Hopp til innhold

Kosovokrigen: Forskjell mellom sideversjoner

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Bla gjennom historikken interaktivt
← Forrige endringNeste endring →
Slettet innhold Innhold lagt til
VisuellWikitekst
Linje 36: Linje 36:


NATO plasserte 8. juli 1998 fire krigsskip i [[Durrës]]. [[Wesley Clark]], [[SACEUR|NATOs øverstkommanderende]], advarte partene i konflikten om NATOs betydelige militære kapasitet, og antydet muligheten for en aksjon mot UCK i samarbeid med Albania. På slutten av juli var UCKs geriljakrigere og tusenvis av sivile presset ut i villmarken av den jugoslaviske offensiven. [[Christopher R. Hill|Christopher Hill]] hadde 29. juli for første gang offisiell kontakt med UCKs ledelse. Kontaktgruppen lanserte 9. august en plan for autonomt Kosovo under forutsetning av at provinsen forble en "spesiell" del av Serbia. UCK avviste planen og krevde full uavhengighet. Midt i august 1998 gjennomførte NATO en ny militærøvelse i Albania for å presse Milosevic. Da UCK tapte terreng militært ble Rugova mer imøtekommende i forhandlingene, og gikk 20. september (etter at UCK ga opp stillinger ved [[Prizren]] og Pec) med på en plan for å gjøre Kosovo en republikk innenfor den jugoslaviske føderasjonen på linje med Serbia og Montenegro. FNs sikkerhetsråd vedtok 23. september resolusjon 1199 som fordømte voldsbruken og nevnte voldsbruk fra serbiske styrker spesielt. NATO forberedte styrkeoppbygging til bruk i Kosovo. Forsvarsminister [[William Cohen]] uttalte 1. oktober at USA var klar til å gjennomføre luftangrep innen to uker, tre dager senere annonserte Milosevic at styrkene ble trukket tilbake, og 5. oktober reiste Holbrooke til Beograd.<ref name=":2" />
NATO plasserte 8. juli 1998 fire krigsskip i [[Durrës]]. [[Wesley Clark]], [[SACEUR|NATOs øverstkommanderende]], advarte partene i konflikten om NATOs betydelige militære kapasitet, og antydet muligheten for en aksjon mot UCK i samarbeid med Albania. På slutten av juli var UCKs geriljakrigere og tusenvis av sivile presset ut i villmarken av den jugoslaviske offensiven. [[Christopher R. Hill|Christopher Hill]] hadde 29. juli for første gang offisiell kontakt med UCKs ledelse. Kontaktgruppen lanserte 9. august en plan for autonomt Kosovo under forutsetning av at provinsen forble en "spesiell" del av Serbia. UCK avviste planen og krevde full uavhengighet. Midt i august 1998 gjennomførte NATO en ny militærøvelse i Albania for å presse Milosevic. Da UCK tapte terreng militært ble Rugova mer imøtekommende i forhandlingene, og gikk 20. september (etter at UCK ga opp stillinger ved [[Prizren]] og Pec) med på en plan for å gjøre Kosovo en republikk innenfor den jugoslaviske føderasjonen på linje med Serbia og Montenegro. FNs sikkerhetsråd vedtok 23. september resolusjon 1199 som fordømte voldsbruken og nevnte voldsbruk fra serbiske styrker spesielt. NATO forberedte styrkeoppbygging til bruk i Kosovo. Forsvarsminister [[William Cohen]] uttalte 1. oktober at USA var klar til å gjennomføre luftangrep innen to uker, tre dager senere annonserte Milosevic at styrkene ble trukket tilbake, og 5. oktober reiste Holbrooke til Beograd.<ref name=":2" />

Den russiske regjeringen uttrykte uro over NATOs trusler. Italias flybaser i [[Aviano]], [[Vicenza]] og [[Villafranca]] var viktig for et eventuelt angrep, men den italienske statsministeren mente det ikke var grunnlag for militære aksjoner og det manglet også mandat fra Sikkerhetsrådet.<ref name=":2" />


