Færøysk kirkehistorie
Færøysk kirkehistorie begynner omkring år 625 da munker fra Irland flyttet til øyene, hvor de levde eremittliv og tilbragte tiden med å drive fåreavl og plantedyrkning (blant annet dyrket de havre). Sannsynligvis flyttet munkene videre til Island omkring år 800, i tiden rundt vikingenes ankomst.
I år 999 sendte den norske kongen Olav Tryggvason Sigmundur Brestisson til Færøyene for å misjonere sammen med en gruppe prester. Øyene ble et selvstendig, katolsk bispedømme i 1111, Kirkjubøur bispedømme, men bispedømmet ble nedlagt etter reformasjonen, rundt 1537. Da den siste katolske biskopen døde i 1538, gikk det flere hundre år før den katolske kirken ble gjenopplivet i 1931 som del av København katolske bispedømme.
Ved reformasjonen ble kirkespråket endret fra latin til dansk, og ble ikke endret til færøysk før i 1939. Kirken på Færøyene ble del av den lutherske dansk-norske statskirken, først som eget bispedømme og siden som prosti underlagt forskjellige bispedømmer. I 1990 ble Færøyene eget bispedømme igjen, og i 2007 ble den lutherske statskirken en selvstendig kirke under navnet Fólkakirkjan. Den dag i dag spiller kristendommen en stor rolle i færøysk kultur og folkeliv, og øyene betraktes som et av de mest religiøse samfunn i Europa.
Fólkakirkjan er det største trossamfunnet, med rundt 83 prosent av den færøyske befolkningen som medlemmer.[1] Omtrent 10 prosent tilhører Brøðrasamkoman (Brødremenigheten), og 5 prosent tilhører andre kirkelige retninger som Pinsemenigheten og Syvendedagsadventistene. Herunder har den katolske kirken 130 medlemmer, hvorav 70 i Tórshavn.
Tidlig historie
Tidlig maktkamp
Mannen som har fått æren av å ha kristnet Færøyene var formet av dramatiske hendelser. Sigmundur Brestisson var sønn av Brestir Sigmundsson, som sammen med broren Beinir Sigmundsson hadde blitt drept av den rivaliserende vikinghøvdingen Tróndur í Gøtu på Stóra Dímun i 970. Sigmundur og fetteren Tóri ble oppfostret hos Tróndur, men Tróndur sendte dem senere til Norge med håp om at de ikke skulle vende tilbake.
I Norge ble de to fetterene kjent med kristendommen, og ble hirdmenn hos Håkon Jarl. I 988 vendte de tilbake til Færøyene med to skip og 120 mann for å hevne drapet på deres fedre. Øssur Havgrímsson ble drept, og de sluttet fred med de andre i striden. De ble enige om at Håkon Jarl skulle dømme i den gamle familiekonflikten. På Lagtinget på Tinganes ble Tróndur í Gøtu tvunget til å akseptere Sigmundurs og Håkons Jarls nyordning. Sigmundur og Tóri returnerte til Norge.
Gjenkristningen
I 999 ble Sigmundur atter sendt til Færøyene, denne gang av Olav Tryggvason, som gav Sigmundur og noen prester i oppdrag å omvende færøyingene. De skulle døpes og bli opplært i å være gode kristne. Sigmundur og tretti menn angrep Tróndur, og tvang ham med våpenmakt til å gå over til kristendommen. For å gjennomføre en kollektiv omvendelse møttes Tróndur og de øvrige færøyingene på Lagtinget, hvor de imidlertid avviste den nye lære om Hvíta Krist, ettersom de så på kristendommen som Sigmundurs unnskyldning for å ta makten over øyene, og Sigmundur ble nesten drept av den rasende forsamlingen.
Sigmundur valgte da en annen metode i sitt misjonsarbeid. I nattens mulm og mørke seilte han med sitt mannskap til Gøta og inn på Tróndurs gård, hvor han hev Tróndur ut av sengen og ga ham valget mellom å bekjenne seg til den kristne tro eller å bli halshugget. Han var pragmatisk, og valgte det første. Sigmundur omvendte færøyingene, mer eller mindre én etter én.
Sigmundurs død
Ifølge Færøyingesaga, som er hovedkilde til det man vet om Sigmundurs kristning, sverget Tróndur hevn i 1005. Han samlet sine menn til en nattlig aksjon som gikk ut på å angripe Sigmundur på Skúvoy, hvor han overnattet i en halvferdig kirke. Sigmundur var uforberedt, og han sprang i havet sammen med Tóri Beinirsson og drengen Einar fra Suðuroy. Denne svømmeturen har siden blitt legendarisk, og er blitt gjengitt i kvadet Sigmundarkvæði yngra. Tóri og Einar druknet underveis, mens Sigmundur lyktes å nå Sandvík på Suðuroy. Da han kom i land ble han drept av bonden Torgrímur Illi grunnet sine verdifulle smykker. Torgrímur var forøvrig en av Tróndurs menn. Sigmundur Brestissons gravstein, Sigmundarsteinur, kan sees på kirkegården i Skúvoy. Steinen har et innhugget kors, men ingen runer.
