Albrecht Philip Levetzau
| Albrecht Philip Levetzau | |||
|---|---|---|---|
| Født | 27. jan. 1744[1] Torbenfeldt | ||
| Død | 14. sep. 1817[1] (73 år) | ||
| Beskjeftigelse | Assessor, dommer | ||
| Embete |
| ||
| Ektefelle | Juliane Maria Friderica Moltke | ||
| Far | Hans Frederik Levetzau | ||
| Barn | Joachim Godsche von Levetzau | ||
| Nasjonalitet | Kongeriket Danmark | ||
Albrecht Philip Levetzau (1744–1817) var en dansk embetsmann. Han var stiftamtmann i Bergen stift 1772–1774 og i Akershus stift 1774–1784. Etter å ha blitt avsatt som stiftamtmann på grunn av tjenesteforsømmelse tilbragte han resten av livet som landdrost i grevskapet Pinneberg i Holsten.
Slekt
[rediger | rediger kilde]Han nedstammet fra en opprinnelig mecklenburgsk adelsfamilie og var sønn av geheimeråd Hans Frederik Levetzau (død 1763). I 1771 ble han gift med Juliane Marie Frederikke Louise Moltke (1751–1773), datter av Adam Gottlob Moltke til Bregentved. Han ble gift igjen i 1775 med Christiane Frederikke Wedell-Wedellsborg, datter av Hannibal Wedell-Wedellsborg. En sønn av ham, Werner Levetzau, var født i Christiania i 1782 og ble senere overhoffmarskalk ved hoffet i København.
Liv
[rediger | rediger kilde]Som ung studerte Levetzau ved Sorø akademi og siden ved Københavns universitet fra 1759. Samme år ble han utnevnt til kammerjunker hos dronning Juliane Marie. I 1763 ble han ansatt som sekretær i Danske kanselli og i 1765 til auskultant i høyesterett. I 1766 ble han assessor i Danske kanselli. Året etter reiste han til Paris som attaché ved den danske legasjonen (ambassaden). Han kom tilbake til Danmark i 1769, hvor vendte tilbake til stillingen som kammerjunker hos enkedronning Juliane Marie og ble utnevnt til kammerherre.
Stiftamtmann i Norge
[rediger | rediger kilde]I 1772 ble Levetzau utnevnt til stiftamtmann i Bergen stift. Etter bare to år i embetet ble han utnevnt til stiftamtmann i Akershus stift, etter at den forrige stiftamtmannen Grambow plutselig var død. Som stiftamtmann i Akershus bodde Levetzau i Christiania, hvor han også bestyrte tolldirektoratet og hadde inntekter av Ladegårdsøen (Bygdøy), Abbediengen og andre eiendommer.
Som stiftamtmann arbeidet Levetzau for å sikre kornforsyningen til Østlandet fra Danmark. Dette bidro til å gjøre ham populær blant det jevne folket. En innsender sendte det følgende diktet til Intelligenssedlene:
See norske Mænd, vor Levetzau! En Joseph han sig viser
Mod Norges Rige i dets Nød og Trængende bespiser,
Da han Monarkens Hjerte ømt til Landets Bedste bøier
Og priselig mod Hungers Trang betids Anstalter føier.
Hans ædle Sjel, Hans Værd hvor stort, da man Ham kjende lærte,
Hans Navn antegnet evig staa i hver en Nordmands Hjerte![2]
Da Levetzau holdt bryllup i Danmark 9. august 1775 holdt Christianias håndverkerlaug og høkere en fest til hans ære på Ruseløkken utenfor byen.
Levetzau og patrisiatet
[rediger | rediger kilde]Levetzau forsøkte også å beskytte bøndene mot de store handelshusene i Christiania, idet han ved et reskript av 13. november 1776 innførte bestemmelser om bestemte betalingsfrister til bøndene for trelast, autoriserte tømmermerker med mer. Dette reskriptet vakte forbitrelse blant patrisiatet i Christiania, som også kan ha kommet på spent fot med Levetzau på grunn av hans virksomhet for å forbedre tolladministrasjonen. Patrisierne svarte med et trykt manifest av 25. november 1776, hvor de utsatte en premie på 500 riksdaler til den som kunne angi hvem som hadde satt ut rykter om at de behandlet bøndene dårlig. Ved et nytt reskript av 26. februar 1777 utvirket Levetzau at kongen ga sin misnøye med dette manifestet til kjenne. Levetzau skal ha blitt utsatt for sjikaner i selskapslivet, for eksempel da det ble avsunget en smedevise i et selskap hvor han selv var tilstede:
Skam og Last faa den, som tænker
Nye Fængsels Byrder op,
Den som smider Handlen Lænker,
Smed ham fast til Dovres Top.
Lad ham uden Vin og Ven
Tage af Gjengjeldelsen
Samme Skaal, som han iskjænker
For en arm og hungrig Hob.[3]
Jørgen Lottrup Schydtz, som gjenga visen noen år senere, forteller at Levetzau lo, fordi han ikke skjønte at det var ham selv den siktet til. En annen gjest advarte ham: «Lee ikke Deres Excellence! Det er min Salighed Dem, man mener».[4] Ifølge Ole Andreas Øverland skal borgerskapet i Christiania ha sørget for at Levetzaus ekvipasje fikk følge av rakkerens vogn da han forlot byen for godt.[5]
Senere år
[rediger | rediger kilde]Levetzau måtte gå av som stiftamtmann i 1784 etter skandalen omkring justisråd og zahlkasserer Jacob Juels kassemangel på en halv million riksdaler. Som stiftamtmann fikk Levetzau i september 1783 ordre om å suspendere Juel, fordi rentekammeret i København hadde fattet mistanke til ham. Levetzau nølte lenge med å iverksette suspensjonen, fordi han ikke kunne se at det var noe galt med Juels regnskaper. Først da en kammerråd Spild ble sendt opp fra København ble underslaget avslørt. Levetzau, som i egenskap av stiftamtmann skulle ha ført tilsyn med Juel, ble som straff for forsømmelighet året etter utnevnt til landdrost i det lille grevskapet Pinneberg utenfor Hamburg, og ble etterfulgt som stiftamtmann av Jørgen Erik Scheel. Han ble værende i stillingen som landdrost i Pinneberg til sin død i 1817.
Referanser
[rediger | rediger kilde]Litteratur
[rediger | rediger kilde]- Ludvig Daae: Det gamle Christiania. Christiania: Cappelen, 1891
- L. Laursen: «Levetzau, Albrecht Philip», i Dansk biografisk Lexikon, X. Bind. Kjøbenhavn: Gyldendalske Boghandel, 1896