Hopp til innhold

Bokmål

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Knud Knudsen tilhørte dem som ville fornorske det danske skriftspråket, og kalles ofte bokmålets far.[1][2]

Bokmål er en av to offisielle målformer av norsk skriftspråk, hvorav den andre er nynorsk. I skrift har 87,3 % bokmål som hovedmål i skolen.[3] Etter skriftreformene av riksmål i 1987 og bokmål i 1981 og 2005 er det lite som skiller bokmål og riksmål i alminnelig bruk.

Det har blitt anslått at mer enn 20 % av befolkningen i Norge snakker såkalt standard østnorsk, den alminnelige formen av talt bokmål på Østlandet.[4][5] Det er også sosiolekter i andre deler av landet som anses som talemålsvarianter av bokmål, mest kjent er såkalt «fintrønder» i Trondheim[6] og «penbergensk» i Bergen.

Henrik Wergeland var blant de første som drog det danske skriftspråket i norsk retning.
Peter Andreas Munch (og senere Johan Storm) var sterkt imot fornorsking av det danske skriftspråket. Han likte Ivar Aasens landsmålsprosjekt, men kunne ikke tenke seg å skifte ut det danske skriftspråket.
Bjørnstjerne Bjørnson lot seg beundre av landsmålsprosjektet, men vendte seg senere mot målsrørsla på grunn av målet om å kvitte seg helt med det dansk-norske bokmålet som offisielt skriftspråk.
Knut Hamsun mottok Nobelprisen i litteratur i 1920 for Markens Grøde skrevet på den nye målformen. I artikkelen Sproget i Fare (1918) argumenterte han for at det norske skriftspråket skulle vende tilbake til dansk og utvikle seg derfra på egen hånd.

Opprinnelsen til dansk-norsk talespråk

[rediger | rediger kilde]

I unionen med Danmark var det gamle norske språket ikke offisielt godkjent[trenger referanse] og fra 1600-tallet av var det rådende skriftspråket i Norge dansk. Blant overklassen i landet utviklet det seg et muntlig «høytidsspråk» med det danske skriftspråket som rettesnor.[trenger referanse] En skriftrett leseuttale av dansk ble brukt som prekespråk i kirkene, og senere i konfirmasjonsundervisningen og skolene. I skolene vedvarte dette til Stortinget i 1878 vedtok at undervisningen skulle gis på «Børnenes eget Talesprog».[7] Å tale slik ble ifølge Jonas Ramus' ordliste fra Ringerike i 1698 kalt å knote, med «hand har lært at knote» som eksempel. Klokkerdansk er også brukt om dette talespråket.[8], mens et vanligere begrep er dannet dagligtale - hvilket hentyder at det ikke var et språk for allmuen på den tiden.

Ved siden av høytidsspråket utviklet det seg en dansk-norsk dagligtale som etter hvert ble morsmål for den norske overklassen. Utviklingen begynte trolig på 1600-tallet, men så sent som på 1800-tallet kunne det fremdeles være sterkt dialektpreg i denne såkalte dannede dagligtale. Dagligtalen vant i siste halvdel av 1800-tallet frem på bekostning av høytidsspråket, men til gjengjeld tok dagligtalen opp i seg stadig mer av høytidsspråket. Den dannede dagligtalen var således på sitt mest dansknære på slutten av 1800-tallet.[8] Det har blitt anslått at dansk-norsk ble talt av omkring 1 % av befolkningen i 1814 og at dette økte til 5 % i 1900.[5]

Dansk-norsken kan kalles et koinéspråk, dvs. en blanding av gjensidig forståelige dialekter, men transplantert inn i et område der det skiller seg ut fra dialektene som omgir det. For eksempel hadde dansk-norsken i motsetning til dialektene i Oslo og området rundt ikke noe jevnvektsystem, bare én vokal i grammatiske endelser, monoftonger for de fleste gammelnorske diftonger, lite bruk av retroflekser og tykk l, og i noen grad bløte konsonanter.[8]

