Finland
| Republikken Finland | |||||||
|---|---|---|---|---|---|---|---|
| finsk: Suomen tasavalta svensk: Republiken Finland | |||||||
| |||||||
|
| |||||||
| Ligger ved | Østersjøen[1] | ||||||
| Innbyggernavn | Finlender/finlending/finne, finlandsk/finsk[2] | ||||||
| Grunnlagt | 6. desember 1917 | ||||||
| Oppkalt etter | finner | ||||||
| Hovedstad | Helsingfors | ||||||
| Tidssone | UTC+2 | ||||||
| Areal – Totalt – Vann | Rangert som nr. 64 338 478,34 km²[3] 9,4 % | ||||||
| Befolkning – Totalt | Rangert som nr. 116 5 608 218[4] (2024) | ||||||
| Bef.tetthet | 16,57 innb./km² | ||||||
| HDI | 0,940 (2021) | ||||||
| Lesekyndighet | 100 % (2018)[5] | ||||||
| Styreform | Republikk | ||||||
| President | Alexander Stubb | ||||||
| Statsminister | Petteri Orpo | ||||||
| Lovgivende forsamling | Finlands riksdag | ||||||
| Offisielle språk | Finsk og svensk1 | ||||||
| Uavhengighet fra | Russland 6. desember 1917 | ||||||
| Valuta | Euro (EUR) | ||||||
| Nasjonaldag | 6. desember | ||||||
| Nasjonalsang | Vårt land (Maamme) | ||||||
| ISO 3166-kode | FI | ||||||
| Toppnivådomene | .fi | ||||||
| Landskode for telefon | +358 | ||||||
| Landskode for mobilnett | 244 | ||||||
1Finsk og svensk er likeverdige offisielle språk i Finland. I tillegg blir samisk, romani, karelsk, finsk tegnspråk og finlandssvensk tegnspråk i ulik grad særbehandlet. | |||||||
Finland, offisielt Republikken Finland, er et land i Norden. Finland grenser til Norge i nord, Sverige i nordvest og Russland i øst. Landet har en lang kystlinje mot Østersjøen, som kan deles inn i Bottenviken i vest og Finskebukten i sør. Sør for Finskebukten ligger Estland.
Landskapet er skogkledd og preget av flere tusen innsjøer. Ut mot kysten ligger sletter med fruktbar leirjord. Finland har 5,5 millioner innbyggere, hvorav 1,5 i hovedstaden Helsingfors og omegn. Andre store byer er Tammerfors, Åbo og Uleåborg. 85–90 % av landets befolkning er etniske finner, som snakker finsk. 5 % er finlandssvensker, som snakker svensk. Landet har også en samisk minoritet.
Finland har vært bosatt av mennesker siden isens tilbaketrekning omkring 9 000 år f.Kr. Jordbruket ble trolig innført i Sørvest-Finland omkring 2 500 f.Kr. Fra 1200-tallet ble Finland gradvis integrert i det svenske riket. Etter finskekrigen måtte Sverige i 1809 avstå sine østlige riksdeler, som heretter ble Storfyrstedømmet Finland, tilhørende Tsar-Russland. Etter den russiske revolusjon i 1917 erklærte Finland sin uavhengighet, men ble, som Russland, herjet av borgerkrig i 1918. Under vinterkrigen forsøkte Sovjetunionen å invadere den unge republikken. Finland forsvarte sin uavhengighet, men mistet store deler av Karelen og andre grenseområder. Fortsettelseskrigen fra 1941 til 1944 brakte Finland inn på Tysklands side mot Sovjetunionen.
Finland var mest et jord- og skogbruksland frem til 1950-årene, men måtte reise en stor metall- og verkstedindustri da Sovjetunionen forlangte skip og maskiner som krigsskadeserstatning. Finland bygget ut en omfattende velferdsstat etter skandinavisk modell. Finland er i dag et av verdens rikeste og mest utviklede land. Finland er en stor eksportør av tømmer, papir og trevarer. Finland har også en høyteknologisk industri innen IT, elektronikk og telekom. Finsk arkitektur og industridesign er kjent over hele verden.
Finland er en parlamentarisk republikk. Øygruppen Åland er et demilitarisert og selvstyrt område innenfor riket. Finland er medlem av EU og NATO (se artikkelen Finland og NATO). Det er det eneste landet i Norden som bruker euro.
Etymologi
Det finske egennavnet Suomi (uttale ), karelsk Šuomi,[6] urfinsk *sooma, er ikke sikkert forklart. Det er avledet av urfinsk *šämä, og har et kognat med ursamisk *sāmē. Samenes egennavn sámi eller sápmi antas å ha samme rot.[7][8] Landskapsnavnet Häme, det finske navnet på Tavastland, kommer av urfinsk *hämä + -e., som igjen er avledet av *šämä.[9][10]
Den rådende forklaringen er at ordet *šämä kommer fra urindoeuropeisk *dʰéǵʰōm, som både betyr «jord» og «menneske».[11] Fra urindoeuropeisk fant det veien til urbaltoslavisk *ǵʰem- og deretter *źémē, som betyr «jord» eller «land». På urbaltisk er det *zemē, «land».[12] Mer omstridt er teorien om at det urbaltoslaviske ordet šāma- er avledet av ursamisk *sāmē.[13]
Navnet Suomi forekommer første gang i russiske krøniker på 1200-tallet.[14][15]
Finnenes egennavn er suomalaiset, «tilhører Suomi». Det er dannet av Suomi og leddet -lainen, som uttrykker en tilhørighet.[16]
Folkenavnet «finner» i germanske språk antas å komme av urgermansk *fanþian-, «vandrere» eller «jegere».[17] Begrepet har også vært brukt om samer. Det er derfor usikkert hvem fenni og phinnoi, som nevnes i antikke skrifter, egentlig viser til.[17][18]
Landskapsnavnet Finland finnes på to runesteiner i Sverige fra 1000-tallet.[14][19] Runesteinen U 582 fra Söderby-Karl i Norrtälje kommune har inskripsjonen finlont; runesteinen G 319 fra Gotland har inskripsjonen finlandi.[20]
På 1200-tallet, da Finland kom under Sverige, var navnet Finland en betegnelse på landskapet Egentliga Finland. Gradvis kom navnet til å betegne hele den østre riksdelen, som fikk sin nåværende utstrekning lengst nord under grensedragningen i 1809.[21]
Den norske skrivemåten ble i 1959 endret fra «Finnland» til «Finland», i samsvar med den finlandssvenske formen.[22] Det norske språkrådet anbefaler å bruke offisielle svenske stedsnavn i Finland «av omsyn til det skandinaviske språkfellesskapet».[23]
Naturgeografi
Utdypende artikkel: Finlands geografi
Finland har et samlet flateinnhold på 338 455 km², hvorav 34 534 km² (9 %) er ferskvann, viste Lantmäteriverkets oppmåling i 2019. Landet måler 1 157 km på det lengste fra Hangö i sør til Utsjok i nord, og 542 km på det bredeste fra Närpes i vest til Ilomants i øst.[24]
Finland har en 614 km lang landegrense mot Sverige i vest, 736 km mot Norge i nord, og 1 340 km mot Russland i øst.[24] I Bottenviken og Finskebukten er det internasjonalt farvann. Sør for Finskebukten ligger Estland. Landegrensen mot Sverige følger i hovedsak Könkämäälven, Muonioälven og Torneälven mot Bottenviken, mens grensen mot Norge langt på vei følger elvene Tana og Anárjohka (Enare älv) og fjellmassivene.
Finland er et av verdens nordligste land. Landet ligger omtrent mellom 60° og 70° nordlig bredde og 20° and 32° østlig lengde. En tredjedel av Finlands lengdeutstrekning og en fjerdedel av arealet ligger nord for polarsirkelen.[25]
-
-
Fjellet Saana over en islagt Kilpisjärvi ved grensen til Norge og Sverige. -
Innsjølandskap ved Nyslott. -
Skjærgård i Åboland.
.jpg)
Topografi
Finland er nokså flatt og lavtliggende, særlig i sør, og noe mer kupert i nord. To tredjedeler av Finlands areal ligger mindre enn 200 meter over havet. Ut mot kysten, spesielt i Österbotten, er det store sletter med leirjord.[25] Finlands høyeste punkt (1 324 meter over havet) ligger på Háldi på grensen til Norge.[24]
Finland kalles ofte «de tusen sjøers land» for sine mange og store innsjøer, særlig i de indre, sørøstlige delene av landet.[26] Det finnes rundt 168 000 innsjøer på minst 500 m².[24] Flesteparten av innsjøene er dannet i hellinger i berggrunnen, og de fleste er derfor grunne og ofte sterkt forgrenet.[25][26] Saimen (1 393 km²) er Finlands største og Europas fjerde største naturlige innsjø. Den nest største, Päijänne (1 082 km²), er også Finlands dypeste med 95,3 m på det meste.[24][26]
I vest og sør avgrenses Finland naturlig av Østersjøen med Bottenviken i vest og Finskebukten i sør. Finland har en kystlinje på rundt 1 250 km med mange innbuktninger og øyer. Det finnes rundt 187 000 øyer som er større enn 100 m².[24] De største skjærgårdene finnes i Skjærgårdshavet og i Kvarken.[27] Fasta Åland (689 km²) er Finlands største øy. Den største øya utenom Åland er Kimitoön (545 km²).[24]
Kemi älv i Nord-Finland er rundt 500 km lang og regnes som Finlands lengste elv.[24][26] Nesten alle vassdrag i Finland renner i Østersjøen. Unntaket er vassdragene nord for Maanselkä i Lappland, som renner ut i Nordishavet.[26] Saltinnholdet i havene rundt Finland mindre enn i verdenshavene. Nord i Bottenviken er saltinnholdet så lite at det også finnes ferskvannsarter i havet.[27]
Geologi
Finland hører med til den midtre og eldste delen av det fennoskandiske grunnfjellsskjoldet. Det finnes knapt fjell i Finland som er dannet etter prekambrisk tid. De vanligste bergartene i Finland er omdannet granitt, gneis og skifer.[25][28]
Overflaten på grunnfjellet ble furet i den siste istid. Isens bevegelser i sørvestlig–nordøstlig vises fortsatt i retningen på innsjøer og elver.[26][28] De 2–3 km tykke ismassene var så tunge at nesten hele Finland opp til 67° nordlig bredde ligger under den marine grense.[25] Fordi landet har ligget under havet, er det avsatt mye marin leire i fordypninger og sprekker i berggrunnen.[25][28]
Da isen trakk seg tilbake, etterlot de et landskap med mange endemorener, drumlins og eskere i isens lengderetning. De største er Salpausselkä-ryggene, som løper parallelt gjennom Sør-Finland. På det høyeste er de 200 meter over havet og Sør-Finlands høyeste punkt.[25][28]
Landhevningen etter istiden pågår fortsatt i Finland. Størst er den i Österbotten med 80–90 cm på 100 år.[28]
Klima
Finland har et kontinentalt subarktisk klima, en type innlandsklima.[25] Landet ligger nært nok Atlanterhavet til å påvirkes av Gulfstrømmen, så klimaet er nokså mildt sammenlignet med land på samme breddegrader. På en annen side er de kalde luftmassene fra Sibir aldri langt borte.[29][30]
I de varmeste sommermånedene kan middeltemperaturen i Sør-Finland ligge på 21–22 ℃, mens i de kaldeste vintermånedene kan Nord-Finland ha middeltemperaturer ned mot −25 ℃.[29]
Bottenviken og innsjøene i Finland fryser til om vinteren. Det snør ofte gjennom vintermånedene, men snøen er som regel lett. Snødekket er dypere i nord på grunn av mindre tining og lengre snøsesong. Det er kaldest i Lappland, selv om de fleste steder i Finland har hatt dagtemperaturer på under −30 ℃.[29][30][31]
Våren er den tørreste årstiden, ofte bare med 20–40 mm nedbør i måneden, med en god del sol. Snøen smelter i løpet av april og mai, men i Lappland er ikke bakken helt bar før i juni.[29] Finland har større sjanse for tåke enn nabolandene, særlig langs kysten.[32]
Nedbørsmengdene er ujevnt fordelt mellom landsdelene. Lappland har en normal årsnedbør på rundt 400 mm, mens den i Helsingsfors er rundt 650 mm.[30][31] Nedbøren i sommerhalvåret er som regel størst i juli–august. Om høsten blir nedbørsmengden mindre, men fordelt på flere nedbørsdager.[29][30]
Økologi
Finland kan deles inn i tre biomer: Det meste av landet ligger i det boreale barskogsbeltet. Det sørvestlige Finland tilhører edelløvskogbeltet. I det nordlige Lappland er det tundravegetasjon med fjellbjørkeskog i de lavalpine områdene og bart fjell i de høyalpine.[25][33]
Omtrent tre fjerdedeler av Finlands landareal er dekket av skog.[24][34][35] Skogtakseringen for 2016–2020 viste at 50 % av det stående tømmervolumet var furu, 30 % var gran, og 20 % bjørk og andre løvtrær.[24] Finland var bevokst med granskog lenge før Sverige og Norge. Man regner med at granen først innvandret til det østlige Finland fra Russland for omkring 5 500 år siden, og at den for 3 000 år siden hadde spredt seg til det meste av landet.[33][36]
Det meste av skogen vokser på fastmark, men en del også i Finlands mange sumper og myrer. En tredjedel av Finlands landareal er dekket av torvjord, men mange av myrene er drenert og dyrket.[25][37] I 2015 var anslagsvis 5 % av Finlands landareal våtmark.[38]
-
Blandet skog- og myrlandskap i Birkaland. -
Bjørkeskog i lavlandet. -
Skogbunn i barskog i Jyväskylä. -
Strengmyr i Lappland.
