Bruker:Frankemann/Fornorsking av samer

En samisk familie i Kanstadfjorden omkring år 1900.
Ingrid og Nils Andersen Inga og Ingrids søster Ellen. Foran er barna Berit og Ole Nilsen samt Inger Anna og Tomas.Fotokromtrykk.

Fornorsking av samer er resultatet av det kulturpresset og den aktive norske assimileringspolitikken som det samiske folk, med sin kultur og levesett, opplevde fra den norske staten og majoritetssamfunnet i Norge fra tidlig på 1700-tallet og fram til moderne tid, gjennom kirke, skole og andre virkemidler. Mer snevert brukes begrepet «fornorsking» om den aktive assimileringspolitikken som ble vedtatt fra 1851 og gjennomført på ulike samfunnsområder fram til 1980-årene.

Assimileringen startet allerede på 1700-tallet, med en klart teologisk og religiøs motivasjon. På 1800-tallet fikk politikken et mer sosialdarwinistisk og nasjonalistisk preg, der samer og samisk kultur ble ansett som primitive og fremmede som måtte underordnes den siviliserte norske majoritetskulturen, under framveksten av nasjonalstaten Norge. Mot slutten av 1800-tallet og begynnelsen av 1900-tallet ble assimileringspolitikken også sterkere begrunnet og motivert av utenriks- og sikkerhetspolitiske hensyn. Det dreide seg om myndighetenes frykt for en finsk ekspansjon i nordområdene, ofte omtalt som «den finske fare». I perioden 1890–1940 ble frenologi, som er en teori om sammenheng mellom kranieform og sjelsegenskaper, brukt i studiet av både nordmenn og samer. For samenes del skjedde det ved fjerning og måling av skjelettmateriale i samiske graver. Dette raseideologiske perspektivet på samer og andre, mistet etter 1945 mye av sin ideologiske kraft. Etter andre verdenskrig vokste den moderne norske velferdsstaten fram. I denne perioden ble assimileringspolitikken gjerne forklart med hensynet til det samiske folkets velferd og sosiale utvikling.

I 1997 erkjente, og beklaget, kong Harald V fornorskingspolitikken, som den første på vegne av norske myndigheter. I sin tale til Sametinget ga han blant annet uttrykk for dette:

Den norske stat er grunnlagt på territoriet til to folk – nordmenn og samer. Samisk historie er tett flettet sammen med norsk historie. I dag må vi beklage den urett den norske stat tidligere har påført det samiske folk gjennom en hard fornorskningspolitikk.

Harald V i tale til Sametinget

Misjon blant samene

Thomas von Westen (1682–1727) ledet den tidlige samemisjonen.

I middelalderen drev kirken misjonsarbeid blant samene, i første omgang langs kystene og i fjordene, der en økende norsk befolkning etablerte seg. I henhold til Håkon Håkonssons saga fikk kong Håkon Håkonsson bygget den første kirken i Troms rundt 1250. Folkene som bodde der måtte da ta til seg kristendommen. En kirke spesielt tiltenkt samene ble bygget i Ofoten på omtrent samme tid. Dog kjenner en til at samene allerede rundt år 1000 tok til seg kristne symboler i deres religionsutøvelse. Den samiske befolkningen i randsonen av bosetningsområdene for de norrøne folkene ble fra slutten av høymiddelalderen påvirket av kristendommen. Spesielt ser det ut til at det var sjøsamer i Nord-Norge som var påvirket via den katolske kirkes håndhevelse av kristenrett. Imidlertid var ikke kristningen kommet særlig langt, som en beskrivelse fra Trondenes kirke sies det at samene var «[..] fulle av magiske kunster og som i stort monn påførte de kristne skade og forfølgelse».

Nasjonalstatene, altså Danmark-Norge, Sverige, Finland og Russland, økte sin innflytelse i de samiske bosettingsområdene steg for steg, og i perioder ble samene skattlagt av flere nasjoner samtidig. Kirken representerte i begynnelsen statsmakten(e). Etter hvert ble områdene underlagt statsmyndighetene, og det ble etablert kirkebygg og festningsanlegg. Kristningen av samene tok til i de områdene som lå nærmest den norske kystbosettingen. Kirken og misjonærene hadde i en tidlig periode det syn at forkynnelse skulle skje på morsmålet. Religiøst stoff til bruk i undervisningen ble oversatt til samisk og benyttet i kirkelig sammenheng fra 1630-årene og utover.

Thomas von Westen var ansvarlig for at Frøyningsfjelltromma og andre samiske trommer ble beslaglagt.

Petter Dass, som var sogneprest i Alstahaug prestegjeld var en av dem som anså samene i Nordland som spesiell målgruppe for misjon og omvendelse, og skrev at hele den «samiske slekt er med hedensk tåke bedekt».

Den mest intense misjonsperioden var mellom 1650 og 1750. Misjonen var organisert av den dansk-norske staten og ble ledet av den norske presten Thomas von Westen. Han ble i 1714 engasjert som misjonær i den dansk-norske «Lapplandsmisjonen», som drev misjon blant samer. I 1716 bidro han til etableringen av Seminarium Scholasticum (fra 1752 kalt Seminarium lapponicum Fridericianum) ved Trondheim katedralskole, som utdannet lærere, prester og misjonærer for samene. Westen bidro med undervisning og litteratur på samisk og utviklet de første samiskspråklige lese- og lærebøker. Det ble opprettet en egen misjonsorganisasjon med 13 misjonsdistrikter for Nord-Norge og Nord-Trøndelag på siden av den etablerte kirkeorganisasjonen i Nidaros stift. Statene søkte å knytte samene til kirkelivet på sin egen side. Ved den endelige fastsettelsen av landegrensene ønsket man å vise til at samene sto under den ene statens kirkelige jurisdiksjon.

Misjonen på denne tiden var bygget på pietistisk teologi, og inngikk i dansk-norske myndigheters arbeid for å integrere samene i sterkere grad i staten. Misjon var også et instrument i kampen mot Sverige og Russland om grensene i nordområdene. Disse grensene ble ikke fastlagt før i grensetraktaten av 1751 (hvor lappekodisillen var et særskilt tillegg som regulerte samers rettigheter) og i grensekonvensjonen av 1826. I starten foregikk misjon og kristelig undervisning på samenes morsmål. På 1700- og utover 1800-tallet vant gradvis et mer nasjonalt og sivilisatorisk perspektiv fram, der samisk kultur, åndsliv og språk i økende grad ble sett på som «halvvillt» og «djevelsk». Da endret også myndighetenes og kirkenes syn på samisk språk seg. Språket ble etter dette sett på som et instrument for tradisjonell samisk åndelighet og kultur, som måtte undertrykkes.