==Væpnet konflikt==
==Væpnet konflikt==

Sideversjonen fra 16. feb. 2017 kl. 18:57

Kosovokrigen
Konflikt: Jugoslavia-krigene
Dato1998–1999
StedKosovo, Jugoslavia
43°35′N 19°02′Ø
ResultatNATO-seier, jugoslaviske styrker trekkes tilbake fra Kosovo, NATO og FN går inn med fredsbevarende styrker.
Stridende parter
Serbia og Montenegros flagg Serbia og Montenegro KLA (UÇK)
Albanias flagg FARK
Albanias flagg Albania
Støttet av:
Kroatias flagg Kroatia
NATOs flagg NATO:
USAs flagg USA
Storbritannias flagg Storbritannia
Norges flagg Norge
Danmarks flagg Danmark
Frankrikes flagg Frankrike
Tysklands flagg Tyskland
Belgias flagg Belgia
Canadas flagg Canada
Spanias flagg Spania
Tsjekkias flagg Tsjekkia
Italias flagg Italia
Ungarns flagg Ungarn
Tyrkias flagg Tyrkia
Nederlands flagg Nederland
Luxemburgs flagg Luxemburg
Portugals flagg Portugal
Polens flagg Polen
Kommandanter og ledere
Serbia og Montenegros flagg Slobodan Milošević
Serbia og Montenegros flagg Dragoljub Ojdanić		UCKs flagg Suleiman Selimi
Albanias flagg Tahir Zemaj
NATOs flagg Wesley Clark
Styrker
40 000NATOs flagg NATO: 1 031 fly
30 krigsskip
UCKs flagg UCK/KLA: 9 000 - 20 000
Albanias flagg FARK: 3 000
Albanias flagg Albania: 150 soldater
Tap
1 331-1 500 døde soldater
14 tanks
18 APC-er
20 artilleri-instillinger
121 krigsfly og helikoptere
Sivile tap:
2 238 kosovoserbere drept
489-528 serbere utenfor Kosovo
230 000 kosovoserbere, romfolk og andre ikke-albanske sivile utvist		NATO: 2 døde NATO-soldater
3 fanget
8 krigsfly
2 helikoptre
UÇK og FARK: 1 500

Sivile tap:

3 000 - 10 000 sivile kosovoalbanere drept
800 000 tvangsflyttet

Kosovokrigen startet som borgerkrig og utviklet seg til en internasjonal storkonflikt. Kosovo var en provins sør i Serbia som var en del av Jugoslavia.

I 1992 startet Kosovos frigjøringshær (UÇK) en kamp for å løsrive Kosovo fra Jugoslavia. Etter et stadig mer tilspisset forhold mellom etniske serbere og kosovoalbanere startet kosovoalbanske separatister i 1996 geriljakrigføring mot serberne, noe som ble omtalt som frigjøringskrig av albanerne og terrorisme av serberne. I 1999 gikk NATO, som frem til 1997 hadde klassifisert UÇK som terrororganisasjon,[1][2] til militær intervensjon mot Jugoslavia med den offisielle begrunnelse å stanse overgrep begått av serbiske styrker mot albanske sivile. Ifølge den internasjonale undersøkelseskommisjonen for Kosovo var årsaken at «jugoslaviske styrker var engasjert i en godt planlagt kampanje av terror og fordrivelse av kosovoalbanere. Denne kampanjen blir vanligvis beskrevet som etnisk rensning, og hadde til formål å fordrive mange, om ikke alle, kosovoalbanere fra Kosovo, ødelegge grunnlaget for samfunnet, og forhindre dem fra å returnere».[3] En omfattende bombekrig fra NATOs side fulgte, samtidig som kosovoalbanere og serbere fortsatte å slåss på bakken, og store befolkningsgrupper ble jaget på flukt.

Krigen resulterte i at den serbiske militære tilstedeværelsen i Kosovo opphørte, og at Kosovo erklærte seg uavhengig av Jugoslavia og Serbia og ble stilt under internasjonal administrasjon. NATOs angrep på Serbia var den mest omfattende militære operasjon i Europa siden andre verdenskrig og den lengste amerikanske operasjon siden Vietnamkrigen. Det var NATOs første militær aksjon mot en suveren stat. Det var første gang den vinnende part i en krig ikke hadde et eneste tap. Det var første gang i historien at flyvåpen ble brukt alene for å få motparten til å gi opp.[4]