Det finnes minst 45 000 levende dyre-, plante- og sopparter i Finland, hvorav 27 000 kjente dyrearter (deriblant 20 000 insekter), 4 500 plantearter og 7 500 sopparter. Minst 60 levende pattedyrarter, 256 hekkende fuglearter, 70 fiskearter og 11 amfibie- og krypdyrarter hører naturlig hjemme i Finland, ifølge nasjonal rødliste fra 2010.[39]
Det største skogsdyret i det boreale barskogsbeltet er elgen. Andre hjortedyr som finnes naturlig i landet er fjellrein, som til dels er temmet, og mer sjelden finsk skogsrein, som lever vilt. Sørvest i landet er det også introdusert dåhjort og hvithalehjort.[40]
De største ville rovpattedyrene i Finland er brunbjørnen, ulv, gaupe og jerv. Brunbjørnen som regnes som Finlands nasjonaldyr. Rovpattedyrene er i hovedregelen fredet. Fjellreven var tidligere utbredt over hele landet, men er nå begrenset til Nord-Finland og anses som truet. Rødrev og grevling finnes over det meste av landet. Mårhunden har innvandret fra Russland og bredt om seg i Finland.[40]
Det har blitt observert rundt 470 fuglearter i Finland, hvorav 250 hekker i landet. De fleste er trekkfugler.[39][40][41] Finlands skjærgård har ikke så store sjøfuglkolonier som ute ved verdenshavene, men har viktige leveområder for vadende fugler.[40][41] Sangsvanen har hatt en plass i finsk folketro og regnes som Finlands nasjonalfugl. De mest tallrike hekkefuglene i Finland er løvsanger, bokfink og rødvingetrost.[40][41][42]
Det finnes rike fiskebestander i både Østersjøen, elvene og innsjøene i Finland. Noen arter lever i både ferskvann og saltvann.[40][43] Det vanligste sjølevende rovpattedyret er gråselen, som finnes langs hele Østersjøkysten.[40][44] Saimenselen er en av verdens få gjenlevende ferskvannsseler.[40]
-
Brunbjørn i Kajanaland. -
Fjellrein i Lappland. -
-
Sangsvane i Uleåborg.
.jpg)
Historie
Utdypende artikkel: Finlands historie
Forhistorisk tid
Det tidligste arkeologiske funnet av mulig menneskelig bosetning i Finland er gjort i ulvegrotten i Kristinestad. Funnet er fra siste mellomistid og er datert til 120–125 000 år siden. Hulen inneholder det som antas å være sandsteinredskaper laget av neandertalere.[19][45]
Finland ble bosatt av moderne mennesker i slutten av siste istid. De eldste mesolittiske funnene består av primitive steinøkser, krokete hule meisler, skiferspydspisser og store steinklubber med traktformede skafthull som ofte er ornamenterte. Disse gjenstandene utgjør Suomusjärvi-kulturen, som eksisterte fra 8 600-5 000 f.Kr. Det viktigste råmaterialet for små gjenstander, som pilspisser, skrapere, bor, etc., var kvarts; flint forekommer ikke naturlig i Finland, men er importert fra Sør-Skandinavia eller Valdaj-regionen i Vest-Russland.[19]
Under Suomusjärvi-kulturen ble de døde gravlagt i enkle groper hvor de vanligvis var dekket med et lag rød oker. Deres boliger er dårlig kjent, men besto trolig hovedsakelig av enkle hytter, stangtelt. Sledeløpere viser at folk beveget seg over store områder under jakten på mat. Det er flere beslektede kulturelle grupper i Nord-Europa, hvorav Kundakulturen i Estland er nærmest Suomusjärvi-kulturen.[19]
Fra 5 000 til 3 200 f.Kr fulgte den kamkeramiske kulturen; Pyheensiltaskedet fulgte fra 3 200 til 2 800 f.Kr., etterfulgt av stridsøkskulturen (3 200-2 300 f.Kr.) og Kiukaiskulturen (3 200-1 500 f.Kr.).[19] Under bronsealderen (1 800-800 f.Kr.) ankom samene det sørvestlige Finland; de kom vandrende fra sør-vest Europa via det nåværende Estland. Det ursamiske språket oppstod i det sørlige Finland; splittelsen i vestsamisk og østsamisk oppstod også her, før de forsvant fra sør og dro videre vestover og nordover.
Etter samene kom finsk-ugriske stammer – finner, tavastere og karelere – fra sør og øst, som levde som jegere og fangstmenn. Jordbruket ble først innført sørvest i Finland omkring 2 500 år f.Kr. De bofaste bøndene langs kysten av Vest-Finland tilhørte den nordiske bronsealderkulturen, mens fangstkulturen dominerte i innlandet.[19][46]
Tidlig i romersk jernalder vokste det frem tettbefolkede bygder. Finnene handlet pelsverk og rav med romerne. Gravfunn i det sørvestlige Finland vitner om et høvdingesamfunn, men hvordan folkegruppene i Finland i forhistorisk tid var organisert, er uvisst.[19]
I vikingtiden ser Finland ut til å ha vært et velstående bondesamfunn. Sørkysten av Finland lå på vikingenes handels- og ekspedisjonsrute i østerled.[19][47] Olav Digre skal også ha forsøkt å skattlegge finnene i 1028.[48]
Svensketiden: middelalder og tidlig moderne tid
.jpg)
På 1100-tallet hadde svenskene på nytt bosatt Åland, og de begynte å ekspandere østover mot Finland, eller Österland. Kong Erik den hellige skal ha sendt et korstog for å kristne finnene i 1155. Biskopen i Uppsala fulgte med og skal ha blitt drept under korstoget; Henrik den hellige har blitt Finlands nasjonalhelgen.[49][50]
Det var først på 1200-tallet at kongemakten sørget for å inkorporere landskapene Egentliga Finland, Tavastland og mesteparten av Karelen i det svenske riket. De svensk-novgorodske krigene ble utkjempet om makten over Karelen og Ingermanland. Kirken kom også inn i fastere former med en bispestol i Åbo, som lå under erkebispesetet i Uppsala. Karelerne ble ortodokse kristne etter påtrykk fra Republikken Novgorod. Grensekonfliktene i øst fortsatte etter at Novgorod falt for Storfyrstedømmet Moskva på 1400-tallet.[14][49]
Det er vanlig å regne med seks middelalderbyer i Finland: Åbo, Viborg, Ulvsby, Raumo, Borgå og Nådendal. De viktigste handelsrutene gikk mot Stockholm og hansabyer som Lübeck og Tallinn. Kjøpmennene var mest tyskere og svensker.[49]
På 1500-tallet kom også nybyggere til det nåværende Midt- og Nord-Finland, som hadde vært felles skattland for Sverige og Novgorod. Russerne anerkjente svenskenes rett til å kreve skatt fra samene fra Österbotten til Varangerfjorden ved freden i Teusina i 1595.[51][52] Reformasjonen styrket folkespråket, idet finsk og svensk ble kirkespråk ute i bygdene. Reformator og biskop Mikael Agricola publiserte de første trykte bøkene på finsk. Mange tiårs økonomisk fremgang ble brutt sist på 1600-tallet, da avlingene slo feil og en tredjedel av befolkningen sultet i hjel.[51]
De østre riksdelene led sterkt under den store nordiske krig på begynnelsen av 1700-tallet. Hele Sør-Finland ble okkupert av russerne, og ved freden i Nystad måtte Viborg og det meste av Karelen avstås til Russland. Med det endte den svenske stormaktstiden. At tsar Peter den store i 1703 grunnla St. Petersburg som Russlands nye hovedstad ved Finskebukten, forandret Finlands geopolitiske betydning for all fremtid.[51][53][54]
Rikssprengning og russisk klientstat (1809–1917)
Både den russisk-svenske krig og napoleonskrigene avdekket et svakt svensk forsvar av de østre riksdelene mot Russland. Tanken om et selvstendig Finland i forbund med Russland fikk dermed grobunn.[53][55]
I 1808 ble de riksdelene som lå øst for Bottenviken erobret av russerne, i det som senere ble kjent som finskekrigen. Ved freden i Fredrikshamn i 1809 måtte Sverige også avstå Åland til Russland. Tsar Aleksander I sverget troskap overfor landdagen i Borgå og anerkjente Finlands styresett og språk. Storfyrstedømmet Finland ble opprettet som en selvstyrt del av det russiske riket.[55][56][57][58]
Under Krimkrigen ble russernes vestligste befestning, Bomarsunds festning på Åland, inntatt og sprengt av britiske og franske styrker. Ved fredsslutningen forpliktet russerne seg til å la Åland være demilitarisert.[55][56]
Kulturelt kom Finland til å bli preget av 1800-tallets nasjonalromantikk. Fennomanien sprang ut av universitetskretser i Åbo.[56] Det var med russernes bifall at finsk ble likestilt med svensk i løpet av siste halvdel av 1800-tallet.[59]
Utenrikshandelen økte sterkt som følge av økonomisk liberalisering og innføringen av den finske marken som valuta i 1860. Industrialiseringen i Finland ble fremfor alt drevet av skogindustrien, og det ble bygget jernbaner og kanaler. Økonomisk var landet sterkt knyttet til Russland.[56][59]
Etter Tysklands samling i 1871 utviklet Finland sterke bånd til den nye stormakten. Tsaren svarte med å russifisere Finland, noe som ble ødeleggende for Finlands senere forhold til Russland.[59] Finnene betraktet forholdet til Russland som en personalunion, og da tsaren abdiserte under den russiske revolusjonen i 1917, erklærte Finland unionen for opphørt.[56] I løpet av få uker ble Finlands uavhengighet anerkjent av den russiske bolsjevik-regjeringen samt nabolandene Sverige og Norge.[60]
Finland som ung selvstendig stat (1917–1945)
Den unge staten var i fare under første verdenskrig og kunne ikke bekoste sosiale reformer. 40 000 russiske soldater befant seg fortsatt i landet. Finland innførte, som første land i Europa, allmenn stemmerett for både menn og kvinner i 1906. Finlands riksdag hadde ikke noen parlamentarisk styreform og derfor ingen kultur for klassesamarbeid. Regjeringen hadde sterkest støtte hos overklassen, middelklassen og bøndene. I 1917 mistet sosialistene også flertallet i Riksdagen, noe som førte til revolusjonsstemning i arbeiderklassen. Både «de røde» og «de hvite» begynte å reise væpnede grupper.[61][62][63]
I januar 1918 utbrøt den finske borgerkrigen. De hvite ble støttet av Tyskland og i beskjeden grad av Sverige, mens de røde støttet seg på russerne. Regjeringsstyrkene ble ledet av general Carl Gustaf Mannerheim. Kampene varte i fire måneder.[61][62][64] Anslagsvis 36 000 døde under krigen. Mange døde i fangeleire eller ved henrettelser uten lov og dom.[61][64] De hvite skyldte den nasjonale tragedien på russerne.[59][61]
Etter de hvites seier i borgerkrigen var Riksdagen midlertidig uten sosialister, og monarkistene i forfatningskampen kom i flertall. Riksdagen valgte Fredrik Karl av Hessen til konge i det tiltenkte Kongeriket Finland, men han sa fra seg tronen før han tiltrådte, etter at tyskerne led nederlag i den første verdenskrig. Finland fikk i stedet en sterk presidentmakt og oppgav sin tyskorienterte utenrikspolitikk.[59][60][64]
Straks etter borgerkrigen tok Finland opp store utenlandslån til gjenoppbyggingen av landet. Det ble gjennomført jordreformer som gjorde de fleste husmenn og leilendinger til selveiende bønder.[60][63] Landbruks- og industriproduksjonen økte kraftig, og offentlig infrastruktur og kommunikasjoner ble bygget ut. I 1938 hadde Finland betalt ned det meste av sin utenlandsgjeld.[65]
Finlands sosialdemokratiske parti ble normalisert og fikk regjeringsmakt allerede i 1926.[61] Forsoningspolitikken fikk sin motreaksjon i Lappobevegelsen, som kulminerte med Mäntsälä-opprøret i 1932. President Pehr Evind Svinhufvud brukte sin autoritet på høyresiden til å splintre bevegelsen.[60][63]
