Hopp til innhold

Henrik Ameln

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Sideversjon per 28. feb. 2024 kl. 14:28 av Efloean (diskusjon | bidrag) (presisering, ikke sikkert at Brosing selv er fotograf)
(diff) ← Eldre sideversjon | Nåværende sideversjon (diff) | Nyere sideversjon → (diff)
Henrik Ameln
Henrik Ameln som eldre mann
Født29. apr. 1879[1][2][3][4]Rediger på Wikidata
Bergen
Død17. sep. 1961[1][3]Rediger på Wikidata (82 år)
Bergen
BeskjeftigelsePolitiker, advokat Rediger på Wikidata
Utdannet vedUniversitetet i Oslo
FarTheodor Ameln
SøskenHaakon Ameln
BarnHenrik Ameln d.y.
PartiHøyre
NasjonalitetNorge
GravlagtMøllendal gravplass[1]
Medlem avDet Kongelige Norske Videnskabers Selskab
UtmerkelserKommandør av St. Olavs Orden (1932)
Kommandør av Æreslegionen
Stortingsmann
1. januar 1922–31. desember 1933
ValgkretsBergen
Bergens ordfører
1. januar 1920–31. desember 1922
ForgjengerKristian Hopp
EtterfølgerHans Seip
Stortingsmann
1. januar 1913–31. desember 1915
ValgkretsBergens 1. krets, Nygård
Henrik Ameln på Commons

Henrik Ameln (1879–1961) var en norsk politiker (H), dispasjør og overrettssakfører fra Bergen. Han blir husket for sin innsats som stortingsmann for Bergen 1913–1915 og 1922–1933, og som «sjørettsekspert og for sitt langvarige og allsidige virke innen sjøforsikring».[5]

I 1911 ledet han etableringen av byens kretssykekasse, en offentlig sykeforsikringsordning som især var tiltenkt industriarbeidere. Arbeidet la grunnlag for tilsvarende ordninger andre steder. Han blir gjerne omtalt som «syketrygdens far» i Norge.[5]

Familie

[rediger | rediger kilde]

Han var sønn av dispasjør Theodor Ameln (1847–1925) og Olivia Dorothea Hildegund Wilander (1849–1912). Han var dermed bror av assurandør Haakon Ameln (1881–1949) og nevø av stortingsmann Johan Ameln (1838–1917).[6] Ameln-slekten har tyske aner. Henrik Ameln vokste opp i et velstående forretningsmiljø på Fjøsanger ved Bergen og bestemte seg tidlig for å gå i farens fotspor som jurist.[5]

Henrik Ameln giftet seg i 1906 med Aagot Christensen (1881–1968), datter av kjøpmann Lars Christensen (1844–1903) og Karen Marie Gundersen (1852–1925).[5] Sønnen Henrik Ameln d.y. (1910–1978) ble også dispasjør og høyesterettsadvokat.[7][8] Sønnedatteren, psykolog Signe Bjelland Ameln (1947–), har vært gift med forfatter Edvard Hoem (1949–).[8] De har sønnen Knut Ameln Hoem (1970–), litteraturkritiker i NRK.[9]

Utdannelse og yrkesliv

[rediger | rediger kilde]
Utsikt over Bergen, ca. 1900. På denne tiden var Bergen blant Norges ledende sjøfartsbyer.
Fotokromtrykk: Detroit Publishing Co.
Ameln i arbeidsværelset.
Foto: Gustav Brosings samling, spesialsamlingene ved Universitetsbiblioteket i Bergen

Henrik Ameln hadde studentereksamen fra Hambros skole i Bergen fra 1897 og juridisk embedseksamen fra universitetet i Kristiania[10] fra 1902. Han studerte budsjett- og regnskapsførsel i Sverige, Danmark og Amerika 1923–1924.[11]

Han fikk bevilling som overrettssakfører i 1903, og arbeidet særlig med sjørett og forsikring. I 1904 gikk far og sønn Ameln i kompaniskap og «skapte et levebrød på sjøforsikring og erstatningsoppgjør etter forlis og havarier».[5] Henrik Ameln avla dispasjøreksamen i 1911, og virket som selvstendig dispasjør fra 1917 til han døde i 1961.[5]

