Hopp til innhold

Gjeter

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
«Gjeter» kan også referere til klovdyrgruppen geiter
Reingjeting er en kontinuerlig prosess, som pågår året rundt og over enorme utmarksområder, spesielt på Nordkalotten.
Sauegjeting i Făgăraşfjellene i Romania.
Sauegjeting i Patagonia i Argentina.

En gjeter er en person som har som oppgave å passe på en flokk med tamdyr som beiter, som regel i utmark. Gjeteren skal holde flokken samlet, flytte flokken mellom ulike beiter og passe på at dyra finner nok mat, ikke skader seg eller kommer bort, noe som innbefatter vern mot rovdyr og tyver. I tillegg kan gjeteren ha oppgaver med å melke, klippe eller slakte dyr.

Ordet «hyrde» brukes synonymt med «gjeter», men regnes i dag som en foreldet form, hovedsakelig brukt i religiøse sammenhenger.[1]

Gjeteryrket har urgamle tradisjoner. I Norge har gjetere vanligvis passet på både storfe, småfe og reinsdyr, men også gris og hest har vært gjett. Gjeting i Norge har vært utført som enkeltbruksgjeting i tilknytning til en gård, seter eller støl, men også som driftegjeting eller legegjeting av dyreflokker over større avstander. I legegjeting overnatter gjeteren i utmarka. Mange lokale ord brukes for å omtale en gjeter, inkludert hjuring, hyring, høring, høling og kjuring.[2] Det latinske ordet for gjeter er pastor.

Gjeting

[rediger | rediger kilde]

En viktig motivasjon for å drive gjeting er å utnytte beitegrunnlaget best mulig. Det var derfor gjeterens ansvar å passe på at det ikke ble overbeitet, gjennom å drive dyra til nye plasser ved behov. I tillegg hadde gjeteren tradisjonelt en rekke andre oppgaver, som gjorde det nødvendig å holde dyreflokken mest mulig samlet.

Vern mot rovdyr

[rediger | rediger kilde]

Vern mot rovdyr har alltid og overalt vært en viktig motivasjon for å drive gjeting. Også i Norge var rovdyrfaren lenge kanskje den viktigste årsaken til gjeting.[3] Da rovdyrbestanden avtok, ble det betydelig mindre gjeting. Spesielt plagsomme store rovpattedyr som ulv og bjørn. I en kongelig forordning fra 1733 ble bjørnen og ulven likestilte som skadedyr, og det skulle betales ut en fellingspremie på to riksdaler for hvert dyr.[4] Også gaupe og jerv tok tamdyr, men disse dyra var ikke med i forordningen fra 1733. Først i 1846 kom jerven med i lovverket. Mindre farlig for husdyra var rev og ørn. Før 1750 kunne bønder i Rogaland enkelte steder ikke benytte stølene sine, fordi ulven og bjørnen tok dyra. I perioden 1846–1850 ble det skutt i gjennomsnitt 265 bjørner hvert år i Norge. Fra 1846 til 1932 ble det felt 8 039 bjørner tilsammen. Rundt år 1900 var imidlertid bjørneplagen enten kraftig redusert eller helt borte.[5]

Bjørnen tok både storfe og småfe, mens ulven hovedsakelig var ute etter sauene. Peder Claussøn Friis skriver at ulveplagen i siste halvdel av 1500-tallet var svært stor, og ulven gjorde stor skade på husdyra. Ulven opptrådte mer uregelmessig enn bjørnen og kunne være borte i lange perioder, for så å dukke opp igjen. Særlig aktive ulveperioder var det i årene 1720–1780 og 1815–1820 og fram mot 1865. Ulveplagen toppet seg i perioden 1846–1863. I 1846–1850 ble det utbetalt skuddpremie for gjennomsnittlig 206 ulver i året.[5]