Tre måneder etter at den andre verdenskrig brøt ut i 1939, ble Finland angrepet av Sovjetunionen. Angrepet ble internasjonalt fordømt. Forsvaret ble ledet av general Mannerheim. På tross av innbitt finsk motstand endte vinterkrigen med store landavstålelser til Sovjetunionen. Fortsettelseskrigen var et forsøk på å vinne tilbake de tapte landområdene. Krigen ble utkjempet som et ledd i Tysklands invasjon av Sovjetunionen. Med tyskernes støtte unngikk Finland å bli okkupert av sovjetrusserne i 1944. Da den tyske østfronten kollapset samme år, sluttet Finland fred med Sovjetunionen.[59][60][66][67]
Finlands historie etter 1945
Finland ble tvunget til å avstå landområder til Sovjetunionen og betale store krigsskadeserstatninger etter andre verdenskrig. Ledende politikere som hadde ført Finland inn i ledtog med Tyskland under krigen, ble stilt for en krigsansvarlighetsprosess og dømt til fengselsstraffer.[60][66]
Over 400 000 karelere, 12 % av Finlands befolkning, flyktet vestover i 1940 og på nytt i 1944. Det var boligmangel i Finland etter krigen, så bosettingen skjedde nokså planløst. Det ble gjennomført en bruksdelingspolitikk for å la bøndene fra Karelen fortsette sitt levevis i vest. I svenskbygdene ble mange urolige for den «forfinskningen» som innsiget av karelere betød.[68]
Stor arbeidsledighet og usikkerhet om hvorvidt Finland ville forbli fritt, førte til at mange finner utvandret. Innen 1970-årene hadde en halv million finner emigrert, først og fremst til Sverige. Bare halvparten vendte tilbake til Finland.[60]
Finland førte under presidentene Juho Kusti Paasikivi og Urho Kekkonen en ettergivende østpolitikk, som en overlevelsesstrategi. I 1948 inngikk Finland og Sovjetunionen VSB-avtalen, som innvirket på finsk politikk under hele den kalde krigen. På den andre siden forsøkte Finland å styrke det nordiske samarbeidet og nærme seg Vest-Europa gjennom medlemskapet i Nordisk råd i 1955 og avtalene med EFTA i 1961 og EF i 1973. Helsingfors-konferansen i 1975 ble et fremskritt for avspenningspolitikken mellom øst og vest.[59][60][69][70]
Finland var lenge et småbrukerland, der vinteren ble brukt på skogsarbeid. Primærnæringene ble strukturrasjonalisert usedvanlig raskt, mens arbeidskraften søkte til industrien og tjenesteyrker i byene. Mellom 1960 og 1975 falt andelen sysselsatt i primærnæringene fra 32 til 15 %.[63]
Fra og med 1960-årene gjennomførte Finland en rekke sosiale reformer, så som utvidelse av folkepensjonen og sykeforsikringen til en folketrygd, mens helsevesenet ble sterkt subsidiert. Omleggingen til grunnskole og utbyggingen av mange tekniske utdannelser ble kostbar, men skulle bli en viktig forutsetning for landets økonomiske vekst i de neste tiårene.[60][71][72] Det fikk også betydning for likestillingen mellom kjønnene; allerede i 1965 var halvparten av studentene ved finske universiteter og høyskoler kvinner.[63]
Etter at Kekkonen gikk av som president i 1982, etter 25 år ved makten, ble presidentmakten mer innskrenket.[60] At Finland ble EU-medlem i 1995, samtidig med Sverige, var først og fremst økonomisk motivert, men sikkerhetspolitikk spilte også inn.[59][60][73] Det neste tiåret hadde Finland en sterk, eksportledet vekst, spesielt innen IT og telekom.[72]
Demografi
Ved utgangen av 2021 hadde Finland en befolkning på drøyt 5,5 millioner, hvorav 95 % var finske statsborgere. 1,5 millioner, nesten 30 % av landets befolkning, bodde i Helsingforsregionen.[74][75] Over 70 % av landets befolkning bor i tettbygde strøk.[75]
Finland har lav fruktbarhet, fødselsunderskudd og en aldrende befolkning, men befolkningsvekst som følge av nettoinnvandring. I 2021 hadde 8,5 % av befolkningen innvandrerbakgrunn.[74][75] De største innvandrergruppene kommer fra Øst-Europa og det tidligere Sovjetunionen.[74]
Finland regnes blant verdens mest utviklede land etter HDI-indeksen. Forventet levealder er omkring 79 år for menn og 84 år for kvinner, noe som er blant de høyeste i verden. Spedbarnsdødeligheten og barseldødeligheten er blant de laveste i verden. Finland regnes blant de beste landene i verden for barn å vokse opp i.[76]
Tettsteder
Utdypende artikkel: Liste over Finlands største tettsteder. Se også: Liste over byer i Finland
| Nr. | Tettsted | Landskap | Befolkning | ||
|---|---|---|---|---|---|
| 1 | Helsingfors | Nyland | 1 298 955 | ||
| 2 | Tammerfors | Birkaland | 349 553 | ||
| 3 | Åbo | Egentliga Finland | 281 108 | ||
| 4 | Uleåborg | Norra Österbotten | 207 690 | ||
| 5 | Jyväskylä | Mellersta Finland | 130 375 | ||
| 6 | Lahtis | Päijänne-Tavastland | 119 842 | ||
| 7 | Kuopio | Norra Savolax | 92 352 | ||
| 8 | Björneborg | Satakunta | 83 420 | ||
| 9 | Joensuu | Norra Karelen | 73 713 | ||
| 10 | Vasa | Österbotten | 67 900 |
Språk
Utdypende artikkel: Språk i Finland. Se også: Liste over svenskspråklige og tospråklige kommuner i Finland
I 2021 hadde 86,5 % av befolkningen finsk som morsmål.[74][75] De fleste i Finland som ikke har finsk som morsmål, behersker det som andrespråk.[78] Finsk tilhører den finsk-ugriske språkfamiliens østersjøfinske gren. Finsk er dermed i nær slekt med estisk og enkelte minoritetsspråk i russiske Øst-Karelen og Ingermanland. Samisk er en fjernere slektning. Finsk kan deles inn i østfinske og vestfinske dialekter. Det moderne finske skriftspråket tok form på slutten av 1800-tallet, og det har siden blitt landets førende kulturspråk.[79]
5,2 % hadde svensk som morsmål i 2021. Holdes Åland utenfor, var andelen svenskspråklige 4,8 %.[74][75] De finlandssvenske dialektene har særdrag som skiller dem fra dialektene i Sverige.[80] De fleste finlandssvensker bor i to sammenhengende kystområder.[80][81][82] Ålendingene pleier ikke å regne seg som finlandssvensker.[83]
Staten har finsk og svensk som likeverdige offisielle språk. I tillegg blir samisk, romani, karelsk, finsk tegnspråk og finlandssvensk tegnspråk i ulik grad særbehandlet av myndighetene.[84] Kommuner med en viss andel svenskspråklige er offisielt tospråklige. Det undervises i svensk som andrespråk i finskspråklige skoler, og omvendt.[81][85] De fleste finner behersker også engelsk eller et annet fremmedspråk.[76][86]
De samiske språkene som snakkes i Finland er nordsamisk, enaresamisk og skoltesamisk.[84]
Religion
Protestantisk kristendom er den dominerende trosretningen i Finland. Finland regnes som et nokså sekulært samfunn, men oppslutningen om kirkelige handlinger som dåp, konfirmasjon, bryllup og begravelse er høy.[87][88]
Finland har to «nasjonale folkekirker»: I 2021 var 66,6 % av befolkningen medlemmer av Den evangelisk-lutherske kirke i Finland, mens 1,1 % var medlemmer av Den finske ortodokse kirke.[74] Mange finsk-ortodokse stammer fra Karelen.[89][90][91] Samene er for det meste lutheranere, unntatt skoltesamene, som er russisk-ortodokse.[91]
Historisk sett har vekkelseskristendom grepet mest om seg i Österbotten. Læstadianerne har spredt seg fra Lappland til hele landet, men de står for det meste som medlemmer av Den evangelisk-lutherske kirke.[92]
30,6 % av befolkningen tilhørte ikke noe trossamfunn i 2021.[74] De øvrige 1,8 % av befolkningen (2021) er for det meste medlemmer av andre protestantiske kirkesamfunn, katolikker, muslimer eller jøder.[74][91][93]
Finlandstatarene har vært i landet siden 1800-tallet, og tatarenes islamske forsamling i Helsingfors er den eldste i Norden.[91] På samme tid kom et tusentall jøder til Finland. De finske jødene unnslapp holocaust.[91][94]
Politikk og forvaltning
.jpg)
Finland er en parlamentarisk republikk med presidenten som statsoverhode, men med en nokså svak presidentmakt. Den største utøvende makten ligger hos regjeringen (statsrådet). Presidenten sanksjonerer lover og utformer utenriks- og sikkerhetspolitikken sammen med regjeringen. Presidenten velges direkte for seks år av gangen.[95][96]
Den lovgivende makten ligger hos Finlands riksdag, som velges hvert fjerde år.[95] Presidenten gir, i samråd med Riksdagens ordfører og partilederne, regjeringsoppdraget til en statsministerkandidat, men for å bli utnevnt må statsministeren og regjeringen godkjennes av Riksdagen med tillitsvotum (positiv parlamentarisme).[96][97] Finland har historisk sett hatt en konsensussøkende politisk kultur.[63][98]
Samer har også valgrett til det finske Sametinget, som har uttalelsesrett i samiske spørsmål og en mer begrenset beslutningsmyndighet.[99]
Det finske rettsvesenet ligner det svenske med tingretter, hovretter og høyesterett, som behandler strafferettslige og sivilrettslige saker. I tillegg er det egne forvaltningsdomstoler for forvaltningsrettslige saker og flere særdomstoler.[100]
Finlands nåværende grunnlov trådte i kraft i 2000.[95]
Utenriks- og sikkerhetspolitikk
Utdypende artikler: Finlands utenriks- og sikkerhetspolitikk og Finland og NATO
Finland har orientert seg mot Vest-Europa og søkt forankring i vestlige institusjoner, men latt forholdet til Russland sette rammene for vestpolitikken. Forholdet til Russland er komplisert og skiftende.[59][69][101][102]
Finland har ønsket å utvide EU-samarbeidet, men vært forsiktig på det militære området.[69][73] Finland og Sverige begynte å samarbeide militært og sikkerhetspolitisk med NATO i 1994, uten å være medlemmer. De har også deltatt i det nordiske forsvarssamarbeidet NORDEFCO. I 2016, etter Russlands annektering av Krim, nærmet Finland og Sverige seg NATO med egne vertslandsavtaler.[101][102][103][104] Som følge av Russlands invasjon av Ukraina i 2022 søkte Finland og Sverige medlemskap. Finland ble NATOs 31. medlemsland den 4. april 2023.[104][105]
Den finske forsvarsmakten består av hæren, marinen og flyvåpenet. Den finske grensevakten settes under forsvarets kommando i krigstid. Finland har en like stor mobiliseringsstyrke som resten av Norden til sammen. Hæren kan mobilisere rundt 180 000 soldater og offiserer.[101][102] Finland har allmenn verneplikt for menn. Alle 18-årige menn er pliktige til et halvt til ett års førstegangstjeneste. Kvinner mellom 18 og 29 år kan melde seg frivillig.[106]
Totalforsvaret i Finland omfatter også 50 000 tilfluktsrom og noen av verdens mest utbygde beredskapslagre med blant annet mat, såvarer, medisiner, drivstoff og ammunisjon.[107][108][109][110]
Åland er en demilitarisert sone, og Finland forsvarer Ålands nøytralitet.[105] Det er frivillig for ålendingene å utføre militærtjeneste.[111]
Lokal og regional forvaltning
Statens regionale forvaltning utøves av seks regionforvaltningsverk med ansvar for utførende oppgaver og tilsyn i forbindelse med lovverket. For spesielle oppgaver av faglig karakter finnes det 15 nærings-, trafikk- og miljøsentraler.