Som overrettssakfører og dispasjør ble han tidlig kjent som en av de fremste ekspertene innen fastsettelse av erstatninger, både for skipenes verdi og av selve fraktegodset. Både under den første og andre verdenskrig spilte han en nøkkelrolle i oppbyggingen av en offentlig ordning med varekrigsforsikring. Ameln var også opphavsmann til krigskaskoforsikringen for skip, der skipsrederne deltok etter gjensidighetsprinsippet. Både krigskaskoforsikringen og varekrigsforsikringen skulle vise seg å bli høyst nødvendige, idet handelsflåten led store tap under den første verdenskrig.[5][12]

Han var med på å opprette Krigsforsikringen for norske Skib og Norsk Varekrigsforsikring i 1914 og satt som styreformann i varekrigsforsikringen til 1931. Krigsforsikringen for norske Skib ble avviklet etter den første verdenskrig, men fikk sin etterfølger Den Norske Krigsforsikring for Skib i 1935. Ameln var da formann i Norges Rederforbunds assuranseutvalg og spilte sammen med Thorolf Wikborg en avgjørende rolle under etableringen. Ameln var viseformann i Den Norske Krigsforsikring for Skib frem til han ufrivillig måtte trekke seg fra styret i 1944. Ameln fikk også tallrike andre betrodde oppgaver i skipsfartsmiljøet, blant annet som styreformann i Det Norske Veritas 1929–1945 og sekretær i Bergens Rederiforening 1907–1944.[5]

Ameln var i 1916 med på å etablere Bergens Handelsbank,[11] som i 1920 gikk inn i Den norske Handelsbank. Ameln var medlem av direksjonen i banken 1920–1923.[13] Han hadde også utallige andre verv innen forsikrings- og rederivesenet, og var medlem av styrer og representantskap i en rekke selskaper. Han skrev en mengde artikler i aviser og tidsskrifter, redigerte Norsk Forsikringstidende og var en mye brukt foredragsholder innen blant annet sjørett, forsikring, politikk og offentlig regnskapsvesen.[11]

Politisk arbeid

[rediger | rediger kilde]
Stortingsmann Henrik Ameln før 1930.
Foto: Stortingsarkivet
Torgallmenningen, ca. 1910.
Foto: Sogn og Fjordane fylkesarkiv

Ameln var innvalgt i Bergen bystyre 1910–1925 og 1934–1945, det meste av tiden som medlem av formannskapet, og som ordfører 1920–1922.[11] Han var ordfører i en tid preget av klassemotsetninger og sosial uro. Byen hadde siden 1890-årene hatt stor boligmangel, og store deler av bykjernen ble lagt i ruiner ved Bergensbrannen i 1916. Som ordfører gikk Ameln imot forslaget om boligrasjonering, men påbegynte byutvidelsen i Bergensdalen, hvor byen hadde fått tilgjengelig tomteareal ved innlemmelsen av Årstad herred i 1915.[14]

Av verv i partiorganisasjonen kan nevnes formann i Bergen Høyre 1920–1923, 1927–1928 og 1931–1934, medlem av Høyres sentralstyre 1916–1919 og medlem av Høyres arbeidsutvalg 1923–1929.[11] Ameln var 1914–1917 redaktør i Bjørgvin, en ukeavis utgitt av Bergens Aftenblad.[15]

Stortingsmann

[rediger | rediger kilde]

Han var innvalgt på Stortinget fra Bergen 1913–1915 og 1922–1933, den første perioden fra Bergens 1. krets, Nygård, som kandidat for Høyre og Frisinnede Venstre.[11][16] Nygård krets omfattet Johanneskirkens menighet og deler av Domkirkens menighet sør og vest for Engen og Store Lungegårdsvannet.[17] I 1915 støttet Frisinnede Venstre isteden Venstres kandidater i Bergen, hvilket medførte at Arbeiderpartiet vant flertall i den overveiende borgerlige Nygård krets, og Ameln tapte gjenvalg.[18] I 1921 ble enmannskretsene avskaffet; Ameln ble 1. kandidat på felleslisten mellom Høyre og Frisinnede Venstre i Bergen, og innledet 12 år til på Stortinget.[19]

