ a b Spansk biografisk leksikon, oppført som Osio, Spanish Biographical Dictionary ID 7547/osio, besøkt 9. oktober 2017[Hentet fra Wikidata]
- ^ opac.vatlib.it, oppført som Ossius, VcBA-ID 495/179384[Hentet fra Wikidata]
- ^ Jurgens, W.A. (1970). The Faith of the Early Fathers: Pre-Nicene and Nicene eras. Liturgical Press. s. 280. ISBN 978-0-8146-0432-8.
- ^ a b «First Council of Nicaea». www.newadvent.org.
- ^ Dudley, Dean (2007). The History of the First Council of Nice: A Worlds Christian Convention, A. D. 325 with a Life of Constantine. Cosimo, Inc. s. 49. ISBN 978-1-60206-296-2.
- ^ Schaff, Philip (1885). The History of the Christian Church (Complete). Library of Alexandria. s. 3664. ISBN 978-1-4655-2873-5.
- ^ Payne, Robert (1980). The Holy Fire: The Story of the Fathers of the Eastern Church. St Vladimir's Seminary Press. s. 79. ISBN 978-0-913836-61-3.
- ^ a b c «Hosius of Cordova». www.newadvent.org.
- ^ a b c d
Denne artikkelen inneholder materiale fra Encyclopædia Britannica Eleventh Edition, en publikasjon som nå er offentlig eiendom.
- ^ a b c «Henry Wace: Dictionary of Christian Biography and Literature to the End of the Sixth Century A.D., with an Account of the Principal Sects and Heresies. - Christian Classics Ethereal Library». www.ccel.org.
- ^ Athanasius: Historia Arianorum, 42-45.
- ^ Philostorgius, i Photius, Epitome of the Ecclesiastical History of Philostorgius, iv.3.