Finland er inndelt i 309 kommuner, som har ansvar for blant annet skole- og helsevesenet, tekniske tjenester og areal- og transportplanlegging. Kommunene er sluttet sammen i 70 økonomiske regioner hvor kommunene samarbeider i ulik grad om næringspolitikk og kommunale tjenester. Kommunene styres av folkevalgte kommunestyrer.
Finland er videre delt inn i 19 landskap. Hvert av de 18 landskapene i fastlands-Finland ledes av et landskapsforbund, som fungerer som en samkommune for kommunene i landskapet. Landskapsforbundene driver spesialisthelsetjenesten på vegne av kommunene. Landskapsforbundene har ellers ansvar for regional utvikling og kommunenes internasjonale kontakter, særlig mot EU.
Landskapet Åland har indre selvstyre med sin egen lovgivende forsamling (Ålands lagting) og landskapsregjering. Den finske statens oppgaver skjøttes av Statens embetsverk på Åland.
Undervisning og forskning
Finske barn begynner på førskole det året de fyller 6 år, og året etter på grunnskolen. Over 95 % av elevene går på kommunale grunnskoler, men det finnes også enkelte privatskoler og statlige forsøksskoler tilknyttet lærerutdannelsene.[112][113]
Finland har ofte vært i toppen i internasjonale skolerangeringer, som PISA og TIMSS.[76] Læreryrket har høy status. Elevene undervises av spesialiserte faglærere fra og med mellomtrinnet. Finske skoler har stor pensumfrihet, men standardiserte avgangsprøver.[112]
Grunnskolen er niårig og etterfølges av normalt treårig videregående opplæring, som fra 2021 også er obligatorisk.[113] Elevene kan gå enten yrkesskole eller studieforberedende gymnas, der et flertall er kommunalt drevet. Med vitnemål fra gymnaset kan elevene søke seg til høyere utdannelse, enten ved statlige universiteter eller ved yrkeshøyskoler.[112][113]
Helsingfors universitet er landets største og ledende forskningsuniversitet, mens Teknologiska forskningscentralen (VTT) er det ledende instituttet innen anvendt teknologisk forskning.[114] Finlands akademi (Finlands forskningsråd) finansierer forskningsprosjekter og utvalgte forskningsmiljøer som er verdensledende på sine felt.[115]
Økonomi og næringsliv
Utdypende artikkel: Finlands økonomi. Se også: Finske euromynter
Finland er et høyt industrialisert land med en åpen økonomi. Finland er en del av EUs indre marked og eurosonen. Finlands viktigste handelspartnere er EU-landene Tyskland og Sverige.[116] Finland har et BNP per innbygger (2020) som justert for kjøpekraft er på høyde med Tyskland, Østerrike og Nederland.[117]
Mellom 2010 og 2020 utgjorde det offentlige forbruket rundt 55 % av BNP.[118]
Arbeidslivet er regulert i tråd med den nordiske modellen.[119][120] Inntektsforskjellene etter skatt er blant de minste av industrilandene.[121][122]
Jord- og skogbruk, bergverk og industri
7,5 % av landets areal er dyrket mark.[123] De beste jordbruksdistriktene ligger i Vest-Finland. Det dyrkes mest korn, grovfôr, poteter, sukkerbeter, raps og andre oljevekster. De største husdyrproduksjonene er storfe, svin og fjørfe. Melkeproduksjonen er viktig for store deler av landet. De fleste gårdsbruk har også inntekter fra skog.[124]
Finland er en av verdens største produsenter av tømmer, papir, tremasse og trevarer. Årlig avvirker det finske skogbruket 60–70 millioner kubikk.[125] De største skogindustrikonsernene er Stora Enso, UPM-Kymmene og Metsä Group.[126]
Det utvinnes flere verdifulle mineraler og metaller, som jern, kobber, kromitt, nikkel og gull, som bearbeides av smelteverksindustrien.[127] Andre viktige eksportvarer er oljer og kjemikalier, legemidler, maskiner og elektronikk.[116] Noen av de største industri- og ingeniørselskapene er KONE, Wärtsilä, Caverion, Valmet og Cargotec.[126]
Tjenesteytende næringer
I 2021 var omtrent like mange sysselsatt i kunnskapsintensiv forretningsmessig tjenesteyting som i industrien.[116] IT- og telekombedrifter som Nokia, Tietoevry og Telia er blant Finlands største selskaper.[126] De største finansforetakene er Nordea og Sampo, som står bak If Skadeforsikring.[126] Disse selskapene står for mesteparten av Finlands tjenesteeksport.[128] Finland har et av Europas største spillutviklermiljøer.[129]
Samvirkebevegelsen har hatt stor gjennomslagskraft i Finland. Landets største dagligvarekjede og private arbeidsgiver, S-gruppen, og største lokalbanksammenslutning, OP, er begge forbrukersamvirker.[130]
Den finske Stockmanngruppen driver varehus i flere land. Stockmanns varehus i Helsingfors er Nordens største. Stockmann eier også butikkjeden Lindex.[131]
Mellom 2017 og 2022 kom flest utenlandske overnattingsgjester fra Sverige, Tyskland, Storbritannia og Russland.[132] I 2019 stod Helsingfors og Nyland for en tredjedel av turistinntektene i Finland. Andre viktige turistmål er innsjøene, kyst- og skjærgårdslandskapet og den arktiske villmarken.[133][134]
Energi
.jpg)
Finland er koblet til det europeiske kraftnettet, og kraften omsettes på den nordiske kraftbørsen. Kraftkrevende industri står for en stor del av strømforbruket. I 2022 måtte 15 % av forbruket importeres.[135]
Innen få år vil halvparten av Finlands egen elektrisitetsproduksjon komme fra kjernekraft, etter at en femte kjernereaktor ble satt i drift i 2022 og erstattet gassimport.[136] Resten av elektrisiteten kommer i det vesentlige fra vannkraft, vindkraft og bioenergi.[135] Den største energiprodusenten er det statskontrollerte foretaket Fortum.[137]
Alle fossile energikilder må importeres. Finland har mye ved- og torvfyring, også til produksjon av strøm og fjernvarme. Biprodukter fra skogindustrien utnyttes også til biobrensel.[135][138][139]
Samferdsel
Finlands viktigste forsyningsruter går sjøveien på Østersjøen. De største godshavnene finnes i Helsingfors, Kotka, Fredrikshamn, Hangö, Nådendal, Björneborg, Raumo, Karleby, Brahestad og Uleåborg. Isbrytere holder havnene åpne om vinteren.[140]
Det er fergetrafikk med passasjerer og gods til Sverige og Estland. Helsingfors er den travleste passasjerhavnen i Europa.[141]
Noen elver og innsjøer er forbundet med kanaler og sluser, som muliggjør båttransport mellom innlandsbyer som Kuopio, Joensuu og Villmanstrand, og gjennom Saima kanal helt til Finskebukten.[140][142] Innsjøfarledene er omtrent like lange som Finlands kystfarleder.[143]
Helsingfors-Vanda lufthavn er en av Nordens største lufthavner med sine vel 20 millioner passasjerer årlig. Finnair er Finlands nasjonale flyselskap. Helsingfors har vært en viktig transittlufthavn for flyvninger mellom Europa og Øst-Asia.[144]
Jernbanen i Finland forbinder stort sett alle større byer. Halvparten av jernbanenettet er elektrifisert. Det er både gods- og passasjertrafikk over grensen til Russland, men bare godstrafikk over grensen til Sverige. Godset må omlastes i Torneå, fordi Finland har bredspor, i likhet med Russland og Baltikum.[145]
Stamveinettet i Finland er vel 4 800 km langt, og en femtedel holder motorveistandard.[146] Det er sammenhengende motorveistandard på Europavei 18 fra Helsingfors til Åbo i vest og til den russiske grensen i øst, på Europavei 12/63 til Tammerfors i nordvest, og på Europavei 75 til Lahtis i nordøst. Fartsgrensene settes ned om vinteren. Det er flere dødsulykker på finske veier enn i andre nordiske land.[147]
-
Nordsjö hamn i Helsingfors er en av landets største containerhavner. -
Det nasjonale jernbaneselskapet VR har monopol på persontogtrafikk. -
Flere veier har Europavei-status i Finland.
Kultur
Finland er flere ganger rangert av FN som verdens lykkeligste land.[76][148] Den finske folkekarakteren beskrives ofte som innesluttet og ordknapp. Finner forbindes også med en utholdende seighet; sisu.[148][149][150]
Finland er verdenskjent for sin badstuekultur. Det internasjonale ordet for badstue, sauna, er finsk. De fleste finner har en badstue hjemme, også i byleiligheter.[151][152][153]
Finland har allemannsrett[154] og et utstrakt friluftsliv som har mye til felles med det norske.[150] Fritidsboliger ble allemannseie i etterkrigstiden.[148][155]
De kristne høytidene, først og fremst jul og påske, er offentlige fridager. Julenissen påstås å bo i fjellet Korvatunturi i Lappland.[156] Andre viktige markeringer er midtsommeraften, valborgsnatten og uavhengighetsdagen 6. desember. Den finske midtsommerfeiringen skiller seg noe fra den svenske, blant annet med bålbrenning og badstue.[157]
Finske folkedrakter er mest brukt ved folkedans, men kan også brukes som festplagg. Folkedraktene deles inn i vestfinske drakter, der også de finlandssvenske draktene inngår, og karelske drakter, som er enklere i uttrykket.[158]
Litteratur
Finlands nasjonalepos Kalevala ble sammenstilt i 1849 av Elias Lönnrot, som samlet inn finsk folkediktning. Lyrikere som Johan Ludvig Runeberg og Zacharias Topelius fikk også stor betydning i den finske nasjonalromantikken, blant annet med Runebergs diktepos Fenrik Ståls fortellinger.[159][160]
Aleksis Kivis roman Sju brødre (1870) regnes som den første romanen av betydning skrevet på finsk. Kivi ble etterfulgt av realister som Minna Canth, og så av nasjonale nyromantikere som Eino Leino. I 1920-årene kom modernismen, først med finlandssvenske forfattere som Edith Södergran, Elmer Diktonius, Henry Parland og Gunnar Björling.[159][160]
Finlands dramatiske 1900-tallshistorie ble tatt opp av forfattere som Frans Eemil Sillanpää og Väinö Linna, som skapte en nasjonal forsoningslitteratur i realistisk stil med verk som Ukjent soldat (1954) og Polarstjerne-trilogien (1959–1962). Sillanpää ble tildelt Nobelprisen i litteratur i 1939. Flere forfattere, blant dem Veijo Meri og Eeva Kilpi, bygget videre på krigslitteraturen.[159][160]
Finlandssvensken Tove Jansson skapte et barnebokunivers rundt Mummitrollet, inspirert av finske skjærgårdssomre, som har blitt verdenskjent.[159][160]
Antti Tuuri, Kari Hotakainen, Sofi Oksanen, Monika Fagerholm, Maria Turtschaninoff, Kjell Westö og Tommi Kinnunen, som alle er oversatt til norsk, er noen av Finlands mest kjente forfattere i nyere tid.[159]
Billedkunst
«Den finske kunstens gullalder» fra omkring 1880 til 1910 var kjennetegnet av nasjonalromantisk og realistisk stil med Eero Järnefelt, Akseli Gallen-Kallela og Albert Edelfelt som noen av stilskaperne. Robert Wilhelm Ekman var en viktig læremester.[161][162][163]
Elin Danielson-Gambogi og Helene Schjerfbeck var blant de første kunstutdannede kvinnene i Finland. Deres malekunst dreide seg mot det naturalistiske. Schjerfbeck beveget seg også mot ekspresjonismen, som ble rendyrket av kretsen rundt Tyko Sallinen.[161]
Gallen-Kallela var den første finske monumentalmaleren. Hugo Simberg fortsatte denne tradisjonen som både maler og billedhugger.[161] Simbergs maleri Såret engel (1903) har blitt kåret til Finlands nasjonalmaleri.[164]
Walter Runeberg ble en av Nordens fremste billedhuggere.[161]
Museer
- Finlands nasjonalmuseum i Helsingfors er landets historiske og arkeologiske museum som viser landets historie fra de eldste tider til i dag.