Eget bispedømme
Utdypende artikkel: Kirkjubøur bispedømme
Det er noe forvirring rundt hvem som var den første biskopen for øyene, ettersom Adam av Bremen skrev at den selverklærte biskopen av Helgoland ble referert til på latin som biskopen av «Farria»; Færøyene heter «Insulae Faeroae» på latin. Det er i det minste slått fast at Bernhard Sakseren var misjonerende biskop fra 1047 til 1067, hvilket også Ryngerus var på slutten av det 11. århundre. Senere skal Gudmund vært biskop fra rundt 1100 til 1137.
Biskopene av Færøyene ble vanligvis valgt av bispesetet i Bergen, og var opprinnelig underlagt Hamburg-Bremen erkebispedømme. Færøyene ble underlagt Lund erkebispedømme i 1104, og senere Nidaros erkebispedømme i 1152. Færøyenes biskop hadde sete i Kirkjubøur på Streymoys vestkyst, sentralt i øyriket, fra 1111. Det sies at biskop Orm, som etterfulgte Gudmund og var den første med sete i Kirkjubøur, ble gitt stedet fra en av datidens mektigste kvinner, Gæsa Sigursdottir, som straff for at hun hadde spist kjøtt under fasten. Hun skal deretter ha flyttet til Vágar og grunnlagt Gásadalur.
Det har senere blitt hevdet at enkelte fra det færøyske presteskapet tidvis krevde jus primae noctis, altså en landeiers rett til den første natten med en av sine nygifte underståtters brud.[2]
Bispesetets kirke (domkirke) ble steinkirken Ólavskirkjan, oppkalt etter Olav den hellige, som ble bygd på 1200-tallet. Sammen med bispesetet etablerte man etterhvert også en presteskole, som frem til reformasjonen var Færøyenes eneste skole. Blant kjente elever er den senere norske kongen Sverre Sigurdsson, som ble født i Kirkjubøur. Fra 1184 ble han undervist ved presteskolen av den daværende biskopen, Roe. Sverre krevde senere den norske tronen, men møtte motstand fra kirken, også den færøyske som han hadde bakgrunn fra, da kirken var sterkt imot krav på tronen fra monarkens uekte barn.[3]
Biskop Erlendur
Norskfødte Erlend fra Bergen, av færøyingene kalt Biskopur Erlendur (senere kjent som Erlendur av Færøyene), var biskop fra 1269 til sin død i 1308. Han igangsatte byggingen av Magnuskatedralen i Kirkjubøur, og var sannsynligvis den som skrev Færøyenes eldste bevarte dokument, Fårebrevet (Seyðabrævið) i 1298. Magnuskatedralen er fortsatt det fremste symbolet på katolisismens tid på Færøyene, selv om den aldri ble ferdig. Arkitekturen viser at den var ment bygd i gotisk stil.
Under Erlendurs tid som biskop ble kirkens eiendommer betraktelig utvidet, og skattene økt, noe som skapte misnøye blant færøyingene. Skatteøkningen skyldtes trolig behovet for å finansiere byggingen av Magnuskatedralen.[4] Det sies at en gruppe rasende færøyinger tok livet av Erlendur utenfor Ólavskirkjan. Et brev sendt til hans kolleger i Bergen, Skálholt (Sør-Island) og Garðar (Grønland) tyder på at han var i live 22. juni, og han døde trolig i fjellene i nærheten av Kirkjubøur samme år. Hans Jacob Debes hevdet at Erlendur dro tilbake til Norge og døde i Bergen den 13. juni.[5] Uansett er Erlendur gravlagt i Kirkjubøur. Liket hans ble undersøkt av daværende biskop Jon I den tyske i 1420, med konklusjon om at han var å regne som helgen.[6] Erlendur er til tross for sin bakgrunn sjelden regnet som en av de norske helgenene, om han er regnet med i det hele tatt, men heller som den eneste færøyske.
