Ubotamål: Forskjell mellom sideversjoner
m Fjernet Kategori:Norges historie; La til Kategori:Norsk rettshistorie via HotCat |
Ingen redigeringsforklaring |
||
| Linje 1: | Linje 1: | ||
[[File:Landslova.jpg|thumb|Faksimile av landsloven, håndskrift fra omkring år 1300]] |
[[File:Landslova.jpg|thumb|Faksimile av landsloven, håndskrift fra omkring år 1300]] |
||
'''Ubotamål''' var forbrytelser som i norsk [[middelalder]] ikke kunne bøtes. Lovbryteren var da fritt vilt (fredløs) og ubotamål betydde i praksis dødsstraff, lovbryteren kunne også tape all sin eiendom. Et eksempel er [[Harald Maddadsson|Harald jarl]] som støttet [[Sverre Sigurdsson|kong Sverres]] motstandere og dessuten utfordret kongens autoritet.<ref>Orning, Hans Jacob: I kongens vold. ''Klassekampen'', 9. februar 2015.</ref> <ref>Schaaning, Espen: [http://www.arrvev.no/bok/middelaldersk-strafferett Middelaldersk strafferett], ''Arr''.</ref> I [[Magnus Lagabøtes landslov]] omtales selvmord som «ubotamål».<ref>{{Kilde artikkel|publikasjon= Tidsskrift for Norsk Psykologforening|tittel=Hva er galt med selvmord?|url = http://psykologtidsskriftet.no/index.php?seks_id=418001&a=3|besøksdato = 2016-02-02|bind=51|nummer=3}}</ref> Landsloven (mannhelgebolken) kapittel 3 omtales «skjændselsdrap og nidingsdrap» som ubotamål, for eksempel punkt 5: «Men om nogen dræper sin far eller sønn, bror eller mor, datter eller søster, da er han ubotamand, medmindre det var galmannsdrap. Saaledes og om nogen dræper sin egen kone eller konen sin mand, naar drapsmanden har horet eller tænkt at hore, det ubotamaal.» Kapittel 4 i landsloven fastsatte flere forbrytelser som ubotamål, for eksempel punkt 2: «Det er og ubotamaal, om nogen forfalsker kongens mynt, brev eller segl. Det er og ubotamaal, om nogen dræper den mand, som har kongens brev og segl for sig til landsvist eller ransaking (forhør), om hin visste det, da han avlivet ham.»<ref>''Magnus Lagabøters landslov'', oversatt av Absalon Taranger. Scandinavian University Books/Oslo: Universitetsforlaget, 1970.</ref> |
'''Ubotamål''' var forbrytelser som i norsk [[middelalder]] ikke kunne bøtes. Lovbryteren var da fritt vilt (fredløs) og ubotamål betydde i praksis dødsstraff, lovbryteren kunne også tape all sin eiendom. Et eksempel er [[Harald Maddadsson|Harald jarl]] som støttet [[Sverre Sigurdsson|kong Sverres]] motstandere og dessuten utfordret kongens autoritet.<ref>Orning, Hans Jacob: I kongens vold. ''Klassekampen'', 9. februar 2015.</ref> <ref>Schaaning, Espen: [http://www.arrvev.no/bok/middelaldersk-strafferett Middelaldersk strafferett], ''Arr''.</ref> I [[Magnus Lagabøtes landslov]] omtales selvmord som «ubotamål».<ref>{{Kilde artikkel|publikasjon= Tidsskrift for Norsk Psykologforening|tittel=Hva er galt med selvmord?|url = http://psykologtidsskriftet.no/index.php?seks_id=418001&a=3|besøksdato = 2016-02-02|bind=51|nummer=3}}</ref> Landsloven (mannhelgebolken) kapittel 3 omtales «skjændselsdrap og nidingsdrap» som ubotamål, for eksempel punkt 5: «Men om nogen dræper sin far eller sønn, bror eller mor, datter eller søster, da er han ubotamand, medmindre det var galmannsdrap. Saaledes og om nogen dræper sin egen kone eller konen sin mand, naar drapsmanden har horet eller tænkt at hore, det ubotamaal.» Kapittel 4 i landsloven fastsatte flere forbrytelser som ubotamål, for eksempel punkt 2: «Det er og ubotamaal, om nogen forfalsker kongens mynt, brev eller segl. Det er og ubotamaal, om nogen dræper den mand, som har kongens brev og segl for sig til landsvist eller ransaking (forhør), om hin visste det, da han avlivet ham.»<ref>''Magnus Lagabøters landslov'', oversatt av Absalon Taranger. Scandinavian University Books/Oslo: Universitetsforlaget, 1970.</ref> I høymiddelalderen tok staten monopol på straff av forbrytere. Utover 1200-tallet ble flere forbrytelser ubotmål: Mord, avhugging av legemsdeler, gjelding, blinding, voldtekt og kvinnerov var ubotamål.<ref>{{ Kilde bok | forfatter = Stenersen, Øivind | utgivelsesår = 1983 | tittel = Norge 1 før 1850 | isbn = 8202021677 | utgivelsessted = Oslo | forlag = Cappelen | url = http://urn.nb.no/URN:NBN:no-nb_digibok_2016062708059 | side = }} </ref> |
||
== Referanser == |
== Referanser == |
||
Sideversjonen fra 24. jan. 2017 kl. 13:51
Ubotamål var forbrytelser som i norsk middelalder ikke kunne bøtes. Lovbryteren var da fritt vilt (fredløs) og ubotamål betydde i praksis dødsstraff, lovbryteren kunne også tape all sin eiendom. Et eksempel er Harald jarl som støttet kong Sverres motstandere og dessuten utfordret kongens autoritet.[1] [2] I Magnus Lagabøtes landslov omtales selvmord som «ubotamål».[3] Landsloven (mannhelgebolken) kapittel 3 omtales «skjændselsdrap og nidingsdrap» som ubotamål, for eksempel punkt 5: «Men om nogen dræper sin far eller sønn, bror eller mor, datter eller søster, da er han ubotamand, medmindre det var galmannsdrap. Saaledes og om nogen dræper sin egen kone eller konen sin mand, naar drapsmanden har horet eller tænkt at hore, det ubotamaal.» Kapittel 4 i landsloven fastsatte flere forbrytelser som ubotamål, for eksempel punkt 2: «Det er og ubotamaal, om nogen forfalsker kongens mynt, brev eller segl. Det er og ubotamaal, om nogen dræper den mand, som har kongens brev og segl for sig til landsvist eller ransaking (forhør), om hin visste det, da han avlivet ham.»[4] I høymiddelalderen tok staten monopol på straff av forbrytere. Utover 1200-tallet ble flere forbrytelser ubotmål: Mord, avhugging av legemsdeler, gjelding, blinding, voldtekt og kvinnerov var ubotamål.[5]
Referanser
- ^ Orning, Hans Jacob: I kongens vold. Klassekampen, 9. februar 2015.
- ^ Schaaning, Espen: Middelaldersk strafferett, Arr.
- ^ «Hva er galt med selvmord?». Tidsskrift for Norsk Psykologforening. 51 (3). Besøkt 2. februar 2016.
- ^ Magnus Lagabøters landslov, oversatt av Absalon Taranger. Scandinavian University Books/Oslo: Universitetsforlaget, 1970.
- ^ Stenersen, Øivind (1983). Norge 1 før 1850. Oslo: Cappelen. ISBN 8202021677.