- Ateneum er Finlands nasjonalgalleri; også det ligger i Helsingfors .
- Kiasma i Helsingfors er et statlig museum for samtidskunst.
- Fölisön er et stort friluftsmuseum på ei øy ved Helsingfors. Dette er et kulturhistorisk museum med tilflyttede bygningsmiljøer.
- Klosterbacken er et museumsområde i Åbo som først og fremst er viet til håndverk.
- Siida i Enare er Finlands største samiske museum.
- Sveaborg utenfor Helsingfors er et av verdens største kystfort, i dag museum og verdensarv.
- Bomarsunds festning på Åland er kulturminne og museum
- Ålands Sjøfartsmuseum og museumsskipet, den firemastede stålbarken «Pommern», er å se i Mariehamn på Åland.
Musikk, dans og teater
Folkemusikken i Finland står i to distinkte tradisjoner: folkeviser og spillemannsslåtter, som også kjennes fra resten av Norden, og den eldre, kalevaiske runesangen.[165][166]
Kunstmusikken fantes lenge bare i kirken og enkelte borgerhjem. Mange kristne middelaldersanger, mest på latin, ble samlet ved katedralskolen i Åbo og utgitt i Piæ Cantiones i 1582.[167][168][169]
Mange av de viktigste kulturinstitusjonene, som Finlands nasjonalopera, Finlands nasjonalteater, Helsingfors byorkester og Helsingfors musikkinstitutt, nå Sibelius-akademiet, ble grunnlagt på 1800-tallet. De viktigste institusjonsbyggerne var Fredrik Pacius og Martin Wegelius. Kringkastingsorkesteret er også internasjonalt respektert.[167][168][170]
Jean Sibelius komponerte senromantiske tonedikt og symfonier som har blitt kjent over hele verden. Senere kjente komponister har vært Einojuhani Rautavaara og Kaija Saariaho.[167][168]
Tidlig på 1900-tallet fikk arbeiderteateret gjennomslag. På landsbygda har også amatørteater, revyteater og gammeldans[166] stått sterkt i ungdomsforeningene.[171]
Språket har alltid begrenset finsk populærmusikk til hjemmemarkedet. Finland har blitt kjent for sin engelskspråklige heavy metal-musikk med grupper som HIM, Nightwish, Apocalyptica og Children of Bodom. Lordi med låten «Hard Rock Hallelujah» stod i 2006 for Finlands hittil eneste seier i Eurovision Song Contest.[172][173]
-
Jean Sibelius er Finlands mest kjente komponist i utlandet. -
Dirigenten Leif Segerstam sammen med det finske kringkastningsorkesteret. -
.jpg)
Film og TV-serier
Utdypende artikkel: Finsk film
Väinö Linnas krigsdrama Ukjent soldat har blitt filmatisert tre ganger (1955, 1985 og 2017), og de regnes alle som storverk innen finsk filmkunst. Her under polarstjernen (1968), regissert av Edvin Laine og basert på en roman av Linna, ble også en stor kassasuksess.[174][175][176]
Fra slutten av 1960-årene brakte unge regissører inn inspirasjon fra avantgardisk film og sosialrealismen.[174][177] Noen finske TV-dramaer ble også sendt på norsk TV. «Finsk fjernsynsteater» har kommet til å bety noe mørkt, langsomt og tungsindig.[148][178][179]
Noen finske spillefilmer som har slått igjennom i utlandet i nyere tid, er Mannen uten minne (2002) av Aki Kaurismäki og Fekteren (2015) av Klaus Härö. Det har også noen moderne TV-dramaer, som krimserien Sorjonen (2016–2019) i nordisk noir-stil.[180]
Massemedier
Finlands allmennkringkaster er Yle, som samarbeider med de andre nordiske allmennkringkasterne, og Yle TV1 og Yle Radio Suomi er landets mest populære TV- og radiokanaler. Den største kommersielle TV-kanalen er MTV3.[181]
Finnene har, sammenlignet med andre land, svært høy tillit til de redaktørstyrte mediene.[181] Nesten alle leser aviser på enten nett eller papir.[182] Helsingin Sanomat er Finlands største abonnementsavis, både på nett og papir, mens tabloidavisene Ilta-Sanomat og Iltalehti er Finlands mest leste på nett. Hufvudstadsbladet er Finlands største svenskspråklige avis.[181]
Arkitektur og design
Tidlig på 1800-tallet fikk den tyske arkitekten Carl Ludvig Engel ansvaret for å utforme en byplan for Helsingfors som Finlands nye hovedstad. Han tegnet mange monumentalbygg i nyklassisistisk stil, som også ble etterlignet i mange andre byer.[183][184]
Sent på 1800-tallet vokste det frem en egen finsk nasjonalromantisk arkitektur, som ikke bare var inspirert av billedkunsten, men også den samtidige jugendstilen. I 1920-årene ble stilen mer preget av nordisk nyklassisisme. Lars Sonck og Eliel Saarinen er blant de mest fremtredende arkitektene fra denne perioden.[183][184]
Finland har fremfor alt blitt kjent for 1900-tallets funksjonalisme. Alvar Aalto regnes som den mest banebrytende funksjonalisten. Aaltos formspråk lever videre i moderne finsk arkitektur, som også har tatt opp i seg mange minimalistiske trekk. Reima Pietilä gikk i en mer ekspresjonistisk retning, inspirert av former i finsk natur.[183][184]
Aalto vant anerkjennelse for sitt funksjonalistiske møbeldesign i 1930-årene. Finsk industridesign slo for alvor igjennom internasjonalt med «skandinavisk design» i 1950-årene. Noen kjente foretak er Marimekko (tekstiler), Iittala (glass og porselen) og Fiskars (jernvarer).[185][186]
Matkultur
Det finske kjøkkenet er basert på mye kjøtt, fisk og grønnsaker. Utenom ferskvannsfisk, som lake, har østersjøsild (strömming) vært den viktigste matfisken. Det har i tillegg vært vanlig å jakte på stor- og småvilt og plukke sopp og bær som matauk.[187][188][189][190]
Samene har sine egne mattradisjoner, der de har spist fisk hele året, mens rein- og viltkjøtt, bær og andre nyttevekster har vært mer sesongbetont.[188][191]
Hverdagskostholdet i Finland domineres av kornprodukter og animalske produkter.[187][190][192] Melkekonsumet er det største i verden per innbygger.[76][190]
Vodka har en større plass i finsk drikkekultur enn i resten av Norden.[193] Det tradisjonelle rugølet, sahti, finnes både som salgsvare og hjemmebrygg.[187][194]
Finner drikker mest kaffe per innbygger av alle verdens nasjoner.[76]
Idrett
Finland er fremfor noe en vinteridrettsnasjon. Ishockey er Finlands klart største publikumsidrett. Finland regnes blant «de seks store» som har dominert ishockeysporten. Noen kjente NHL-spillere er Jari Kurri, Esa Tikkanen, Teemu Selänne og Saku Koivu.[150][195]
Langrenn, skiskyting og skihopping er andre store publikumsgrener. Matti Nykänen regnes som en av verdens beste skihoppere gjennom tidene. Janne Ahonen var også blant sin tids mestvinnende skihoppere. Veikko Hakulinen, Eero Mäntyranta, Juha Mieto, Marjo Matikainen og Marja-Liisa Kirvesniemi er blant de mestvinnende langrennsløperne, og Hannu Manninen, Samppa Lajunen og Heikki Hasu i kombinert.[150] Søsknene Kerttu og Iivo Niskanen har vært de fremste langrennsløperne i senere år.[196]
Den finske skøyteløperen Clas Thunberg ble fem ganger olympisk mester, og han var i sin tid enormt populær i Norge.[197]
I første halvdel av 1900-tallet fostret Finland en rekke gode langdistanseløpere, som Hannes Kolehmainen, Paavo Nurmi og Ville Ritola. Finland har også flere OL-gull i spydkasting og bryting.[150][198][199] Minna Kauppi er flere ganger verdensmester i orientering. Roeren Pertti Karppinen er en av Finlands mestvinnende sommerolympiere.[200] Helsingfors var vertskap for sommer-OL i 1952.[199]
Finland har sjelden hevdet seg i internasjonale fotballmesterskap, men enkeltspillere som Jari Litmanen har nådd toppnivå.[201]
Boball er en finsk form for baseball og regnes som Finlands nasjonalidrett.
Det er stor interesse for motorsport i Finland,[150] og landet har siden 1980-årene fostret flere verdensmestere: Keke Rosberg, Mika Häkkinen og Kimi Räikkönen i formel 1 og Hannu Mikkola, Tommi Mäkinen og Marcus Grönholm i rally.
Oppføring på UNESCOs lister
Verdensarvsteder
Oppføringer på UNESCOs verdensarvliste (World Heritage List), verdens kultur- og naturarvsteder.
- 1991 – Gamle Raumo
- 1991 – Sveaborg
- 1994 – Petäjävesi gamle kirke
- 1996 – Verla tresliperi og pappfabrikk
- 1999 – Sammallahdenmäki, gravhauger fra bronsealderen
- 2005 – Struves meridianbue
- 2006 – Höga kusten/Kvarken
Mesterverker i muntlig og immateriell kulturarv
Oppføringer på UNESCOs liste knyttet til aktivt vern av immateriell kultur (Intangible Cultural Heritage). Årstallet angir når det ble listeført hos UNESCO.
- 2020 – Badstuekulturen
- 2021 – Kaustinen felespill
-
Petäjävesi gamle kirke i Tavastland står på UNESCOs verdensarvliste. -
Bykjernen i Raumo er bevart som en enhetlig, nordisk trehusby.
Referanser
- ^ Limits of Oceans and Seas, 3rd edition, avsnitt, vers eller paragraf 1[Hentet fra Wikidata]
- ^ «Utanlandske stadnamn: A–Å». Språkrådet. Besøkt 14. april 2020.
- ^ (på fi) Suomen pinta-ala kunnitain 1.1.2023, Lantmäteriverket, Wikidata Q117800624, https://www.maanmittauslaitos.fi/sites/maanmittauslaitos.fi/files/attachments/2023/02/Vuoden_2023_pinta-alatilasto_kunnat_maakunnat.pdf
- ^ «Finland's preliminary population figure was 5,608,218 at the end of February 2024». Statistikcentralen.
- ^ https://www.worldatlas.com/articles/the-highest-literacy-rates-in-the-world.html.
- ^ Šuomi, wiktionary.org, 17. oktober 2022 kl 14:57.
- ^ Reconstruction:Proto-Finnic/soomi, wiktionary.org, 24. september 2023 kl 20:39
- ^ Reconstruction:Proto-Samic/sāmē, wiktionary.org, 21. april 2023 kl 18:59.
- ^ Häme, wiktionary.org, 31. oktober 2023 kl 18:12.
- ^ Reconstruction:Proto-Finnic/hämä, wiktionary.org, 15. januar 2023 kl 00:30.
- ^ [https://en.wiktionary.org/wiki/Reconstruction:Proto-Indo-European/d%CA%B0%C3%A9%C7%B5%CA%B0%C5%8Dm Reconstruction:Proto-Indo-European/dʰéǵʰōm ], wiktionary.org, 16. mars 2023 kl 19:28.
- ^ Reconstruction:Proto-Balto-Slavic/źémē, wiktionary.org, 7. mars 2023 kl 01:39.
- ^ Grünthal, Riho (1999). «Analyzing the Finnic ethnonyms» (PDF). Folia Uralica Debreceniensia (på engelsk) (6): 53–54. ISSN 0239-1953.
- ^ a b c Sjöstrand, Per Olof (2012). «Frögerståget». Historisk Tidskrift för Finland (på svensk). 97 (2): 204–225. ISSN 0046-7596.
- ^ Kirkinen, Heikki (1982). «Finland in Russian sources up to the year 1323». Scandinavian Journal of History (på engelsk). 7 (1–4): 255–275. ISSN 0346-8755. doi:10.1080/03468758208579009.