Reformasjonen
Den siste katolske biskopen på Færøyene ble Ámundur Ólavsson, som først ble godkjent av paven, og deretter av Frederik I av Danmark og Norge i 1532. Det at kongen ble satt som siste instans i en slik utnevnelse viser at pavens innflytelse var betydelig svekket på denne tiden i Nord-Europa.[7] 1. januar 1533 ble Ámundur valgt til biskop på livstid etter et opprop blant færøyingene.[8] I løpet av sin tid som biskop klaget han til Eske Bille over framferden til kjøpmenn fra Hamburg, hvorav tre brev er bevart i Danmarks nasjonalarkiv i København.[9] Også gjennom Ólavssons tid som biskop videreførte man ordningen med den særskilte kirkeskatten, på færøysk kalt «pæturspeningur» («peterspenger»), som gikk til byggingen av Peterskirken i Roma, dette i tillegg til den ordinære tiendeskatten.[10] Tiendeskatten var fra gammelt av firedelt, slik at en fjerdedel gikk til henholdsvis kirken, biskopen, presten og de fattige; tiende ble på Færøyene trukket fra fisk, korn, smør, hval, sel, sjøfugl og ull.[11]
Det er knyttet noe tvil rundt når reformasjonen faktisk kom til Færøyene; Louis Zachariasen anslo året 1535, mens Jakob Jakobsen satte året til 1540 da den også nådde Man.[9][12] Zachariasens anslag ser ut til å være feil da biskopen fortsatt satt i embetet sommeren 1536, da en av hans medhjelpere dro til Olav Engelbrektsson; det ansees som lite sannsynlig at reformasjonen kom fortere til Færøyene enn til Danmark og Norge, eller at biskopen satt så lenge som til 1540 etter Engelbrektssons rømning i 1537.[2] C.V.C. Young estimerte ut fra denne informasjonen at reformasjonen kom til Færøyene i 1538. [2] Da reformasjonen var gjennomført ble alt av kirkens landeiendommer som da omfattet rundt halve øyriket, konfiskert. To tredjedeler av dette tilfalt kong Christian III.[13][2]
Den lutherske kirke
Etter reformasjonen ble kirken på Færøyene del av den lutherske dansk-norske statskirken, med kongen i København som øverste overhode. Fra 1539 til 1557 var det et evangelisk-luthersk bispedømme på Færøyene, men etter 1557 var den lutherske kirken på Færøyene organisert som et prosti under forskjellige bispedømmer. Det var underlagt biskopen i Bergen fra 1557 til 1709, så Sjælland stift fram til 1720, Island stift fra 1720 til 1775 og så Sjælland stift igjen (etter 1922 videreført som Københavns Stift) til Færøyene igjen ble eget bispedømme i 1990. Forut for dette hadde prosten i Torshavn i 1963 fått status som stedfortredende biskop. 29. juli 2007 ble det lutherske kirken på Færøyene en egen kirke uavhengig av den danske kirke under navnet Fólkakirkjan, men er fortsatt en statskirke nå underlagt Færøyenes regjering.
Den lutherske ortodoksi, særlig preget av Jesper Rasmussen Brochmand, fikk godt feste på Færøyene og forble den dominerende retning lengre der enn i Danmark-Norge forøvrig.[14] Brochmanns andaktsbok fra rundt 1650 ble svært viktig for åndslivet på Færøyene, likeså Kingos salmer fra 1699.[14] Kingos betydning vises blant annet gjennom at den særegne færøyske musikktradisjonen kjent som «Kingosynging» har holdt seg levende helt til vår tid.[15]
Med dansk som kirkespråk og prester utdannet i Danmark ble kirken en konservativ stemme i debatten om færøysk versus dansk språk som vokste fram på 1800-tallet (se nedenfor Bibeloversettelser). Færøysk ble likevel likestilt med dansk som salme- og prekenspråk i 1924–1925, og i 1930 fikk kirkelige ritualer som dåp, bryllup og begravelser også færøysk ordlyd.[14]
Den første kvinne ble ordinert til prestetjeneste på Færøyene i 1977.
Katolisismen tilbake
Etter at religionsfrihet ble innført med den danske grunnloven av 1849, ble det gjort et forsøk på å gjenintrodusere katolisismen på Færøyene. I 1857 dro den bayerske presten Georg Bauer til øyene. Han bygde en kirke på Rættará i Tórshavn, men fikk liten tilslutning. Da han forlot øyene i 1880 hadde han ingen etterfølger, og kirken forfalt. I 1900 var det kun én eneste gjenværende katolikk på Færøyene, en kvinne som bodde på Hvítanes. Hun hadde et privat kapell hvor en prest fra København kom og holdt messe for henne én gang i året.
Fransiskanerne
Utdypende artikkel: Fransiskanerordenen
I 1931 tok to unge prester, E.G. Boekenogen og Thomas King, på seg oppgaven med å gjenreise den katolske kirken på Færøyene. I et hus leid ut til fransiskanersøstrene i Tórshavn, som også kom til øyene i 1931, innviet man en kirke den 23. mai samme år. Blant de første til å besøke denne kirken var noen gamle personer som hadde besøkt Georg Bauers kirke i sin ungdom. Menigheten ble snart for stor for den lille kirken i Bringsnagøta, og sammen med den nye Sankt Frans-skolen som søstrene hadde bygd, ble en ny Mariakirke innviet 1. juni 1933.