Enkelte historikere framhever at assimileringspolitikken på 1800-tallet var et utslag av den norske, nasjonalpolitiske kulturbyggingen forbundet med framveksten av den nye norske nasjonalstaten etter 1814. Andre igjen ser fornorskningen i et geopolitisk og sikkerhetspolitisk perspektiv. Av enkelte andre vises det imidlertid til at ideologiene bak assimileringen av samene på 1800- og 1900-tallet har sin rot i misjonen og kristen-pietistisk teologi fra 1600- og 1700-tallet. Det konkluderes med at den rådende myten om samene som et underutviklet og usivilisert folk ble etablert tidlig på et teologisk grunnlag og at dette senere falt sammen med framveksten av ideene i norsk nasjonalisme og den norske grundvigianismen. Prost Andreas Gjølme beskriver i 1886 hvordan misjon og fornorskningspolitikk hadde funnet en felles grundtvigiansk ideologi, i skjæringspunktet mellom nasjonalisme og teologisk pietisme.

Lappefolket er et barnefolk i mer end en henseende. De står som folk på barnets umiddelbare, naive, uudviklede standpunkt, og det er et fornorskningens formål som folk at bringe dem fram til mands modenhet – om dette da er muligt. Dette er et stort og varigt mål at arbeide for.

Grundtvigianismen som teologisk retning var et dansk-norsk fenomen, med sterke bånd mellom nasjonalistiske strømninger og folkekirkelige bevegelser, og sterkt fokus på folkelig opplysning og skolebevegelse på 1800-tallet. En stor andel grundtvigianere ble rekruttert som skolefolk under den norske nasjonsbyggingen på 1800-tallet, og fikk således også innflytelse på norsk skolepolitikk og norsk assimilerings- og minoritetspolitikk.

Kautokeino-opprøret

Lars Levi Læstadius var sogneprest i Karesuando rundt 1840, og ble opphavsmann til vekkelsesbevegelsen læstadianismen på Nordkalotten. Læstadius holdt prekener på samisk, og prekte mot reintyveri og alkoholmisbruk. Han holdt prekener som styrket folks selvfølelse i en vanskelig tid. Vekkelsen spredte seg, og det ble meldt om en «religiøs begeistring» blant samene. Kirken anså imidlertid at Læstadius hisset befolkningen opp mot den kirkelige autoritet, og ønsket å «dempe gemyttene», særlig blant «de villfarne i Kautokeino».

Allerede i 1742 hadde folk i Kautokeino forsøkt å få myndighetene til å forby brennevinshandelen. Her ble vinhandleren omtalt som en «Satans tjener». Synet på prestene ble farget av at de også benyttet seg av brennevin som byttemiddel, for eksempel i handel med reinkjøtt. Samene betraktet handelsmannen, brennevinshandleren og presten som representanter for de samme makthaverne. Prestene ville på sin side skremme samene til større kirketro og lovlydighet. De ønsket å fjerne de «opprørske elementene». Flere myndighetspersoner og politibetjenter ble sendt til Kautokeino. Under Kautokeino-opprøret i 1852 gikk de religiøst vakte, under ledelse av Aslak Jacobsen Hætta, til angrep på lensmannen, handelsmannen, brennevinshandleren og sognepresten. To av lederne, Aslak Jacobsen Hætta og Mons Aslaksen Somby, ble dømt til døden. De ble halshogd høsten 1854. Fjorten andre ble dømt til livsvarig fengsel.

Fornorskingen

På 1600- og 1700-tallet ble samenes tradisjonelle liv og næringer vanskeliggjort gjennom et økende antall nybyggere i Finnmark og i sørsamisk område. Befolkningsveksten førte til økt jorddyrking og etablering av privat eiendomsrett. Etableringen av koppergruven i Røros førte til økt tilflytting og økt jordrydding. Gradvis gikk samene over fra villreinjakt til tamreindrift, i sørsamisk område allerede på 1500-tallet. Allerede i 1690 fortelles det om konflikter i Røros mellom norske bønder og samer om ressurser og beiteområder.

Historiker Henry Minde konkluderer med at den norske aktive assimileringspolitikken (fornorskingen) overfor samene for alvor startet med etableringen av Finnefondet i 1851, og ikke ble avsluttet før Altakonflikten og etableringen av samerettsutvalg og Sametinget i 1987. Minde deler den norske stats assimileringspolitikk overfor samer og kvener inn i fire faser.

Overgangsfasen 1850–1870

I denne perioden fulgte skole- og kirkepolitikken to motstridende linjer og ideologier; en som mente at samene måte møtes på sitt eget språk og oppfordret til aktiv bruk av samisk i skolen og kirken, og en på motsatt side som mente at undervisningsspråket måtte være norsk, slik at fornorskingen kunne skje raskest mulig. Midt i mellom fantes det de som mente at samisk burde brukes som hjelpespråk i undervisningen. Men felles for dem alle var målet om full assimilering av samer i norsk kultur og samfunn.

Nasjonalistiske strømninger og gradvis nedvurdering av samene

I 1840-årene ble det diskutert offentlig om samisk kultur var underlegen. Troms-tidene hevdet et syn om at det ikke var fornuftig å bevare et språk som bare noen få tusen benyttet. Dessuten ble det hevdet, ville det samiske folket uansett gå mot sin undergang, dermed var det fåfengt å bruke store pengesummer på dem. Forskjellige skribenter kom med sine vurderinger, blant annet at samene burde få norsk som morsmål. I 1850-årene var det også dem som mente at samebarn måtte settes bort til norske familier, slik som det også ble gjort med omreisens de barn. Tross disse holdningene var det uansett Stockfleths politikk som ble ført. Ved kongelig resolusjon av 1848 ble det fastsatt at søkere til geistlige stillinger burde beherske samisk eller kvensk. Dette gjaldt hele Finnmark, alle prestegjeld i Tromsø prosti, samt Ibestad, Trondenes, Kvæfjord, Lenvik, Tranøy, Skjerstad, Saltdal, Ofoten, Lødingen (inkludert Tysfjord og Efjord), Folla, Mo, Hemnes, Vefsn og Grong.

Stortingsmann og prest Nils Frederik Julius Aars (1807–1865) som representerte Finnmark, hadde motsatt syn av Stockfleth og mente at all undervisning av samene måtte være på norsk. Samisk kultur var primitiv, dermed måtte en arbeide for at de ble assimilert inn i norsk kultur og bli som andre siviliserte folk i Europa. Han fremmet i 1848 forslag i Stortinget om at regjeringen måtte undersøke mulighetene for endring blant samene «ved at bibringe de norske Lapper, især de i Sødistricterne boende, Underviisning i det norske Sprog […].» Stortingsrepresentant og professor i rettslære Anton Martin Schweigaard (1808–1870) var imot forslaget. Han mente at samene måtte vinnes for det norske samfunnet med det gode. Nordmenn burde møte samene som likemenn og på deres eget språk, «naar han saat sige nedstiger til dem og selv bliver Fin.» Tonen var paternalistisk, noe som på den tiden var vanlig når spørsmål om arbeidere, kvinner og barn, samt samer ble diskutert. Stortinget bevilget enstemmig finansiering av Stockfleths språkopplæring, men støttet også Aars' forslag. Skolehistorikeren Helge Dahl har ment at dette var det politiske vendepunktet vekk fra Stockfleths linje. Nå skulle det gjøres nye vurderinger.