- ^ Farbregd, Turid og Seppinen, Hannele (red.) (2000). Finsk-norsk ordbok: Suomi-norja sanakirja. Oslo: Unipub forlag. s. 271. ISBN 82-7477-026-9.
- ^ a b Carpelan, Christian. «finnar». Uppslagsverket Finland (på svensk). Svenska folkskolans vänner. Besøkt 28. juli 2021.
- ^ Whitaker, Ian (1980). «Tacitus' Fenni and Ptolemy's Phinnoi». The Classical Journal (på engelsk). 75 (3): 215–224. ISSN 0009-8353.
- ^ a b c d e f g h Edgren, Torsten. «Finlands historia: Förhistoria». Uppslagsverket Finland (på svensk). Svenska folkskolans vänner. Besøkt 28. juli 2021.
- ^ «National Archives Service, Finland (in English)». Archived from the original on 27. februar 2007. Besøkt 22. januar 2007.
- ^ Marjanen, Jani (2017). «Finland som begrepp och retorik». Historisk Tidskrift för Finland (på svensk). 102 (3): 533–544. ISSN 0046-7596.
- ^ Helleland, Botolf (2012). «Firenze på norsk og Florens på svensk: Utanlandske stadnamn på norsk». Språkrådet. Besøkt 17. februar 2021.
- ^ «Aktuelt ord: Finland». Språkrådet. 8. september 2016. Besøkt 17. februar 2021.
- ^ a b c d e f g h i j Finland i siffror 2022 (på svensk). Helsingsfors: Statistikcentralen. 2022. s. 38–40. ISBN 978-952-244-696-1.
- ^ a b c d e f g h i j Smeds, Helmer (1960). «Finland». I Sømme, Axel. A Geography of Norden: Denmark, Finland, Iceland, Norway, Sweden. Utgitt av Den norske nasjonalkomité for geografi. Oslo: Cappelen. s. 149–159.
- ^ a b c d e f Jaatinen, Stig og Persson, Per-Edvin. «Sjöar och vattendrag». Uppslagsverket Finland (på svensk). Svenska folkskolans vänner. Besøkt 28. juni 2023.
- ^ a b Bergman, Göran. «Skärgården». Uppslagsverket Finland (på svensk). Svenska folkskolans vänner. Besøkt 28. juni 2023.
- ^ a b c d e Edelman, Nils. «Berggrund och ytformer». Uppslagsverket Finland (på svensk). Svenska folkskolans vänner. Besøkt 11. oktober 2020.
- ^ a b c d e «Klimat». Uppslagsverket Finland (på svensk). Svenska folkskolans vänner. Besøkt 13. april 2020.
- ^ a b c d «Nuvarande klimat – medeltal för 30 år» (på svensk). Utgitt av Meteorologiska institutet. Klimatguiden. Arkivert fra originalen 13. august 2020. Besøkt 13. april 2020.
- ^ a b «Klimatet i Finland» (på svensk). Meteorologiska institutet. Besøkt 13. april 2020.
- ^ «Climate elements» (på engelsk). Meteorologiska institutet. Besøkt 19. april 2020.
- ^ a b Hæggström, Carl-Adam. «Växternas utbredning». Uppslagsverket Finland (på svensk). Svenska folkskolans vänner. Besøkt 28. juli 2020.
- ^ Westermarck, Nils og Hagman, Max. «Skogsbruk». Uppslagsverket Finland (på svensk). Svenska folkskolans vänner. Besøkt 14. april 2020.
- ^ «The Global Forest Resources Assessment. Desk reference» (PDF) (på engelsk). Roma: FNs organisasjon for ernæring og landbruk. 2015. s. 4. ISBN 978-92-5-108826-5.
- ^ Moen, Asbjørn (red.) (1999). National Atlas of Norway: Vegetation. Hønefoss: Statens kartverk. s. 35. ISBN 82-7945-000-9.
- ^ «Myrar». Uppslagsverket Finland (på svensk). Svenska folkskolans vänner. Besøkt 14. april 2020.
- ^ «Wetlands cover 2% of the EU's land» (på engelsk). Eurostat. 1. februar 2018. Besøkt 14. april 2020.
- ^ a b «Fauna, flora and fungi of Finland» (på engelsk). FinBOL – Finnish Barcode of Life. Arkivert fra originalen 4. april 2019. Besøkt 16. april 2020.
- ^ a b c d e f g h Bergman, Göran og Ulfvens, Johan. «Djurvärld». Uppslagsverket Finland (på svensk). Svenska folkskolans vänner. Besøkt 16. april 2020.
- ^ a b c Staneva, Anna og Burfield, Ian (2017). «Finland». European birds of conservation concern: populations, trends and national responsibilities (på engelsk). Cambridge: BirdLife International. s. 56–59. ISBN 978-1-912086-00-9.
- ^ Väisänen, Risto A., Hario, Martti og Saurola, Pertti (2011). «Population estimates of Finnish birds». I Valkama, Jari, Vepsäläinen, Ville og Lehikoinen, Aleksi. The Third Finnish Breeding Bird Atlas (på engelsk). Helsingfors: Naturhistoriska centralmuseet og Miljöministeriet. ISBN 978-952-10-7145-4.
- ^ «Fish species» (på engelsk). Fishing in Finland. Besøkt 22. april 2020.
- ^ Rassi, Pertti m.fl. (red.) (2010). 2010: Suomen lajien uhanalaisuus – Punainen kirja: The 2010 Red List of Finnish Species (på finsk og engelsk). Helsingfors: Miljöministeriet og Finlands miljöcentral. s. 311–319. ISBN 978-952-11-3806-5.
- ^ Schulz, Hans-Peter m.fl. (2002). «Excavations at Susiluola Cave». I Talvio, Tuuka. Suomen Museo: Finskt museum (på engelsk). 109. Helsingfors: Finska fornminnesföreningen. s. 5–45. ISSN 1235-0087.
- ^ Henrikson, Alf (1987). Nordens historie. Et illustrert overblikk. Oversatt av Leif Toklum. Oslo: Den norske Bokklubben. s. 30–32 og 38. ISBN 978-82-525-1141-3.
- ^ Edgren, Torsten (2008). «The Viking Age in Finland». I Brink, Stefan og Price, Neil. The Viking World (på engelsk). London og New York: Routledge. s. 470–484. ISBN 978-0-203-41277-0.
- ^ Jor, Finn (1995). Landet vestenfor øst og østenfor vest. Skrå blikk på Finland. Oslo: Aventura. s. 12–13. ISBN 82-588-1173-8.
- ^ a b c Gallén, Jarl og Huldén, Lena. «Finlands historia: Medeltiden». Uppslagsverket Finland (på svensk). Svenska folkskolans vänner. Besøkt 20. desember 2020.
- ^ Henrikson, Alf (1987). Nordens historie. Et illustrert overblikk. Oversatt av Leif Toklum. Oslo: Den norske Bokklubben. s. 104. ISBN 978-82-525-1141-3.
- ^ a b c Rask, Henry. «Finlands historia: 1500- och 1600-talen». Uppslagsverket Finland (på svensk). Svenska folkskolans vänner. Besøkt 19. januar 2021.
- ^ Henrikson, Alf (1987). Nordens historie. Et illustrert overblikk. Oversatt av Leif Toklum. Oslo: Den norske Bokklubben. s. 200–201 og 213. ISBN 978-82-525-1141-3.
- ^ a b Rask, Henry. «Finlands historia: 1700-talen». Uppslagsverket Finland (på svensk). Svenska folkskolans vänner. Besøkt 4. februar 2021.
- ^ Henrikson, Alf (1987). Nordens historie. Et illustrert overblikk. Oversatt av Leif Toklum. Oslo: Den norske Bokklubben. s. 250–254. ISBN 978-82-525-1141-3.
- ^ a b c Fatland, Erika (2017). Grensen. Oslo: Kagge forlag. s. 524–528. ISBN 978-82-489-2026-7.
- ^ a b c d e Jungar, Sune. «Finlands historia: från 1800-talet till Finlands självständighet 1917». Uppslagsverket Finland (på svensk). Svenska folkskolans vänner. Besøkt 5. februar 2021.
- ^ Engman, Max (2009). «Ett långt farväl: Finland mellan Sverige och Ryssland efter 1809». Kungliga Vitterhets Historie och Antikvitets Akademiens Årsbok 2009 (på svensk). Stockholm. s. 157–176. ISBN 978-91-7402-392-3.
- ^ Jansson, Torkel (2009). Rikssprängningen som kom av sig. Finsk-svenska gemenskaper efter 1809 (på svensk). Stockholm: Bokförlaget Atlantis. ISBN 978-91-7353-328-7.
- ^ a b c d e f g h i Vihavainen, Timo (2010). «Ryssland i Finlands historia: Några särdrag som påverkar nutiden». Nordisk Østforum (på svensk). 24 (2): 185–197. ISSN 0801-7220.
- ^ a b c d e f g h i j k Ekberg, Henrik. «Finlands historia: Efter 1917». Uppslagsverket Finland (på svensk). Svenska folkskolans vänner. Besøkt 5. april 2021.
- ^ a b c d e von Bonsdorff, Göran. «inbördeskriget». Uppslagsverket Finland (på svensk). Svenska folkskolans vänner. Besøkt 23. februar 2021.
- ^ a b Henrikson, Alf (1987). Nordens historie. Et illustrert overblikk. Oversatt av Leif Toklum. Oslo: Den norske Bokklubben. s. 325–326. ISBN 978-82-525-1141-3.
- ^ a b c d e f Allardt, Erik (1981). «Det finlandske samfunnet sett i eit samanliknande nordisk perspektiv». Samtiden. 90 (5): 2–7.
- ^ a b c Fatland, Erika (2017). Grensen. Oslo: Kagge forlag. s. 539–541. ISBN 978-82-489-2026-7.
- ^ Edwards, Robert (2007). Hvit død: Sovjets krig mot Finland 1939–40. Oversatt av Roger Ødegaard og Morten Sand Andersen. Oslo: Vega forlag. s. 13–14 og 26–31. ISBN 978-82-8211-115-7.
- ^ a b Henrikson, Alf (1987). Nordens historie. Et illustrert overblikk. Oversatt av Leif Toklum. Oslo: Den norske Bokklubben. s. 333–334 og 337. ISBN 978-82-525-1141-3.
- ^ Fatland, Erika (2017). Grensen. Oslo: Kagge forlag. s. 543–546. ISBN 978-82-489-2026-7.
- ^ Engman, Max (1989). «De förflyttade karelerna – evakuering och integrering». I Johansson, Rune og Persson, Hans-Åke. Nordisk flyktingpolitik i världskrigens epok. CESIC Studies in International Conflict (på svensk). 1. Lund: Lund University Press. s. 81–115. ISBN 978-91-7966-071-0.
- ^ a b c Wigell, Mikael (2017). «Rysslands geostrategi och dess konsekvenser i Norden». I Almqvist, Kurt. Sverige och Finland (på svensk). Utgitt av Axel och Margaret Ax:son Johnsons stiftelse för allmännyttiga ändamål. Stockholm: Axess. s. 41–49. ISBN 978-91-89672-94-9.
- ^ Fatland, Erika (2017). Grensen. Oslo: Kagge forlag. s. 551–553. ISBN 978-82-489-2026-7.
- ^ Kettunen, Pauli (2001). «The Nordic Welfare State in Finland». Scandinavian Journal of History (på engelsk). 26 (3): 225–247. doi:10.1080/034687501750303864.
- ^ a b Kiander, Jaakko (2005). «The Evolution of the Finnish Model in the 1990s: From Depression to High-Tech Boom». I Becker, Uwe og Schwartz, Herman. Employment ‘Miracles’: A Critical Comparison of the Dutch, Scandinavian, Swiss, Australian and Irish Cases versus Germany and the US. Changing Welfare States (på engelsk). 5. Amsterdam University Press. s. 87–110. ISBN 978-90-485-0383-4. doi:10.5117/9789053567555.
- ^ a b Tiilikainen, Teija (2021). «Finland and the European Union». I Laursen, Finn. The Oxford Encyclopedia of European Union Politics (på engelsk). Oxford: Oxford University Press. ISBN 978-0-19-085642-7.
- ^ a b c d e f g h Finland i siffror 2022 (på svensk). Helsingsfors: Statistikcentralen. 2022. s. 2–9. ISBN 978-952-244-696-1.
- ^ a b c d e «11ra – Nyckeltal för befolkningen efter område, 1990–2018» (på svensk). Statistikcentralen. Besøkt 11. februar 2021.