Fransiskanersøstrene på Færøyene ble kjent for sine gode arbeider og toleranse. De solgte handverk og samlet på plastflasker, og brukte inntekten på å drive Sankt Frans-skolen. Den røde skolebygningen fra 1934 var tegnet av den lokale arkitekten H.C.W. Tórgarð. Søstrene donerte også en andel til verdens fattige. Noen elever ved skolen ble tatt inn som fosterbarn. Færøyske lærere underviste i færøysk, da søstrene var utlendinger med opphav fra ulike kanter av Europa. De lærte seg færøysk og snakket det med en aksent som ble kalt «nonneaksent». Den forsvant aldri. De underviste også sine elever i den lutherske lære, selv om de var katolikker. Deres toleranse overfor andre gjorde dem etterhvert til rollemodeller for mange innfødte.[16] Sankt Frans-skolen oppnådde svært gode resultater, og elever herfra lå i toppen ved tester.
I 1985 ble ansvaret for skolen overlatt til Tórshavnar kommuna fordi fransiskanersøstrene var blitt for gamle til å drive den. I dag har skolen 30 lærere og 350 elever. I 1987 ble en ny skolebygning innviet.
Mariukirkjan
Utdypende artikkel: Mariukirkjan
Dagens Mariakirke, «Mariukirkjan», ble innviet den 30. august 1987. Kirken fungerer også som klosterkirke for fransiskanersøstrene. Her samles den katolske menigheten hver søndag klokken elleve til messe. I hagen som omkranser kirken, er det mange ulike plantevekster. Mange av dem kommer fra fjerne steder på den sørlige halvkule, med vekstforhold likt de man har på Færøyene.
Vekkelseskristendom og lekmannsbevegelse
I likhet med de øvrige nordiske land opplevde Færøyene en framvekst av vekkelseskristendom og kristne lekmannsbevegelser fra andre halvdel av 1800-tallet. Den første store vekkelsen kom gjennom virksomheten til de såkalte Plymouth Brethren, en vekkelsesbevegelse med utspring fra De britiske øyer. Dette førte til dannelsen av Brøðrasamkoman i 1880, en lavkirkelig lekmannsbevegelse med et baptistisk dåpssyn som raskt bredte seg over hele øygruppen og siden da har vært det nest største trossamfunnet på Færøyene etter Fólkakirkjan.
Gjennom utsendinger fra den danske indremisjon kom indremisjonsbevegelsen til Færøyene på begynnelsen av 1900-tallet, det første forsamlingshuset ble reist i 1916, og i 1921 ble den formelt tatt opp som egen avdeling av det danske indremisjonsselskapet. I 1990 ble bevegelsen uavhengig av den danske moderorganisasjonen, og har i dag navnet Kirkjuliga Heimamissiónin í Føroyum. Den er ikke et eget trossamfunn, men operer innenfor og i samarbeid med Fólkakirkjan.
Frelsesarmeen ble etablert på Færøyene i 1924,[17] og inngår administrativt sammen med Norge og Island som en egen divisjon. I 1991 var 162 personer på Færøyene tilknyttet Frelsesarmeen.[18]
Pinsevekkelsen kom først til Færøyene i 1924, og den første pinsemenigheten ble grunnlagt etter et besøk av Thomas Ball Barratt i 1936. Det er i dag fire pinsemenigheter på Færøyene, med tilsammen omkring 300 medlemmer.[18]
Bibeloversettelser
Kirkespråket på Færøyene var latin inntil reformasjonen og deretter dansk. I takt med bølgen av nasjonalromantikk med krav økt selvstyre og bruk av eget språk i skole, kirke og administrasjon, kom det også krav om at Bibelen (færøysk: «Bíblian») måtte oversettes til færøysk. Mange unionspolitikere, som presten Fríðrikur Petersen, motsatte seg en slik forandring, da særlig med tanke på selve bruken av færøysk i offentlige sammenhenger, da dette ville svekke forholdet til Danmark.[19] Så sent som i perioden 1908–1913 var skolestyret, og da særlig med senere statsminister Andrass Samuelsen som medlem, imot å innføre færøysk som undervisningsspråk i skolen.[20] Dette ble først endret i 1938. Kampen om bruk av færøysk som kirkespråk hang derfor sammen med den øvrige språkstriden, hvor selvstyre- og unionspolitikere stod på hver sin side.
Den første som oversatte deler av Bibelen til færøysk var Johan Henrik Schrøter, som publiserte sin oversettelse av Matteusevangeliet i 1823. På det tidspunktet fantes det ikke noe standardisert, færøysk skiftspråk – noe som først ble skapt av V.U. Hammershaimb i 1846. Dette gjorde at Schrøter benyttet seg av en lydrett fremstilling av Suðuroy-dialekten med det danske alfabetet. Schrøter skapte senere et komplett, færøysk skriftspråk, men dette fikk aldri noen stor tilslutning sammenlignet med Hammershaimbs. Uansett er Schrøters oversettelse viktig for språkforskere som ønsker et innblikk i hvordan det færøyske språket var på 1800-tallet.