Bakgrunn

Etter at Serbia i 1989 fratok provinsens autonomi, startet den albanske majoriteten i Kosovo en ikke-voldelig motstandskamp mot de serbiske makthaverne, ledet av Ibrahim Rugova. I løpet av 1990-tallet var det tautrekking mellom ulike fraksjoner i Kosovo om uavhengighet skulle søkes gjennom voldelige eller ikke-voldelige metoder. Da voldsnivået økte ble UCKs provokasjonsstrategi oppmuntret ved NATOs innblanding, mens det moderate ble marginalisert. I 1998 fremsto dermed UCKs som den ledende politiske gruppe i Kosovo, og Rugova hengte seg på UÇKs offensive strategi for ikke å bli skjøvet helt ut og i verste fall definert som forræder med fare for eget liv. I desember 1992 kom Bush med en klar advarsel: I tilfelle serbisk bruk av våpen ved konflikt i Kosovo ville USA være klare til å bruke militærmakt mot serbiske styrker i Kosovo og i Serbia ellers. Clinton gjentok advarselen i 1993. Det politiske kaoset i Albania våren 1997 førte til en strøm av lette våpen inn i Kosovo og UÇK innledet et åpenlyst væpnet opprør med sikte på å frigjøre etniske albanere i Kosovo (og i Makedonia) for å slutte seg til et «Stor-Albania». USAs utsending Robert Gelbard møtte Milosevic 23. februar 1998 og erklærte deretter at UÇK «without any question is a terrorist group» og USA sterkt fordømte terrorisme i Kosovo.[5] Statlige valg og institusjoner ble boikottet og separate albanske institusjoner opprettet. Mange albanere flyktet i denne perioden til utlandet, blant annet til Norge.[trenger referanse] Fra 1996 av startet den albanske Kosovos frigjøringshær å angripe serbisk politi.[trenger referanse] I 1997 demonstrerte studenter ved Universitet i Pristina blant annet for rett til bøker på eget språk, noe som ble slått ned av serbisk politi.[6][7][8]

Richard Holbrooke, Clintons spesialutsending, organiserte et møte mellom Rugova og Milosevic 15. mai 1998, uten resultat. Noen dager senere innledet de jugoslaviske styrkene en ny aksjon mot UÇK og Rugova tapte oppslutning i Kosovos befolkning. Rugova reiste 29. mai til Washington og møtte Clinton, og til New York for å møte Kofi Annan. Rugova informerte der om at han trakk seg fra forhandlinger og at bare full uavhengighet akseptabelt. Kontaktgruppen hadde frosset Serbias utenlandske beholdninger. I juni krevde kontaktgruppen våpenhvile og tilbaketrekning av væpnede styrke fra Kosovo. UCK trappet opp sine angrep på myndighetenes sikkerhetsstyrker og deres antatte samarbeidspartnere. NATO innledet militærøvelser over Albania og Republikken Makedonia 13. juni. Milosevic inviterte 16. juni til nye forhandlinger med Rugova om Kosovos «form for autonomi», tilbaketrekning av styrker og tilgang til Kosovo for utenlandske NGOer. Holbrooke og den russiske viseutenriksministeren forsøkte 4 til 6. juli å få til en avtale mellom Milosevic og Rugova, forsøket mislyktes (ifølge Holbrooke fordi kosovarene var for uorganiserte). Christopher R. Hill, kontaktgruppens talsperson, understreket at Kosovo ikke kunne skyte seg ut av Serbia. På sensommeren 1998 kontrollerte UÇK store deler av Kosovo.[5]

NATO plasserte 8. juli 1998 fire krigsskip i Durrës. Wesley Clark, NATOs øverstkommanderende, advarte partene i konflikten om NATOs betydelige militære kapasitet, og antydet muligheten for en aksjon mot UCK i samarbeid med Albania. På slutten av juli var UCKs geriljakrigere og tusenvis av sivile presset ut i villmarken av den jugoslaviske offensiven. Christopher Hill hadde 29. juli for første gang offisiell kontakt med UCKs ledelse. Kontaktgruppen lanserte 9. august en plan for autonomt Kosovo under forutsetning av at provinsen forble en "spesiell" del av Serbia. UCK avviste planen og krevde full uavhengighet. Midt i august 1998 gjennomførte NATO en ny militærøvelse i Albania for å presse Milosevic. Da UCK tapte terreng militært ble Rugova mer imøtekommende i forhandlingene, og gikk 20. september (etter at UCK ga opp stillinger ved Prizren og Pec) med på en plan for å gjøre Kosovo en republikk innenfor den jugoslaviske føderasjonen på linje med Serbia og Montenegro. FNs sikkerhetsråd vedtok 23. september resolusjon 1199 som fordømte voldsbruken og nevnte voldsbruk fra serbiske styrker spesielt. NATO forberedte styrkeoppbygging til bruk i Kosovo. Forsvarsminister William Cohen uttalte 1. oktober at USA var klar til å gjennomføre luftangrep innen to uker, tre dager senere annonserte Milosevic at styrkene ble trukket tilbake, og 5. oktober reiste Holbrooke til Beograd.[5]