- ^ a b c d e f «Finland bland de ledande i världen» (på svensk). Statistikscentralen. 5. desember 2019. Besøkt 14. februar 2021.
- ^ «11s8 -- Tätorter efter folkmängd och folktäthet, 2020» (på svensk). Statistikcentralen. Besøkt 23. mai 2022.
- ^ «Finska» (på svensk). Institutet för de inhemska språken. Besøkt 11. februar 2021.
- ^ Koivusalo, Esko og Piehl, Aino (1997). «Finska språket». I Karker, Allan, Lindgren, Birgitta og Løland, Ståle. Nordens språk (på svensk). Utgitt av Nordisk språksekretariat. Oslo: Novus. s. 110–129. ISBN 82-7099-274-7.
- ^ a b Reuter, Mikael (1997). «Svenskan i Finland». I Karker, Allan, Lindgren, Birgitta og Løland, Ståle. Nordens språk (på svensk). Utgitt av Nordisk språksekretariat. Oslo: Novus. s. 95–109. ISBN 82-7099-274-7.
- ^ a b Hedberg, Charlotta (2004). The Finland-Swedish Wheel of Migration: Identity, Networks and Integration 1976–2000 (doktorgradsavhandling i kulturgeografi). Geografiska regionstudier (på svensk). 61. Uppsala: Uppsala universitet. s. 19–24. ISBN 91-506-1788-5.
- ^ Fougstedt, Gunnar og Westerholm, John. «finlandssvenskar». Uppslagsverket Finland (på svensk). Svenska folkskolans vänner. Besøkt 11. februar 2021.
- ^ Hedberg, Charlotta (2004). The Finland-Swedish Wheel of Migration: Identity, Networks and Integration 1976–2000 (doktorgradsavhandling i kulturgeografi). Geografiska regionstudier (på svensk). 61. Uppsala: Uppsala universitet. s. 63. ISBN 91-506-1788-5.
- ^ a b «Språk i Finland» (på svensk). Institutet för de inhemska språken. Besøkt 11. februar 2021.
- ^ Palmgren, Sten. «språklagstifning». Uppslagsverket Finland (på svensk). Svenska folkskolans vänner. Besøkt 11. februar 2021.
- ^ «More than 90 percent of Finnish residents know at least one foreign language» (på engelsk). Yle Uutiset. 13. desember 2018. Besøkt 11. februar 2021.
- ^ Taira, Teemu (28. november 2015). «Finland: recent trends and patterns in religion, secularism and atheism» (på engelsk). Observatoire des Religions et de la Laïcite. Arkivert fra originalen 15. september 2018. Besøkt 15. februar 2021.
- ^ «Eastern and Western Europeans Differ on Importance of Religion, Views of Minorities, and Key Social Issues» (på engelsk). Pew Research Center. 29. oktober 2018. Besøkt 24. februar 2021.
- ^ Rinne, Johannes Wilho (Johannes av Helsingfors) (1988). «The Finnish Orthodox Church». I Ramet, Sabrina P. Eastern Christianity and Politics in the Twentieth Century (på engelsk). Durham: Duke University Press. s. 267–285. ISBN 978-0-8223-0827-0.
- ^ Kurs, Ott og Taagepera, Rein (1999). «Karelia: Orthodox Finland». I Taagepera, Rein. The Finno-Ugric Republics and the Russian State (på engelsk). London: C. Hurst & Co. s. 100–109. ISBN 1-85065-293-7.
- ^ a b c d e Allardt, Erik. «minoriteter». Uppslagsverket Finland (på svensk). Svenska folkskolans vänner. Besøkt 11. juli 2022.
- ^ Holm, Nils G. «väckelserörelser». Uppslagsverket Finland (på svensk). Svenska folkskolans vänner. Besøkt 16. februar 2021.
- ^ Sundqvist, Alfons og Holm, Nils G. «frikyrkliga rörelser». Uppslagsverket Finland (på svensk). Svenska folkskolans vänner. Besøkt 16. februar 2021.
- ^ «Judisk historia i Finland» (på svensk). Judiska församlingen i Helsingfors. Besøkt 15. februar 2021.
- ^ a b c Lindman, Sven. «statsskick». Uppslagsverket Finland (på svensk). Besøkt 12. november 2023.
- ^ a b «Uppgifter» (på svensk). Finlands president. Besøkt 12. november 2023.
- ^ «Utnämning och konstituering av statsrådet» (på svensk). Statsrådet. Besøkt 12. november 2023.
- ^ Kawecki, Daniel (2022). «End of consensus? Ideology, partisan identity, and affective polarization in Finland 2003–2019». Scandinavian Political Studies. 45 (4): 478–503. doi:10.1111/1467-9477.12238.
- ^ «The Sámi Parliament – The representative self-government body of the Sámi» (på engelsk). Det finske sametinget. Besøkt 12. november 2023.
- ^ «Domstolarna» (på svensk). Domstolsväsendet. Besøkt 12. november 2023.
- ^ a b c Kämpe, Monica K. Mattsson (17. juni 2021). «Finland: Sisu og forsvarsvilje». Folk og Forsvar. Besøkt 29. oktober 2021.
- ^ a b c Håkenstad, Magnus (23. april 2015). «Forsvaret av Norden». Minerva. Besøkt 29. oktober 2021.
- ^ Husby, Tor (mars 2020). «Sverige og Finland halvveis i Nato». Aftenposten Innsikt. Besøkt 29. oktober 2021.
- ^ a b «Relations with Finland» (på engelsk). NATO. 5. april 2023. Besøkt 16. juni 2023.
- ^ a b «Finland och Nato» (på svensk). Statsrådet. 4. april 2023. Arkivert fra originalen 16. juni 2023. Besøkt 16. juni 2023.
- ^ «Eksperter: Putin tvinger Europa til dette». TV2.no. 27.07.2024.
- ^ Moe, Ingeborg (12. mars 2022). «Finnene valgte annerledes enn sine naboer. Nå går de igjennom lagrene sine». Aftenposten. Besøkt 3. april 2022.
- ^ Larsen, Martin Hall (6. april 2020). «Finland har store kriselagre: – Nordens «dommedagspreppere», sier ekspert». Aftenposten. Besøkt 29. oktober 2021.
- ^ Andelin, Jan-Erik og Gestrin-Hagner, Maria (18. mars 2020). «Finland har bättre beredskapslager än våra nordiska grannländer». Hufvudstadsbladet (på svensk). Besøkt 5. november 2021. (Abonnement påkrevd)
- ^ «Försörjningsberedskapen i Finland» (på svensk). Försörjningsberedskapscentralen. Besøkt 5. november 2021.
- ^ «Allmänt om demilitariseringen och neutraliseringen» (på svensk). Ålands lagting. Arkivert fra originalen 8. mars 2022. Besøkt 12. mai 2022.
- ^ a b c Meri, Matti (2015). «Finland». I Hörner, Wolfgang m.fl. The Education Systems of Europe. Global Education Systems (på engelsk) (2 utg.). Springer. s. 255–268. doi:10.1007/978-3-319-07473-3_16.
- ^ a b c «Finlands utbildningssystem» (på svensk). Undervisnings- og kulturministeriet. Besøkt 11. november 2023.
- ^ «Finland» (på engelsk). SCImago Institutions Rankings. Besøkt 11. november 2023.
- ^ «Spetsforskningsenheter» (på svensk). Finlands Akademi. Besøkt 11. november 2023.
- ^ a b c Finland i siffror 2022 (på svensk). Helsingsfors: Statistikcentralen. 2022. s. 33–35. ISBN 978-952-244-696-1.
- ^ Finland i siffror 2022 (på svensk). Helsingsfors: Statistikcentralen. 2022. s. 48. ISBN 978-952-244-696-1.
- ^ «12a6 – Den offentliga sektorns utgifter efter ändamål, årsvis, 1990–2020» (på svensk). Statistikcentralen. Besøkt 22. juli 2022.
- ^ Eloranta, Jari og Ojala, Jari (2022). «Modern Finnish Economic History». Oxford Research Encyclopedia of Economics and Finance (på engelsk). Oxford University Press. doi:10.1093/acrefore/9780190625979.013.678.
- ^ Kullander, Mats og Lönnroos, Lisa Tönnes (2016). Styrning av arbetsmarknaden i Norden: Komparativ studie av arbetsmarknadspolitikens styrning i Norden. TemaNord (på svensk). 2016:556. København: Nordisk ministerråd. s. 23ff. ISBN 978-92-893-4763-1.
- ^ «Taxing Wages: Key findings for Finland» (PDF) (på engelsk). OECD. 2022. Besøkt 23. juli 2022.
- ^ «Income Distribution Database» (på engelsk). OECD.Stat. Besøkt 24. juli 2022.
- ^ «Utnyttjad jordbruksareal 2022» (på svensk). Naturresursinstitutet (Luke). 28. april 2023. Besøkt 2. september 2023.
- ^ Sumelius, John. «jordbruk». Uppslagsverket Finland (på svensk). Svenska folkskolans vänner. Besøkt 2. september 2023.
- ^ «Industrivirke och energived marknadsavverkningar (1 000 m³) efter ägarklass» (på svensk). Naturressursinstitutet. Besøkt 16. oktober 2022.
- ^ a b c d «Largest companies in Finland as of November 2018, by number of employees» (på engelsk). Statista. Besøkt 2. september 2023.
- ^ «gruvindustri». Uppslagsverket Finland (på svensk). Svenska folkskolans vänner. Besøkt 2. september 2023.
- ^ Nielsen, Peter Bøegh m.fl. (2016). Services and Goods Exports from the Nordics: Strongholds and profiles of exporting enterprises. TemaNord (på engelsk). 2016:555. København: Nordisk ministerråd. s. 42–47. ISBN 978-92-893-4760-0.
- ^ «What made the Finnish gaming market explode in the past few years». Helsinki Times (på engelsk). 24. mai 2022. Besøkt 3. september 2023.
- ^ Lindström, Per-Erik. «kooperation». Uppslagsverket Finland (på svensk). Svenska folkskolans vänner. Besøkt 2. september 2023.
- ^ «Information om koncernen» (på svensk). Stockmann Group. Besøkt 26. september 2023.
- ^ «11j1 – Årliga övernattningar och anlända gäster efter bosättningsland, 1995–2023*» (på svensk). Statistikcentralen. Besøkt 2. september 2023.
- ^ «Turismens inverkan på ekonomin» (på svensk). Arbets- og näringsministeriet. Besøkt 2. september 2023.
- ^ «Resmål i Finland» (på svensk). Visit Finland. Besøkt 2. september 2023. «I Finland finns fyra regioner som alla har sina egna, unika egenskaper: Helsingforsregionen, Kusten och skärgården, Insjöfinland och Lappland.»
- ^ a b c «Energi» (på svensk). Statistikcentralen. Besøkt 29. oktober 2023.
- ^ Svidén, Henrik (2. desember 2021). «Så ska kärnkraften lösa Finlands elkris – Sverige väntar på ödesbesked». Tidningen Näringslivet (på svensk). Besøkt 5. oktober 2022.
- ^ «Fortum in Finland» (på engelsk). Fortum. Besøkt 29. august 2023.
- ^ Finland i siffror 2022 (på svensk). Helsingsfors: Statistikcentralen. 2022. s. 42. ISBN 978-952-244-696-1.
- ^ Söderlund, Linda (31. oktober 2019). «Finland förbränner mest torv i hela världen - inget förbud i planerna trots klimatpåverkan värre än bilarnas» (på svensk). Svenska Yle. Besøkt 5. oktober 2022.
- ^ a b «Hamnverksamheten – en livsviktig sektor för Finland» (på svensk). Östersjön.fi. Besøkt 28. september 2023.
- ^ «Helsinki remains the busiest passenger harbour in Europe» (på engelsk). 24. januar 2020. Besøkt 28. september 2023.
- ^ «Kanaler och broar» (på svensk). Trafikledsverket. Besøkt 28. september 2023.
- ^ Finland i siffror 2022 (på svensk). Helsingsfors: Statistikcentralen. 2022. s. 43. ISBN 978-952-244-696-1.
- ^ Cohen, Patricia (20. oktober 2022). «How Finnair’s Huge Bet on Faster Flights to Asia Suddenly Came Undone». The New York Times (på engelsk). Besøkt 28. september 2023.
- ^ «Bannätet» (på svensk). Trafikledsverket. Besøkt 28. september 2023.