Både ulven og jerven kunne ta livet av mange dyr på en gang, mens jerven er et høyfjellsdyr og kunne være spesielt plagsom i fjellbygdene. Gjeteren hadde som regel lite å hjelpe seg med til vern mot rovdyra, annet enn å lage lyd og bråk for å forsøke å skremme dem vekk. Til å lage lyd kunne man bruke ulike gjenstander, som jernringer, kobberkjeler, lur og bukkehorn. En smellstaur var en meter lang granstokk, kløvd fra den ene enden og inn mot midten. Slike staurer kunne smelle kraftig når de ble slått. En kråkesmelle eller kråkeskralle var en skalle som kunne brukes til å lage høy lyd med. Enkelte steder kunne man ha okser i flokken, som kunne jages mot bjørnen. Hyrdestaven kunne brukes til å slå eller stikke med, og hunden kunne også være til god hjelp, men ulven kunne ta også ta hunder. Rovdyra var redde for ild, så fakler i ulike fasonger kunne også brukes.[5][6]

Pass av beiteområdet

[rediger | rediger kilde]

Gjeting var viktig for å holde flokken samlet og innenfor det området der man hadde beiterett. Dersom husdyra kom inn på en annens beiterett, kunne det føre til strid og vondt blod. I eldre tider var grensene i utmarka ofte uklare, noe som kunne føre til stridigheter. Det finnes plasser med navn som «Sjuguttsteinen» og «Sjuguttmyra» knyttet til sagn om sju gjetergutter som slo hverandre i hjel i slåsskamp om beiterettigheter.[7]

Dyra måtte også holdes borte fra åker og eng. Mange steder i utmarka var høy eller lauv samlet i stakker, og dyra måtte ikke få forsyne seg av disse. Det kunne også være viktig å beskytte dyra mot farlige fjellområder, myrområder, vassdrag eller breområder. Ei skor er en avsats i en fjellside, og en sau som har gått i skorfeste kommer verken fram eller tilbake.[2] Dyret må ha hjelp for å komme ned eller opp.

Beskyttelse mot insekter

[rediger | rediger kilde]

Insekter kunne ofte være svært plagsomme for dyra, og gjeteren måtte gjøre det hen kunne for å redusere plagen. Kubrems er en parasitt som kunne være svært plagsom for storfe. Disse insektene legger egg under huden på kyrne, og når larvene får utvikle seg, kan det dannes store byller. Bremsene har en karakteristisk lyd når de flyr, og summingen kunne sette panikk i husdyra. Bålrøyk var vanlig brukt for å jage insektene vekk fra dyra. I en rettssak på Ringerike i 1678 fortelles det at to gutter på tolv år og en jente på ti har forårsaket skogbrann, fordi de hadde laget «røykeild» for å hjelpe husdyra.[8]

Dyra kunne også trekke ut på breer og snøfenner eller ut i vann, for å slippe unna insektene eller for avkjøling. Når dyra skina gikk de ut i vannet, og navnet «Skinnstø» vitner mange plasser om lokaliteter brukt av kyrne til dette.[2]

Flytting av dyreflokken

[rediger | rediger kilde]

Dyra måte ofte flyttes rundt fra område til område, for å utnytte beitet best mulig. Om natten skulle dyra ofte samles på gården eller på seteren.

I forbindelse med legegjeting, kjøp og salg av dyr samt slakting kunne det være forflytninger av dyreflokker over store avstander. Rundt århundreskiftet til år 1700 kjøpte for eksempel østlendinger dyr i Rogaland og dreiv flokker over fjellet til Kongsberg, til slakting.[9] Slike flokker kunne inneholde hundretalls av kyr, over tusen sauer og flere hester. Krøtterdrift til slakt varte til langt opp i mot århundreskiftet til år 1900.

Stell av dyra

[rediger | rediger kilde]

Gjeteren hadde ansvaret for dyras velvære og måtte stelle de som ble syke og eller skadde. I det tradisjonelle stølsbruket ble både kyr, sauer og geiter melket.[10]

Gjetingens historie

[rediger | rediger kilde]
Reingjeterens viktigste redskaper var lapphunden, lassoen, samekniven og hyrdestaven.