Den russiske regjeringen uttrykte uro over NATOs trusler. Italias flybaser i Aviano, Vicenza og Villafranca var viktig for et eventuelt angrep, men den italienske statsministeren mente det ikke var grunnlag for militære aksjoner og det manglet også mandat fra Sikkerhetsrådet.[5]

Væpnet konflikt

Første halvår 1998 ble den væpnede konflikt trappet tydelig opp. Fire serbiske politimenn ble drept i et attentat 28. februar 1998, og serbiske styrker svarte med skarpt angrep på UÇKs stillinger. De serbiske motangrepene førte til store protester i Pristina, og serbisk politi slo ned på demonstrasjonen. Kosovos skyggeregjering gjennomførte i mars 1998 et nytt valg og Rugovas parti fikk 90 % av stemmene. Kontaktgruppen forsøkte å isolere terroristene og den britiske utenriksministeren oppfordret til forhandlinger mellom Rugova og Milosevic.[5] Jugoslavias hær sammen med innenriksdepartementets sikkerhetsstyrker svarte med en til dels brutal motoffensiv mot UÇK-geriljaen.[4] UÇK fikk imidlertid tilgang til våpen fra Albania, og i noen tilfeller skal de også ha kjøpt våpen av serbiske politifolk og soldater. I januar 1999 ble det blant annet foreslått å sette inn NATO-soldater til å vokte grensen mot Albania eller å kontrollere Albanias havner og flyplasser. Våpen og andre forsyninger skal ha blitt betalt blant annet med inntekter fra narkotikasmugling og prostitusjon.[9] UÇK kan ha økt sin offensive aktivitet med håp om en militær inngripen mot Jugoslavia dersom ikke volden ble stoppet.[10] Det har også blitt hevdet at britiske spesialstyrker drev trening av UÇK-geriljaen i en leir i fjellene ovenfor Bajram Curri i Nord-Albania [11].

Utover 1998 begynte sivile albanere å flykte over grensene til Albania og Makedonia fra områdene hvor kampene mellom UÇK og serbiske sikkerhetsstyrker var hardest. Forholdene i området ble forverret i løpet av 1998 og FNs sikkerhetsråd vedtok resolusjonene 1160, 1199 og 1203 som fordømte voldsbruken og ba om forhandlinger. I oktober 1998 fikk Richard Holbrooke, USAs utsending, i stand en avtale med Slobodan Milosevic om å trekke ut de væpnede styrkene og tillate observatører ("verification mission") fra OSSE. Gjentatte tilfeller av brudd på avtalen skjedde fra begge parter, men det var særlig Serbias handlinger som skapte reaksjoner i NATO-landene.[4] Under trussel om flyangrep fra NATO gikk Serbia med på å trekke mesteparten av de væpnede styrkene tilbake. Samtidig kunne UÇK etter tilbaketrekning av serbiske styrker i oktober 1998 trappe opp sin virksomhet. Mens NATO la press på Milosevic' regjering, lykkes det NATO i liten grad å holde igjen UÇK. Ifølge Crawford ville UÇK avstå fra offensive aksjoner bare dersom de ble overlatt til seg selv, og lærdommen fra Bosnia og Dayton-avtalen var at sivile tap og flyktningestrøm snarere enn ikke-voldelig motstand ville gi UÇK vestlig støtte. NATO hadde selv ingen vesentlige strategiske interesser i Kosovo.[5]

I januar 1999 ble det meldt at UÇK drev full geriljakrig med uavhengighet som mål og sikret seg kontroll over en tredjedel av Kosovo etter Holbrooke-avtalen i oktober. Etter at 45 kosovoalbanere ble funnet massakrert i landsbyen Račak gjentok NATO sine trusler om flyangrep mot serbiske mål.[9] Massakren skapte stor oppmerksomhet internasjonalt.[5]