Han markerte seg særlig som finanspolitiker. Arbeidet med å sette opp et oversiktlig statsbudsjett og modernisere statens regnskapssystem blir regnet som Amelns viktigste bidrag som stortingsmann.[5][20][21] Han var formann i Stortingets budsjettkomité, nestformann i Stortingets finanskomité 1922–1924 og formann i Stortingets justiskomité (senere lovkomité) 1925–1933.[11]

Vår skrevne forfatning, og det vil i første rekke si grunnloven, som den nå lyder, ingen større veiledning gir i gjeldende norsk forfatningsrett enn en håndbok om seilskip ville være for en som ønsket å studere maskindrevet skip.

Henrik Ameln om konstitusjonell sedvanerett i en komitéinnstilling.[22]

Til tross for at han var «omstridt og i vide kretser direkte forhatt» som partipolitiker, ifølge biograf Olav Garvik, var Ameln respektert på tvers av partigrensene som «en dyktig organisator».[5] Ameln ivret for å effektivisere stortingsarbeidet;[5] og han presiderte over Odelstinget 1926–1927.[11] Det var etter grunnlovsforslag opprinnelig fremsatt av Ameln at Stortinget i 1938 vedtok å forlenge valgperiodene fra tre til fire år.[23]

Han tok tidlig til orde for å profesjonalisere Høyres organisasjon, men fikk lite gehør. Etter at stemmerettsalderen ble senket fra 25 til 23 år i 1920, ledet Ameln et forarbeid som endte med at Unge Høyres Landsforbund ble stiftet i 1922.[5]

Ameln gikk i bresjen for å etablere kretssykekassen, en offentlig sykeforsikringsordning, i Bergen allerede i 1911. Som stortingsmann la han desto større vekt på sparsommelighet og møtte forsøk på å utvide sykeforsikringen med skepsis. I 1915 gikk han imot et statsmonopol på livsforsikringer og viste til Italias «ytterst nedslående» erfaringer med sviktende nytegning og høye kostnader.[24] Han reiste også prinsipielle motforestillinger; vilkårlighet er en vanlig forutsetning for en forsikring. I 1914 motsatte han seg å utvide sykeforsikringen til en mødreforsikring, fordi fødsel ikke var en «uberegnelig ting». Fødsler var som regel planlagte, til forskjell fra sykdom, hevdet Ameln.[25]

Han var formann i Stortingets justiskomité under behandlingen av Svalbardloven i 1925. Han støttet innlemmelsen av Svalbard som et norsk biland, men la større vekt på Norges folkerettslige krav enn på nasjonalfølelse. Han var kritisk til hvordan Svalbardtraktaten begrenset den norske suverenitetsutøvelsen.[26] Under okkupasjonen av Øst-Grønland («Eirik Raudes Land») 1931–1933 var Ameln formann i Stortingets Grønlandslag.[11]

Retoriker

[rediger | rediger kilde]
Stortinget på 1930-tallet.
Foto: Oslo Museum

Ameln gjorde seg bemerket med sine raske replikker og kunne være «infam og ubehøvlet, også fra talerstolen».[5] Mange av replikkene lever videre som anekdoter.[27][28] Både historiker Rolf Danielsen og biograf Olav Garvik mener at Ameln ikke fikk realisert sitt fulle potensial som politiker på grunn av sin uberegnelige og tidvis provoserende opptreden.[27][29]

