Hopp til innhold

Erich Ludendorff

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Erich Ludendorff
Født9. apr. 1865[1][2][3][4]Rediger på Wikidata
Kruszewnia
Død20. des. 1937[1][2][3][4]Rediger på Wikidata (72 år)
München[5]
Leverkreft
BeskjeftigelsePolitiker, offiser, selvbiograf, skribent, militær leder Rediger på Wikidata
Embete
  • Medlem av riksdagen under Weimarrepublikken (1920–1928) Rediger på Wikidata
Utdannet vedPreußische Hauptkadettenanstalt
EktefelleMathilde Ludendorff (1926–)
Margarethe Ludendorff (1909–1925) (avslutningsårsak: skilsmisse)
PartiDeutschvölkische Freiheitspartei
Nationalsozialistische Freiheitspartei (1924–1925)
NasjonalitetKongeriket Preussen
Nazi-Tyskland
GravlagtNeuer Friedhof Tutzing
Utmerkelser
10 oppføringer
Pour le Mérite
Militärverdienstkreuz I. Klasse
Large Military Merit Medal
Jernkorsets storkors
Militär-Max-Joseph-Orden
Militærfortjenstkorset
Honorary citizen of Düsseldorf (1917)
Blodordenen
Grand Cross of the Order of the Cross of Liberty (1918)[6]
Sachsen-Meiningen Cross for Merit in War
VåpenartDen tyske keiserlige hær
Militær gradGeneral,[7] infanterigeneral
Deltok iFørste verdenskrig
IMDbIMDb
Signatur
Erich Ludendorffs signatur
Erich Ludendorff på Commons

Erich Friedrich Wilhelm Ludendorff (født 9. april 1865 i Kruszewnia ved Posen i Tyskland – i dag Swarzędz i Polen, død 20. desember 1937 i München i Bayern) var en tysk general og nasjonalistisk politiker tilknyttet Völkisch-bevegelsen. Han hadde en sentral rolle under første verdenskrig.

Fra 1916 hadde han sammen med Paul von Hindenburg den faktiske makten i Tyskland. Etter første verdenskrig ble han en av opphavsmennene til den såkalte Dolkestøtlegenden. Han deltok på ølkjellerkuppet, men unngikk straff.

Han var medlem av NSDAP på begynnelsen av 1920-tallet, men ble aktiv i andre nasjonalistiske partier etter det mislykkede «ølkjellerkuppet».[8]

Bakgrunn, tidlig virke

[rediger | rediger kilde]

Han var sønn av godseieren Wilhelm Ludendorff. Fra 1877 til 1882 var han kadett i Plön og deretter tok han Abitur ved Preußische Hauptkadettenanstalt i Berlin-Lichterfelde.

Ludendorff innledet sin offiserskarriere i 1882 ved infanteriet. I 1895 ble han generalstabsoffiser, i 1906 lærer ved krigsakademiet og i 1908 oberstløytnant og sjef for operasjonsavdelingen i generalstaben. Han giftet seg samme år med Margarete Schmidt.

I generalstaben gikk han i 1911 inn for oppsetningen av tre nye armékorps, noe han ikke vant gehør for hos regjeringen. Dermed forlot han generalstaben. Han ble så utnevnt til oberst og til regimentssjef i stedet. I april 1914 ble han generalmajor og sjef for den 85e infanteribrigade i Strassburg.

Første verdenskrig

[rediger | rediger kilde]

Ved første verdenskrigs utbrudd i 1914 ble Ludendorff overkvartermester (stabssjef) ved 2. armé (Karl von Bülow) og fulgte som forbindelsesoffiser Maas-arméen (Otto von Emmich) ved dennes innmarsj i Belgia. Ved erobringen av den belgiske festningsby Liège viste Ludendorff stort initiativ, da han den 5. august 1914 tok kommandoen over en infanteribrigade der sjefen var falt i kamp, og trengte gjennom fortenes mellomrom og inn i byen. Fulgt av bare en adjutant begav han seg til citadellet, og tok besetningen til fange. Denne bragden ble lagt merke til, og Ludendorff godt kjent i den tyske allmenhet.

