Guds seder
Guds seder (arabisk أرز الربّ, Horsh Arz el-Rab) er en av de store skogene med libanonseder (Cedrus libani) som vokste i Libanonfjellene i antikken. Tømmeret fra skogene ble utnytter av assyrerne, babylonerne og persene, i tillegg til fønikerene. Skogen var lovprist av egypterne for skipsbygging; Det osmanske rike benyttet også treverket i jernbanebyggingen.[1]
Historie
[rediger | rediger kilde]Fjellene i Libanon var en gang dekket av tette sederskoger og treet er et symbol for landet. Etter hundreår med hogst, har disse skogene blir markant mindre.[2]
Det var en gang sagt at det var et slag mellom halvgudene og menneskene over den vakre og guddommelige sederskogen sør i Mesopotamia.[3] Denne skogen, som ble vernet av guden Enlil, ble fullstendig hogd ned av mennesker for omkring 4700 år siden, etter å ha vunnet slaget mot halvgudene som vernet skogen.[3] Historien forteller og at Gilgamesh brukte seder til å bygge sin by.
I løpet av århundrene hogg assyrerene, babylonerne, perserne, fønikerne, egypterne, romerne, israelittene og tyrkerne i sederskogene.[2][3] Fønikerne brukte seder til sin stoew handelsflåte. De trengre tømmer for skipene, og sederskogen gjorde dem til den første handelsnasjonen i verden.[4] Egypterne brukte sederharpiks i mumifiseringsprosessen, og sedertre for noen av de første papyrusrullene med hieroglyfer.[4] Kong Salomo brukte sedertømmer til å bygge sitt tempel i Jerusalem.[5] Keiser Hadrian av Romerriket hevdet at skogaee var romernes eiendom, og ødeleggelsene av skogene stanset dermed opp for en tid.
Omtanke for den bibelske «Guds seder» går tilbake til 1876, da 102 hektar av skogen ble omgitt av en høy steinmur, betalt av dronning Victoria av Storbritannia, for å verne unge tre fra å så bli spist av geiter.[1] Likevel brukte britiske soldater sedertre til å bygge jernbaner under første verdenskrig.[4]
Antall sedertre i Libanon er kraftig minket. Libanon er likevel kjent for disse trærne og har det både på landets emblem og flagg.[5] Trærne overlever i fjellområdene der de er den dominerende tretypen. Dette er tilfellet i fjellsideb av Makmel som tårner over Kadishadalen, der Guds seder strekker seg opp til 2000 meter. Fire trær har nådd en høyde på 35 meter, og stammene deres har en omkrets på 12-14 meter.[1]
Verdensarv, status
[rediger | rediger kilde]I 1998 vart Guds seder lagt til UNESCOs verdensarvliste.
Skogen er vernet. Det er mulig å besøke skogen med guide.
Litteratur
[rediger | rediger kilde]Libanons sedre nevnes 103 ganger i Bibelen. [6][7][8] Blant de særlig prisende passasasjer er Salmenes bok 104.17: «Herrens trær får slukke tørsten, sedrene på Libanon, som han har plantet».
På hebraisk skrives det ארז og i den greske tekst (LXX) er navnet κέδρου.
Alphonse de Lamartine besøkte området under sin reise i Libanon (1832–1833), og nevnte flere ganger sedrene. Henry Bordeaux forfattet fortellingen Yamilé etter at han hadde besøkt området i 1922.
Billedgalleri
[rediger | rediger kilde].jpg)
.jpg)
.jpg)
.jpg)
.jpg)
.jpg)
.jpg)
Referanser
[rediger | rediger kilde]- ^ a b c The Cedars
- ^ a b arkivkopi, http://www.cedarsforever.com/history.html, besøkt 2014-08-14
- ^ a b c http://www.blueplanetbiomes.org/lebanon_cedar.htm
- ^ a b c http://www.lebanon.com/tourism/cedars.htm
- ^ a b http://www.ourladyoflebanon-dc.org/histcedars.html
- ^ UNESCO "the Forest of the Cedars of God is the last vestige of antique forests and one of the rare sites where the Cedrus lebani still grows, one of the most valued construction materials in the antique world and cited 103 times in the Bible."
- ^ Thomas Hutton Balfour (1885). «Cedar-tree of Lebanon (Cedrus libani)». The Plants of the Bible. London: Thomas Nelson and Sons. s. 21–27. ISBN 978-1-4400-8073-9.
- ^ Megan Bishop Moore (2000). «Cedar». I David Noel Freedman. Eerdmans Dictionary of the Bible. Wm. B. Eerdmans Publishing. s. 227. ISBN 978-90-5356-503-2.