I dag er det to fullstendige, færøyske oversettelser av Bibelen; én oversatt av Victor Danielsen (1949) og den andre av Jákup Dahl og Kristian Osvald Viderø (1961). De blir helst benyttet i henholdsvis Fólkakirkjan og Brødremenigheten. Danielsens oversettelse (som han brukte 20 år på) var imidlertid ikke fra de opprinnelige språkene gresk og hebraisk, men heller fra ulike europeiske språk som tysk, engelsk og de øvrige nordiske. Dahl og Viderøs oversettelse er derimot basert på orginalteksten, men Danielsens er fortsatt enklest å lese. Arbeidsfordelingen mellom Dahl og Viderø var slik at Viderø oversatte Salmenes bok, Salomos ordspråk, Forkynneren, Jobs bok kap. 1–23 og store deler av Jesajaboken. Dahl oversatte Det nye testamente og ellers det som Viderø ikke gjorde. Viderø jobbet alene på prosjektet fra Dahls død i 1944 og frem til utgivelsen i 1961.
Í upphavi skapti Gud himmal og jørð.
Jørðin var oyðin og tóm, myrkur var yvir djúpinum, og Andi Guds sveimaði yvir vøtnunum.
Gud segði: "Verði ljós!" Og ljós varð.
Gud sá, at ljósið var gott; og Gud skilti ljósið frá myrkrinum.
Gud kallaði ljósið dag, og myrkrið kallaði Hann nátt. Og kvøld varð, og morgun varð, fyrsta dag.
Skapelsesberetningen oversatt v/ Victor Danielsen: Første mosebok, kapittel 1, vers 1–5
Den tidligere biskopen i Fólkakirkjan, Hans Jacob Joensen, jobber med å oversette Bibelen på nytt. Målet hans er å lage en økumenisk oversettelse som alle kristne grupperinger på Færøyene kan forenes om å bruke. Dette tilbudet har alle grupperinger unntatt Brødremenigheten tatt imot.
Den protestantiske kirken i dag
| Undersøkelse om trossamfunn (1991)[21] | ||
| Trossamfunn | Medlemmer (%) | |
|---|---|---|
| Folkekirken | 80,8 | |
| Brødremenigheten | 11,4 | |
| Pinsemenigheten | 1,5 | |
| Adventistsamfunnet | 0,2 | |
| Frelsesarmeen | 0,2 | |
| Den katolske kirke | 0,2 | |
| Andre | 0,4 | |
| Intet | 3,4 | |
| Ikke opplyst | 1,9 | |
Majoriteten av færøyingene er medlemmer av Fólkakirkjan. Statistikk fra 2008 viser at 83,1 prosent av befolkningen er medlemmer, en nedgang på 1,4 prosentpoeng siden 2000.[22] Trossamfunnene utenfor Fólkakirkjan, med unntak av Brødremenigheten, har minimal tilslutning.[18] Brødremenigheten hadde rundt 25 forsamlingshus på Færøyene i 1991, og alle fungerer som selvstendige fra hverandre.[23] Dette gjør det svært vanskelig å vite eksakt medlemstall for Brødremenigheten i dag.
Blant forsamlinger med tilknytning til Fólkakirkjan, hvis medlemstall er medregnet hos Fólkakirkjan, er Indremisjonen og Det kirkelig misjonsforbund de største. Mange trossamfunn organiserer aktiviteter som speidergrupper, sangforeninger, ungdomsforbund med mer. Dermed fungerer også kirken ikke bare som åndelig møtested, men også et sosialt møtested og organisator for fritidsaktiviteter i lokalsamfunnet.
Politisk påvirkning
Politisk har religion hatt stor innflytelse, da spesielt med tanke på alkoholpolitikk, i etterkrigstiden også i forhold til selvbestemt abort og homofiles rettigheter. Landets rikspolitikere har stort sett samme sammensetning med hensyn til religiøs bakgrunn som befolkningen ellers, men geografi ser fortsatt ut til å gå foran eksakt religiøst ståsted i velgernes preferanser. Av kristendemokratiske partier hadde øyene Framburðsflokkurin, senere kjent som Kristiligi Fólkaflokkurin, som mot slutten var ledet av presten Niels Pauli Danielsen. Partiets politikk er i stor grad videreført gjennom dagens Miðflokkurin, som representeres av Jenis av Rana, Bill Justinussen og Karsten Hansen på Lagtinget. Ingen av dagens lagtingsmedlemmer er teologer.
