Hopp til innhold

Bernhard Lichtenberg

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Bernhard Lichtenberg
Født3. des. 1875[1][2][3][4]Rediger på Wikidata
Oława[5]
Død5. nov. 1943[1][2][3][4]Rediger på Wikidata (67 år)
Hof[6]
BeskjeftigelseKatolsk prest, motstandskjemper, teolog, prest Rediger på Wikidata
Embete
Utdannet vedUniversitetet i Wrocław
PartiDeutsche Zentrumspartei
NasjonalitetDet tyske riket
GravlagtSankt Hedwigkatedralen (1965–)
UtmerkelserRettskaffen blant nasjonene (2004) (statsborgerskap: Tyskland)[2]
Signatur
Bernhard Lichtenbergs signatur
Bernhard Lichtenberg på Commons

Bernhard Lichtenberg (født 3. desember 1875 i Ohlau i Tyskland, død 5. november 1943 i Hof under fangetransport mot Dachau) var en tysk katolsk prest og teolog som døde under fangenskap i Nazityskland. Han opponerte som domprost i Berlin i årevis mot nazistenes overgrep mot syke, åndssvake og deres forfølgelse av jødene, og ble av denne grunn arrestert og fengslet. Han er blitt saligkåret av Den katolske kirke.

Liv og virke

[rediger | rediger kilde]

Bakgrunn

[rediger | rediger kilde]

Lichtenberg ble født i Schlesien i en by ikke langt fra Breslau, som det andre av i alt fem barn. Han studerte teologi i Innsbruck i Østerrike-Ungarn og ble presteviet i 1899[7] av Breslaus erkebiskop, kardinal Georg von Kopp.

Prest i Berlin

[rediger | rediger kilde]

Lichtenberg virket en kort tid som prest i Lichtenberg ved Neisse, men kom til Berlin i 1900, der han etter noen års virke ble sogneprest i Herz-Jesu-menigheten i Charlottenburg. I en periode på syv år var han også medlem av Charlottenburgs byparlament for Deutsche Zentrumspartei.

Han deltok i grunnleggelsen av et katolsk gymnasium i Berlin som jesuittene fikk drive.

Det katolske bispedømme Berlin ble opprettet i 1921, og Lichtenberg ble en av flere rådgivere for dets første biskop, Christian Schreiber.

Motstand mot nazistene og deres forfølgelser

[rediger | rediger kilde]

Hans holdning mot nazistene kom tidlig til uttrykk. Allerede i 1931 ble han hetset av Joseph Goebbels, som siden 1926 hadde vært Nazipartiets Gauleiter for stor-Berlin og fra 1930 rikspropagandaleder. Foranledningen var at Lichtenberg hadde oppfordret troende til å se antikrigsfilmen Im Westen nichts Neues, bygd på Erich Maria Remarques roman.

Som medlem av Friedensbund Deutscher Katholiken og ordfører for Arbeitsgemeinschaft der Konfessionen für den Frieden protesterte han mot nazistenes maktovertakelse i Tyskland i 1933. Samme år ransaket Gestapo for første gang Lichtenbergs bolig.

I 1931 utnevnte biskopen av Berlin ham til kannik ved katedralkapittelet ved Hedvigskatedralen, og som prost ved katedralen, og gav ham i oppdrag å yte assistanse til jødene i Berlin. Etter Kristallnacht, som var den første landsomfattende pogromen mot jøder som nazistene organiserte, bad Lichtenberg jevnlig offentlig for jødene under vespergudstjenestene.

Han oppsøkte nazistiske ledere og protesterte mot arrestasjoner og drap av syke og mentalt tilbakestående, og mot forfølgelsen av jødene. Til å begynne med avfeide nazistene presten som en plageånd. Fader Lichtenberg ble advart at han risikerte å bli arrestert for sin virksomhet, men han sluttet ikke likevel.[7] Han kritiserte konsentrasjonsleirsystemet som for eksempel leiren Dachau, og organiserte protestdemonstrasjoner utenfor visse av leirene.[8]

I 1942 protesterte Lichtenberg mot aksjonen som gikk under forkortelsen Aktion T4, det vil si eutanasiprogrammet, i et brev til rikets hovedfysikus (rikshelsefører Reichsgesundheitsführer), Leonardo Conti:

Jeg krever, som menneske, kristen, prest og tysker, av Dem, rikshelsefører, at De svarer for de forbrytelser som utføres på Deres bud, med Deres samtykke, og som roper på Guds gjengjeldelse over det tyske folks hoder».[9]

Samme år ble han idømt to års fengsel for prekestolsmisbruk («Kanzelparagraph») og overtredelser av lumskhetsloven (Heimtückegesetz), fordi han offentlig hadde bedt for jøder og fanger i konsentrasjonsleirer:

I hus i Berlin blir det anonymt omdelt et hetsblad mot jøder. Heri hevdes at enhver tysker som av angivelig misforstått sentimentalitet hjelper jødene på en eller annen måde, om så bare ved vennlig imøtekommenhet, utøver forræderi mot sitt folk. La dere ikke føre på avveier av denne ukristelige tankegang, men følg i stedet det strenge bud fra Jesus Kristus: Du skal elske din neste som deg selv![10]

Ettersom han ble ansett uforbederlig, ble han sendt til konsentrasjonsleiren i Dachau. Men han brøt sammen og døde under transporten dit[9] den 5. november 1943 i Hof i Bayern.[7]

Venerasjon

[rediger | rediger kilde]

Den 23. juni 1996 saligkåret pave Johannes Paul II både Lichtenberg og Karl Leisner som martyrer. Saligkåringen fant sted under en messe paven holdt i det olympiske stadion i Berlin.[8]

Lichtenbergs grav er i krypten under Hedvigskatedralen i Berlin.

Komposisjoner

[rediger | rediger kilde]
  • Helge Jung: Motet, Psalm 59. Mit zwei Meditationen von Bernhard Lichtenberg. Für Sopran solo, Chor, Organ und Streichquintett. Berlin 1988. (Prolog: Die grüne Saat, Psalm: Errette mich, mein Gott, beschütze mich, Epilog I: Gott ist die Liebe, Epilog II: Wer mich vor den Menschen bekennt). UA: Chor der Hedwigskathedrale Berlin, Ltg. Michael Witt.
  • Florian Wilkes (Text und music): Song, Dein Volk die dunklen Zeiten. Berlin 1995.
  • Josef Steiner (Text): Song, Laßt uns den sel'gen Bernhard loben. Berlin 1996. Melodie: Gotteslob, Nr. 262: Loys Bourgeois 1551. In: Diözesananhang zum Gotteslob des Erzbistums Berlin.
  • Ludger Stühlmeyer: Kantate, Wer glaubt kann widerstehn. Bernhard-Lichtenberg-Kantate. For Spiker, Sologesang, Chor (SATB) und Instrumente. Hof 1999. UA: 31. Oktober 1999, ZDF, Konzertchor der Hofer Symphoniker, Leitung: Gottfried Hoffmann.
  • Alois Albrecht (text), Ludger Stühlmeyer (melodie): Song, Gepriesen bist du, herrlicher Gott, für Bernhard, den seligen Priester. Hof 2012.
  • Ludger Stühlmeyer: Vesper, Gerechter unter den Völkern. Vesper zu Ehren des seligen Bernhard Lichtenberg. Mit einer Biografie und Zitaten. Geleitwort von Nuntius Eterovic. Verlag Sankt Michaelsbund, München 2017, ISBN 978-3-943135-90-9.