Om en annen politiker fra Bergen sa han at «han har en glemselens evne som man må helt ned til apekattene for å finne maken til».[30] Han likte ikke sentralbanksjef Nicolai Rygg og sa en gang at «Norges Bank har ikke noe hode, bare en rygg».[5] I en forsvarspolitisk debatt med statsminister Johan Ludwig Mowinckel sa Mowinckel først at «herr Ameln vil jeg ikke innstille til major engang», og fikk sporenstreks svar fra Ameln: «Men jeg vil innstille statsministeren til klossmajor!»[5] Før avslutningen av Stortingets vårsesjon i 1930 kom Ameln og statsminister Mowinckel i en opphetet diskusjon, hvorpå Mowinckel sa: «Dette, Ameln, er det pøbelaktigste De har prestert i hele Deres pøbelaktige offentlige opptreden.» Det tok to år før de overhodet var på talefot igjen.[27]

Andre replikker var av det uskyldige slaget, rene ordspill på den andre personens navn. En gang var Ameln i et middagsselskap der prost Christie, som hadde vertinnen til bords, sendte en lapp til Ameln om ikke han kunne takke for maten. Det gjorde Ameln kjapt og knapt: «Takk for mat i Christie navn. Ameln!»[31] Stortinget debatterte en gang en bevilgning til utbygging av Stigedalsveien mellom Nordfjordeid og Volda, noe som overrettssakfører K.R. Henden på Nordfjordeid var en ivrig talsmann for. Ameln kunne ikke dy seg for å si: «La veien gå hvor Hen-den vil!». Veien ble utbygd.[32]

Feide med Hambro

[rediger | rediger kilde]
C.J. Hambro.
Foto: Atelier Rude/Oslo Museum

Ameln var stadig i konflikt med Høyres formenn, især C.J. Hambro. Ameln skal ha stått bak at Morgenavisen direkte oppfordret Hambro til å trekke seg i 1930 og senere bak forsøket på å avsette Hambro som stortingspresident og parlamentarisk fører i 1932.[33] Johan Hambro skrev at hans far kommenterte Amelns intrigemakeri og bakvaskelser «ofte og med adskillig indignasjon». Likefullt skal Hambro ha betraktet Ameln «med adskillig sympati og følte at han ikke mente å være ondsinnet. Han så på ham nærmest som en bergensk ‘tjuagutt’ som alltid ville drive spillopper, uten å ha klart for seg at de kunne ha kjedelige politiske konsekvenser».[34]

Ameln hadde en viss kontakt med Fedrelandslaget med sikte på en borgerlig samlingsregjering.[35] Hvis han ble partiformann, ville han danne «en blokk av Fedrelandslaget, Samfundsvernet, Frisinnede Venstre og Høyre, og senere få med Bondelaget».[36] Foran stortingsvalget i 1933 risikerte Høyre isolasjon og stemmetap i Bergen, og Ameln ble en pådriver for et listeforbund mellom Høyre, Frisinnede Venstre og Nasjonal Samling, som også ble en realitet, til Hambros store ergrelse. Listeforbundet ble primært også oppfattet som et ledd i intrigen mellom Ameln og Hambro.[37][38] Amelns antityske holdning under den andre verdenskrig var på sin side ubestridelig.[27]

Senere år og død

[rediger | rediger kilde]

På sine eldre dager uttalte Ameln i et intervju med Bergens Tidende: «Okk ja, i dag er det bare tannlegen som setter pris på kjeften min.»[30] Han døde i 1961, mens han satt og arbeidet ved skrivebordet, 82 år gammel.[5] Han ble gravlagt på Møllendal kirkegård.[39]

Æresbevisninger

[rediger | rediger kilde]

Ameln ble i 1932 utnevnt til kommandør av 2. klasse av St. Olavs Orden «for fortjeneste av A/S Norsk Varekrigsforsikring».[40] Han var også kommandør av den franske Æreslegionen.[40][41]

Han ble opptatt som medlem i Det Kongelige Norske Videnskabers Selskab i 1939.[11]