Gjeting har sannsynligvis eksistert like lenge som vi mennesker har holdt husdyr. Sau og geit ble domestiserte for cirka 10 500 år siden,[11] mens tamfe ble domestisert bare et fåtall århundrer senere.[12] I Den fruktbare halvmåne, der disse tamformene oppsto, må gjeting derfor ha vært kjent siden domestiseringen skjedde. Det greske klassiske verket Odysseen forteller i bok fjorten om Odyssevs' grisegjeter Evmaios.[13] I Første Mosebok fortelles det om Kain og Abel at Kain ble jorddyrker og Abel ble sauegjeter. I Juleevangeliet omtales hyrdene som besøkte det nyfødte Jesusbarnet i stallen og «holdt nattevakt over flokken sin».[14] Å være gjeter har derfor blitt karakterisert som et av verdens eldste yrker.[15] Skikken spredde seg siden østover og vestover i Eurasia og sørover til Afrika.

Akkurat når skikken med gjeting nådde Norge og Norden forøvrig er litt uklart. Det er funnet pollenspor etter beite datert til omkring år 4000 f.Kr.[16] Ved Stangelandshelleren (Hedleberget), rett sør for Stavanger, er det gjort funn av beinrester etter tamokse som har blitt datert til cirka 3255–2915 f.Kr.[17] Arkeologiske funn fra Skipshelleren i Vaksdal kommune i Hordaland omfatter beinrester etter både sau, geit og storfe i kulturlag som dateres 5 000 år tilbake i tid.[18] En helleristning fra bronsealderen på Dysjaland i Sola viser trolig en gjeter med hund og buskap,[19] så tradisjonene er lange også i Norge.

Reinsdyret ble ikke domestisert før for cirka 2 000–3 000 år siden,[20] noe som gjør reingjetere til relativt «ferske» gjetere sammenlignet med andre. Man regner med at domestiseringen av reinen skjedde i Fennoskandia og Russland, men samene var i all hovedsak enten jegere og sankere eller fiskere på den tiden, og overgangen til reindrift skjedde faktisk ikke før i det 16. og 17. århundre hevder Røed, Bjørklund & Olsen (2018),[21] selv om nok gjeting av rein begynte lenge før dette. Det har vi fått kunnskap om fra den gamle sagalitteraturen, der blant annet Snorre forteller om Ottar fra Hålogalands reise til Alfred den store på slutten av 800-tallet. Der fortalte Ottar kongen at han hadde 600 usolgte tamme rein, hvorav seks lokkerein, hjemme på gården sin. Det antyder klart at reindrift og reingjeting må ha pågått alt før den tid.

Gjeting i sommerhalvåret

[rediger | rediger kilde]

I det førindustrielle jordbruket i Norge ble dyra i sommerhalvåret enten gjett i tilknytning til gårdsbruket, eller sluppet på sommerbeite ved ei seter eller en støl. Det var gjerne familiemedlemmene som sto for gjetingen, men på større gårder kunne også tjenestefolk ha sånne oppgaver. I riktig gammel tid brukte noen også treller. Og det var vanlig å slippe både storfe og småfe på sommerbeite.[10][15]

Støling og setring foregikk i utmarka, ofte i tilknytning til høyereliggende beiteområder. Å få dyra dit var både tidkrevende og strevsomt arbeide, og ofte måtte både folk og fe gå i timer og dager for å nå sommerbeitene. På sommerbeite ble gjerne dyra samlet inn for natten i ei begrenset innhegning, kalt et kve. Prosessen ble kalt grindgjeting eller kveing.[22] Inngjerdingen kunne være laget som flyttbare grinder, så nattkveet kunne flyttes rundt omkring etter behov, slik at graset fikk best mulig utnyttelse av gjødsla fra dyra. Om dagene fikk dyra gå fritt på beite, med tilsyn av en gjetergutt eller to. Oppgaven deres var å holde dyra trygge og innenfor for et gitt område.

Styregjeting er en form for gjeting som i dag karakteriseres mer av å være et slags tilsyn med dyra,[23] som stort sett får gå fritt, men styres (kontrolleres) ved behov. Metoden er i dag mest brukt til gjeting av rein, spesielt når reinflokkene skal veksle mellom vinter- og sommerbeite. Tidligere var imidlertid denne metoden i bruk da dyra sesongvis skulle flyttes mellom gårdene og setrene. En annen metode er såkalt kantgjeting, en slags variant av styregjetingen. Da kontrolleres dyra bare i utkantene av beiteområdet, slik at de ikke kommer inn på andres beiterett eller i farlig terreng. Begge metodene har blitt brukt til gjeting av spesielt sau og rein.