Abort
Selvbestemt abort («fosturtøka») er har vært forbudt ved lov på Færøyene siden 1956, og Miðflokkurin har programfestet og er den fremte talsgruppen for en opprettholdelse av dette forbudet.[24][25] Javnaðarflokkurin og Tjóðveldi støtter en liberalisering. Forbudet fører til at mange unge færøyske kvinner reiser til private klinikker i Danmark for å foreta aborter. De offisielle tallene viser at Færøyene har i gjennomsnitt 50 aborter per 1 000 levendefødte, noe som er mye lavere enn i resten av Norden.[26] Fólkakirkjan har entydig uttrykt seg negativt til abort. Presten Niels Pauli Danielsen lot, til sterke reaksjoner, Børre Knudsen holde en svært kraftig preken om abort i Klaksvík den 10. november 1994.[27]
Alkohol
Utdypende artikkel: Alkohol på Færøyene
Man innførte et totalt forbud mot alkohol på Færøyene like etter forrige århundreskifte, noe parallelt med brennevinsforbudet i Norge og forbudstiden generelt. Den mest brukte argumentasjonen for et slikt forbud var at alkoholmisbruk førte til store sosiale problemer på øyene. Religiøse krefter på øyene var, da som nå, blant de fremste i å begrense tilgangen til alkohol.[28] I motsetning til alle andre land som innførte et slikt forbud, opprettholdt Færøyene dette så lenge som til 1992.
Kirkelige markeringer
Det er tre ganger så mange kirker som prester, men allikevel holdes det gudstjeneste hver søndag i samtlige av kirkene. I kirkene hvor det ikke er en prest til stede, holdes en lekmannsgudstjeneste: Gudstjenesten ledes av en mann eller kvinne fra menigheten, som leser en trykt preken. Det holdes ikke dåp eller nattverd. [29] Tidligere var det vanlig at folk fra ulike bygder møttes under ulike kirkelige markeringer, da det ble arrangert dans og lignende i etterkant av selve gudstjenesten.
Dette gjorde at det oppstod «nýggjársbygdir» (1. januar), «jólabygdir» (25. desember), «trettandabygdir» (6. februar) og «kyndilsmessubygdir» (2. februar). For eksempel var fordelingen på Kunoy slik at Skarð var «trettandabygd», Kunoy var «nýggjársbygd», Haraldssund var «kyndilsmessubygd», mens Blankskáli på naboøya Kalsoy var «jólabygd». Mange unge mennesker traff hverandre for første gang under disse høytidene, og dette førte til svært mange ekteskap.[30]
Bryllup og ekteskap
Bryllup («brúðarvígsla») blir markert med en kirkelig seremoni og påfølgende feiring ved inngåelse av ekteskap. I Fólkakirkjan kan et bryllup holdes i kirken, hjemme hos bruden eller på prestegården. Vielsen avvikles i det kirkesognet som bruden bor i. Utenfor Fólkakirkjan kan bryllup holdes i forsamlingslokalet hos et kristent trossamfunn som har tillatelse til dette, samt hos statens representanter i form av sorenskriver. Ekteskapet har hatt stor betydning i færøysk samfunnsliv opp gjennom historien, og ansees fortsatt av mange som selve grunnpilaren i de færøyske lokalsamfunnene.
Historisk har færøyingene selv vært av den oppfattelse at det var begrenset hvor mange som kunne leve av det som kunne produseres innenfor øyenes daværende økonomiske og næringsmessige rammer.[31] Det finnes belegg for at færøyingene praktiserte barnebegrensning med kirkens støtte, og at man i enkelte bygder begrenset seg til to eller tre[32] barn per ektepar. Allerede i Fårebrevet fra 1298 ble det stilt enkelte økonomiske betingelser for inngåelse av ekteskap. For å unngå innavl begynte man tidlig å følge en allmenn regel som sa at man ikke kunne gifte seg med slektninger nærmere enn fjerde ledd, noe som snart også ble håndhevet av kirken.[33] Dette begrenset også utvalget av mulige ektefeller i hjembygden, og gjorde at mange menn søkte etter en livspartner i andre bygder. Slik ble befolkningen effektivt mer blandet, og det fungerte i praksis slik at det var kvinnene som flyttet på seg.
Ifølge Jens Christian Svabo ble det rundt 1780 inngått om lag 28–30 ekteskap på Færøyene, noe som delt på datidens folketall og antall bygder betyr at en gjennomsnittlig bygd med underkant av 100 innbyggere hadde 0,35 bryllup i året.[34] Dette betyr at det kunne gå mange år mellom hvert bryllup i en liten bygd. Utover 1800-tallet vokste folketallet kraftig, og Færøyene gjennomgikk en forandring fra å være et jordbruksbasert samfunn til å bli et mer moderne fiskerisamfunn. Det ble mulighet for flere ekteskap, barneflokkene ble større og levde lengre, og slektene ble større. Dette betydde ikke først og fremst at det ble flere bryllup med det første, men at bryllupene ble større og gjestene flere.[34] Grunnet årssyklusen med havfiskeri jevnt over hele sommerhalvåret fra slutten av 1800-tallet av, ble de fleste bryllup fra da av holdt på nyåret da mennene hadde kommet hjem.[35]
Begravelse
Begravelse («jarðarferð») har opprinnelig en tydelig, religiøs betydning, men også på Færøyene representerer begravelsen i dag mer en siste avskjed mellom den avdøde og dens pårørende, slik som i mange andre kulturer. De aller fleste kirker på Færøyene har en tilknyttet kirkegård som er vigd av en prest, slik at den er godkjent som gravsted. Enkelte gravsteder har svært lange tradisjoner, eksempelvis på Skúvoy der hvor Sigmundur Brestisson (død 1005) fortsatt ligger begravet inne på kirkegården. Det har ikke vært vanlig å flytte graver, heller ikke ved utskillelse av nye kirkesogn.