- ^ «12kg – Landsvägar, 1979–2021» (på svensk). Statistikcentralen. Besøkt 28. september 2023.
- ^ «Säkerheten i Finlands vägtrafik i internationell jämförelse» (på svensk). Transport- och kommunikationsverket Traficom. 18. mai 2022. Besøkt 28. september 2023.
- ^ a b c d Halvorsen, Bjørn Egil og Tveter, Øyvind (29. juni 2023). «Finlands oppskrift på lykke». Aftenposten. Besøkt 8. oktober 2023.
- ^ Studarus, Laura (18. oktober 2018). «How the Finnish survive without small talk» (på engelsk). BBC Travel. Besøkt 8. oktober 2023.
- ^ a b c d e f Jor, Finn (1995). Landet vestenfor øst og østenfor vest. Skrå blikk på Finland. Oslo: Aventura. s. 91–93. ISBN 82-588-1173-8.
- ^ «Sauna culture in Finland» (på engelsk). UNESCO. Besøkt 8. oktober 2023.
- ^ Hærland, Axel Munthe-Kaas (6. november 2021). «Dilla på badstu? Bli med til den finske saunahovedstaden Tampere». Aftenposten. Besøkt 8. oktober 2023.
- ^ Jor, Finn (1995). Landet vestenfor øst og østenfor vest. Skrå blikk på Finland. Oslo: Aventura. s. 73–75. ISBN 82-588-1173-8.
- ^ «Allemansrätt och -skyldigheter» (på svensk). Forststyrelsen. Besøkt 15. oktober 2023.
- ^ «För byggaren vilar skärgården aldrig». Hufvudstadsbladet (på svensk). Helsingfors: 24–26. 14. november 2021.
- ^ Bergman, Anne og Ekrem, Carola (2020). Stora finlandssvenska festboken (på svensk). Helsingfors og Stockholm: Svenska litteratursällskapet i Finland og Appell förlag. s. 63–64. ISBN 978-951-583-461-4.
- ^ Bergman, Anne og Ekrem, Carola (2020). Stora finlandssvenska festboken (på svensk). Helsingfors og Stockholm: Svenska litteratursällskapet i Finland og Appell förlag. s. 210–231. ISBN 978-951-583-461-4.
- ^ Schulmann, Maria. «folkdräkter». Uppslagsverket Finland (på svensk). Svenska folkskolans vänner. Besøkt 8. oktober 2023.
- ^ a b c d e Simonsuuri, Kirsti (2017). «Finland, Poetry of». I Greene, Roland. The Princeton Encyclopedia of Poetry and Poetics (på engelsk) (4 utg.). Princeton: Princeton University Press. ISBN 978-0-691-15491-6.
- ^ a b c d Warburton, Thomas. «litteratur». Uppslagsverket Finland (på svensk). Svenska folkskolans vänner. Besøkt 7. oktober 2023.
- ^ a b c d Kruskopf, Erik og von Bonsdorff, Bengt. «måleri». Uppslagsverket Finland (på svensk). Svenska folkskolans vänner. Besøkt 5. november 2023.
- ^ Nummelin, Rolf (red.) (1998). Konsten i Finland: från medeltid till nutid (på svensk) (revidert utg.). Esbo: Schildts förlag. ISBN 978-951-50-0989-0.
- ^ Valkonen, Markku (1992). The Golden Age: Finnish Art 1850–1907 (på engelsk). Oversatt av Michael Wynne-Ellis (2 utg.). Helsingfors: Werner Söderström. ISBN 978-951-0-17570-5.
- ^ «De mest älskade klassikerna» (på svensk). Atenum – Finlands nationalgalleri. Besøkt 5. november 2023.
- ^ Häggman, Ann-Mari. «folkmusik». Uppslagsverket Finland (på svensk). Svenska folkskolans vänner. Besøkt 14. oktober 2023.
- ^ a b Biskop, Gunnel. «dans». Uppslagsverket Finland (på svensk). Svenska folkskolans vänner. Besøkt 15. oktober 2023.
- ^ a b c Layton, Robert (2011). «Finland». I Latham, Alison. The Oxford Companion to Music (på engelsk) (digital utg.). Oxford: Oxford University Press. ISBN 978-0-19-957903-7.
- ^ a b c Dahlström, Fabian. «musikhistoria». Uppslagsverket Finland (på svensk). Svenska folkskolans vänner. Besøkt 15. oktober 2023.
- ^ Hansson, Karl-Johan. «kyrkomusik». Uppslagsverket Finland (på svensk). Svenska folkskolans vänner. Besøkt 15. oktober 2023.
- ^ Pikkanen, Ilona (2022). «Theatrical societies: Finland». Encyclopedia of Romantic Nationalism in Europe (på engelsk) (digital utg.). doi:10.5117/9789462981188/ngOV8m06aObKaZbPHPXK2Vny.
- ^ «amatörteater». Uppslagsverket Finland (på svensk). Svenska folkskolans vänner. Besøkt 15. oktober 2023.
- ^ Söderling, Trygve, Lindberg, Johan og Klinkmann, Sven-Erik. «populärmusik». Uppslagsverket Finland (på svensk). Svenska folkskolans vänner. Besøkt 15. oktober 2023.
- ^ Karjalainen, Toni-Matti og Sipilä, Eero (2016). «Tunes from the Land of the Thousand Lakes: Early Years of Internationalization in Finnish Heavy Metal». I Brown, Andy R. Global Metal Music and Culture: Current Directions in Metal Studies (på engelsk). New York og London: Routledge. s. 209–226. ISBN 978-1-138-82238-2. doi:10.4324/9781315742816-16.
- ^ a b Mickwitz, Joachim. «filmkonst». Uppslagsverket Finland (på svensk). Svenska folkskolans vänner. Besøkt 5. september 2023.
- ^ Larsen, Mads (2020). «Agreeing on History: Adaptation as Restorative Truth in Finnish Reconciliation». Literature/Film Quarterly (LFQ) (på engelsk). 48 (1). ISSN 0090-4260.
- ^ «Top 10 Films of All Time in Finland» (på engelsk). Finlands filmstiftelse. Arkivert fra originalen 28. september 2011. Besøkt 8. oktober 2023.
- ^ Kuhn, Annette og Westwell, Guy (2020). «Film in Finland». A Dictionary of Film Studies (på engelsk) (2 utg.). Oxford: Oxford University Press. ISBN 978-0-19-883209-6.
- ^ Granö, Viktor (27. november 2016). «Finsk fjernsynsteater påvirker nordmenn». NRK. Besøkt 5. september 2023.
- ^ Opedal, Hallgeir (26. august 2022). «Verdas lukkelegaste land». Dag og Tid. Besøkt 5. september 2023.
- ^ Saunders, Robert A. (2020). «Walking in (a) Bordertown: Sorjonen, Liminality, and the Spatial Imaginary of Lappeenranta». TV/Series (på engelsk). 18. ISSN 2266-0909. doi:10.4000/tvseries.4877.
- ^ a b c Reunanen, Esa (14. juni 2023). «Finland». 2023 Digital News Report (på engelsk). Reuters Institute for the Study of Journalism. Besøkt 8. oktober 2023.
- ^ «Nearly everyone in Finland reads newspapers, survey finds» (på engelsk). Yle. 23. september 2022. Besøkt 8. oktober 2023.
- ^ a b c Pallasmaa, Juhani (2011). «Finland, modern». I Goode, Patrick. The Oxford Companion to Architecture (på engelsk). Oxford: Oxford University Press. ISBN 978-0-19-860568-3.
- ^ a b c Miller, William C. (2004). «Finland». I Sennott, R. Stephen. Encyclopedia of 20th-Century Architecture (på engelsk). 1. New York og London: Fitzroy Dearborn. s. 867–876. ISBN 1-57958-433-0.
- ^ von Bonsdorff, Bengt. «konstindustri». Uppslagsverket Finland (på svensk). Svenska folkskolans vänner. Besøkt 2. september 2023.
- ^ Myllyntaus, Timo (2010). «Design in Building an Industrial Identity: The Breakthrough of Finnish Design in the 1950s and 1960s». Icon (på engelsk). 16: 201–225. ISSN 1361-8113.
- ^ a b c Lönnqvist, Bo. «matkultur». Uppslagsverket Finland (på svensk). Svenska folkskolans vänner. Besøkt 10. oktober 2023.
- ^ a b Davidson, Alan (2014). «Finland». The Oxford Companion to Food (på engelsk) (3 utg.). Oxford: Oxford University Press. ISBN 978-0-19-967733-7.
- ^ Bonekamp, Gunnevi (1990). «Finland». Internasjonale retter med norsk fisk. Oversatt av Elvy Karterudseter. Oslo: Wennergren-Cappelen. s. 21. ISBN 82-7319-059-5.
- ^ a b c Mäkelä, Johanna og Rautavirta, Kaija (2018). «Food, Nutrition, and Health in Finland». I Andersen, Veslemøy, Bar, Eirin og Wirtanen, Gun. Nutritional and Health Aspects of Food in Nordic Countries (på engelsk). London: Academic Press. s. 127–143. ISBN 978-0-12-809416-7. doi:10.1016/b978-0-12-809416-7.00005-6.
- ^ Nilsson, Maria (2018). «Food, Nutrition, and Health in Sápmi». I Andersen, Veslemøy, Bar, Eirin og Wirtanen, Gun. Nutritional and Health Aspects of Food in Nordic Countries (på engelsk). London: Academic Press. s. 179–195. ISBN 978-0-12-809416-7. doi:10.1016/B978-0-12-809416-7.00007-X.
- ^ Holm, Lotte m.fl. (2019). «The Food We Eat». I Gronow, Jukka og Holm, Lotte. Everyday Eating in Denmark, Finland, Norway and Sweden: A Comparative Study of Meal Patterns 1997–2012 (på engelsk). London: Bloomsbury Academic. ISBN 978-1-3500-8048-5.
- ^ Mäkelä, Pia, Tigerstedt, Christoffer og Mustonen, Heli (2012). «The Finnish drinking culture: Change and continuity in the past 40 years». Drug and Alcohol Review (på engelsk). 31 (7): 831–840. ISSN 1465-3362. doi:10.1111/j.1465-3362.2012.00479.x.
- ^ Rokka, Jussi (2013). «Finland». I Oliver, Garrett. The Oxford Companion to Beer (på engelsk). Oxford: Oxford University Press. ISBN 978-0-19-536713-3. doi:10.1093/acref/9780195367133.001.0001.
- ^ Zeisler, Laurel (2012). «Finland». Historical Dictionary of Ice Hockey (på engelsk). Lanham: Scarecrow Press. s. 113–114. ISBN 978-0-8108-7863-1.
- ^ Bregman, Scott (11. februar 2022). «Niskanen siblings make Beijing 2022 a family (medal-winning) affair» (på engelsk). Den internasjonale olympiske komité (IOC). Besøkt 5. november 2023.
- ^ Björkman, Ingmar. «Thunberg, Clas». Uppslagsverket Finland (på svensk). Besøkt 18. november 2023.
- ^ Jørgensen, Per (1998). «From Balck to Nurmi: The Olympic Movement and the Nordic Nations». I Meinander, Henrik og Mangan, J.A. The Nordic World: Sport in Society (på engelsk). London: Routlegde. s. 82–83 og 92–93. ISBN 978-1-315-03689-2.
- ^ a b Pääkkönen, Leo og Marjomaa, Ulpu (22. juni 2022). «Olympiska sommarspelen i Helsingfors 1952» (på svensk). Historia Helsinki. Besøkt 5. november 2023.
- ^ Nyman, Marianne (2. november 2017). «En av Finlands alla tiders OS-idrottare – men roddlegendaren Pertti Karppinen trivdes aldrig i rampljuset» (på svensk). Svenska Yle. Besøkt 26. november 2023.
- ^ Bergh, Nicholas (16. juni 2021). «Finlands EM-suksess: Denne 50 år gamle «kongen» får æren». Aftenposten. Besøkt 5. november 2023.
Eksterne lenker
- (mul) Offisielt nettsted
- (en) Finland – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
- (en) Suomi – Finland – galleri av bilder, video eller lyd på Commons
- Finland på Facebook
- Finland på Instagram
- Finland på X (tidligere Twitter)
- (en) Visit Finland
- (en) thisisFINLAND – things you should and shouldn't know
- (no) Statistikk og andre data om Finland i FN-sambandets nettsted Globalis.no