En viktig strid om den dannede dagligtalen sto i teatrene rundt midten av 1800-tallet. Da Norges første offentlige teater, Christiania Theater, åpnet dørene i 1827, forsøkte man seg med norske skuespillere, men det ble kritisert for å ha hentet skuespillere fra «de mindre dannede Samfundslag». Fra 1828 begynte man å ansette danske skuespillere, og disse rådde grunnen i de neste tiårene. Kravet om norske skuespillere stilnet ikke, men førte heller ikke frem. Det førte til den store teaterstriden i 1856 der Bjørnstjerne Bjørnson og Aasmund Olavsson Vinje sto i bresjen for 600 pipere. Det endelige oppgjøret med den danske teatertradisjonen kom i 1865, da Bjørnson ble ansatt som teatersjef. Gjennomslaget disse årene må regnes som det avgjørende vendepunktet i synet på den dannede dagligtalen, selv om høytidsspråket fremdeles ble regnet som finere i visse kretser.[8] Høytidsspråket forsvant etter hvert sammen med det danske skriftspråket i Norge.

Skriftspråkets opprinnelse

[rediger | rediger kilde]

Norske diktere hadde siden midten av 1700-tallet benyttet særnorske ord i det danske skriftspråket, men det var først på 1830-tallet at ønsket om et norsk skriftspråk ble klart uttrykt. Det begynte med Henrik Wergeland, som forsvarte bruken av norske ord i diktning og folkeopplysning med det mål å skille ut et selvstendig norsk skriftspråk. Dette møtte sterk motstand fra konservative kretser. Striden utspilte seg først og fremst i Det Norske Studentersamfund, der Johan Sebastian Welhaven og Peter Andreas Munch var Wergelands fremste motstandere.[8]

Mens Wergeland begrenset seg til en leksikalsk fornorsking, tok først Ludvig Kristensen Daa og senere særlig Knud Knudsen til orde for ortofone eller lydrette rettskrivingsprinsipper etter inspirasjon av den danske ortofonibevegelsen. Etter Knudsens initiativ ble noen av de ortofone rettskrivingsprinsippene vedtatt av kirkedepartementet i 1862. Det gjaldt avskaffelsen av stum e (faae → faa), doble vokaler (Meel → Mel, Miil → Mil, Huus → Hus), c, ch og q for /k/ (Control → Kontrol, Charakteer → Karakter, qvalm → kvalm), og ph for /f/ (Philosoph → Filosof). Disse forslagene var også fremmet i Danmark, så vedtaket var ikke et sterkt tegn på norsk språklig uavhengighet.[8]

Et mer kontroversielt spørsmål var hvilket talemål som skulle ligge til grunn for den lydrette skrivemåten. Knudsen argumenterte etter hvert mot høytidsspråket, fordi ingen hadde det som sitt naturlige talemål. Han kom frem til prinsippet om å basere skriftspråket på den almindeligste Udtale af Ordene i de dannedes Mund, med andre ord den dansk-norske dagligtalen. Igjen var P.A. Munch en sentral motstandsmann. Han var motstander av enhver planlagt språkreform, og han mente at språkreformatorenes forsøk på «systematisk at foregribe og fremskynde Sprogmodifikationen er en Urimelighed, der strider mod al historisk Erfaring og mod enhver Sprogudviklings Natur og Vesen».[8]

Under språkmøtet i Stockholm var Knud Knudsen en sentral person. Blant møtets vedtak var å avskaffe store forbokstaver i substantiv og å innføre bokstaven å for aa. Ingen vedtak var offisielle, men fikk likevel stor betydning, og flere er senere blitt gjeldende.[9]

I 1885 godkjente Kirkedepartementet sjuende utgave av Jacob Jonathan AarsRetskrivningsregler til Skolebrug til skolebruk. Denne medførte at substantiv (ikke egennavn) fikk liten forbokstav i skolen, men de var fortsatt brukt i avisspråk og litteraturen ellers.[9]

I verket Hvem skal vinne? fra 1886 foreslo Knudsen tolv punkter med aktuelle endringer:

  1. Innføring av harde konsonanter: kagekake
  2. Fjerne stum d etter l og n dersom den ikke var der historisk: findefinne (av norrønt finna), men derimot holde (av norrønt halda)
  3. Fjerne stum d og t før s: bedskbesk
  4. Fjerne j før e, æ og ø: køre for kjøre
  5. Endringer i fortid av verb av typen : nåedenådde
  6. Endringer i fortid av verb av typen spre: spredtespredde
  7. Skifte ut v med g, sette inn g der den var falt bort og ta bort g i ord dersom den historisk ikke hadde vært der: HaveHage, dueduge, valgval
  8. Forkorte ord i tråd med uttalen: haveha, FaderFar
  9. Norske skrivemåter: MælkMjølk, nøgennaken
  10. Norsk flertallsbøying i han- og intetkjønn: HesteHester, HuseHus
  11. Fjerning av stum t: HusetHuse, funnetfunne
  12. Minke mengden av ord med tyske forstavinger og endinger som an-, be-, -het og -else

Han førte også opp tre til, som var mer langsiktige:

  1. Innføring av diftongene au, ei (som ej) og øy (som øj)
  2. Innføring av a i bøyingsendinger: BakkerBakkar, kasterkastar, kastede/kastetkasta
  3. Et eget hunkjønn

Flere av Knudsens forslag er blitt vedtatt senere, han får derfor iblant tittelen bokmålets far.

I 1907, etter 15 års planlegging, kom den første språkreformen som hadde som mål å fornorske det danske skriftspråket, og den bygde i stor grad på Knudsens ideer. Johan Storm stod som en sterk autoritet innen språkvitenskapen, og uten motstanden hans kunne reformen ha kommet både tidligere og gått lenger.[10] Flere av endringene var allerede tatt i bruk før det offisielle vedtaket, blant annet var både harde konsonanter og norsk flertallsbøying innført i en del ord i Nordahl Rolfsens Læsebog for Folkeskolen.[9]

[rediger | rediger kilde]

Ordet bókamál ble i gammelnorsk brukt om latin og kirkespråk. Fra 1850-tallet ble bogmaal og bogsprog brukt som benevnelse på skriftspråk generelt i motsetning talespråk og dialekter, men også om dansk skriftspråk i motsetning til det som etterhvert ble til nynorsk.[11] I innstillingen til Landsskoleloven av 1889 inneholdt § 73 setningen: «Skolestyret bestemmer, om Skolens Læse- og Lærebøger skal være affattede paa Landsmaal eller i det almindelige Bogmaal, [...]»[12] Denne setningen ble imidlertid fjernet under Stortingets behandling av loven, og man endte opp med: «Undervisningen skal foregaa i det norske Sprog.»[13] I forbindelse med endringer i lærerskoleloven i 1929 falt forslagene om å endre navnet til riksmål eller dansk-norsk med henholdsvis 13 mot 22 og 17 mot 18 stemmer i Lagtinget. Dette har siden vært regnet som den offisielle avgjørelse på navnespørsmålet.[7]

I perioden 1907 til 1929 var det offisielle navnet på rettskrivningen riksmål, selv om dette navnet ikke fantes i noen lovtekst. Det var Bjørnstjerne Bjørnson som gjorde dette navnet kjent. Dette skjedde i en tale han holdt 23. oktober 1899, egentlig til inntekt for omkring 140 fiskere som omkom i Titran-ulykken ti dager tidligere. I denne talen gikk han til angrep på det framvoksende landsmålet. Tre dager senere foreslo Håkon Løken, Venstre-politiker og redaktør i Dagsposten, å organisere riksmålsfolket, noe Bjørnson ikke hadde nevnt i talen sin. Flere riksmålsfolk tok tak i tanken og grunnla Norsk Rigsmaalsforening 28. november, med Hjalmar Falk som formann.[14][15] Det var også Løken som opprinnelig lanserte navnet rigsmaal (i Dagsposten 10. juli 1899).

Riksmålsforbundet har i 2017 tatt til orde for at bokmål skal få navnet norsk eller igjen den gamle betegnelsen riksmål, hvilket har avstedkommet protester fra nynorskhold.