Da den tyske motgangen i Østprøyssen fikk generalstabssjef von Moltke til å se seg rundt etter et nytt lederskap for den 8. armé, valgte han Ludendorff som stabssjef under generaloberst Paul von Hindenburg, som ble hentet tilbake fra sin pensjonisttilværelse. Den 22. august 1914 begynte deres samarbeid, som skulle fortsette etter Hindenburg ble øverstkommanderende på den tyske østfronten. I november 1914 ble Ludendorff forfremmet til generalløytnant. Ved Hindenburgs utnevnelse til generalstabssjef i august 1916 ble Ludendorff, som samtidig ble forfremmet til general av infanteriet, hans første generalkvartermester og forble i denne stilling til den 26. oktober 1918.

Ludendorff og Hindenburg ankom til den 8. armé i Østprøyssen i tide til å lede styrkene i slaget ved Tannenberg den 31. august 1914, der en hel russisk armé ble nedkjempet. Seieren ble fulgt opp med slaget ved de masuriske sjøer.

Erich von Falkenhayn ble tvunget til å fratre som sjef for generalstaben, Oberste Heeresleitung (OHL), i november 1916, etter det strategiske feilslaget i slaget ved Verdun. Parhestene Hindenburg og Ludendorff tok over det fulle ansvar for krigføringen. De hadde en betydelig sterkere stilling enn forgjengerne von Falkenhayn og von Moltke.

Etter at Ludendorffs våroffensiv slo feil i 1918, og under trykket fra den store tyske motgang på vestfronten høsten samme år, snudde Ludendorff og krevde plutselig den 29. september 1918 at Tyskland umiddelbart skulle innlede forhandlinger om våpenhvile. For å komme den amerikanske presidenten Woodrow Wilsons fredsvilkår for Tyskland i forkjøpet, foranstaltet han også at en ny regjering skulle dannes etter parlamentaristiske grunnprinsipper. Kravet om våpenhvileforhandlinger ble etterkommet av den nydannede regjeringen, under den liberale prins Max von Baden, samtidig som en økende mistro mot Ludendorff våknet i regjeringskretser da han den 25. oktober like bestemt krevde at forhandlingene skulle avbrytes, og et opprop om total krig offentliggjøres. Regjeringens svar ble avvisende. Derfor gikk Ludendorff av den 26. oktober.

Erich Ludendorff som 17 år gammel løytnant i 1882.

Mellomkrigstiden

[rediger | rediger kilde]

Etter Tysklands nederlag flyktet Ludendorff den 11. november 1918 - samme dag som våpenstillstanden - til Sverige med falskt pass. Han bodde i Hässleholm som gjest hos Ragnar Olson på Hässleholmsgården. Der skrev Ludendorff sin krigsmemoarer.[9]

Etter trusler om voldshandlinger fra venstreaktivisters side ble Ludendorff tvunget til å forlate Sverige. I samband med dette skrev Hjalmar Branting et brev til aktivistene, der partiformannen mante til besinnelse. I februar 1919 vendte Ludendorff hjem til Tyskland.

Ludendorff ble en av opphavsmennene til den såkalte dolkestøtslegenden, det vil si legenden om at de tyske stridskrefter i virkeligheten var ubeseiret, og at det tyske nederlaget skyldtes upatriotiske og sosialistiske krefter på hjemmebane, ved et forrædersk «dolkestøt» i hærens rygg. Antagelig var nok Ludendorff klar over at Tyskland ikke lenger kunne vinne krigen, og at det bare var et tidsspørsmål når nederlaget ville komme. Derimot mente han at Tyskland ved å holde ut noe lenger, kunne ha forhandlet seg til en bedre fred. Han utviklet disse tankene i boka Der totale Krieg (1935). Ludendorff mente Tyskland måtte mobilisere hele samfunnet til å stå sammen mot sin fiende. Dette skulle gjøres ved å fjerne dissidenter og ved å overbevise befolkningen ved bruk av propaganda. Ludendorff oppfatter første verdenskrig som en innledning til en ny og større krig der Tyskland måtte seire for å overleve. Boka kan regnes som en oppsummering av tenkingen på tysk høyreside i mellomkrigstiden, og flere av momentene i boka inngikk i Nazi-Tysklands ideologi.

I 1920-årene gikk Ludendorff inn i politikken og kom i kontakt med Det nasjonalsosialistiske tyske arbeiderparti (NSDAP), og sammen med dets leder Adolf Hitler forsøkte han å gjennomføre et statskupp den 9. november 1923, det såkalte ølkjellerkuppet i München. Han ble frikjent under den påfølgende rettssaken fordi han lyktes i å fremstille sin rolle som ubetydelig. Året etter ble Ludendorff 1924 innvalgt i riksdagen for Nationalsozialistische Freiheitspartei, sammen med blant andre Gregor Strasser og Ernst Röhm, og ble leder for de tysk-folkelige i partiet.

