Hopp til innhold

35mm-film

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
(Omdirigert fra «35-mm-film»)
Den artikkelen omhandler primært bruken av 35mm-film i kinofilmer. For mer detaljert informasjon om bruken av den i stillfotografi, se 135-film.
Etterligning av en 35mm-film med lydspor – De ytterste stripene (på hver side) inneholder SDDS-lydsporet som et bilde av et digitalt signal. Innenfor disse er perforeringene som blir brukt til å drive filmen gjennom projektoren, sammen med Dolby Digital-lydsporet mellom dem. På venstre side kan man bare se de to analoge lydsporene, oftet kodet med Dolby SR for å simulere fire spor. Rett innenfor det analoge sporet er tidskoden brukt for å synkronisere et DTS-lydspor. Til slutt, i midten, finner vi bildet, i dette tilfelle komprimert horisontalt med anamorfotisk optikk.

35 mm-film er det filmformatet som er mest vanlig i bruk både for stillfotografi og spillefilmer, og er relativt uforandret fra den gangen det ble introdusert i 1889 av Thomas Edison. Den fotografiske filmen blir kuttet i striper som er 35 mm brede – derav navnet. Det er seks perforeringer per tomme langs begge sidene. Formatet ble i begynnelsen kalt Edison-størrelse. De flate perforeringene ble introdusert av Bell & Howell rundt 1900, som er den samme den dag idag for negativ film. Kodak-Standard-perforeringer ble introdusert ca. 10 år senere for bruk i projeksjon.

En variant utviklet av brødrene Lumière brukte en enkelt sirkulær perforering i midten av filmen mellom bilderuter.

Filmformatet ble introdusert i stillfotografien så tidlig som i 1913 (kjent som Tourist Multiple) men ble først populær med lanseringen av Leica-kameraet, konstruert av Oscar Barnack. I normal stillfotografi blir filmen, med Kodak Standard-perforeringer, brukt horisontalt, hvor hver bilderute har et bildeformat på 2:3, en størrelse på 24 x 36 mm. Se ellers 135-film-artikkelen.

I det konvensjonelle spillefilmformatet er bilderutene fire perforeringer høye, med et bildeformat på 1,37. Stillkameraer i 35 mm og VistaVision-filmformatet bruker en horisontal bilderute som er 8 perforeringer bred. Dette fører til et bredere bildeformat på 3:2 og et mer detaljert bilde, siden mer av filmnegativen blir brukt per bilderute.

Det mye brukte anamorfiske bredformatet bruker en lignenende 4-perf bilderute, men en anamorfotisk linse blir brukt både på kameraet og projektoren for å produsere et bredere bilde, idag med et bildeformat på omtrent 2,39 (men tidligere 2,35 inntil 1970). Bildet som blir lagret på filmtrykket er presset sammen horisontalt.

De fleste filmer idag blir filmet og projisert ved å bruke 4-perf-formatet, men kutter av toppen og bunnen av bilderuten for et bredt bildeformat på 1,85 eller 1,66. I fjernsynsproduksjon, hvor det er unødvendig å holde seg kompatibel med 35 mm-projektorer blir et 3-perf-format vanligvis brukt, som gir et 16:9-format brukt av HDTV og reduserer bruken av film med 25%. 3-perf er også vanlig i bruk med Super 35mm-filmkameraer som krever et mellomledd uansett, og blir mer og mer brukt som et mellomledd for digitale overføringer for å gjennomføre optisk forminsking eller forstørring i et mellomleddsopptrykk.

Når lyd ble introdusert i kinoene, etter noen forsøk med å bruke synkroniserte platespiller osv., begynte man å lagre lyden optisk direkte på filmen. Dette analoge lydsporet tar opp en liten stripe på venstresiden av bildeområdet. Film-bildestørrelsen på stumfilmer var 1 x 0,75 tommer som ga et bildeformat på 4:3 eller 1,33:1. I 1928 ble bredden og høyden på bildet redusert, som ga et bildeformat på 1,37:1 (kjent som standard eller Academy-format av Academy of Motion Picture Arts and Sciences.