Rettskrivningen av 1907

[rediger | rediger kilde]

Utdypende artikkel: Rettskrivningen av 1907

Med rettskrivingsendringene i 1907, innført ved kongelig resolusjon[7], fikk bokmålet harde konsonanter, dobbeltkonsonanter, fornorska flertallsbøying av substantiv og fortid på -et for tidligere -ede. I dannet dagligtale, som Knudsen i første omgang ville rette seg etter, var slik bøying allerede vanlig. Endringene var ikke helt konsekvente, slik at det fortsatt skulle hete saglig, enda sag hadde blitt til sak. Flere riksmålsfolk var motstandere av endringene. Blant dem var Bjørnstjerne Bjørnson, som grunnla Riksmålsforeningen samme år (fra 1909 kalt Riksmålsforbundet).[15] Aftenposten innførte endringene først i 1923, og endte med det bruken av det danske skriftspråket i Norge.

Rettskrivningen av 1917

[rediger | rediger kilde]

Utdypende artikkel: Rettskrivinga av 1917

Rettskrivingsendringene i 1917 gikk lenger enn dem i 1907, og innførte flere av Knud Knudsens forslag. Endringene medførte blant annet flere harde konsonanter, valgfritt -a i fortid for -et (kasta tillatt for kastet), innføring av diftonger i visse ord, fjerning av «uhistorisk» d, endring av v til g i visse ord (skog for skov) og hunkjønn (e(i) lita jente). Pronomenet jeg kunne skrives je og hun kunne skrives hu. Reformen innførte også bokstaven å for aa. I tråd med ønsket om å samle bokmål (da kalt riksmål) og nynorsk (da kalt landsmål) til samnorsk kom det inn flere landsmålsord og -former ved sida av de tradisjonelle, danske. Noen ord fikk også fornorska skrivemåte (dusj for douche). Reformen møtte motstand fra konservativt hold, og førte til opprettinga av Riksmålsvernet i 1919.

Rettskrivningen av 1938

[rediger | rediger kilde]

Utdypende artikkel: Rettskrivningen av 1938

Samnorsktanken hadde støtte fra alle de demokratiske partiene, med unntak av Høyre.[16] 1938-reformen videreførte denne ideen, men skilte seg samtidig fra 1917-reformen ved at flere av de nye formene var obligatoriske. Noen ord som ennå ikke hadde fått hard konsonant fikk det i 1938 og flere ord fikk diftonger. En del ord fikk obligatorisk hunkjønnsbøying, og noen fikk obligatoriske fornorskinger (deriblant bru for bro, fram for frem og sju for syv). Kløyvd infinitiv kom inn som tillatt sideform til gjennomført infinitiv-e.

At flere av endringene var obligatoriske vekte så mye motstand hos riksmålsbevegelsen, som fortsatte å bruke Bjørnsons navn på målformen, skilte riksmål ut som en egen, privat målform. I dag refererer ordet riksmål først og fremst til denne. 1938-reformen gav nynorsken en oppsving, og nynorskandelen økte med mer enn 50 prosent på få år. I 1944 nådde nynorsken et toppunkt, og andelen førsteklassinger som hadde bokmål som hovedmål lå på omkring to tredjedeler av befolkningen.[17]

Rettskrivingen av 1941

[rediger | rediger kilde]

Utdypende artikkel: Rettskrivingen av 1941

Under den tyske okkupasjonen av Norge ville Gulbrand Lunde sette et nasjonalsosialistisk preg på norsk rettskriving. Arbeidet endte i 1941-reformen, folkelig omtalt som «nazireformen». Riksmålsforbundet og NS-styret gikk sammen om å annulere 1938-reformen, og det uttalte målet med 1941-reformen var å få slutt på «det kohtske knot» fra 1938 og det mislykka prosjektet der målet var å få til en samlenormal med arbeiderpreg. Reformen gikk i stor grad i konservativ retning, men visse bånd skulle knyttes tilbake til norrønt. Det medførte stryking av hunkjønns- og verbformer på -a. Det skulle derimot hete heim, veg og no, som skulle skifte ut både det «danske» nu og det «uskjønne» . Det oppstod uenighet mellom dem som ville ha tysk og dem som ville ha nordisk preg på språket, noe som endte i uklare regler.[16]

Media tok i bruk 1941-reformen, men den slo ikke gjennom i skolen. En gikk tilbake til 1938-reformen etter krigen. Motstanden mot 1938-reformen avtok ikke, og i 1951 arrangerte riksmålsbevegelsen Foreldreaksjonen mot samnorsk.