Ved kongelig resolusjon av 1851 ble det bestemt at for perioden 1851–1854 skulle det bevilges 1000 spesidaler for å «bibringe Lapperne Kyndighet i det norske Sprog.» Bestemmelsen førte til mindre vektlegging av samisk morsmålsundervisning. Dessuten skulle heller ikke staten ha noen plikt til å gi undervisning på samisk ut over det som skoleloven av 1927 bestemte, altså lesning og skriving, religion og bibelhistorie, sang etter salmeboken og regning. Kristendomsundervisningen skulle dog være på samisk. Bevilgningene ble kalt for finnefondet og ble stadig fornyet frem til 1920-årene.

I Norge var det en intellektuell elite som oppfattet den nye unionen med Sverige som en tid med større selvstendighet, men også som en ny påtvunget union. Et nytt grunnlegende problem gjorde seg gjeldende, nemlig hvordan den norske nasjonens eksistens skulle legitimeres. Videre måtte en finne ut av hva som var det nasjonale, hvor fant en det norske, hvordan beskrive og definere det? I denne nasjonalromantiske perioden samlet en inn sagn og eventyr, folkemusikk og det norske «folkespråk» ble undersøkt. Noe særnorsk fenomen var dette ikke, men skjedde i andre land der intellektuelle skapte nasjonal identitet og legitimere nye nasjonalstater. Nasjonalismen som oppstod samtidig med stats- og nasjonsbygging, den hadde liten plass til det samiske.

En annen del av forklaringen på nedgradering av samisk kultur, har å gjøre med endringer av forvaltningen. Sett fra de tidligere myndighetene i København var det knapt noen forskjell på nordmenn og samer, de bestrebet seg derved på å behandle begge partene likt. Myndigheter der hadde håndterte en sammensatt stat, med flere språk og kulturer. Store deler av det norske embetsverket skulle bygges opp fra grunnen av etter løsrivelsen fra Danmark i 1814. I henhold til den danske historikeren Ole Feldbæk (1936–2015), var det rundt midten av 1800-tallet at den norske generasjonen fra dansketiden døde ut. Dermed var det ikke lengre noen som hadde den kunnskaper om Danmark-Norges administrative erfaring. De nye historikerne fra universitetet i Christiania, satte sin ære inn på å bygge det nye fedrelandet. Dermed ble nasjonalstaten et redskap for å sikre majoritetsbefolkningens interesser, i pakt med ideen om hva en nasjonalstat skulle være.

«Innvandringsteorien» for skandinavisk bosetning

Historieprofessorene Rudolf Keyser (1803–1864) og Peter Andreas Munch (1810–1863) fikk stor betydning for den norske nasjonsbyggingen. Keyser hadde utviklet «innvandringsteorien» som gikk ut på at germanske stammer hadde innvandret over Skandinavia fra øst og nord. Mellom 100 og 300 etter Kristus hadde de etter teorien erobret helle området, inkludert Danmark. Munch var også tilhenger av teorien. Historikeren Knut Kjeldstadli (1948–) mener at det var viktig for Keyser og Munch, at de første nordmenn innvandret fra nord og øst og ikke fra sør. At de kom fra sør, ville være det samme som at de nedstammet fra dansker og svensker. Istedenfor var de et eget folk og en egen organisatorisk enhet.

Samene som var tilstede da nordmennene kom, var etter «innvandringsteorien», kun «[…]omflakkende Vilde, der udryddedes eller fortrængtes til afsidensliggende Udørkener av de mer dannede og kraftigere Nybyggerne.» Der germanere slo seg ned, var det kun de som eide jord. Eiendomsrett til jord oppstod der de innvandrende nordmennene slo seg ned som bønder. Keyser mente at samene i området som de første nordmennene slo seg ned i, var en vill, usivilisert og nomadisk befolkning som hadde flyktet fra sør, blant annet fra Danmark. Der hadde nemlig germanske folkeslag utkonkurrert dem, slik at noen ble utryddet og noen flyktet mot nord.

Keyser og Munch hadde ikke noen referanser til andre teorier, når de påstod at samene hverken hadde noen rett til land eller ressurser i området de var i. De kan ha vært påvirket av andre europeiske ideer angående nomadismebegrepet og hvordan eiendomsrett til jord oppstår. Den engelske filosofen John Locke (1632–1704) drøftet i sitt verk fra 1690 Two Treatises of Government begrep som suverenitet og eiendomsrett. Han argumenterte for at engelskmennenes overtagelse av land i Amerika var rettsmessig, fordi urfolkene der ikke hadde tatt eiendomsrett til jorden. Europeerne som kom til Amerika okkuperte eierløst land. Den tyske filosofen Georg Wilhelm Friedrich Hegel (1770–1831) mente at nomadekultur var det laveste utviklingstrinnet i et historisk fellesskap. Sivilisasjon begynte først når nomaden slo seg ned som jordbruker. En jordbruker dyrker jorden og legger ned arbeid i den, noe som i seg selv gir eiendomsrett og dermed driver vekk nomaden.

«Innvandringsteorien» til Keyser og Munch ble også formidlet i lærebøker brukt i skolen. Almenheten ble dermed også kjent med teorien, og styringseliten, embetsfolkene og stortingspolitikerne fikk dermed en oppfatning om samene som et folkeslag som fra naturens side var underlegne. Historikeren Ottar Dahl (1924–2011) har skrevet: «[Innvandringsteorien] med dens sterke appell til nordmennenes nasjonalfølelse og med støtte i Keyser og Munch autoritet snart ble fastslått som en urokkelig sannhet i Norge.» Lars Ivar Hansen og Bjørnar Olsen har konkludert med at det tidligere fantes en bevissthet om at nordmenn og samer i gammel tid delte landet i lag, men at dette ble visket ut.

Disse oppfatningene fikk betydning for lovgivningen. I 1848 ble det gjennomført en lovendring med siktemål å legge til rette for salg av statens grunn, først og fremst skog i Sør-Norge. Det ble lagt til grunn at nomadisme ikke ga eiendomsrett. I 1827 mente myndighetene at jorden i Finnmark var kongens allmenninger fra gammel tid. Regjeringen mente at dette var statens eiendom siden de som benyttet områdene ikke hadde fast bolig («Lapperne uden faste Boliger»). Denne statlige anneksjon av eiendomsretten til grunnen i Finnmark, har historikere ment var påvirket av tidens historiesyn, juridiske og politiske oppfatninger.

Finnefondet

I 1848 vedtok Stortinget at det skulle stilles krav til at prester i samiske områder skulle ha utdannelse i samisk. Finnefondet ble etablert av Stortinget i 1851 for å finansiere fornorskingen av samene. Midlene ble brukt til ulike tiltak i skolen, som lærerutdanning, lønnstilskudd for lærere med særlig effektive fornorskingsresultater, og premiering av skolebarn som raskt lærte seg norsk. Skoleloven av 1860 førte til et stort antall nye lærere, og språkinstruksen fra 1862 strammet sterkt inn muligheten til å bruke samisk i skoleverket. I denne perioden økte innvandringen fra Finland til Finnmark og Troms, noe som førte til økt politisk bekymring for sikkerhetssituasjonen i nord hos norske myndigheter. I 1868 ble derfor Finnefondets formål om fornorsking utvidet til også å omfatte kvener.