Referanser

[rediger | rediger kilde]
  1. ^ a b c Slekt og Datas Gravminnebase, «Minneside basert på bilder og gravminnedata for Henrik Ameln, (29.april 1879 - 17.september 1961).», besøkt 23. februar 2023[Hentet fra Wikidata]
  2. ^ Stortinget og statsrådet : 1915–1945. B. 1 : Biografier, side(r) 82[Hentet fra Wikidata]
  3. ^ a b Store norske leksikon, Store norske leksikon-ID Henrik_Ameln[Hentet fra Wikidata]
  4. ^ Stortinget og statsraadet: 1814–1914. B. 1 D. 1 : Biografier A-K, side(r) 24[Hentet fra Wikidata]
  5. ^ a b c d e f g h i j k l m n o p Garvik, Olav (1999). «Henrik Ameln». Norsk biografisk leksikon. 1 (2 utg.). Oslo: Kunnskapsforlaget. 
  6. ^ Steffens, Haagen Krog (1911). «Ameln». Norske Slægter 1912. Kristiania: Gyldendal. s. 10–13. 
  7. ^ Steenstrup, Bjørn (1973). «Ameln, Henrik». Hvem er Hvem?. Oslo: Aschehoug. s. 16. 
  8. ^ a b Rottem, Øystein (2001). «Edvard Hoem». Norsk biografisk leksikon. 4 (2 utg.). Oslo: Kunnskapsforlaget. 
  9. ^ Stubberød, Marte (5. april 2003). «I lytternes tjeneste». Klassekampen. 
  10. ^ «Folketelling 1900 for 0301 Kristiania kjøpstad. Henrik Ameln». Digitalarkivet. Besøkt 2. januar 2015. 
  11. ^ a b c d e f g h i j «Henrik Ameln». NSD – Norsk senter for forskningsdata. Arkivert fra originalen 2. januar 2015. Besøkt 2. januar 2015. 
  12. ^ Espeli, Harald (2010). «Fortropper for gjensidig skadeforsikring i Norge. Skipsforsikringsforeningene og brannkassenes gjennombrudd på 1800-tallet: Likheter og forskjeller». Årbok for Norsk Maritimt Museum: 47–90. ISSN 1892-4786. 
  13. ^ Finans- og tolldepartementet (1926). Innberetning fra den av Norges Bank nedsatte komité til granskning av Den norske Handelsbanks anliggender. Oslo. s. 7–8 og 38. 
  14. ^ Schjenken, Knut Vidar (2004). Bergens ekspansjon mot sør 1890–1940. En studie i boligbygging og byutvidelse (Hovedoppgave i historie). Universitetet i Bergen. s. 64–67. 
  15. ^ Munthe, Wilhelm (1924). Norske aviser 1763–1920. Fortegnelse over aviser som finnes i Universitetsbiblioteket og andre samlinger. Oslo: Universitetsbiblioteket. s. 4. 
  16. ^ Olafsen, Arnet og Haffner, Vilhelm (red.) (1913). Norges officielle statistik. V.189. Stortingsvalget 1912 (PDF). Kristiania: Aschehoug. s. 168–169. 
  17. ^ Olafsen, Arnet (red.) (1906). «Lov om visse valgdistrikters inddeling i valgkredse m.v. af 7. april 1906». Tillæg til norske Forfatningslove. Kristiania: Steenske bogtrykkeri og forlag. s. 49. 
  18. ^ Haffner, Vilhelm og Ottesen, W. Chr. (red.) (1916). Norges officielle statistik. VI.65. Stortingsvalget 1915 (PDF). Kristiania: Aschehoug. s. 172–173. 
  19. ^ Haffner, Vilhelm og Wessel-Berg, P.A. (red.) (1922). Norges officielle statistik. VII.66. Stortingsvalget 1921 (PDF). Kristiania: Aschehoug. s. 137–138. 
  20. ^ Dahl, Svein (1985). Høyre og staten. Høyres holdning til statlige inngrep i det økonomiske liv i mellomkrigstiden. Oslo: Universitetsforlaget. s. 33–36. 