Barnegjetere

[rediger | rediger kilde]

Presten Hans Strøm skriver om gjeting rundt 1760 at «i mangel av fornøden Tiænestefolk» måtte gårdsbrukene benytte barn til gjeting.[15] Det kunne være barn som hørte til gården, men det var også vanlig at barn fra husmannsplasser og mindre gårdsbruk måtte reise fra foreldrene, for å gjete for andre. Alderen var ofte ikke mer enn 10-14 år, og både gutter og jenter måtte bidra.[10] Gjetergutter var mest brukt, fordi de ble sett på som sterkere og fordi jentene ofte var opptatt med andre huslige sysler.[24] Opplæringen kunne starte alt fra seksårsalderen.[25] Det var ikke uvanlig at seterjentene hadde med seg en gjetergutt eller gjeterjente til å hjelpe til. Det er anslått at det tidlig på 1800-tallet var 50 000-70 000 barn som var med som gjetere. Det tilsvarer at alle friske barn på landsbygda gjette i minst to sesonger. En gjetergutt fra Hedmark forteller at «det første året gjorde jeg ikke annet enn å gråte. Men det var svært dårlig med mat i stua, så jeg måtte ut».[24]

I Vest-Agder var det lenge vanlig å sende barna av gårde til gjeterarbeid i Aust-Agder.[26] Overbefolkning og stor fattigdom gjorde det nødvendig å sende barna ut. De små måtte reise fra foreldrene fra april til november for å gjete. Det var en sikker vårtegn i Vest-Agder å se barneflokker til fots på vei østover. Disse barnevandringene varte fra midten av 1700-tallet og fram i mot 1900.

Gjeting i drifteheiene

[rediger | rediger kilde]
Heller i Buarekvelven i Suldal. Driftelege for gjetere fra 1840-årene til 1890-årene.

Ei driftehei er en del av et fjellområde som blir leid bort til dyrebeite.[27] Dyra ble passet av profesjonelle gjetere, som regel voksne eller halvvoksne menn. Dyreflokkene kunne være sammensatt av både storfe og småfe, kanskje også hester. Krøt(t)er er en samlebetegnelse for både ku, sau og geit,[2] og krøtterdriftene startet midt på 1700-tallet og varte til omkring 1900-1910. I Rogaland og Vest-Agder var dette en svært vanlig form for gjeting, og store deler av fjellområdet ble tatt i bruk.

Krøtterdriftene kunne være sammensatt av dyr fra mange gårdsbruk. Økningen i folketallet gjorde at også antallet husdyr økte, men egen utmark var ofte for liten til å ha dyra på beite. Da var en løsning å sende dyra på leid sommerbeite. Gjeterne samlet dyra om våren og gjette flokken til heis, og om høsten ble dyra ført tilbake til eierne. Slike dyr ble kalt leiekrøtter, hegningskrøtter eller graskrøtter. Drifteflokken kunne imidlertid også være oppkjøpte dyr, som om høsten skulle føres til slakt.

Som regel var det to gjetere som arbeidde sammen. Dyra ble samlet på en fast liggeplass hver natt, og om dagen gikk dyra på beite i området rundt liggeplassen. Den faste liggeplassen ble kalt en lege eller læger, med sammensetninger som driftelege og felæger. Gjeterne overnattet i leget, og gjeteformen er derfor kalt legegjeting. Drifteleget kunne ha en liten steinbu eller trebu til overnatting, men ofte hadde gjeterne bare en heller til ly for natta. Noen ganger måtte de overnatte under åpen himmel. En krøtterdrift kunne ha 10-20 drifteleger, og en flyttet flokken rundt mellom disse. På hver plass var en sjelden lenger enn 2-7 netter.