Finnefondet var del av statsbudsjettet helt frem til 1920. Det ble økt kraftig fra 1865 til 1910 (90 000 kroner), men siden andre budsjettposter også ga midler til fornorskingstiltak, var egentlig midlene staten brukte større. Midlene fra finnefondet ble brukt til skolebygninger, lønnstillegg for lærere, støtte til elever fra fattige kår og åtte frie skoleplasser ved lærerskolen i Tromsø. De som fikk friplass ved lærerskolen var forpliktet til å lære samisk.

I hele perioden fra 1850-årene og frem til 1870-årene hadde myndighetene en linje der de på den ene siden la til rett for kristendomsundervisning på samisk og på den andre siden arbeidet for styrket norskopplæring.

Skolesituasjonen for samiske barn

Det stod dårlig til med skolevesenet i Norge på midten av 1800-tallet: Kort skoletid, mangel på kvalifiserte lærere, skoleforsømmelse, stor grad av omgangsskole og ikke så mange faste skoler. I 1860 ble allmueskoleloven innført, noe som føret til at ordningen med omgangsskole ble så og si avviklet. I tillegg ble skoletiden utvidet. Selv om økt satsing på skole ikke var ment som et fornorskningstiltak ovenfor samene, fikk det allikevel betydning for at skolen ble en institusjon for fornorskningen.

Skolen i Finnmark var på midten av 1800-tallet dårligere enn andre steder i landet. Selv om loven krevde åtte uker årlig undervisning, var det i Finnmark vanlig med bare tre til seks uker. Ved inngangen til 1860-årene var halvparten av lærerne i Finnmark uten lærerutdanning, og noen ganger manglet de også kunnskaper i samisk. Samiske barn fikk dermed dårlig undervisning, ofte bare opplæring i lesning og kristendom, selv om loven påla opplæring i skrivning, regning og andre fag.

Konsolideringsfasen 1870–1905

Skoleinstruksene for samer og kvener i Finnmark og Nord-Troms ble gradvis skjerpet i flere omganger fram mot slutten av 1800-tallet, hvor anledningen til å bruke samisk i skolen ble stadig innskjerpet. Rundt 1870 oppsto en negativ fokusering på samene i vitenskapelige arbeider. Det ble foretatt skallemålinger for å fastslå rase og intelligens. Samiske graver ble åpnet og skjelettene utgravd. Fornorskingspolitikken i skoleverket fikk for alvor innhold av ren assimilering med skoleinstruksen av 1898, Wexelsenplakaten. Instruksen, som var oppkalt etter den ansvarlige kirkestatsråd Vilhelm Andreas Wexelsen, forbød samer og kvener å arbeide som lærere i språkblandede skoler. Fra da av innførte norske myndigheter en helhetlig assimileringspolitikk som tok sikte på å «minske minoritetenes identitetsfølelse og indre samhold og gjennom aktiv bruk av samfunnsinstitusjonene utvikle en sterkere norsk nasjonalfølelse hos kvener og samer».

I denne perioden iverksatte også norske myndigheter en systematisk fornorskning av stedsnavn i Finnmark, der opprinnelige samiske stedsnavn i mange tilfeller ble erstattet med norske stedsnavn. Hensikten var å underbygge og skape en oppfatning av norsk historikk og bosetting på samiske områder.

Fornorskingspolikken i denne fasen var ideologisk og verdimessig begrunnet i nasjonalistisk og sosialdarwinistisk tankegods, og i stadig sterkere grad også ut ifra sikkerhetshensyn og forestillingen om «den finske fare». Norske myndigheter fryktet en finsk ekspansjon i nordområdene. Fornorskningen var derfor en del av de forholdsregler som ble tatt for å begrense denne trusselen, og for å sikre grensen.

Innskjerpet fornorsking i skolen

Finnefondets rammer ble fordoblet i denne perioden og mange norske lærere ble i denne perioden økonomisk avhengige av å dokumentere sin fornorskningsiver og dermed få tilskudd fra fondet. I denne perioden ble skoletiden utvidet, og en stilling som særskilt skoledirektør for Finnmark ble etablert for å kontrollere lærernes fornorskningsinnsats. Finnmark ble således det første fylket i landet med egen skoledirektør, og skoledirektør Bernt Thomassen ble i sin tid beryktet for sin iherdige innsats i arbeidet med assimileringen.

Skolekretser der de samiske skolebarna forstod en del norsk, ble kalt for overgangsdistrikter. I 1862 ble det laget en instruks for disse skolekretsene der det het seg at om flertallet av elevene forstod norsk, skulle norsk være undervisningsspråk og samisk kun hjelpespråk. I skolekretser der elevene ikke behersket godt norsk, skulle de få leseopplæring i samisk. Det var i 1867, 91 skolekretser fra Balsfjord i Nord-Troms og opp til Finnmark, norsk var undervisningsspråk i 22 av kretsene, samisk i 9 av dem og 60 kretser var definert som overgangsdistrikter med blandet språkbruk. I Sør-Troms var det fem overgangsdistrikter og i Nordland tre. I hele Nord-Norge var det totalt 2313 skolebarn som ble undervist på samisk (152 i Nordland, 547 i Troms og 1314 i Finnmark). Det vil si at 15 % av elevene i Troms ble undervist på samisk og over halvparten i Finnmark.

Folkeskoleloven av 1889 var utforet slik at det skulle være en felles skole for alle i Norge. Det skulle ikke spille noen rolle hvilken klassetilhørighet eller hvor i landet elvene kom fra. Skolen ble bygget på norsk språk og kultur, og elevene skulle bli dugelige samfunnsborgere uavhengig av etnisk bakgrunn. Folkeskolen skulle være en viktig del av nasjonsbyggingen. For minoritetene var målet assimilering.

Fornorskningen i skolen ga resultater i form av at flere samer snakket norsk. I 1880 ble Instruks for Lærerne i de Lappiske og Kvænske Overgangsdistrikter i Troms Stift utgitt. Den omfattet hele Nord-Norge og nå var det ingen skolekretser som ble kategorisert som rene samiske språkområder. I den nye instruksen var det ingen skolekretser som var rent samiske, dessuten skulle kun norsk brukes som undervisningsspråk, samisk kun som hjelpespråk. Skolebarn som ikke behersket norsk fikk heretter kun undervisning i kristendom på samisk. Kun et område i Nord-Norge var definert som et rent samiskspråklig område, og det var Hellemoboten innerst i Tysfjorden.

Wexelsen, som i 1898 var kirke- og utdannelsesminister, innførte i en ny instruks for overgangsdistriktene, den såkalte Wexelsen-plakaten. Med denne ble fornorskingen innskjerpet og gjorde dispensasjoner vanskeligere. Etter dette var det bare skolene i Karasjok og Kautokeino som fikk unntak fra regelen om at norsk skulle brukes som undervisningsspråk i alle fag. Etter dette ble overgangsdistriktene definert til å være Kvænangen, Nordreisa, Loppa, Hasvik, Alta, Talvik, Hammerfest landsogn, Kvalsund, Måsøy, Nordkapp, Lebesby, Porsanger, Tana, Nord-Varanger, Nesseby, Sør-Varanger, Karasjok og Kautokeino som ble definert som overgangsdistrikt. For mange samiske skolebarn førte dette til at bare norsk ble brukt i undervisningen, i den grad instruksen ble fulgt.