Før NATO gikk inn i krigen, var ifølge Human Rights Watch mellom 1 500 og 2 000 sivile og stridende i Kosovo blitt drept, mens totalt 370 000 var drevet på flukt, hvorav 200 000 internt i provinsen.[12] I oktober 1998 var 200.000 sivile på flukt.[5]

Internasjonale forhandlinger

Vinteren 1999 kalte kontaktgruppa for Jugoslavia (bestående av Storbritannia, Frankrike, Italia, USA og Russland[5]) partene sammen i Rambouillet i Frankrike. Her presenterte NATO et ultimatum til partene som innebar at Kosovo skulle få tilbake statusen som autonom provins, men formelt forbli en del av Serbia. Dette var i utgangspunktet uakseptabelt for den kosovoalbanske delegasjonen, men godtok planen etter separate forhandlinger med USA.[13] Den godkjente likevel avtalen i forvissning om at dette ville gi dem den støtten fra NATO som de hadde ventet på når den jugoslaviske delegasjonen som forventet nektet å underskrive. Det som var uakseptabelt for Jugoslavia var at avtalen også forutsatte at Kosovo skulle stilles under NATO-administrasjon med utplassering av 30 000 NATO-soldater i Kosovo, og at NATO-styrkene skulle ha uhindret tilgang til hele Jugoslavia,[13] som ikke skulle kunne stilles til ansvar for eventuelle forbrytelser de måtte begå i landet.

Også Russland protesterte mot vilkårene i Rambouillet-avtalen som NATO framla, og sammen med Kina ville Russland ha hindret et vedtak i FNs sikkerhetsråd som kunne ha autorisert NATOs påfølgende bombekrig mot Jugoslavia. NATO lot være å bringe saken inn for FN.

Holbrooke reiste 21. mars 1999 til Beograd med et ultimatum: Enten måtte Milosevic akseptere Rambouillet-avtalen (og avstå fra videre bruke av militærmakt) eller måtte han regne med angrep fra NATO.[4]

Krig

NATO gikk til krig mot Jugoslavia fra 24. mars 1999 med kodenavnet Operation Allied Force.[4] Målet var i følge Bill Clinton å demonstrere "the seriousness of NATO's purpose", å stanse opptrapping av Serbias offensiv mot Kosovo og "to seriously damage the Serb military's capacity" til å gjennomføre militære offensiver. NATOs angrep besto i hovedsak av flyangrep og det ble gjennomført 38.004 flyvninger hvorav 10.484 var angrep mot serbiske mål, og det ble sluppet eller skutt 28.236 bomber eller tilsvarende fra luften. Fra sjøen ble det i tillegg skutt 218 tomahawk krysserraketter. Ved innledningen til operasjonen var 344 NATO utplassert, mot slutten var 1031 fly knyttet til operasjonen. I begynnelsen var 30-50 bombetokt daglig, mens det i slutten av mai 1999 tok av 300 bombe-/angrepsfly hver dag. Fase 1 og 2 av bombingen omfattet angrep mot serbisk luftforsvar og mot serbiske styrker i Kosovo. Fase 3 omfattet «strategiske mål» (inkludert sivil infrastruktur) og ble ikke formelt godkjent. Angrep på strategisk mål økte i løpet av perioden og særlig etter NATOs toppmøte og 50 års jubileum i slutten av April.[4] Alle større jugoslaviske byer ble utsatt for et kraftig bombardement i over ti uker, og den 10. juni valgte Slobodan Milošević å undertegne en fredsavtale som innebar at jugoslaviske styrker ble trukket ut av Kosovo. Fredsavtalen avvek noe fra Rambouillet-avtalen, ved at den ikke forlangte adgang for utenlandske styrker til hele Jugoslavias territorium, samt at Kosovo formelt skulle stå under FNs, ikke NATOs administrasjon. NATO har likevel i praksis hatt kommandoen over det som formelt har vært FNs administrasjon i Kosovo i perioden som har fulgt.

