Den internasjonale oppgjørsbanken
| Den internasjonale oppgjørsbanken | |||
|---|---|---|---|
 | |||
 | |||
| Org.form | Internationale Organisation | ||
| Stiftet | 20. januar 1930[1][2] | ||
| Land | Sveits | ||
| Hovedkontor | Basel | ||
| Medlemskap | Committee for the Coordination of Statistical Activities (komitemedlem) Network for Greening the Financial System[3] | ||
| Grunnlegger(e) | Montagu Norman, Hjalmar Schacht | ||
| Antall ansatte | 637[4] (2023) | ||
| Omsetning | 1 015 400 000 spesielle trekkrettigheter (2022)[4] | ||
| Resultat | 678 700 000 spesielle trekkrettigheter (2022)[4] | ||
| Nettsted | www.bis.org (en) | ||
 Den internasjonale oppgjørsbanken 47°32′54″N 7°35′30″Ø | |||
Den internasjonale oppgjørsbanken (engelsk: Bank for International Settlements (BIS)) er en internasjonal organisasjon med 55 av verdens sentralbanker som medlemmer og eiere. Organisasjonens hensikt er å fremme internasjonalt monetært og finansielt samarbeid, samt å fungere som sentralbankenes bank.[5] Hovedkvarteret ligger i Basel, og banken har to regionale kontorer, i Hongkong og Mexico by.
BIS ble etablert den 17. mai 1930, og er dermed verdens eldste internasjonale finansielle institusjon. Organisasjonen har omtrent 550 ansatte spredt over medlemslandene.
Bakgrunn og historie
[rediger | rediger kilde]BIS' grunnleggere og initiativtagere var Bank of Englands Montagu Norman og Tysklands daværende riksbanksjef Hjalmar Schacht, som senere ble Hitlers finansminister. Banken var opprinnelig tiltenkt å lette overføringene av krigsskadeserstatningen som ble vedtatt i Versaillestraktaten, fredstraktaten etter den første verdenskrig. Behovet for en slik bank ble fremsatt i 1929 av Young-komiteen, som et middel for å kunne håndtere transaksjoner av krigsskadeserstatning (se Versaillestraktaten). Det ble enighet om en slik opprettelse allerede i august 1929 ved en konferanse i Haag, og et charter for banken ble skissert ved International Bankers Conference i Baden-Baden i november.
Det opprinnelige styret i banken inneholdt to finansaktører oppnevnt av Hitler, Walter Funk, en prominent nazist, og SS-offiser Oswald Pohl, begge senere dømt i Nürnbergprosessene etter annen verdenskrig. I styret satt også finansmannen Herman Shmitz, direktør for industrikonsernet IG Farben, samt en annen høytstående finansaktør ved navn Schroeder, eier av J.H. Stein Bank, banken som holdt Gestapos aktiva under krigen.
Ved Bretton Woods-konferansen i 1944 ble BIS gjenstand for en hard diskusjon og kamp hvor USA, ved Harry Dexter White, og Henry Morgenthau, samt Norge og en rekke andre europeiske nasjoner stod på den ene siden, mot den britiske delegasjonen, representert ved den britiske sosialøkonomen John Maynard Keynes, og den amerikanske representanten for Chase Manhattan bank, Dean Acheson på den andre siden. De sistnevnte prøvde å forhindre Norges forslag om å nedlegge banken på grunn av dens meget tette tilknytning til den nazistiske eliten under nazistyret i Tyskland og dens håndtering av tyskernes krigsran av omtrent samtlige europeiske nasjoner.
Som et resultat av at BIS hadde håndtert utbytte av krigsran av okkuperte nasjoner gjennom den annen verdenskrig, vedtok FNs monetære og finansielle konferanse, Bretton Woods-konferansen at banken skulle likvideres så raskt som mulig.[6] Dette vedtaket, som ble fattet etter forslag fra Norge, støttet av mange andre europeiske nasjoners delegater, også med støtte fra USA, ble aldri gjennomført.[7]
I juli 1944 kom det så langt at USAs delegat Acheson avbrøt Keynes i et møte, av redsel for at BIS skulle bli likvidert av president Roosevelts delegasjon. Keynes gikk deretter til Henry Morgenthau for å forhindre likvidasjonen av BIS eller få den utsatt, men neste dag ble en slik likvidasjon godkjent og vedtatt. Den britiske delegasjonen ga imidlertid ikke opp og holdt igjen likvidasjonen til etter at Roosevelt var død, og i april 1945 fikk britene USAs nye President Harry S. Truman til å stoppe hele vedtaket.
Styremedlemmer
[rediger | rediger kilde]- Guillermo Ortiz Martínez, México (Chairman of the Board of Directors)
- Hans Tietmeyer, Frankfurt am Main (Vice-Chairman)
- Nout H. E. M. Wellink, Amsterdam
- Axel A. Weber, Frankfurt am Main
- Mario Draghi, Rome
- Fabrizio Saccomanni, Rome
- Mark Carney, Ottawa
- Toshihiko Fukui, Tokyo
- Timothy Geithner, Federal Reserve Bank of New York
- Ben Bernanke, Federal Reserve Chairman, Washington D.C.
- Jean-Pierre Landau, Paris
- Christian Noyer, Paris
- Stefan Ingves, Stockholm
- Mervyn King, London
- Guy Quaden, Brussels
- Alfons Vicomte Verplaetse, Brussels
- Zhou Xiaochuan, Beijing
- Jean-Claude Trichet, Frankfurt am Main
Management
[rediger | rediger kilde]- General Manager: Jaime Caruana (1 April 2009 – present)
- Past General Managers: Malcolm D. Knight (1 April 2003 – 30 September 2008). Andrew Crockett (1 January 1994 – 31 March 2003)
Referanser
[rediger | rediger kilde]- ^ www.bis.org, besøkt 25. juni 2022[Hentet fra Wikidata]
- ^ treaties.un.org, besøkt 25. juni 2022[Hentet fra Wikidata]
- ^ www.ngfs.net, besøkt 25. oktober 2019[Hentet fra Wikidata]
- ^ a b c https://www.bis.org/about/areport/areport2023.pdf; besøksdato: 18. august 2023; verkets språk: engelsk; utgivelsesdato: 25. juni 2023.
- ^ «About BIS». Web page of Bank for International Settlements. Besøkt 17. mai 2008.
- ^ United Nations Monetary and Financial Conference, Final Act (London et al., 1944), Article IV.
- ^ R.F. Mikesell, The Bretton Woods Debates: A Memoir, Essays in International Finance 192 (Princeton: International Finance Section, Dept. of Economics, Princeton University, 1994), p. 42 . ISBN 0881650994.
Eksterne lenker
[rediger | rediger kilde]- (en) Offisielt nettsted
- (en) Bank for International Settlements – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