Litteratur

[rediger | rediger kilde]
  • Albrecht Hartmann (1984). Bernhard Lichtenberg. Ein christlicher Widerstandskämpfer aus Charlottenburg. Berlin-Charlottenburg. 
  • (de) Wolfgang Knauft: «Lichtenberg, Bernhard.» I Neue Deutsche Biographie (NDB). Bind 14, Duncker & Humblot, Berlin 1985, ISBN 3-428-00195-8, s. 449 (digitalisering).
  • Otto Ogiermann SJ (1985). Bis zum letzten Atemzug. Das Leben und Aufbegehren des Priesters Bernhard Lichtenberg. Leipzig. 
  • Otto Ogiermann SJ (1990). Bernhard Lichtenberg. Berlin. 
  • Gotthard Klein (1992). Berolinen. Canonizationis servi Dei Bernardi Lichtenberg sacerdotis saecularis in odium fidei, uti fertur, interfecti (1875-1943). Vol. I Information, Vol II Summarium: Documenta, Vol III Summarium: Depositiones Testium. Rom. 
  • (de) Martin Persch: «Lichtenberg, Bernhard» i Biographisch-Bibliographisches Kirchenlexikon (BBKL). Bind 5, Herzberg 1993, ISBN 3-88309-043-3, sp. 20–23.
  • Dieter Hanky (1994). Bernhard Lichtenberg. Priester – Bekenner – Märtyrer. Berlin. 
  • Christian Feldmann (1996). Wer glaubt, muß widerstehen – Bernhard Lichtenberg – Karl Leisner. Freiburg: Herder. 
  • Erich Kock (1996). Er widerstand. Bernhard Lichtenberg, Dompropst bei St. Hedwig. Berlin: Morus. 
  • Gotthard Klein (1997). Seliger Bernhard Lichtenberg. Regensburg: Schnell & Steiner. 
  • Stefan Samerski (2006). Bernhard Lichtenberg. Münster. s. 201–205. 
  • Barbara Stühlmeyer, Ludger Stühlmeyer (2013). Bernhard Lichtenberg. Ich werde meinem Gewissen folgen. Kevelaer: Topos plus Verlagsgemeinschaft. 
  • Theresa E. Ryen (Oktober 2013). Gotteslob in dunkler Zeit. Ein neues Lied von Ludger Stühlmeyer zum 70. Todestag des seligen Bernhard Lichtenberg. Bamberg: Heinrichsblatt Nr. 43. s. 13. 
  • Helmut Moll, im Auftrag der Deutschen Bischofskonferenz (Hrsg.): Zeugen für Christus. Das deutsche Martyrologium des 20. Jahrhunderts, 6. erweiterte und neu strukturierte Auflage, Paderborn 2015, ISBN 978-3-506-78080-5, S. 132–138.
  • Ludger Stühlmeyer: Bernhard Lichtenberg. Mit Verstand und Rosenkranz. Glaubens-Kompass, Kirche in Not, weltweites Hilfswerk päpstlichen Rechts, München 2015.
  • Bernhard Lichtenberg article at Yad Vashem.
  • Sir Martin Gilbert: The Second World War: A Complete History, p. 228, MacMillan 2004
  • Kevin P. Spicer: “Resisting the Third Reich: The Catholic Clergy in Hitler's Berlin,” (DeKalb: Northern Illinois University Press, 2004). See chapter 7, "The Unique Path of Bernhard Lichtenberg."
  • Barbara Stühlmeyer, Ludger Stühlmeyer: Bernhard Lichtenberg. Ich werde meinem Gewissen folgen. Topos plus Verlagsgemeinschaft Kevelaer 2013, ISBN 978-3-836708-35-7.
  • Brenda Gaydosh (2017). Bernhard Lichtenberg. Roman Catholic Priest and Martyr of the Nazi Regime. Lanham: Lexington. 

Referanser

[rediger | rediger kilde]
  1. ^ a b Gemeinsame Normdatei, besøkt 9. april 2014[Hentet fra Wikidata]
  2. ^ a b c The Righteous Among the Nations Database[Hentet fra Wikidata]
  3. ^ a b Ökumenisches Heiligenlexikon, Ökumenisches Heiligenlexikon ID B/Bernhard_Lichtenberg.html[Hentet fra Wikidata]
  4. ^ a b GCatholic.org, GCatholic person ID 68501[Hentet fra Wikidata]
  5. ^ Gemeinsame Normdatei, besøkt 10. desember 2014[Hentet fra Wikidata]
  6. ^ Gemeinsame Normdatei, besøkt 30. desember 2014[Hentet fra Wikidata]
  7. ^ a b c "Bl. Bernhard Lichtenberg", Heroes of the Holocaust, Catholic Heritage Curricula
  8. ^ a b «"BB. Karl Leisner and Bernhard Lichtenberg", St. Kateri Tekakwitha Parish in Irondequoit, New York». Arkivert fra originalen 8. desember 2015. Besøkt 3. desember 2015. 
  9. ^ a b Gilbert, Sir Martin, The Second World War: A Complete History, p. 228, MacMillan 2004
  10. ^ Sitert fra http://www.berlin.de/ba-charlottenburg-wilmersdorf/ba/020616lichtenb.html

Eksterne lenker

[rediger | rediger kilde]
Hentet fra «https://no.wikipedia.org/w/index.php?title=Bernhard_Lichtenberg&oldid=23388547»