Venstre

«Venstre» har flere betydninger.

frameless
Land		Norge
Offisielt navn		Venstre (V)
Leder(e)		Trine Skei Grande
Generalsekretær		Trond Enger
Grunnlagt		28. januar 1884
Erstatter		Reformforeningen, Bondevennene, De tretti tyranner
Hovedkvarter		Venstres Hus, Møllergata 16, 0179 Oslo
Studentfløy		Liberale Studenter
Ungdomsorg.		Unge Venstre
Kvinnefløy		Norges Venstrekvinnelag
Donasjoner		5 249 493 (2021)
Antall medlemmer		7 219 (2022)
Ideologi		Sosialliberalisme
Politisk posisjon		Sentrum
Slagord		«Folk først»
Nettsted		venstre.no (no) (1998–)
Stortinget		9 / 169 (2013)
Ordførere		10 / 428 (2011)
Kommunestyrer		640 / 10 781 (2011)
Fylkesting		41 / 728 (2011)
Venstre på Commons a^ Som definert av partiet selv, se Venstres prinsipprogram (vedtatt 2007).

Venstre (V) er et sosialliberalt politisk parti i Norge. Venstre er landets eldste partiorganisasjon, stiftet den 28. januar 1884. Partiet har gjennom sin historie gjennomført flere demokratiske reformer som parlamentarismen, religionsfrihet, juryordningen og allmenn stemmerett. Merkesaker for Venstre på 2000-tallet har vært skolepolitikk, sosialpolitikk, miljøvern og småbedrifters vilkår.

Venstres liberale ideologi gjenspeiles i slagordet «Folk først» som er brukt siden våren 2011. Partiet mener lover, regler og tjenestetilbud må være tilpasset folks faktiske behov, fordi mennesker er viktigere enn systemer.

Sist gang partiet satt i regjering, var i perioden 2001–2005 sammen med Høyre og Kristelig Folkeparti. Venstre fikk 5.2% av stemmene ved Stortingsvalget i 2013 og har dermed 9 representanter på Stortinget.

Trine Skei Grande har vært parlamentarisk leder siden høsten 2009 og partileder siden våren 2010, mens nestledere i partiet er Ola Elvestuen og Terje Breivik. Ungdomsorganisasjonen Unge Venstre ledes av Tord Hustveit.

Formålsparagraf

«Venstre har til formål å samle personer med et sosialt liberalt grunnsyn til innsats for fred og internasjonalt samarbeid, og for sosial, kulturell og økonomisk framgang i vårt land og i verden som helhet, samt gjennom opplysning å øke forståelsen og interessen for samfunnsspørsmål og å virke for å få Venstrefolk valgt inn i landets representative organer.»

Politisk plattform

Venstres fire hovedsaker er skole, miljø, småbedrifter og velferd, og partiet beskriver hovedsakene sine slik.

1. Sats på kunnskap: Det viktigste for en god skole er gode lærere. Da får vi en skole som satser på kunnskap og gir like muligheter til alle barn.

2. Ta grønne valg: Venstre vil ta Norge i en ny, miljøvennlig retning. Vi vil satse på kollektivtransport og ny teknologi. Lofoten, Vesterålen og Senja må vernes.

3. Skap verdier: Venstre vil ha en moderne næringspolitikk. Vi vil legge til rette for et næringsliv som skaper nye verdier og grønn vekst.

4. Vis varme: De fleste har det godt i Norge. Men vi måles etter hvordan vi tar vare på de svakeste. Venstre vil ha et krafttak for å redusere antallet fattige barn.

Partiet har profilert seg som et miljøparti siden begynnelsen av 1930-tallet^{[trenger referanse]} og regnes i dag som det mest progressive miljøpartiet på borgerlig side. Partiet mener at Norge må gå over fra rød til grønn skatt, det skal lønne seg å velge miljøvennlig. Venstre står for en offensiv satsing på kollektivtransporten, noe partiet har fått gjennom i Oslo hvor tilbudet har økt og prisen satt ned. Partiet hadde samferdselsministeren fra 2001-2005, hvor man satte i gang flere dobbeltspor og en bybane i Bergen.

Ute hos velgerne, 2007

Venstre profilerer seg også som småbedriftspartiet, og særlig tidligere partileder Lars Sponheim gjorde selvstendig næringsdrivende og de mindre bedriftene til en sentral del av partiets politikk.

Partiet har også kunnskaps- og skolepolitikk som en av sine hovedsaker. Venstre var en sentral i utviklingen av enhetsskolen (senere fellesskolen). Dagens partileder, Trine Skei Grande, er tidligere skolebyråd i Oslo (2000–2001). Hun ble erstattet av partifelle Kjell Veivåg. I dag vil Venstre prioritere etter- og videreutdanning for lærere. Partiet ønsker også en oppmyking i privatskoleloven.