Læreboknormalen av 1959

[rediger | rediger kilde]

Utdypende artikkel: Læreboknormalen av 1959

Etter at det hadde blitt mange likestilte former etter 1938 var målet i 1959 å skrumpe inn valgfriheten, enten ved å gjøre hovedformer til sideformer, eller ved å ta ord helt ut av offisiell rettskriving. Mengden ord med obligatorisk diftong eller a-ending gikk ned, mens de mest norske formene ellers fikk bli hovedformer. I tillegg til å være en «opprydningsreform», betydde reformen også noen endringer. Noen ord fikk v- for hv-, deriblant utgikk hverken til fordel for verken, og viss kom inn ved sida av hvis. Sideformen hu gikk dessuten ut til fordel for ho. I det offentliggjorte framlegget til rettskriving stod blant annet skyti som tillatt sideform til skutt og andre perfektumsformer-i etter oslodialekten. Disse formene var ikke med i det endelige framlegget.[18]

Rettskrivingen av 1981

[rediger | rediger kilde]

Utdypende artikkel: Rettskrivingen av 1981

Språkstriden hadde ført til så mye uenighet at Vogt-komiteen var blitt oppnevnt i 1964 for å vurdere språksituasjonen i Norge. Komiteen førte blant annet til utskiftning av Norsk språknemnd med Norsk språkråd, der også riksmålsbevegelsen lot seg representere. 1981-reformen medførte at en del eldre former igjen fikk status som likestilte former, deriblant frem, bro og syd ved sida av fram, bru og sør. Alle hunkjønnsord kunne dessuten få -en, i noen tilfeller som sideform.

Myndighetene gikk offisielt bort ifra samnorskpolitikken i 2002, men bruddet kom de facto med 1981-reformen.

Rettskrivningen av 2005

[rediger | rediger kilde]

Utdypende artikkel: Rettskrivningen av 2005

2005-reformen er den hittil siste reformen i bokmål. Den førte først og fremst til oppheving av systemet med hoved- og sideformer, og at rettskrivningen ble lagt nærmere riksmål. Lite brukte former fra samnorsk er utelatt, mens mye brukte former fra riksmål ble tatt inn. Eksempler er former som raud, fekk, flaum, ho og kløyvd infinitiv er tatt ut, mens hverken og syv igjen er tillatt (derimot ikke tyve, tredve og nu, hvilket fremdeles skiller bokmål fra riksmål). Substantiv på -ning kan bøyes som hunkjønnsord, alle hunkjønnsord har valgfritt -a/-en og de aller fleste verb med -a eller -et i fortid har nå likestilte endinger. Noen unntak er gjort, slik at det kan hete bygd eller bygget og røykt eller røyka, men ikke bygga og røyket. En del sterke verb har også fått ny bøying i fortid. Der det før het braut eller brøt heter det nå brøyt eller brøt.

Formverk i rettskrivningen av 2012

[rediger | rediger kilde]

Substantiv

[rediger | rediger kilde]

Substantiv har ett av tre kjønn, hankjønn, hunkjønn eller intetkjønn. Alle hunkjønnsord kan også bøyes som hankjønnsord, og valget tas individuelt for hvert ord. Det gjør det mulig å bruke hunkjønnsbøying på noen ord og hankjønnsbøying på andre, men også å utelate hunkjønn helt. De fleste substantiv i bokmål følger en eller flere av bøyingene vist i tabellen. Noen unntak er ord av typen bok, som får vokalskite i flertall (bøker), og lånord fra latin på -us og -um, som kan ha delvis bevart bøyingsformene fra latin.

Kjønn Ubestemt entall Bestemt entall Ubestemt flertall Bestemt flertall
hunkjønn ei dør
ei jente
døra
jenta
dører
jenter
dørene
jentene
hankjønn en gutt
en bakke
gutten
bakken
gutter
bakker
guttene
bakkene
hankjønn en arbeider arbeideren arbeidere arbeiderne
hankjønn en alder alderen aldere/aldre(r) alderne/aldrene
intetkjønn et hus huset hus husa/husene
intetkjønn et salt saltet salter salta/saltene
intetkjønn et monster monsteret monstre monstrene

Adjektiv bøyes i bokmål i fem former: hankjønn, hunkjønn, intetkjønn, flertall og bestemt form. Hunkjønn faller stort sett sammen med hankjønn, i blant også med intetkjønn, mens flertall ofte faller sammen med bestemt form. I blant er det sammenfall i alle former.