Wexelsen-plakaten reduserte muligheten for bruken av finsk og samisk i undervisningen til et minimum. Det hevdes at instruksen dessuten påla lærerne å kontrollere at samiske og kvenske barn ikke brukte samisk i friminuttene. Mange lærere oppfattet nok instruksen slik og praktiserte dette, men dette er ikke eksplisitt nevnt i instruksen.

At så mange flere samiske elever skulle ha undervisning på norsk, skjedde ikke nødvendigvis fordi barna hadde fått bedre norskkunskaper eller at det hadde skjedd et språkskifte. Det var tvert om myndighetene som ikke lengre ville ta spesielle hensyn til de samiske elvene, fordi det ble regnet med at fornorsking ville skje av seg selv. Noen historikere har også vektlagt det sikkerhetspolitiske, der grenseområdene mot Finland og Russland ble sett på som en trussel. Ved fornorskning ville en styrke befolkningens bindinger mot det norske.

Resultatet av fornorskningspolitikken var begrenset frem til 1900. Ikke ble norskferdighetene bedre og ikke skjedde det noe språkskifte, noe som var en erkjennelse både for dem som ivret for sterk fornorsking og dem som ville ha undervisning på samisk. En årsak til de svake resultatene var at mange lærer ikke fulgte opp instruksen, slik at samisk og kvensk allikevel ble bruk i undervisningen. Mange lærere i Vest-Finnmark sa i 1904 at det var nødvendig å bruke samisk i undervisningen om elevene skulle få noe utbytte av undervisningen. Samtidig kjenner en til klager fra samiske foreldre før 1900, som var negative til at barna ikke fikk kristendomsundervisning på samisk.

Fornorsking i andre deler av samfunnet i Finnmark

I 1898 ble allmenn verneplikt innført også for folk i Finnmark, det ble også etablert korporalskole i Vadsø. Slike tiltak gjorde at folk kom i kontakt med norske myndigheter og norsk språk. Programmer med jordbruksutvikling der norskspråklige bønder ble favorisert. Disse og flere tiltak førte til større grad av fornorskingspolitikken ikke bare var merkbare i skolen, men også mange flere deler av samfunnet.

Kulminasjonsfasen 1905–1950

Elsa Laula Renberg protesterte både mot fornorsking og inngrep i reindriften; begge deler ble drøftet på Samemøtet i 1917.

I begynnelsen av denne fasen ble ideologien bak assimileringstiltak og -politikk styrket og forsterket, sammenfallende i tid med unionsoppløsningen i 1905. Assimileringspolitikken var i denne perioden satt i system på de fleste samfunnsområder. I 1902 reviderte Stortinget Jordsalgsloven av 22. juni 1863, om salg, feste og forvaltning av statens grunn i Finnmark. Loven foreskrev nye regler som ga jordsalgskommisjonen i fylket anledning til å nekte bortfeste og salg av jord til samer og kvener og andre av «fremmed nasjonalitet». Jordsalgslovens § 1 skulle bli et viktig bidrag i fornorskingen.

Afhændelse maa kun ske til norske statsborgere og under særlig hensyn til at fremme bosættelsen af en for distriktet, dets opdyrkning og øvrige nyttiggjørelse skikket befolkning, som kan tale, læse og skrive det norske sprog og benytter det til daglig brug.

Jusprofessor Kirsti Strøm-Bull dokumenterer i en gjennomgang av jordsalgslovgivingen at norske myndigheter begrunnet lovrevisjonen med sterk bekymring for «udviklingen af nationalitets- og sprogforholdene i Finmarken». I regjeringens forslag til jordsalgsloven av 1902 framkom blant annet at et viktig hensyn var at jordsalget skulle være et middel for å regulere nasjonalitets- og språkforholdene i Finmarken.

Omfanget av fornorskningen kan blant annet måles i rapportert etnisitet i folketellinger. I 1930 oppga 61 % av befolkningen i Kvænangen at de var samer (44 %) eller kvener (17 %), mens 39 % sa at de var norsketniske. Ved folketellingen i 1950 var prosentandelen redusert til 0.

Internatskolene

I 1901 ble det for første gang bevilget offentlige midler til statlige internatskoler for samer og kvener. Finnefondet bidro til ytterligere finansiering av internatskoler. Det første internatet ble bygget i Sør-Varanger, og begrunnelsen var «kulturelt grensevern». De første internatene ble dessuten også benyttet som kapell, og prestene var selvskrevne medlemmer av skolestyrene. I følge historikeren Henry Minde (1945–) var hensikten med internatene å isolere samiske og kvenske elever fra sine opphavsmiljø og effektivisere assimileringspolitikken. I samme periode ble antall samiske og kvenske elever ved Tromsø lærerskole dramatisk redusert og kurs i samisk og finsk for lærere stanset. I praksis ble det innført yrkesforbud for lærere med samisk eller kvensk bakgrunn.^{[trenger referanse]}

De første internatskolene for samiske barn var Strand internat ved Pasvikdalen og Fosheim internat ved Neiden, som ble åpnet i 1905. I 1907 var Tårnet internat i Jarfjorden innflyttingsklart. Folkeskole hadde så langt vart et kommunalt anliggende, men på Stortinget hadde uansett politikerne komet frem til at forholdene i Finnmark var uvanlige. Skolestellet i fylket var ikke tilfredsstillende, med 20 % fravær i 1896. Dessuten ble elevene tilbudt færre skoleuker i året enn det som var lovpålagt. Myndighetene mente også at internatene ville avbøte nød og fattigdom. Viktigste årsaker til å opprette internatene var norskopplæring og kulturell fornorskning, i tillegg til sikkerhetspolitiske årsaker.

De første tre internatskolene ble oppført i Sør-Varanger fordi en her hadde mange samer og kvener. Kvenene hadde innvandret fra Finland i stort antall på slutten av 1800-tallet, og myndighetene fryktet både «den russiske» og «finske fare». Mottiltak mot denne opplevde faren var norskopplæring og fremme av norsk kultur. På grunn av motstand mot skoleinternater i Indre Finnmark, ble det istedenfor bygget flere nye internater i kyst- og fjorddistriktene i begynnelsen av 1900-tallet. I tillegg til de statlige internatene, ble det i 1910-årene oppført mange kommunale internater. Internatskolene skulle avhjelpe fattigdom, store avstander og vanskelig kommunikasjon.