Ólavsøka
Utdypende artikkel: Ólavsøka
Ólavsøka er en kombinert religiøs, politisk, nasjonalistisk og kulturell markering over Olav den helliges død på Stiklestad i 1030. Ólavsøka kommer av latinske «vigilia sancti Olavi», hvor «vigilia» betyr «vakt» som er «vøka» på færøysk. Navnet blir likevel oftest oversatt til Olavsfesten. Færøyingene skal kort tid etter Olavs død ha begynt å sette tinget på hans dødsdag – man har i dag ikke noe fullgodt svar på hvorfor. Forbindelsen mellom det politiske og den kirkelige markeringen er endel nyere, sannsynligvis ikke eldre enn 1609, da Tórshavns første kirke ble bygd ute på Reynur («úti á Reyni»). I 1673 skrev prosten Lucas Debes at hver av dagene under Ólavsøka begynte med gudstjeneste i Tórshavn domkirke. Med årene har feiringen utviklet seg til å bli en politisk, kirkelig og folkelig markering.
Ólavsøka går fra fra 28. til 29. juli hvert år, og 29. juli regnes dermed som Færøyenes nasjonaldag. Av lignende tradisjoner i de øvrige nordiske land er norske Olsok den mest nærliggende, selv om Ólavsøka er en mye viktigere markering for sitt land.
Den vanlige hilsenen under Ólavsøka er «Góða Ólavsøku!», «God Olavsfest!». Under Ólavsøka trekker svært mange færøyinger inn til Tórshavn, hvor de fleste begivenhetene finner sted. Finalene i det færøyske mesterskapet i roing finner sted. Det er også kunstutstillinger, folkemusikk og tradisjonelle ringdanser. Flere av kvadene som blir sunget under ringdansene er svært gamle, mange av dem fra kristendommens spede begynnelse på øyene, selv om de færreste har religiøst innhold.
Under Ólavsøka foretar man også den offisielle åpningen av Lagtinget. Først går Lagtingets medlemmer, regjeringsmedlemmene, biskopen, alle prestene samt de høyeste embedsmennene i prosesjon fra Lagtinget til Tórshavn domkirke, hvor det avvikles en gudtjeneste, «Ólavsguðstænestan». Deretter går de samme vei tilbake til Lagtinget, hvor statsministeren holder en åpningstale.
Kirkearkitektur
Færøysk kirkearkitektur begynte med kirken reist av Sigmundur Brestisson på Skúvoy, uten at man har noe klart bilde av hvordan denne så ut. Treverk har alltid vært et ettertraktet og kostbart materiale på øyene, noe som også gjenspeiler seg i at Viðoy har fått sitt navn – rekveden man fant her var svært verdifull. Også andre faktorer, som det barske, færøyske klimaet, gjør at den eldste, bevarte kirken som enda er i bruk på Færøyene er Ólavskirkjan i Kirkjubøur fra 1200-tallet. Denne er bygd i stein, og også Magnuskatedralen like ved representerer noe unikt i færøysk kirkearkitektur med sin gotiske stil.
Den nest eldste kirken er Tórshavn domkirke fra 1788. Kirken er hvitkalket med skifertak. Domkirken ligger i den nordlige enden av halvøya Tinganes og er en av Tórshavns hovedattraksjoner.
De mest karakteristiske kirkene er allikevel trekirkene fra 1800-tallet, ofte omtalt som «færøyske bygdekirker». Disse er bygd i tre, svartmalt med tjære, og har gresstak. De ligger også oftest nært havet, hvor de fleste av bygdas menn hadde sitt daglige virke. Kirkene er enkelt utført, med innventar i umalt tre. Fra 1829 til 1847 ble ti slike kirker oppført, hvorav fem på Eysturoy. De representerte det beste innen færøysk håndverk og arkitektur, og har mengder av detaljer og symbolske ornamenter. Byggmester Joen Michelsen fra Velbastaður var svært delaktig i oppførelsen av de fleste kirkene fra denne perioden, mens arkitekt og byggmester H.C.W. Tórgarð fra Tórshavn dominerte i tiårene etter.