Hankjønn Hunkjønn Intetkjønn Flertall Bestemt form
liten lita lite små lille
gul gul gult gule gule
norsk norsk norsk norske norske
allvitende allvitende allvitende allvitende allvitende

I bokmål kan verb være sterke, svake eller uregelrette.

Infinitiv (nevneform) Nåtid (presens) Fortid (preteritum) Perfektum (førnåtid)
bryte (sterkt) bryter brøyt/brøt brutt
kaste (svakt) kaster kasta/kastet kasta/kastet
feie feier feide feid
glo glor glodde glodd
være (uregelrett) er var vært

Under vises en tabell med personlige pronomen i bokmål.

Entall Flertall
Subjektsform Objektsform Subjektsform Objektsform
jeg meg vi oss
du deg dere dere
han han/ham de dem
hun henne
det det

Tilhørende eiendomspronomen er min (mi, mitt, mine), din (di, ditt, dine), hans, hennes, dens (dets), vår (vårt, våre) og deres (brukes både til dere og de).

Bokmål sammenlignet med dialektene

[rediger | rediger kilde]

Prosodien eller språkmelodien følger stort sett de lokale dialektene. Det vil si at standard østnorsk har samme tonefall som østlandsdialektene, penbergensk har samme tonefall som den folkelige bergensdialekten og så videre. Dette er den viktigste grunnen til at penbergensk i stor grad høres ut som annen bergensk og at standard østnorsk i stor grad høres ut som annen østlandsk. Et unntak for standard østnorsk og fintrønder er fremmedord som latin, militær, sivil og prosti. Her skiller de seg fra østnorske dialekter ved at de har trykket på siste staving. Dialektene har tradisjonelt hatt trykket på første staving.

Fonologien eller lydsystemet følger også dialektene i stor grad, men tradisjonelt har det vært større forskjeller, særlig i østnorsk. Knud Knudsen slo i 1856 fast at «den tykke l [...] regnes for 'simpel' Udtale». Dette gjelder til en viss grad ennå, men i dagens standard østnorsk er tykk l likevel akseptert der skriftspråket har l. Dialektene har også tradisjonelt tykk l der skriftspråket har rd, men dette høres sjelden i bokmålsnært talemål.

Morfologi

[rediger | rediger kilde]

I morfologi eller bøyingsverket skiller bokmål seg fra dialektene særlig med bøyingsendelsen -et i preteritum og perfektum partisipp av svake verb og ved helt eller delvis sammenfall mellom hankjønn og hunkjønn (felleskjønn). Disse trekkene finnes ikke i norske dialekter med unntak av bergensk bymål.

I verbbøyingen var endelsen -a i sjelden i den dannede dagligtalen, om formen i det hele fantes.[19] I dag er endelsen -a formelt sidestilt med -et, men har fremdeles mindre utbredelse.

I substantivbøyingen er a-endelser vanlig i en del hunkjønnsord, men bokmål følger likevel ikke alltid systemet i dialektene. For eksempel er jenta vanligere enn kvinna, selv om begge er hunkjønn og har a-endelser i dialektene. A-endelsene står sterkest i ord som har tilknytning til natur og folkeliv, for eksempel elva, gata, hytta og bygda, men brukes også mye i noen frekvente ord som boka. Denne bøyingsformen innebærer imidlertid i seg selv ikke noe egentlig hunkjønn, siden kjennetegnet på grammatisk kjønn er at andre ord samsvarsbøyes med substantivet.[20] Formelt sett har skriftlig bokmål tre kjønn i denne forstanden, men hankjønnsformene av adjektiver og determinativer er tillatt i hunkjønn slik at det i praksis kan skrives med to kjønn: felleskjønn og intetkjønn. I tokjønnssystemet, som altså tillater a-endelser, heter det både en liten roman, den lille romanen og en liten bok, den lille boka i motsetning til et lite eventyr, det lille eventyret. Dette til forskjell fra radikalt bokmål, nynorsk og de fleste dialekter der et hunkjønnsord styrer bøyingen av andre ord slik: ei lita bok. Det eneste marginale tilfellet av trekjønnssystem a-endelsene konsekvent fører med seg, er når determinativet min, din eller sin kommer etter substantivet: det heter kua mi, ikke *kua min, selv om det kan hete min ku eller se kua, den er min.[21][22]