Å drive med legegjeting var et hardt liv. Gjeterne måtte ofte gå lange strekk i all slags vær. Det var vått og kaldt, og maten var heller skral. Gjeterne gikk og lå i de samme klærne hele tiden: bukse og trøye i vadmel, ullsokker og lærstøvler. Mot regnet la en et skinn over skuldrene. Først etter 1900 kom det første regntøyet - melsekker innsatt med olje. Noen var så heldige at de hadde en hatt eller lue, men de fleste gikk barhodet. Skjegget fikk gro som det ville. Lus var vanlig.

Også dyra i krøtterflokkene hadde det vondt. Mange orket ikke de lange forflytningene. Noen omkom under kryssing av elver under forflytningen. Noen frøs i hjel under frostnetter. Mange ble tatt av rovdyr.

Til mat hadde gjeterne med seg hvetemel og salt, ofte også flatbrød og kavring. I tillegg kunne en ha med smør, ost, tørka kjøtt, kaffe og tobakk. De fleste kyrne i en krøtterdrift hadde ikke melk, og derfor hadde en ofte med en ekstra melkeku til kostholdet.

Torfinn Normann Hageland har samlet en bred oversikt over kjente legegjetere i Rogaland og Vest-Agder, en liste på flere hundre navn.[28] Noen eksempler:

  • Sjur Sjurson Natland fra Erfjord drev legegjeting i Breive driftehei 1869-1885. Krøtter oppkjøpt i Ryfylke. Opptil 600 sauer, 140 storfe og ti hester.
  • Reier Jakobsson Vålheim fra Årdal i Ryfylke drev legegjeting på Tretthellerbeitet ca 1868-1870. Krøtter oppkjøpt i Setesdalen. 100-150 kyr og 6-700 sauer. Dyra ble tatt til Årdal og så med båt til Stavanger.
  • Fanuel Sveinsson Eidland fra Gjesdal legegjette kyr og 2600-3000 sauer i Tysstad driftehei, i perioden 1857-86.
  • Anna Olsdotter Fidjeland fra Sirdal gjette 1000 sauer årlig for rogalandsbønder. Hun gikk barføtt og alene i heia.
  • Asbjønn Olson Skreå Røysland fra Bjerkreim legegjette i Øyestøl driftehei i perioden 1874-1908. Han hadde på det meste 3300 sauer, 200 geiter, 75 kyr og 14 hester.

Gjeting i moderne tid

[rediger | rediger kilde]

Reingjeting pågår fortsatt i stor utstrekning. Reingjeterne har for lengst tatt i bruk moderne motoriserte metoder til å kontrollere reinflokkene, som bruk av terrenggående firehjulinger og snøscootre. Mange reingjetere velger imidlertid fortsatt å ha med lapphunden til å hjelpe seg, men behovet for hunder er ikke like stort lenger. Hundene sitter nå gjerne på kjøretøyet sammen med gjeterne når flokken forflytter seg, så det er ikke like hardt arbeid for den lenger heller. Dessuten har rovdyrfaren avtatt betraktelig med årene og er mange steder nærmest fraværende.

Beitedyr har i en en periode fått gå fritt i utmarka, kun med begrenset tilsyn, men det er ikke like vanlig å slippe storfe på utmarksbeite lenger. Tradisjonell gjeting begrenser seg gjerne til reingjeting, mens dyrebøndene i våre dager stort sett fører tilsyn med dyra sine selv. For å makte det har mange bønder begynt å merke dyra med radiosendere eller GPS. Sauesanking er imidlertid fortsatt ei krevende årlig oppgave, som gjerne tar til i september. Jæren smalalag hadde i 2020 hele 43 000 sauer som skulle ned fra fjellbeite.[29]

I 1970-årene ble alle rovdyrene i Norge totalfredet, og etter dette har rovdyrfaren flere steder vært noe økende. I dag må derfor bønder noen steder holde dyra på innmark bak rovdyrsikre gjerder. Dette har skapt en økende grad av konflikt mellom landbruksinteresser og dyreverninteresser.