NATO hadde helt overlegen militær styrke. Flyangrepene mot serbiske styrker førte til små skader og hadde liten virkning, skadene på sivil infrastruktur var omfattende: Serbias strømproduksjon og oljeraffinerier ble satt ut av spill, våpenindustrien fikk store skader, forsyninger av drivstoff til militært bruk ble hindret og det nasjonale kommando-/kommunikasjons-systemet fikk også store skader. Ni viktig veiforbindelser ble sperret, syv flyplasser ble satt ut av drift og 59 broer ble ødelagt.[4] Da bombingen ble avsluttet sendte Russland inn 200 soldater med pansrede kjøretøy for å besette flyplassen i Pristina for å sikre en russisk okkupasjonssone. NATO nektet å gi Russland en egen sone og Russland gikk dermed med på en mer begrenset tilstedeværelse.[13]

Debatt i NATO-landene

Kosovo-krigen handlet i liten grad om landenes nasjonale interesser i snever forstand og det var vanskelig å oppnå folkelig støtte på det grunnlaget. For de politiske lederne var det vesentlig å love at krigen kunne føres uten risiko for egne styrker, noe som blant annet medførte at krigen ble ført fra luften.[13]


Bombingen av Kinas ambassade

Natt til 7. mai 1999 traff NATOs bomber Kinas ambassade i sentrum av Beograd. Tre personer ble drept og bygningen ble ødelagt. Bygningen skal ha blitt forvekslet med Jugoslavias føderale forsyningskontor som ble plukket ut som bombemål.[13] Ifølge The Guardian ble ambassaden bombet med vilje fordi NATO mente bygningen ble brukte til å formidle meldinger for den jugoslaviske hæren. Bombingen var kontroversiell og kunne ha ført til splittelse i alliansen mot Milosevic.[14] Kinas ledere var ikke overbevist om USAs forklaring på bombingen som ble politisk gevinst for det kinesiske regimet.[13]

Folkerettslige spørsmål

NATO angrep Jugoslavia uten vedtak i FNs sikkerhetsråd.[13] NATOs angrep ble på den bakgrunn kritisert for påstått brudd på folkeretten fra NATOs side. Kritikerene mente blant annet at krigføring uten godkjenning fra FNs sikkerhetsråd var ulovlig.[15][16]Andre, blant annet Norges utenriksminister Knut Vollebæk, hevdet at krigen ikke var i strid med folkeretten og FN-pakten.[17] Angrepet ble begrunnet menneskerettslig som en humanitær intervensjon. Måten NATOs angrep ble utført på har også vært gjenstand for debatt med hensyn til «ius in bello». Et spørsmål er om bombing av infrastruktur (som elektrisitetsverk) i tilstrekkelig grad skjermet ikke-stridende slik Geneve-konvensjonen krever.[13] Noam Chomsky er blant de kjente kritikerne av NATOs intervensjon på humanitært grunnlag.[18]

Konsekvenser

I august 1998 ble det meldte om massakrer og massegraver med 600 drepte ved byen Orahovac.[19] I juni 2000 hadde Røde Kors mottatt melding om 4400 savnede kosovoalbanere, av disse var 1400 ført bort og fengslet på den andre siden av grensen.[20] NTB oppga i juni 2000 at Røde Kors hadde en liste på 3368 savnede personer i provinsen. Drøyt 2000 av disse skal ifølge Internasjonale Røde Kors ha blitt bortført av serbere, før og under NATOs luftkrig. Om lag 500 av de savnede var serbere og sigøynere, og den kosovoalbanske UÇK-geriljaen skal ha stått bak minst 370 av bortføringene. Røde Kors avviste høye tall som 10.000 og 100.000 drepte som verserte mens krigen pågikk.[21] Daniel Pearl kritiserte vestlige ledere for å overdrive tallet på døde og mente at påstander om pågående folkemord i Kosovo var ubegrunnet.[22]

I ettertid har det vært debatt om NATOs mål med aksjonen ble nådd og hva målene egentlig var.[13]

Sivile tap

Inntil 528 sivile serbere ble drept som følge av NATOs bombing.[23] Krigsforbrytertribunalet kom til at 2788 kosovoalbanere ble drept.[24] Webber oppgir at krigsforbrytertribunalet kom til 4400 sivile drept i perioden mars-juni 1999.Human Rights Watch anslo at 500 sivile ble drept i NATOs bombeangrep. NATO oppga 5000 militære tap på serbisk side, mens serbiske rapporter oppga 576 drepte.[4] Danske Politiken skrev i august 2000 at NATO «overdrev vilt» da det ble hevdet at 100.000 var drept i Kosovo. Forsvarsminister William Cohen hevdet 100.000 kosovoalbanere var forsvunnet og trolig drept. Kosovoalbanske talsmann sa senere at 11.000 var savnet. Tallene var nærmere 3000-4000 i følge Politiken. I løpet av 1999 fant rettsmedisinere 195 graver med 2108 døde, første halvår 2000 ble 150 graver med 680 døde avdekket.[25] Levningene etter 19 etniske serbere bortført fra Velika Hoća i 1998 er funnet, mens 55 serbere og ni romer oppgis som fortsatt savnet.[26]