Syntaktisk samsvarer bokmål stort sett med dialektene, ikke dansk. Det heter for eksempel normalt den beste måten og midt på lyse dagen med overbestemt substantiv, båten min med etterstilt determinativ, og de tok stolene sine (dansk: deres).[19]

Forskjeller fra oslodialekten

[rediger | rediger kilde]

Den tradisjonelle oslodialekten, også kalt oslomål, vikamål, Oslo Øst-mål, folkelig oslomål eller Oslo bymål klassifiseres i norsk dialektforsking som en dialekt på grensen mellom vikværsk i sør og midtøstlandsk i nord.[23] Fra midtøstlandsk har den blant annet bundne flertallsformer som gutta og båta der vikværsk har guttane og båtane, fra vikværsk har den fortidsformer som kasta og hoppa der midtøstlandsk har kaste og hoppe. Standard østnorsk skiller seg fra østlandsdialektene på disse områdene med former som guttene, båtene, kastet og hoppet.

Den følgende tabellen viser noen viktige tilfeller hvor tradisjonelt bokmål og standard østnorsk har fulgt dansk heller enn de eldre østlandsdialektene. Det er også ført opp radikale bokmålsformer, men former som er lite brukt står i parentes.

Forskjeller mellom bokmål og den tradisjonelle oslodialekten
Dansk Bokmål/standard østnorsk Oslodialekt
tradisjonell radikal
Opposisjon mellom hannkjønn og hunkjønn nei
en lille mand
en lille kvinde
nei
en liten mann
en liten kvinne
ja
en liten mann
ei lita kvinne
ja
en liten mann
ei lita kvinne
Opposition mellom hankjønn og hunkjønn i bestemt flertall nei
bådene
vognene
nei
båtene
vognene
ja
båta
vognene
Endelse i bestemt flertall, intetkjønn -ene/erne
husene
-ene
husene
-a
husa
-a
husa
Perfektum partisipp-endelse, svake verb, klasse 1 -et
cyklet
-et
syklet
-a
sykla
-a
sykla
Preteritumsendelse, svake verb, klasse 1 -ede
cyklede
-et
syklet
-a
sykla
-a
sykla
Perfektum partisipp-endelse, sterke verb -et
skrevet
-et
skrevet
-i
skrivi
Kløyvd infinitiv nei
komme
ligge
nei
komme
ligge
ja
komma
ligge
Kløyvd svakt hankjønn nei
stige
runde
nei
stige
runde
ja
stega
runde
Vestnordiske diftonger nei
ben
røg
blød
nei
ben
røk
bløt
ja
bein
røyk
blaut
ja
bein
røyk
blaut
Vestnordisk u for o nei
bro
nei
bro
ja
bru
ja
bru
Vestnordisk a-omlyd nei
gulv
nei
gulv
ja
golv
ja
gølv
Trykk på første stavelse i lånord nei
/ba'na:n/
nei
/ba'na:n/
ja
/'banan/
Tykk l /ɽ/ for gammelnorsk /rð/ nei
/bo:r/
nei
/bu:r/
ja
/bu:ɽ/
Tykk l /ɽ/ for gammelnorsk /l/ nei
/so:l/
nei
/su:l/
ja
/su:ɽ/
ja
/su:ɽ/
Dansk ordforråd (enkeltord) ja
spise
hvorfor
ja
spise
hvorfor
nei
eta
åffer
Dansk ordforråd (enkeltord) ja
pige
hvordan
ja
pike
hvordan
nei
jente
åssen
nei
jente
åssen