Ved presidentvalget i Tyskland 1925 stilte han som presidentkandidat, men fikk bare 285.793 stemmer (ca 1 prosent) og ble slått ut i første runde. Hans tidligere overordnede Paul von Hindenburg vant valget.

Senere ble hans forhold til Hitler kjøligere, og hans organisasjon Tannenbergbund ble forbudt i 1933 etter den nasjonalsosialistiske maktovertakelsen.[10]

Ludendorff var tilknyttet den tyske Völkisch-bevegelsen,[11] og utviklet i tråd med denne en konspirasjonsteori som forklaring på Tysklands nederlag i 1918, hvor nederlaget tilskrives jødenes, frimureriets, de katolske prestenes og okkultistenes renkespill, publisert i hans bok Frimureriets avsløring (Vernichtung der Freimaurerei durch Enthüllung ihrer Geheimnisse utgitt på norsk i 1928 av antisemitten Eugen Nielsens mikroforlag Antiforlag).[12]

Etter først å ha samarbeidet med Hitler så Ludendorff ved 1930-årenes begynnelse denne som den aller største fare for Tyskland, og advarte sin gamle sjef, rikspresident Hindenburg, mot å utnevne Hitler til rikskansler. Men senere knyttet han igjen bånd til Hitler. I 1939, posthumt, utkom Die Judenmacht: ihr Wesen und Ende skrevet av ekteparet Ludendorff.[13] Erich Ludendorff døde i München 20. desember 1937.[14]

Ludendorff i generalenes hovedkvarter, 1918.

Esoterisk tenkning

[rediger | rediger kilde]

I 1910 giftet Ludendorff seg med Margarethe Schmidt (1875–1936).[15] I 1926 skilte han seg fra Margarethe for å gifte seg med Mathilde von Kremnitz (1877–1966), en lege med spesialisering innenfor psykiatri. Hun hadde tidlig interessert seg for kvinnebevegelsen, men kombinerte snart feminisme med völkische og nyhedenske tanker. I 1917 utga hun første gang Das Weib und seine Bestimmung (= Kvinnen og hennes bestemmelse), senere utgitt i mer ideologisk tilspisset versjon, bygget på idealbildet av «den urgermanske høyaktelse av kvinnen», der kvinnen hadde en religiøs betydning som jødene etter von Kremnitz' oppfatning fratok henne ved en skapelsesmytologisk kjøndsordning som satte kvinnen nederst. Fru Ludendorff ønsket kvinnens opprinnelige stilling gjenopprettet, slik den beskrives i Tacitus' Tacitus. Også Snorres beskrivelse av norner og volver i Edda styrket hennes oppfatning av dette. I 1934 utga hun og Walter Löhde (1890–1965) pamfletten Christliche Grausamkeit an deutschen Frauen (= Kristen grusomhet mot tyske kvinner), et sterkt antisemittisk propagandaskrift med en helt urimelig påstand om at kristendommen under jødisk påvirkning hadde ni millioner «heksers» liv på samvittigheten. Dette tallet er tatt ut av luften og savner ethvert grunnlag.[16]

Mathilde Ludendorffs tenkning var styrt av esoteriske og antisemittiske konspirasjonsteorier, men generalen ble sterkt påvirket av sin kone, som i boken Triumph des Unsterblichkeitswillens hevdet at alle av germansk rase har mulighet for «selvfrelse». Hun benektet en personlig gud, men mente det fantes en guddomskraft som først når frem til selvbevissthet i nordiske mennesker. Fru Ludendorff inndelte menneskeheten i lys- og skyggeraser, hvor særlig jødene er onde og hele tiden prøver å holde den germanske lysrasen nede i uvitenhet. Kristendommen anses som et bevisst jødisk forsøk på å hindre germanernes selvforståelse.[17] Ekteparet ville grunnlegge en ny, anti-kristen og tysk-tro religion, basert på germanske heksers antatte kultus. Sånt interesserte ikke Hitler seg for, men Himmler var svært interesseret i alt okkult. For ham var hekseprosessene en forbrytelse rettet mot det tyske folk, der den katolske kirke - som del av en jødisk sammensvergelse - ønsket å tilintetgjøre den gammelgermanske kulturarven. Himmler iverksatte alt i 1935 sitt H-Sonderauftrag (= hekse-særoppdrag), og frem til 1944 lette 14 medarbeidere gjennom mer enn 260 arkiver og biblioteker etter dokumenter fra hekseprosessene. Resultatet, 33.846 A4-sider, konkluderte med at «den biologiske påvirkningen» av heksebrenningene var minimal, da de fleste henrettede angivelig var eldre kvinner.[18] Dokumentsamlingen er kjent under navnet «heksekartoteket» og oppbevares i arkivene i Poznan.[19]