Militære tap

I den første fasen av serbisk tilbaketrekning fra Kosovo registrerte NATO at 250 stridsvogner kjørte ut av provinsen sammen med 40.000 soldater. De påfølgende tre dagene forlot ytterligere flere tusen soldater Kosovo. General Pavkovic hevdet at den jugoslaviske hæren mistet syv tanks, tre lastebiler og 13 antitankartilleri. Et stort antall militære forlegninger var helt ødelagt av kryssermissiler. Robert Fisk mente de serbiske tapene var så små at styrkene var fullt kampdyktige etter to måneder NATO-bombing.[27]

Flyktninger og fordrevne

Før NATOs angrep hadde omkring 230.000 flyktet fra sine boliger. På slutten av NATOs bombing var 1,4 millioner sivile på flukt. Omkring 863.000 sivile flyktet fra Kosovo og 590.000 var internt fordrevne. Det er uklart om det store antallet flyktninger var del av en serbisk plan om etnisk rensing, et biprodukt av angrep på UÇK eller et svar på NATOs luftangrep.[4][13] Ifølge Mandelbaum er det lite som tyder på at det var en planlagt i lang tid fordi Milosevic hadde kontrollert provinsen i ti år uten å forsøke noe som lignet det som skjedde i 1999. Høsten 1998 kom dessuten mange av de internt fordrevne tilbake under våpenhvilen fra oktober 1998.[13] General Wesley Clark, som ledet NATOs aksjon, uttalte offentlig at det var helt forutsigbart («entirely predictable») at overgrepene i Kosovo ville bli trappet opp som følge av NATOs intervensjon.[28][29][30] Etterretningskomiteen i USAs kongress skal i februar 1999 ha blitt advart av CIA om at bombing trolig ville føre til etnisk rensing i Kosovo.[29]

Tiden etter

Den etniske spenningen i Kosovo har ikke avtatt etter krigen. De utplasserte FN/NATO-soldatenes viktigste oppgave har vært å forsvare serbere og andre minoriteter mot angrep fra det albanske flertallet i de områdene som fortsatt har en etnisk delt befolkning. De serbiske minoritetene har flyttet til områder i Kosovo med serbisk flertall, noen har også bosatt seg i Serbia, eller fått oppholdstillatelse i vestlige land. Av byene i Kosovo er det i dag bare i Mitrovica som har en betydelig serbisk befolkning, albanerne i den nordlige delen av byen har blitt jaget av serberne. Igjen er også store deler av bosnjakbefolkningen og andre minoriteter som tyrkere. I byen Prizren, sør i Kosovo er er det flest samling av bosnjaker og gorani hvor de utgjør 9.6% av befolkningen. Før krigen utgjorde de omtrent 10%.[trenger referanse]

Internasjonale relasjoner

Den store tilstrømningen av flyktninger til Albania og Republikken Makedonia truet med å destabilisere de to svake statene. NATOs krigføring skadet relasjonen mellom vestlige land på den ene siden og Russland og Kina på den andre siden. Utvidelsen av NATO hadde irritert den politiske eliten i Russland, mens operasjonen mot Serbia utløste raseri i den russiske befolkningen. Den uventede russiske okkupasjonen av flyplassen i Pristina med 200 soldater var svært populært i Russland. NATOs aksjon mot Serbia sluttet uten å at Serbia hadde gått med på alle kravene fra Rambouillet, blant annet kravet om at utplasserte NATO-styrker skulle få uhindret tilgang til hele Jugoslavia og Kosovo ble satt administrasjon av FN der Russland har vetorett.[13]