Den uventede suksessen til Cinerama-bredformatet førte til en stor oppblomstring i filmformat-innovasjoner både fra studioer og enkeltmennesker som ønsket å utnytte publikums etterspørsmål etter bredformatbilder av høyere kvalitet og til en lavere pris. Blant de mest suksessrike av disse var CinemaScope, den første anamorfiske filmteknologien som slo igjennom, og maskering hvor ikke-anamorfiske filmer ble utvidet til bredformat ved å maskere ut deler av Academy-bilderuten.. Den flate (ikke-anamorfiske) bildeformat er idag 1,85:1 i de fleste land, men noen europeiske land foretrekker 1,66:1-formatet. På 1950- og 1960-tallet kom det en rekke nyskapende teknikker som Vistavision, Superscope, Technirama og Techniscope, de fleste av disse ble til slutt faset ut.

Nye digitale lydspor introdusert siden 1990-tallet inkluderer Dolby Digital, som blir lagret mellom perforeringene; SDDS, lagret i to striper langs ytterkantene (utenfor perforeringene), og DTS, hvor lyd-dataene blir lagret på en separat CD langs som blir synkronisert av et tidskode-spor lagret på filmen rett til høyre for det analoge lydsporet og til venstre for bilderuten. Fordi alle disse lydspor-systemene befinner seg på ulike deler av filmen kan en film inneholde alle sammen og bli spilt på alle mulige kinoer uavhengig av hvilke lydsystemer som er installert. Den optiske spor-teknologien har også endret seg; idag er alle distributører og kinoer i ferd med å fase over til cyan-fargede optiske lydspor i stedet for sort-hvitt (som er mindre miljøvennlig). Det krever installasjon av en rød laser eller LED foto-sensor, som er bakoverkompatibel med eldre spor. (Cyan-sporene kan ikke bli lest med eldre foto-sensorer.) Anything Else var den første filmen som kun ble sluppet med cyan-spor. Overgangen antas å være fullført en gang rundt 2007 og har allerede funnet sted i de fleste kinoer.

Tekniske spesifikasjoner

[rediger | rediger kilde]
Områder på 35mm-film

Tekniske spesifikasjoner for 35mm-film blir standardisert av SMPTE.

  • 16 bilder per fot (19 mm per bilderute)
  • 1000 fot = omtrent 11 minutter à 24 bilder/s
  • vertikal pulldown
  • 4 perforeringer per bilderute (unntatt hvis man bruker 3-perf ved opptak)

35 mm sfærisk

  • 1,37 bildeformat på kameranegativet; 1,85 og 1,66 er hard- eller mykmaskert over dette
  • Kamerablenderåpning: 22 x 16 mm (0,866 × 0,630 tommer)
  • Projektorblenderåpning (full 1,37): 21 × 15 mm (0,825 × 0,602 tommer)
  • Projektorblenderåpning (1,66): 21 × 13 mm (0,825 × 0,497 tommer)
  • Projektorblenderåpning (1,85): 21 × 11 mm (0,825 × 0,446 tommer)
  • TV-stasjonær blenderåpning: 21 × 16 mm (0,816 × 0,612 tommer)
  • TV-overføring: 20 × 15 mm (0,792 × 0,594 tommer)
  • TV safe action: 18 × 14 mm (0,713 × 0,535 tommer) ; hjørneradie: 3,6 mm (0,143 tommer)
  • TV safe titles: 16 × 12 mm (0,630 × 0,475 tommer) ; hjørneradie: 3,2 mm (0,125 tommer)

Super 35mm-film

  • 1,33 bildeformat på kameranegativet
  • Kamerablenderåpning: 0,980 × 0,735 tommer
  • Benyttet bilderute (anamorfisk 35 mm): 24,00 × 10,00 mm (0,945 × 0,394 tommer)
  • Benyttet bilderute (70 mm blowup): 24,00 × 10,92 mm (0,945 × 0,430 tommer)
  • Benyttet bilderute (flat 35 mm 1,85): 24,00 × 12,97 mm (0,945 × 0,511 tommer)

Anamorfisk 35 mm

  • 2,39 bildeformat, horisontalt presset sammen for å passe en 1,37 kameranegativ
  • Kamerablenderåpning: 22,00 × 18,59 mm (0,866 × 0,732 tommer)
  • Projektorblenderåpning: 20,96 × 17,53 mm (0,825 × 0,690 tommer)

Se også

[rediger | rediger kilde]
Autoritetsdata
Hentet fra «https://no.wikipedia.org/w/index.php?title=35mm-film&oldid=22926819»