Tidligere hadde de samiske skolebarna sør for Finnmark gått på vanlige skoler sammen med norske barn. Opp til 1900 hadde det vært omgangsskoler i Nord-Trøndelag for samiske elever. Samiske barn fra familier som drev med reindrift på begge sider av grensen, sendte barna på svenske sameskoler. Men etter 1905 ble det forbudt for norske elever å gå på svenske sameskoler. I de sørsamiske områdene ble det fra begynnelsen av 1900-tallet et krav om internatskoler. Dermed ble Haviken skolehjem for lappebørn ved Namsos åpnet i 1910, for samiske barn fra Helgeland og Trøndelag. Denne ble drevet av Norsk Finnemisjon og Trondheim indremisjon, og etter 1913 med offentlig tilskudd. Skolen fikk norsk personale og undervisning skjedde på norsk. I det sørsamiske miljøet ble det stor skuffelse over at internatet ble en institusjon for fornorsking.

På de samiske internatskolene var det undervisning og forskjellige organiserte aktiviteter, samt praktisk arbeid for å holde driften gående. I de statlige skolene fikk elevene sengetøy og mat, mens de selv måtte ordne med dette på de kommunale internatene i Finnmark. Det var ikke gratis å ha barna på internatskole, men etter hvert finansierte Finnefondet de statlige internatene fult ut og mye av utgiftene på de kommunale internatene. Skolemannen Lydolf Lind Meløy (1908–1999) har skrevet omfattende om internatene i Finnmark, blant annet beskriver han at mange barn misunte dem for den maten som elevene fikk på internatskolene. Selv om kosten var enkel, ble det servert frokost, lunsj, middag, mellommat og kveldsmat. Om noen ble syke skulle de ligge på sykestuen, og lege ble tilkalt om nødvendig. Fra rundt 1910 ble det innført helsekontroll på internatene, noe som distriktslegene tok ansvar for.

Meløy har skrevet at de disiplinære problemene på statsinternatene var små. Elever som var vanskelige kunne bli utvist eller overført til et annet internat. Etter skoleloven av 1889 var korporlig straff tillatt, da i form av ris eller spanskrør. Vanket det for mye straff klaget foreldrene og i slike tilfeller kunne internatstyreren bli irettesatt av skoledirektøren. Meløy mener at korporlig straff ikke ble brukt mye og at bruken var i henhold til regelverket.

En kjenner lite til hvordan det var å være elev ved internatskolene i overgangsdistriktene på begynnelsen av 1900-tallet. Selv om det fantes lærere som brukte samisk i undervisningen, var det sannsynligvis mange elever som opplevde at undervisningen var uforståelig. Forfatteren Anders Larsen (1870–1949) fra Kvænangen har beskrevet de første årene på skolen slik: «Utbyttet av skolegangen blev saa bedrøvelig liten. Jeg ble aandelig underærnrt. Jeg tok skade på min sjæl. Disse årene hører til de goldeste og ufruktbareste av mine Læreaar.» Lignende beskrivelse har politikeren Per Fokstad (1890–1973) kommet med: «Den lyse, freidige aapenhet forlot en; den barnslige munterhet forsvant! Man turde ikke spørre om noget; man gjettet bare. […] Skoletimene blev så kjedelige og saa fattige, saa fattige på innhold.»

Forskerne er ikke enige om konsekvensen internatene hadde på fornorskningen. Det finnes derimot mye mer kildemateriale om skoleinternatene for tiden etter 1950.

Samenes lave selvbilde

Minde har beskrevet hvordan samene, spesielt i kyststrøk, utover på 1900-tallet mistet troen på at de kunne bevare språket sitt. De mente at for å ta del i et moderne liv måtte de gjennom et språkskifte, spesielt de ambisiøse elevene. Mange samer begynte også å skamme seg over sin herkomst, morsmål og dårlige språkkunnskaper i norsk. Med mekaniseringen (maskiner i landbruk og fiske) og industrialisering ble måten folk fikk sitt innkomme på endret. Det kom nye måter å samhandle på og nye sosiale bånd ble knyttet, ved at det oppstod en arbeiderklasse, oppfatninger, normer og verdier ble endret. Dermed var ikke etnisk tilhørighet lengre så viktig. Rent konkret fikk mange samer og kvener økt levestandard. Som professor i kulturvitenskap Ivar Bjørklund (1949–), oppsummerer: «det var best å snakke norsk for den som ville kjøpe traktor.»

Samisk opposisjon og motstand

Fram mot første verdenskrig vokste den samiske motstanden mot den harde assimileringspolitikken, og under Stortingsvalget 1906 ble Isak Saba valgt inn på Stortinget for Arbeiderpartiet. I 1903 utkom det første nummeret av den første samiske avisen Saǥai Muittalægje. Isak Saba skrev i 1906 diktet Same soga laula i avisen Sagai Muittalægje, et opprop til økt samisk nasjonal holdning og samling. I 1907 utga rektor, forsker og senere statsråd Just Quigstad en bok med en historisk oversikt over fornorskingspolitikken, som «inkluderte hele samfunnet og som var altomfattende». Quigstad lanserte også nye perspektiver og et mer mangfoldig og tolerant perspektiv på samisk kultur, og var blant de aller første som mente at samene som folk hadde egne rettigheter.

Opposisjonen mot den rådende fornorskingspolitikken kulminerte med det første samiske landsmøtet i Trondheim i 1917. Men til tross for voksende motstand mot fornorskingen, ble resultatene små og norske myndigheters assimileringspolitikk ble videreført på 1900-tallet.

Indre offensiv mot samer og kvener

Versaillesfreden etter første verdenskrig endret grensene i nord. Det sikkerhetspolitiske aspektet ble skjerpet av den kommunistiske revolusjonen i Russland (1917). I samme periode økte bevilgningene til «Finnefondet», og flere internater ble bygget for å demme opp for manglende norsk nasjonalfølelse blant samer og spesielt kvener i en tid hvor sikkerhets- og utenrikspolitiske hensyn var viktige. Det var imidlertid farene ved en politisk bevegelse som arbeidet for et Stor-Finland, som fikk norske myndigheters oppmerksomhet i mellomkrigsårene og som resulterte i økt innsats i fornorskingsarbeidet overfor samer og kvener.

I 1931 ble Finnmarksnevden, et hemmelig organ for samordning av norsk grense- og minoritetspolitikk i nordområdene, opprettet. I nemndens mandat het det at den skulle «gi forslag til klare linjer for den norske kolonisasjons- og kommunikasjonspolitikk i Finnmark». Den ble et viktig instrument for videreføring og intensivering av assimilering av samer og kvener, gjennom koordinering innsatsen fra Forsvaret, Kirken, skoleverket, landbruksmyndigheter, samferdselsmyndigheter, domstoler og departementer. Omtrent samtidig, i 1933, ble det slått fast i forarbeidene til ny reindriftslov at den samiske reindriften er en «historisk anakronisme», og at jordbruksinteressene må prioriteres.