Referanser

  1. ^ SCOTT, Peter Dale (2003): Drugs, Oil and War. Rowman & Littlefield. Lanham, USA. side 29.
  2. ^ USAs president Bill Clintons spesialutsending til Balkan, Robert Gelbard, uttalte at UÇK var en terroristorganisasjon. Moran, M. (ed.) (2006): Terrorist Groups and Political Legitimacy. Rapport publisert av det amerikanske Council on Foreign Relations.
  3. ^ The Kosovo Report. Independent International Commission on Kosovo
  4. ^ a b c d e f g h i Webber, Mark (2009). «The Kosovo War: A Recapitulation». International Affairs (vol 85 nr 3): 447–459. 
  5. ^ a b c d e f g h i Crawford, Thimothy W. (2002). «Pivotal deterrence and the Kosovo war: Why the Holbrooke agreement failed». Political Science Quarterly (vol 116, no 4): 499–523. 
  6. ^ «Studentprotest slått ned av politi i Kosovo». Aftenposten. 31. desember 1997. 
  7. ^ «Politi mot studenter i Kosovo». Aftenposten. 2. oktober 1997. 
  8. ^ «100 kosovo-albanske studenter arrestert». NTB. 27. september 1997. 
  9. ^ a b «NATO står hjelpeløse overfor UÇK-geriljaen». NTB. 31. januar 1999. 
  10. ^ Kuperman, Alan J. (14. juni 1998). «False Hope Abroad: Promises to Intervene Often Bring Bloodshed.». Washington Post. 
  11. ^ [Alastair MacKenzie 2011. Special Force: The Untold Story of 22nd Special Air Service Regiment (SAS). I.B. Tauris s. 229]
  12. ^ Human Rights Watch: March-June 1999: An Overview
  13. ^ a b c d e f g h i j k l Mandelbaum, Michael (1999). «A Perfect failure». Foreign Affairs (vol 78, no 5): 2–8. 
  14. ^ Sweeney, John; Washington, Jens Holsoe Ed Vulliamy in (16. oktober 1999). «Nato bombed Chinese deliberately». The Guardian (på engelsk). ISSN 0261-3077. Besøkt 13. februar 2017. 
  15. ^ Verdens Gang: «Økende kritikk mot NATO for brudd på krigens folkerett »
  16. ^ Dag og Tid: «Kosovo: Slutten for FN og folkeretten?»
  17. ^ Dag og Tid: «NATO og FN: Noreg har sett NATO over FN-pakta»
  18. ^ Chomsky, Noam (1. september 2008). «Humanitarian Imperialism: The New Doctrine of Imperial Right by Noam Chomsky». Monthly Review. Besøkt 16. februar 2017. 
  19. ^ «Strid om massegrav-meldinger fra Kosovo». NTB. 8. august 1998. 
  20. ^ «Hatets mur». VG. 12. juni 2000. s. 19. 
  21. ^ «Færre ofre enn tidligere hevdet i Kosovo». NTB. 8. juni 2000. 
  22. ^ Pearl, Daniel; Journal, Robert Block (31. desember 1999). «Despite Tales, the War in Kosovo Was Savage, but Wasn't Genocide». Wall Street Journal. ISSN 0099-9660. Besøkt 29. januar 2017. 
  23. ^ The Crisis in Kosovo – Human Rights Watch 2000
  24. ^ «En liberal fredsteori». Ny Tid. 17. november 2016. s. 44. «Ny Tid siterer fra Nils Petter Gleditsch» 
  25. ^ «NATO løy om dødstall i Kosovo». NTB. 19. august 2000. 
  26. ^ «UCKs skitne krig». Le Monde Diplomatique. 3. mars 2011. 
  27. ^ «Liberation Of Kosovo: Bomb Damage: How fake guns and painting the». The Independent (på engelsk). 21. juni 1999. Besøkt 16. februar 2017. 
  28. ^ «Syria and Lessons Unlearned from the U.S./NATO Bombing of Kosovo». Foreign Policy Journal. 6. september 2013. Besøkt 16. februar 2017. «Clark: "The military authorities fully anticipated the vicious approach that Milosevic would adopt, as well as the terrible efficiency with which he would carry it out."» 
  29. ^ a b Herring, E. (2000): From Rambouillet to the Kosovo accords: NATO'S war against Serbia and its aftermath, International Journal of Human Rights, 4:3-4, 224-245,
  30. ^ Eide, Espen Barth (2000). «NATOs kosovokrig - ett år etter». Internasjonal Politikk (vol 58, nr 1): 27–62. 

Eksterne lenker


Hentet fra «https://no.wikipedia.org/w/index.php?title=Kosovokrigen&oldid=17171826»