  21. ^ Hansen, Ingrid Lastein (2010). Arbeiderpartiet og krisepolitikken i mellomkrigsårene. En analyse av hovedlinjene i Arbeiderpartiets krisepolitiske syn, med utgangspunkt i Nygaardsvold-regjeringens krisepolitikk i perioden 1935–1938 (Masteroppgave i historie). Universitetet i Oslo. s. 75. 
  22. ^ Andenæs, Johs. (2001). Statsforfatningen i Norge (9 utg.). Oslo: Aschehoug. s. 21. 
  23. ^ «Stortingskronikk ved Bernt A. Nissen». NRK. 26. mars 1938. Besøkt 8. september 2016. 
  24. ^ Trosdahl, Kristian (2007). Sosialiseringsspøkelset – bare et knirk i trappen? Debatten om sosialisering og demokratisering av norsk forsikring 1915–1985 (PDF). Forskingsrapport. Handelshøyskolen BI. s. 45. ISSN 0803-2610. 
  25. ^ Thorsen, Linn Anette Lund (2014). Den tredje veien? Johan Castbergs sosialpolitikk (Masteroppgave i historie). Universitetet i Oslo. s. 68–69. 
  26. ^ Hafnor, Vegar Lunde (2016). Norsk ishavsretorikk. Stortingets behandling av Svalbard- og Grønlandssaken 1919–1925 (Masteroppgave i historie). Universitetet i Tromsø, Norges arktiske universitet. s. 79–82. 
  27. ^ a b c d Karlsen, Arild Berg (27. november 1992). «Henrik Ameln – tidenes mest ubehøvlete stortingsmann». Bergens Tidende: 48. 
  28. ^ Dørsjø, Jon (1959). Levende anekdoter. Oslo: Aschehoug. s. 10–12. 
  29. ^ Danielsen, Rolf (1984). Høyres historie. Borgerlig oppdemmingspolitikk 1918–1940. Oslo: Cappelen. s. 126. ISBN 82-02-04991-1. 
  30. ^ a b «BT hjelper deg. Flere Ameln-historier». Bergens Tidende: 51. 19. november 2003. 
  31. ^ Lars Roar Langslet: «Kunstforeningen, desember 1985», Mennesker og milepæler (s. 123), Cappelens forlag, ISBN 82-02-112427
  32. ^ Olsen, Steinar Stigum (23. januar 2014). «La veien gå hvor Hen den vil!». Bergens Tidende. 
  33. ^ Danielsen, Rolf (1984). Høyres historie. Borgerlig oppdemmingspolitikk 1918–1940. Oslo: Cappelen. s. 308. ISBN 82-02-04991-1. 
  34. ^ Hambro, Johan (1984). C.J. Hambro. Liv og drøm (2 utg.). Oslo: Aschehoug. s. 143. ISBN 978-82-03-11347-5. 
  35. ^ Norland, Andreas (1973). Hårde tider. Fedrelandslaget i norsk politikk. Oslo: Dreyer. s. 53–54 og 85. 
  36. ^ Norland, Andreas (1973). Hårde tider. Fedrelandslaget i norsk politikk. Oslo: Dreyer. s. 116. 
  37. ^ Danielsen, Rolf (1984). Høyres historie. Borgerlig oppdemmingspolitikk 1918–1940. Oslo: Cappelen. s. 233–234. ISBN 82-02-04991-1. 
  38. ^ Hambro, Johan (1984). C.J. Hambro. Liv og drøm (2 utg.). Oslo: Aschehoug. s. 144. ISBN 978-82-03-11347-5. 
  39. ^ «Henrik Ameln». Slekt og Datas Gravminnebase. Besøkt 23. februar 2023. 
  40. ^ a b Amundsen, O. Delphin (1947). Den Kongelige norske Sankt Olavs orden 1847–1947. Oslo: Grøndahl & Søns Forlag. s. 132. 
  41. ^ Hoffstad, Einar (1935). «Ameln, Henrik». Merkantilt biografisk leksikon. Hvem er hvem i næringslivet?. Oslo: Yrkesforlaget. s. 846. 

Litteratur

[rediger | rediger kilde]

Eksterne lenker

[rediger | rediger kilde]


Hentet fra «https://no.wikipedia.org/w/index.php?title=Henrik_Ameln&oldid=24301550»