Det sosialdarwinistiske perspektivet på samene var tydelig i offentlig politikk. Skoledirektør og statens kontrollør av statens fornorskingspolitikk, Christen Andreas Brygfjeld (1863–1952), bygget sin praksis åpenbart på en raseteori der den «samiske rase» var underlegen den «norske rase». I 1923 skrev Brygfjeld således at: «Lapperne har hverken hatt evne eller vilje til å bruke sitt språk som skriftspråk…. Det [samiske folk] hadde ingen evne til på egen hånd å heve sig op på et høiere kulturtrinn uten veien gjennom det norske språk og kultur… Det har alltid vært skjæbnens tilmålte del for et lite, veikt naturfolk, at det aldrig har kunnet stå sig mot det sterkere kulturfolk som det lever iblandt. Det har gått på samme måte med lapperne… De få individer som er igjen av den oprinnelige lappiske folkestamme er nu så degenereret at det er lite håp om nogen forandring til det bedre for dem. De er håpløs og hører til Finnmarkens mest tilbakesatte og usleste befolkning og skaffer den største kontigent herfra til vore sindsykeasyler og åndssvakeskoler.».

Innføring av 7-årig folkeskole i 1936 innebar en ytterligere innskjerping av assimileringspolitikken, ved at finsk ikke lenger ble tillatt brukt som hjelpespråk i skolen.

Så betent var situasjonen, at planene om utgivelsen den første samiske ABC-leseboken ble forsøkt stanset av Kirke- og utdanningsdepartementet så sent som i 1951. Begrunnelsen var delvis at boken var tenkt utgitt på samisk, men først og fremst at den inneholdt en illustrasjon over samenes bosettingsområde i Finland, Sverige og Norge.^{[trenger referanse]}

Avviklingsfasen 1950–1980

Henry Minde viser til Alta-konflikten som et symbolsk vendepunkt i statens holdning til samene.

Samerettsutvalget foreslo i sin første utredning, NOU 1984:18, å etablere Sametinget.

Foto: 2. november 2000

Samordningsnemnda for skoleverket skulle modernisere og tilpasse strukturen innenfor skoleslagene til hverandre. Nemnda skulle også komme med en anbefaling om undervisningstilbudet til samene. De mente at internatene fortsatt var nødvendige på grunn av store avstander og spredt bosetning. Det ble foreslått egne klasser de første årene for samiske barn, slik at de kunne lære seg godt nok norsk til å kunne være i felles klasser i det videre utdannelsesløpet. Nemnda argumentert for at det måtte tas i bruk samiskspråklige skolebøker: «Ein må vera klar over at samane har budd her i landet frå dei eldste tider, og har krav på opplæring av borna sine etter same prinsipielle reglar som andre norske borgarar.» En mente videre at samene ved å anvende sitt morsmål kunne gjenvinne og bevare sin selvrespekt. Idealet var den kompetente medborger som var motivert til å ta til seg informasjon og heller ikke var skamfull over sitt opphav. Disse tankene skulle komme til å bli viktige i omformingen av en ny samepolitikk.

Når det gjaldt spørsmålet om egne samiske skoleklasser, ble det sendt brev til 13 kommuner i Finnmark med stor andel samiske barn, for å få deres mening om saken. Ni av dem svarte, og ingen av dem ønsket en slik ordning. Einar Boyesen (1888–1972) som ledet Samordningsnemnda forklarte denne holdningen slik: «[Det var] forskjellige meninger mellom samene selv, noe som selvsagt har naturlig sammenheng med […] samenes egen trang til raskest mulig å gå inn i det norske miljø for derved best mulig å hevde seg i kampen om utkomme og livsstilling.» I svarene fra Kautokeino og Karasjok kom det frem at det var en stor fordel at lærerne i barneskolen kunne samisk. Men det var også en frykt for at samene skulle få dårligere skolegang enn norske barn, og dermed ikke ha samme forutsetninger for å greie seg i det norske samfunnet. Myndighetene og Boyesen kan ha vært inspirert av internasjonale strømninger angående undervisning og oppfatninger av minotriteter. I 1950 kom også UNESCO med anbefalinger om forholdet mellom morsmål og fremedspråk i skolen.

Den 1. januar 1956 ble «Samekomiteen» nedsatt av Einar Gerhardsens tredje regjering med mandat om å utrede «prinsipielle sider av de samfunnsspørsmål som knytter seg til samene, og foreslå konkrete tiltak av økonomisk og kulturell art for å gjøre det mulig for samene å dyktiggjøre seg og utfolde seg i samfunnet». Komiteens innstilling ble avgitt i 1959, og brøt på viktige områder med politikk og perspektiv fra norske myndigheters assimileringspolitikk. Den tok til orde for at myndighetenes samepolitikk burde være å styrke samene som gruppe, og foreslo ulike tiltak for å oppnå like rettigheter mellom samer og nordmenn. I Stortingsmelding 21 (1962–1963) omtalte imidlertid regjeringen ikke samene som en etnisk minoritet, men som «samisktalende nordmenn». Regjeringen mente at bevaring av samisk kultur skulle være resultat av de enkelte samenes individuelle valg. Undervisning i det samiske språk, og med samisk som undervisningsspråk, ble slått fast som en rett i 1967.

Samekomiteens innstilling om en ny språkpolitikk, med opplæring i samisk i skolen ble overveiende positivt mottatt under høringsrunden. Grunnholdningen var at alle hadde rett til opplæring i morsmål, men også bedre norskopplæring var av det gode. Kommunestyrene i Tana, Nesseby, Kistrand og Karasjok var mot samisk som opplæringsspråk. Spesielt i Karasjok var mange av den oppfatning at barna ikke ville lære norsk om de hadde samisk i skolen. Samisk var greit som språk hjemme, men i samfunnet for øvrig var det norsk som gjaldt. Trolig var denne motstanden årsaken til at Stortinget og Kirke- og undervisningskomiteen la vekt på at samene selv måtte avgjøre hvilket språk de ville foretrekke. I debatten ellers ble ord som «likhet» mye brukt. En snakket om «den samisktalende befolkningen» og den «den norsktalende befolkningen», som ble sett på som den samme. Samene ble sett på som en «variant» av nordmenn med et annet språk. Dermed kan ordbruken sees som en endelig avslutning av rasetenkning og en kulturell orden der samene ble nedvurdert.

Wexelsen-plakaten som bestemte at samisk bare skulle brukes i skolen som et hjelpespråk, ble opphevet i ny skolelov av 1959. Stortinget debatterte ikke endring, og dermed var samisk på ny blitt et offisielt skolespråk. Imidlertid var det flere problemer med endringen, nemlig at en ikke hadde nok mange samiskspråklige lærere og heller ikke lærebøker på samisk. Resultatet ble at mange samiske barn fortsatt måtte delta i undervisning der de ikke forstod hva læreren sa, eller bare delvis forstod hva som ble sakt. Lærebøkene handlet lite om samiske forhold og for mange var det nødvendig å bo på internatskole. Fordi antallet skoletimer ble økt etter andre verdenskrig, mistet barna kontakt med sine familier og tradisjoner. Mange følte dessuten at de ikke fikk anerkjennelse for sin egen kultur og verdier. For de eleven som allerede hadde lært en del norsk hjemme var det enklere å tilpasse seg og forstå undervisningen. For mange ble skolen forbundet med sterk mistrivsel, skam og utenforskap. Spesielt gjaldt dette gutter fra reindriftfamilier.

Fra 1960-årene av vokste det fram en tydeligere selvbevissthet i samiske miljøer, med økende interesseorganisering. Fra midten av 1970-årene ble det også vanlig å oppfatte samene som en urbefolkning, og samisk rettighetskamp som en del av en internasjonal bevegelse.