Verker

[rediger | rediger kilde]

Bøker

[rediger | rediger kilde]
  • Meine Kriegserinnerungen 1914–1918. Berlin 1919, 1936.
  • Urkunden der Obersten Heeresleitung über ihre Tätigkeit 1916–1918. Ludendorffs Verlag, München 1922.
  • Kriegführung und Politik. Mittler, Berlin 1923.
  • Vernichtung der Freimaurerei durch Enthüllung ihrer Geheimnisse. Ludendorffs Verlag, München 1927, 1940.
  • Kriegshetze und Völkermorden in den letzten 150 Jahren. Ludendorffs Verlag, München 1928, 1939.
  • Ludendorff, Erich, u. Mathilde Ludendorff Das Geheimnis der Jesuitenmacht und ihr Ende. Ludendorffs Verlag, München 1929, 1934. online
  • Weltkrieg droht auf deutschem Boden. Ludendorffs Verlag, München 1930.
  • Mein militärischer Werdegang. Blätter der Erinnerung an unser stolzes Heer. Ludendorffs Verlag, München 1933.
  • Eine Auswahl aus den militärischen Schriften. Quelle & Meyer, Leipzig 1935.
  • Der totale Krieg Ludendorffs Verlag, München 1935.
  • mit Mitarbeitern: Mathilde Ludendorff – ihr Werk und Wirken. Ludendorffs Verlag, München 1937.
  • Auf dem Weg zur Feldherrnhalle. Lebenserinnerungen an die Zeit des 9.11.1923. Ludendorffs Verlag, München 1937.
  • mit Mathilde Ludendorff: Die Judenmacht, ihr Wesen und Ende. Ludendorffs Verlag, München 1939.
  • Vom Feldherrn zum Weltrevolutionär und Wegbereiter deutscher Volksschöpfung. (Lebenserinnerungen, 3 Bände) Ludendorffs Verlag, München 1940.

Småskrifter, periodika

[rediger | rediger kilde]
  • Wie der Weltkrieg 1914 „gemacht“ wurde. Völkischer Verlag, München 1934.
  • Die Revolution von oben. Das Kriegsende und die Vorgänge beim Waffenstillstand. Zwei Vorträge. Karl Rohm, Lorch 1926
  • Gefesselte Arbeitskraft. Ludendorffs Verlag, München 1931
  • Der Rettungsweg; Weg mit Goldwährung und Börse. Ludendorff-Buchhandlung, Hamburg 1931.
  • Meine Kampfziele. Ludendorffs Verlag, München 1932
  • Schändliche Geheimnisse der Hochgrade. Ludendorffs Verlag, München 1932.
  • mit Mathilde Ludendorff: Weihnachten im Lichte der Rasseerkenntnis. Ludendorffs Verlag, München 1933.
  • Das Marne-Drama. Der Fall Moltke-Hentsch. Ludendorffs Verlag, München 1934.
  • Des Volkes Schicksal in christlichen Bildwerken. Ludendorffs Verlag, München 1934.
  • „Tannenberg“. Zum 20. Jahrestag der Schlacht. Ludendorffs Verlag, München 1934.
  • Die politischen Hintergründe des 9. November 1923. Ludendorffs Verlag, München 1934.
  • „Dirne Kriegsgeschichte“ vor dem Gericht des Weltkrieges. Ludendorffs Verlag, München 1934.
  • Deutsche Abwehr. Antisemitismus gegen Antigojismus. Ludendorffs Verlag, München 1934.
  • Über Unbotmäßigkeit im Kriege. Ludendorffs Verlag, München 1935.
  • Französische Fälschung meiner Denkschrift von 1912 über den drohenden Krieg. Ludendorffs Verlag, München 1935.
  • Judengeständnis: Völkerzerstörung durch Christentum. Ludendorffs Verlag, München 1936.
  • mit Mathilde Ludendorff: Das große Entsetzen. Die Bibel nicht Gottes Wort. Ludendorffs Verlag, München 1936.
  • (Hrsg. & Autor) Abgeblitzt! Antworten auf Theologengestammel über „Das große Entsetzen“. Ludendorffs Verlag, München 1936
  • Tannenberg. Geschichtliche Wahrheit über die Schlacht. Ludendorffs Verlag, München 1939.
  • Feldherrnworte. Ludendorffs Verlag, München 1938–40.
  • als Hrsg.: Ludendorffs Volkswarte, Wochenzeitung, erschienen 1929 bis zum Verbot 1933 in München
  • Am heiligen Quell Deutscher Kraft 1930 bis 1939, München

