Eugene Chen
| Eugene Chen | |||
|---|---|---|---|
 | |||
| Født | 2. juli 1878[1] San Fernando | ||
| Død | 20. nov. 1944[2] (66 år) Shanghai | ||
| Beskjeftigelse | Politiker, diplomat, advokat, journalist | ||
| Utdannet ved | Saint Mary's College | ||
| Ektefelle | Georgette Chen | ||
| Barn | Percy Chen Jack Chen Iolanda Tsjen | ||
| Parti | Kuomintang | ||
| Nasjonalitet | Taiwan Trinidad og Tobago | ||
| Gravlagt | Babaoshan revolusjonære gravlund | ||
Eugene Chen, opprinnelig Eugene Bernard Achan (kinesisk: 陳友仁, pinyin: Chén Yourén; født 2. juli 1878 i San Fernando i Trinidad og Tobago, død 20. november 1944 i Shanghai i kina) var en kinesisk politiker. Til tross for at han ikke behersket noen kinesiske språk i særlig grad, var han tre ganger utenriksminister for forskjellige kinesiske regjeringer.
Bakgrunn og virke
[rediger | rediger kilde]Eugene Chens far Chen Guangquan kom fra en hakka-slekt fra Shunde i provinsen Guangdong og ble tvunget til å flykte fra Kina ettersom han hadde støttet Taipingopprøret mot Qing-dynastiet. Faren flyttet først til Jamaica og fortsatte så til Martinique, der han giftet seg med Marie Longchallon, en kvinne som også var av kinesisk opphav. Paret flyttet til Trinidad, er Eugene Bernard Achan vokste opp som eldste sønn i en søskenflokk på fem sønner og en datter. Mor var katolikk fra fødselen, og far konverterte, og de døpte barna og gav dem en katolsk skolegang.
Eugene Achan fikk en engelskspråklig utdannelse i Port of Spain; han talte et meget godt britisk engelsk og fortypet seg i engelsk litteratur (Dickens, Shakespeare, Scott), og hadde høyst rudimentær beherskelse av kinesisk, og kunne ikke lese kinesisk.
I 1899 giftet Chen seg med Agatha Alphosin Ganteaume (1878-1926), en fransk kreolsk datter av bedre familiebakgrunn. De fikk åtte barn, hvorav fire vokste opp.
Etter å ha virket som advokat på Trinidad og i London reiste Chen til Kina i 1912 og virket der som radikal journalist i Beijing.
Han sluttet seg i 1917 til Sun Yat-sen i Kanton og var 1922-24 regjeringsrådgiver. Under nasjonalistbevegelsen i 1926 ble han Kantonregjeringens utenriksminister, og da Kuomintang ble splittet under Nordekspedisjonen deltok han i den venstreregjering som ble dannet i Wuhan i januar 1927. Der førte han som utenriksminister de viktige forhandlingene med Storbritannia om overtakelsen av de britiske konsesjonene i Hankou og i Jiujiang. Imens slo Chiang Kai-shek til mot kommunister og andre venstreorienterte i Shanghai, og et stort antall av folk som egentlig stod Chen nær politisk, ble drept der.
Da Wang Jingwei vendte hjem til Kina samme år for å innta ledelsen av utbryterregjeringen i Wuhan avsatte han Chen i august 1927 som alt for radikal. Chen sendte Kominternagenten Borodin, sine sønner Percy Chen og Jack Chen, og den amerikanske venstreorienterte journalist Anna Louise Strong med en bilkonvoi gjennom Sentral-Asia til Moskva. Han selv, med døtrene Si-lan og Yolanda, og Mme. Sun Yat-sen og den amerikanske journalist Rayna Prohme reiste via Shanghai til Vladivostok, og derfra med den transsibirske jernbane til Moskva.[3]
Livet i Moskva var ikke så enkelt. Etter en innledende varm mottakelse viste Stalin liten interesse for flokken, som for ham var en synlig påminnelse om Sovjetunionens feilslåtte politikk i Kina. Chen og Mme. Sun kom ingen vei i deres bestrebelser i å bygge en ny venstrepolitisk fellesfront, og dro snart fra Moskva.
Etter en tid i eksil i Europa og kortvanlig tjeneste for regjeringsdannelser som prøvde å utfordre Kuomintangregjerngen i Nanjing, ble Chen til slutt ekskludert fra Kuomintang etter at han hadde virket som utenriksminister for den kortlivede opprørsregjeringen i Fujian i 1934.
Igjen tok han tilflukt i Europa. Men etter en tid reiste han til Hongkong, etter utbruddet av den annen sino-japanske krig. Han ble bragt til Shanghai i 1942 i håp om å få ham til å støtte den pro-japanske kollaboratørregjeringen som var blitt opprettet i Nanjing. Men han var høylydt kritisk mot dem, og kalte den «en gjeng løgnere», frem til sin død i 1944, i en alder av 66 år.[4]
Referanser
[rediger | rediger kilde]Litteratur
[rediger | rediger kilde]- Howard L. Boorman: «Eugene Chen», i Richard C. Howard: Biographical Dictionary of Republican China New York: Columbia University Press, 1967, Volume I, s. 180-183.
- Percy Chen: China called Me: My Life Inside the Chinese Revolution. Boston: Little Brown, 1979. 423p. ISBN 0316138495. A memoir by Eugene Chen's son, including accounts of his father's activities in 1920s politics and the automobile caravan from China to Moscow in 1927.
- Yuan-Tsung Chen: Return to the Middle Kingdom: One Family, Three Revolutionaries, and the Birth of Modern China. New York: Union Square Press, 2008. ISBN 9781402756979. Google Book: [1] A memoir by Jack Chen's wife which intertwines family and national history from the early 1900s to the end of the 20th century.
- Si-lan Chen Leyda: Footnote to History (New York: Dance Horizons, 1984). A memoir by Eugene Chen's daughter of her life in international dance, including study in the Soviet Union.
- 钱玉莉 (Yuli Qian), 陈友仁传 (Chen Youren Zhuan) (Shijiazhuang: Hebei ren min chu ban she, 1999 ISBN 7202026716).