I moderne tid har det blitt oppført stadig større og mer arkitektonisk eksperimentielle kirker, i takt med at folketallet har økt betydelig i løpet av det 20. århundre. Eksempler på dette er Vesturkirkjan i Tórshavn, Fríðrikskirkjan på Toftir, Christianskirkjan i Klaksvík og nye Gøtu kirkja i Norðragøta.
Referanser
- ^ Hagstova Føroya
- ^ a b c d Young 1979, s. 74
- ^ Young 1979, s. 75
- ^ Debes 1995, s. 132
- ^ Debes 1995, s. 129
- ^ Debes 1995, s. 130–131
- ^ Jakobsen 1907, s. 16
- ^ Jakobsen 1907, s. 16–17
- ^ a b Young 1979, s. 73
- ^ Debes 1995, s. 136
- ^ Debes 1995, s. 127
- ^ Jakobsen 1907, s. 17
- ^ Debes 1995, s. 126
- ^ a b c www.tjatsi.fo
- ^ Kingosang
- ^ Ingi Rasmussen. «The teachers wore veils», News from the Faroe Islands, nr. 2 2005
- ^ Salvation Army statistics
- ^ a b c Andreassen 1991, s. 244
- ^ Debes 1993, s. 110
- ^ Den Store Danske Encyklopædi
- ^ Andreassen 1991, s. 243
- ^ Hagstova Føroya:Faroe Islands in figures 2009, side 12
- ^ Andreassen 1991, s. 245
- ^ «Miðflokkurin er til reiðar at viðgera fosturtøkulógina», Kringvarp Føroya, 3. september 2008
- ^ «Fosturtøka skal bannast, uttan tá lív stendur ímóti lívi», Kringvarp Føroya, 26. oktober 2008
- ^ «Færri fosturtøkur í Føroyum», Kringvarp Føroya, 14. oktober 2003
- ^ Elin Lindenskov. «Politisk neyðtøka á prædikustólinum í Kristianskirkjuni», 26. november 1994
- ^ Turistguide til Færøyene, s. 30
- ^ Den Store Danske Encyklopædi
- ^ Joensen 2003, s. 27
- ^ Andreassen 1991, s. 28
- ^ PaxLeksikon
- ^ Andreassen 1991, s. 26
- ^ a b Andreassen 1991, s. 29
- ^ Andreassen 1991, s. 30
Litteratur
- Eyðun Andreassen: Folkelig offentlighed : en undersøgelse af kulturelle former på Færøerne i 100 år. Museum Tusculanum Press, 1992. ISBN 87-7289-171-8. (Les)
- Hans Jacob Debes: Føroya søga II : Skattland og len. Føroya Skúlabókagrunnur, 1995. ISBN 99918-0-060-3. (Les)
- Hans Jacob Debes: Politiska søga Føroya 1814–1906. Føroya Skúlabókagrunnur, 1993. (Les)
- J.P. Gregoriussen: Kirkjurnar í Føroyum. 4 bind. Forlagið í Støplum, 1995–1999. ISBN 99918-914-0-4 (1. bind)
- Jakob Jakobsen: Diplomatarium Færoense. 1907.
- Jóan Pauli Joensen: I ærlige brudefolk : Bryllup på Færøerne. Museum Tusculanum Press, 2003. ISBN 87-7289-808-9. (Les)
- C.V.C. Young: From the Vikings to the Reformation : a chronicle of the Faroe Islands up to 1538. Shearwater Press, 1979. ISBN 0-904980-20-0. (Les)
Eksterne lenker
(en) Churches in the Faroe Islands – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
- Fólkakirkjan (færøysk)
- Katólska kirkjan (færøysk) (engelsk) (dansk)
- Bibelen på færøysk, Dahl og Viderøs oversettelse (færøysk)
- Bibelen på færøysk, Danielsens oversettelse (færøysk)
Artikler relaterte til Færøyene | ||
|---|---|---|
| Historie og politikk | Amtmenn · Bankkrisen i 1990-årene · Den andre verdenskrig · Den første verdenskrig · Forbudstiden · Færøernes Kommando · Færøyingesaga · Fårebrevet · Hundebrevet · Julemøtet i 1888 · Klaksvíkstriden · Lagtinget · Lagtingsformenn · Monarker · Politiske partier · Regjeringen · Riksombudsmenn · Statsministre · Tidslinje · Utenriks- og sikkerhetspolitikk · Valg |  |
| Geografi og natur | ||
| Økonomi og samferdsel | Energi · Fiskeri · Fuglefangst · Grindhvalfangst · Gruvedrift · Havbruk · Landbruk · Telefoni · Valuta · Vannkraftverk · Veitunneler | |
| Kultur | Film · Flagg · Flaggdager · Fotball · Frimerker · Færøyinger · Færøysk språk · Juleskikker · Kirkehistorie · Kirker · Kunst · Litteratur · Mat · Musikk · Nasjonalsang · Ólavsøka · Riksvåpen | |