Gjeteren Arne Øvergaard skulle i august 2000 se etter søsterens sauer i Flendalen i Trysil. En bjørn kom plutselig inn på han bakfra. For å forsvare seg, kom Øvergaard til å skadeskyte bjørnen. Han sparket også bjørnen i kjeften, med den følge at han fikk dype sår i foten. Den skadeskutte bjørnen ble felt etter ett døgns videre jakt.[30]

Som forebyggende tiltak mot rovdyrskade er det blant annet gjort forsøk med bruk av gjetere med vokterhunder. Målet med forsøkene har vært å teste ut om det er mulig å øke dyras evne til å holde seg samlet under beite og hvile, samt å få erfaring med preventivt bruk av gjeterhunder og vokterhunder.[31]

Gjetere i tradisjon og kultur

[rediger | rediger kilde]
Erik Werenskiold: Gjetere, Tåtøy (1883).

Gjetere og gjeting opptrer i mange gamle sagn, fortellinger og folkeviser. Gjeteren tilbrakte mye tid alene i utmarka og kunne da møte både tusser og troll. I flere norske folkeeventyr blir helten satt til vanskelige gjeteroppgaver, for eksempel i eventyret «Gjete kongens harer».[32]

Salve sauegjeter er en barnebok av Sigbjørn Hølmebakk. Boka ble filmatisert i 1958.

Teksten til sangen «Eg gjette Tulla» er av ukjent forfatter, men temaet var sikkert gjenkjennelig for mange - om gjeteren som mistet et dyr til ulven.[33] I «Blåmann, Blåmann, bukken min» av Aasmund Olavsson Vinje er det en som leter etter geita si, og det heter at «bjørnen med sin lodne fell, kan deg taka seint i kveld».

Gjetere og dyr i landlige omgivelser er et vanlig motiv for mange maleri, ikke minst i nasjonalromantikken.

En pastorale er et musikkstykke som i form eller innhold har hentet inspirasjon fra gjeterlivet eller et idyllisk liv på landet. Beethovens Symfoni nr.6 har tilnavnet «Pastoralesymfonien», og siste sats heter «Hyrdesang». Et av Edvard Griegs Lyriske stykker heter Gjetergutt.

Gjetere som religiøse symboler

[rediger | rediger kilde]
Glassmaleriet «Den gode hyrde» av Carl Frithjof Tidemand-Johannessen i Torshov kirke i Oslo.

I jødisk-kristen tradisjon brukes «gjeter» som metafor for Gud. Dette kommer særlig til uttrykk i «hyrdesalmen», Salme 23 i Salmenes bok i Det gamle testamentet. I kristendom omtales dessuten Jesus Kristus som «Den gode hyrde», «Den gode gjeteren» eller på latin «Pastor bonus». Jesus er gjeteren som finner den bortkomne sauen (Luk 15,3–7) og ofrer seg selv (Joh 10).[34][35]

I Lukasevangeliets kapittel 15 står også fortellingen om «den fortapte sønnen» eller «sønnen som kom hjem».[34] Sønnen som dro hjemmefra endte som grisegjeter. For jødene var grisen et urent dyr, og det var ekstra nedverdigende å måtte dele maten med disse.

På latin kalles en gjeter pastor, en betegnelse som også brukes om prester og forstandere. Biskoper og andre geistlige bruker tradisjonelt bispestav som verdighetstegn, en seremoniell gjeter- eller hyrdestav som er utformet på litt ulikt vis. I Juleevangeliet er gjetere blant de første som får se det nyfødte Jesus-barnet.

Den hinduiske guden Krishna vokste opp som kugjeter og blir ofte framstilt mens han spiller fløyte for kyrne.