Referanser

[rediger | rediger kilde]
  1. ^ «Bokmålets glemte far» (Aftenposten 28.04.2006).
  2. ^ «Bokmålets far» (Dagbladet 27.04.2006)
  3. ^ «1 av 9 har nynorsk som hovudmål i skolen». SSB (på norsk nynorsk). Besøkt 12. januar 2023. «11,6 prosent av elevane i grunnskolen har nynorsk som hovudmål. Bokmål utgjer 87,3 prosent. Den resterande prosenten har eit anna språk som hovudmål.» 
  4. ^ Gjert Kristoffersen (2000). The Phonology of Norwegian. Oxford University Press. s. 6-11. ISBN 978-0-19-823765-5. Arkivert fra originalen 29. september 2007. Besøkt 9. september 2007. 
  5. ^ a b Kjell Venås (1998). «Dialekt og normaltalemålet». Apollon (1). ISSN 0803-6926. Arkivert fra originalen 24. juli 2011. 
  6. ^ «Fintrøndersk på fremmarsj». Adresseavisen. 16. oktober 2008. Arkivert fra originalen 16. oktober 2008. Besøkt 29. september 2010. 
  7. ^ a b c Einar Lundeby (1966). «Stortinget og språksaken». Innstilling om språksaken fra Komitéen til å vurdere språksituasjonen m.v. oppnevnt ved kongelig resolusjon 31. januar 1964. Arkivert fra originalen 24. juli 2011. 
  8. ^ a b c d e f g Oddmund Løkensgard Hoel (1996). Nasjonalisme i norsk målstrid 1848-1865. Oslo: Noregs Forskingsråd. ISBN 82-12-00695-6. 
  9. ^ a b c Kjell Ivar Vannebo (2005). ««Det almindelige Bogsprog» i 1905 – dansk eller norsk?». Språkrådet. Besøkt 21. april 2013. 
  10. ^ Liner i nyare norsk språkhistorie av Vikør, Lars S., Egenproduksjon, Bergen, 1990
  11. ^ Dag Gundersen (1990). «bokmål». Store norske leksikon. 2. Oslo. ISBN 82-573-0453-0. 
  12. ^ Kirke- og undervisningsdepartementet (1891). Skrivelser fra Kirke- og Undervisningsdepartementet vedkommende Lovene om folkeskolen af 26de Juni 1889. Kristiania. s. 5. Besøkt 3. september 2014. 
  13. ^ Peder Rinde (1890). Landsskoleloven af 26de Juni 1889 med forklarende Bemærkninger. Kristiania. s. 29. Besøkt 3. september 2014. 
  14. ^ Oddmund Løkensgård Hoel (24. november 2015). «Bakgrunnen for riksmålsaksjonen hausten 1899» (PDF). Krundalen.no. Besøkt 21. april 2013. 
  15. ^ a b Tor Guttu (29. mars 2010). «Språkstrid og Riksmålsforbundet». Nasjonalbiblioteket (nb.no). Besøkt 21. april 2013. 
  16. ^ a b Lars S. Vikør (2005). «NS og språkpolitikken: høgnorsk ideologi og bokmålsk praksis». Landslaget for språklig samling. Arkivert fra originalen 21. april 2013. Besøkt 21. april 2013. 
  17. ^ Ottar Grepstad (2005). «Nynorskelevar i 1. klasse 1920-2004» (PDF). aasentunet.no (utgitt 14.09.2005). Arkivert fra originalen (PDF) 30. oktober 2007. Besøkt 21. april 2013. 
  18. ^ Norsk språknemnd. «Arbeidet med læreboknormalen av 1959». Språkrådet. Besøkt 21. april 2013. 
  19. ^ a b Finn-Erik Vinje (1984). «'Damer sier kjød.' Dannet dagligtale den gang og nå.». I Bernt Fossestøl m. fl. Festskrift til Einar Lundeby 3. oktober 1984. Oslo: Novus. s. 211-235. ISBN 8270990930. 
  20. ^ Charles Hockett (1958). A Course in Modern Linguistics. Macmillan. s. 231. 
  21. ^ Per Egil Hegge. «Boka din og mora min». Arkivert fra originalen 8. desember 2015. Besøkt 15. mai 2013. 
  22. ^ Kirke- og undervisningsdepartementet (1959). «Regler for artikkelen -a i hunkjønnsord». Ny læreboknormal 1959. Olaf Norlis Forlag. s. 22. 
  23. ^ Geirr Wiggen (1990). «Oslo bymål». I Ernst Håkon Jahr. Den store dialektboka. Novus. ISBN 978-82-7099-167-9. 

Eksterne lenker

[rediger | rediger kilde]