På den nordiske samelærerkonferansen i august 1965 sa skoledirektøren for Finnmark, Trygve Jonsson (1921-82), at «samisk har krav på en plass i skolen i områder med samisk befolkning […] Mye taller for at det vil føre til en mye mer harmonisk utvikling både i barnas begrepsverden og i deres personlighet.» Uttalelsene markerte et tidsskille ved at fornorskningspolitikken med dette var over. Tre år senere ble retten til samisk språkopplæring stadfestet i grunnskoleloven. Ordningen med samisk begynneropplæring med norsk som fremmedspråk kom i gang fra skoleåret 1967–68 for 1. klasse i Karasjok og Kautokeino. Det første året var det totalt 33 førsteklassinger som deltok, mens det i påfølgende år var enda flere skolekretser involvert, med tilsammen 100 samiske elever i 1. og 2. klasse. Fra 1969 kom det også igang samiske gymnasklasser (studiespesialisering). I undervisingen ble det lagt vekt på samisk historie og kultur, samt fokus på samenes problemer i samtiden. Dog var det mange lærere og enda flere samiske foreldre som var skeptisk til et skoleløp med norsk som fremmedspråk. Et annet problem var få skolebøker på samisk. Situasjonen forbedret seg gradvis utover i 1970-årene, og i løpet av 1980-årene fikk flertallet av samisktalende barn begynneropplæring på sitt morsmål.

I 1980-årene ble Samerettsutvalget opprettet, med mandat til å utrede samiske politiske og kulturelle rettigheter. Forslagene fra SRU i 1984 førte blant annet til Sameloven (1987), «Sameparagrafen» § 108 i Norges Grunnlov (1988) og etableringen av Sametinget (1989).

Internatskoler var vanlig i Norge og Finland. For mange var internatskolene en vanskelig tid, men det ga også muligheter ved at barn og ungdom fra forskjellige steder møttes og stiftet langvarige relasjoner. Internatene ga både språklig og kulturelt fellesskap, samt mulighet til utdannelse og for noen videre universitetsstudier. Mange samer utdannet seg til å bli lærere, noe som i neste omgang ga mulighet til å undervise i samisk og påvirke innholdet i skolen. Slik ble internatskolene institusjoner som over tid skapte en samisk, politisk motvekt mot fornorskning, forsvenskning og forfinskning.

Følgene av fornorskingen

Hensikten med den norske stats omfattende assimileringspolitikk overfor samer og kvener, var utvilsomt å utslette kultur, språk, historie og tradisjoner knyttet til opplevelsen av samisk eller finsk/kvensk identitet. Det gjaldt både for enkeltindivider og for samer og kvener som folkegrupper (folk). Historiker Henry Minde hevder at politikken for å få samene «til å legge bort språket sitt, endre grunnverdiene i kulturen og bytte den nasjonale identiteten sin» var omfangsrik, langvarig og målbevisst. Minde mener denne omleggingen må ha fått dyptgripende konsekvenser for enkeltmennesker og samfunn. Den påvirket samers muligheter for læring av eget språk, egen kultur, historie og tradisjoner. Den reduserte også mulighetene for arbeid og økonomisk utkomme gjennom sterke begrensninger på mulighet for reindrift og eierskap av jord.

Et av resultatene av fornorskingen ble at stadig flere samer oppga norsk etnisitet i forbindelse med folketellinger i Norge fra slutten av 1800-tallet og på 1900-tallet. Fornorskingen ble også sett som en forklaring på at mange personer som selv har etnisk samisk bakgrunn, fikk negative holdninger til samisk språk og kultur. Helt fram til 1920 ble samisk etnisitet i offentlige folketellinger satt i samme kategori som «Blinde, døve og sindssyke», de var «utenfor normalen» og deres opphav ble drøftet ut fra tanker om raserenhet.

Pedagog og forsker Jens Ivar Nergård har omtalt krenkelsene og traumatiseringen under og etter fornorskingen, som «den samiske smerten». Dette er, ifølge Nergård, traumer og sår som eksisterer, men som i liten grad er dokumentert eller beskrevet fra annet hold enn majoritetssamfunnet.

Historiker Henry Minde anslår at det vil ta minimum 120 år med dagens bevilgninger til Sametinget og samiske formål før det kan sies å være brukt like stor andel offentlige midler på å gjenoppbygge samisk kultur som de beløp det ble brukt på å utslette den under fornorskingspolitikkens periode fra 1850 til 1980.

Den 10. oktober 2016 presenterte det regjeringsoppnevnte Samisk språkutvalg sin endelige rapport NOU 2016:18 – Hjertespråket om det samiske språkets status og anbefalinger av nødvendige tiltak. Utvalget konkluderer med at «[u]tredningen utvalget har mottatt viser at den historiske fornorskingspolitikken er godt dokumentert. Utvalget bemerker at det likevel i liten grad ser ut til å foreligge dokumentasjon på hvordan fornorskningen foregikk lokalt og hvordan fornorskingen har påvirket enkeltindivider.».

Harald V erkjente og beklaget i 1997 fornorskingspolitikken rettet mot samene. Det var første gang dette skjedde på vegne av norske myndigheter. Samefolkets fond ble opprettet i 2000. 

Det er ikke foretatt en offentlig granskning av norske myndigheters assimileringspolitikk eller -tiltak overfor samer eller kvener. Norske myndigheter har heller aldri akseptert juridisk eller politisk ansvar for assimileringspolitikkens konsekvenser, verken for enkeltindivider eller samene som folk. Daværende sametingspresident Aili Keskitalo sa i august 2016 at Sametingsrådet ønsker en offentlig sannhets- og forsoningsprosess tilsvarende det som er gjennomført i Canada og Australia sammen med urfolksgruppene der.

Fornorskning var en prosess som også fant sted i andre land. Likeledes skjedde en assimilering av samer i andre land, de ble forsvensket, forfinsket og russifisert. I et større perspektiv ble minoriteter andre steder i verden også assimilert, gjerne begrunnet med nasjonalistiske ideologier.

Litteratur

• NOU 2008:5. Sjøsamene i Finnmark; regjeringen.no
• St.meld. nr. 55 (2000–2001) - Om samepolitikken; regjeringen.no
• Sollaug Sárgon. Konsekvenser av statens fornorskningspolitikk - med fokus på tapt skolegang under andre verdenskrig, Masteroppgave i pedagogikk med fordypning i spesialpedagogikk ved Universitetet i Tromsø, 2007.
• Fornorskingspolitikken overfor samar og kvenar, artikkel hos Norgeshistorie.no
• Andresen, Astri; Evjen, Bjørg og Ryymin, Teemu (2021). Samenes historie fra 1750 til 2010. Oslo: Cappelen Damm Akademisk. ISBN 978-82-02-23554-3. 
• Hætta, Odd Mathis (2021). Samisk kultur og historie fra 1945 til 2000. Alta: Eget forlag. ISBN 978-82-690262-5-2. 

Eksterne lenker

• «fornorskingspolitikk», artikkel fra Store norske leksikon