Se også

[rediger | rediger kilde]

Litteratur

[rediger | rediger kilde]

Referanser

[rediger | rediger kilde]
  1. ^ «Hyrde». Det Norske Akademis ordbok. Besøkt 22. desember 2020. 
  2. ^ a b c d Ivar Aasen (2003). Norsk Ordbog (Ny utgåve ved Kristoffer Kruken og Terje Aarset utg.). Oslo: Det Norske Samlaget. ISBN 82-521-5928-1. 
  3. ^ : M. Engernes: Gjeterbarn s.9
  4. ^ Hallvard M. Hoftun (1981). Suldal kultursoge. Gamle Suldal. Suldal kommune. s. 260. 
  5. ^ a b c : M. Engernes: Gjeterbarn s.42ff
  6. ^ : T.N. Hageland: Murar og hellarar... s.10
  7. ^ : M. Engernes: Gjeterbarn s.14
  8. ^ : M. Engernes: Gjeterbarn s.16
  9. ^ : T.N. Hageland: Murar og hellarar... s.25
  10. ^ a b c Hallvard M. Hoftun (1981). Suldal kultursoge. Gamle Suldal. Suldal kommune. s. 163. 
  11. ^ Alberto, F.J., Boyer, F., Orozco-terWengel, P. et al. Convergent genomic signatures of domestication in sheep and goats. Nat Commun 9, 813 (2018). https://doi.org/10.1038/s41467-018-03206-y
  12. ^ MacHugh, D. E., Larson, G., & Orlando, L. (2017). Taming the past: ancient DNA and the study of animal domestication. Annual Review of Animal Biosciences, 5, 329-351. https://doi.org/10.1146/annurev-animal-022516-022747
  13. ^ «Homer, Odyssey 14» (på engelsk). Besøkt 22. desember 2020. 
  14. ^ «Lukasevangeliet 2,8». Bibelselskapet. Besøkt 22. desember 2020. 
  15. ^ a b c : M. Engernes: Gjeterbarn s.7
  16. ^ : T. Obrestad: Den lengste historia... s.23
  17. ^ : T. Obrestad: Den lengste historia... s.32
  18. ^ Stein Byrkjeland, Svein Indrelid (10.08.2015). «Skipshelleren». GRIND: Kunnskap og landskap. Universitetsmuseet i Bergen. Besøkt 13. juni 2021. 
  19. ^ : T. Obrestad: Den lengste historia... s.72
  20. ^ Røed, K.H.; Flagstad, Ø.; Nieminen, M.; Holand, Ø.; Dwyer, M.J.; Røv, N.; og Vilà, C. (2008): «Genetic analyses reveal independent domestication origins of Eurasian reindeer» (PDF), Proceedings of the Royal Society B: Biological Sciences 275(1645):1849-1855.
  21. ^ Røed, K. H., Bjørklund, I., & Olsen, B. J. (2018). From wild to domestic reindeer–Genetic evidence of a non-native origin of reindeer pastoralism in northern Fennoscandia. Journal of Archaeological Science: Reports, 19, 279-286. https://doi.org/10.1016/j.jasrep.2018.02.048
  22. ^ : M. Engernes: Gjeterbarn s.12-13
  23. ^ : M. Engernes: Gjeterbarn s.15
  24. ^ a b : M. Engernes: Gjeterbarn s.55ff
  25. ^ : T. Obrestad: Den lengste historia... s.111
  26. ^ : M. Engernes: Gjeterbarn s.63ff
  27. ^ : T.N. Hageland: Murar og hellarar... s.9ff
  28. ^ : T.N. Hageland: Murar og hellarar... s.28ff
  29. ^ «Sauene kommer ved 18:30-tiden». Sirdalmedia. Arkivert fra originalen 19. september 2020. Besøkt 22. desember 2020. 
  30. ^ : M. Engernes: Gjeterbarn s.122
  31. ^ Forebyggende tiltak mot rovviltskader på sau. Trondheim: NINA Norsk institutt for naturforskning. 1998. ISBN 82-426-0930-6. 
  32. ^ «Gjete kongens harer». Prosjekt Runeberg. Besøkt 22. desember 2020. 
  33. ^ «Eg gjette Tulla». Nynorsk kultursentrum. Besøkt 21. desember 2020. 
  34. ^ a b «Lukasevangeliet kapittel 15». Bibelselskapet. Besøkt 22. desember 2020. 
  35. ^ «Johanesevangeliet kapittel 10». Bibelselskapet. Besøkt 22. desember 2020. 

Eksterne lenker

[rediger | rediger kilde]
Hentet fra «https://no.wikipedia.org/w/index.php?title=Gjeter&oldid=24853367»