Litteratur om Ludendorff utgitt under hans samtid

[rediger | rediger kilde]
  • Margarethe Ludendorff: Als ich Ludendorff's Frau war. Drei Masken Verlag, München 1929.
  • Karl Tschuppik: Ludendorff. Die Tragödie des Fachmanns. Verlag Hans Epstein, Wien und Leipzig 1931
  • Ludendorff und der drohende Weltkrieg. Das nat.-soz. Problem. Rohm, Lorch 1931.
  • Kurt Fügner: General Ludendorff im Feuer vor Lüttich und an der Feldherrnhalle in München 1935.
  • Mathilde Ludendorff und Mitarbeiter: Erich Ludendorff – Sein Wesen und Schaffen. Ludendorffs Verlag, München 1938.
  • Ludendorff, Erich s. Geburtstag, Zum 75., des Feldherrn Erich Ludendorff am 9. Ostermonds. 1940.

Referanser

[rediger | rediger kilde]
  1. ^ a b Encyclopædia Britannica Online, Encyclopædia Britannica Online-ID biography/Erich-Ludendorff, besøkt 9. oktober 2017[Hentet fra Wikidata]
  2. ^ a b Gemeinsame Normdatei, besøkt 9. april 2014[Hentet fra Wikidata]
  3. ^ a b Hrvatska enciklopedija, Hrvatska enciklopedija-ID 37396[Hentet fra Wikidata]
  4. ^ a b Babelio, Babelio forfatter-ID 133277[Hentet fra Wikidata]
  5. ^ Gemeinsame Normdatei, besøkt 30. desember 2014[Hentet fra Wikidata]
  6. ^ Kunniamerkkikeräilijän opas, side(r) 57[Hentet fra Wikidata]
  7. ^ Tsjekkias nasjonale autoritetsdatabase, NKC-identifikator mzk2004252227, Wikidata Q13550863, http://autority.nkp.cz/ 
  8. ^ «Erich Ludendorff». alphahistory.com. Besøkt 26. desember 2020. 
  9. ^ «Vad gjorde Ludendorff i Hässleholm?». Helsingborgs Dagblad. 12. november 2008. Besøkt 4. januar 2018. «Hösten 1918 rasade Tyskland ihop och första världskrigets mer än fyra år långa blodbad tog slut. En av huvud-personerna var den tyske generalen Erich Ludendorff. Men alldeles före kapitulationen passade han på att försvinna – för att snart dyka upp i Hässleholm.» 
  10. ^ Emberland, Terje og Roughthvedt, Bernt: Det ariske idol, side 199. Aschehoug, 2004. ISBN 82-03-22964-6
  11. ^ Emberland, Terje og Roughthvedt, Bernt: Det ariske idol, side 193. Aschehoug, 2004. ISBN 82-03-22964-6
  12. ^ Frimureriets avsløring (1928), norsk utgave av Vernichtung der Freimaurerei durch Enthüllung ihrer Geheimnisse (1927)
  13. ^ Die Judenmacht: ihr Wesen und Ende i Libris
  14. ^ «Erich Ludendorff», fra Encyclopædia Britannica
  15. ^ https://www.dhm.de/lemo/biografie/erich-ludendorff
  16. ^ Sebastian Hackel: Zwischen "weisen Frauen" und Antisemitismus (= Mellom «kloke koner» og antisemittisme)
  17. ^ Emberland, Terje: Religion og rase (s. 46), Humanistforlaget, Oslo 2003, ISBN 978-82-9042553-6
  18. ^ [1] Hans Michael Kloth: Wo die Raben kreisen, Spiegel 9. januar 2000
  19. ^ Det tredje rikes heksekultus

Eksterne lenker

[rediger | rediger kilde]


Hentet fra «https://no.wikipedia.org/w/index.php?title=Erich_Ludendorff&oldid=24728114»