Venstre har en del standpunkter som skiller seg ut fra resten av det politiske Norge hva gjelder personvern, rusomsorg og teknologi som profilområder. Venstre er sterk motstander av EU-direktiv 2006/24/EF (Datalagringsdirektivet). Partiet var blant annet det første som gikk inn for fri fildeling. Venstre mener også at sterkt tyngede rusmisbrukere bør få heroin på resept.

Organisasjon

Trine Skei Grande ble Venstres leder i 2010.

Venstres leder er Trine Skei Grande fra Oslo, opprinnelig fra Overhalla i Nord-Trøndelag. Ola Elvestuen (Oslo, opprinnelig fra Vestre Toten), er 1. nestleder, og Terje Breivik (Ulvik i Hordaland) er 2. nestleder. Skei Grande har vært partileder siden 17. april 2010, mens Elvestuen ble valgt til 2. nestleder 12. april 2008, og 1. nestleder 14. april 2012, mens Breivik ble 2. nestleder 14. april 2012. Trond Enger ble Venstres generalsekretær 1. oktober 2012, og Steinar Haugsvær er kommunikasjonssjef i Venstre.

Partiets høyeste organ er landsmøtet, som samles hvert år på vårparten, med representanter fra fylkeslagene og sideorganisasjonene. Under landsmøtet ligger landsstyret, som består av sentralstyret, en representant fra hvert fylke, representanter fra sideorganisasjonene og seks medlemmer valgt direkte av landsmøtet. Landsstyret møtes 5-6 ganger i året. Sentralstyret ligger igjen under landsstyret, og består av leder, nestledere, fire styremedlemmer (samtlige valgt av landsmøtet), ett medlem fra Unge Venstre, og ett medlem fra Norges Venstrekvinnelag.

Partiet er i stortingsperioden 2013-2017 representert med ni representanter i Stortinget. Leder for stortingsgruppens sekretariat er Ingvild Boe Hornburg.

Til Venstre er tilknyttet sideorganisasjonene Unge Venstre, Liberale Studenter og Norges Venstrekvinnelag. I tillegg driver Venstre et eget studie- og opplysningsforbund.

Venstre er medlem av den Liberale Internasjonale og Alliance of Liberals and Democrats for Europe Party (ALDE Party).

Historie

Samling og stiftelse

Johan Sverdrup var Venstres første leder.

Venstres Hus i Møllergata i Oslo; arkitekt Knut Knutsen (1954)

Den såkalte Reformforeningen på Stortinget 1859-60, under ledelse av Johan Sverdrup og Ole Gabriel Gabrielsen Ueland, regnes ofte som Venstres opphav. Den var en organisert gruppe opposisjonelle på Stortinget, som arbeidet for Norges likestilling i unionen med Sverige og en rekke viktige reformer. Historien om Venstres framvekst i 1860- og 1870-årene er historien om den voksende opposisjonen på Stortinget, og i folket, mot regjeringens konservative politikk. Det meste av den politiske makten i Norge på den tiden lå hos de høyere embetsmennene. Regjeringen gikk ut fra denne gruppen, og allierte seg etter hvert tett med kongen for å holde på makten. De viktigste sakene som samlet opposisjonen, var derfor av to typer. For det første var det kampen for demokratiet, der de viktigste sakene var utvidelse av stemmeretten, lekdommere i rettsvesenet, økt statlig og særlig lokalt selvstyre, og framfor alt kampen for å gi Stortinget – altså borgerne – kontroll over regjeringen og dermed også kongemakten, altså parlamentarisme. For det andre var det mange viktige saker som angikk kulturelle spørsmål, slik som kampen for et eget norsk skriftspråk og en allmenn offentlig grunnskole for alle. De som var mot alt dette, fant etter hvert sammen i det som senere skulle bli partiet Høyre. Venstre oppsto derfor av mange forskjellige grupper, alt fra bedehusfolk på Vestlandet, avholdsfolk og målfolk, til radikale, urbane intellektuelle. Dette gjorde at partiet fra begynnelsen favnet bredt.

Selv om det har ført til sterke spenninger innad i Venstre, og flere ganger til og med splittelse, har denne arven sikret at partiet, som det eneste partiet i Norge, har stått uavhengig av særinteresser. Mannen som klarte å forene alle disse kreftene til et parti, var Johan Sverdrup. Hans lederskap gjorde det mulig å skape et fast opposisjonsparti. I 1884 måtte kongen bøye av etter at den konservative regjeringen var stilt for riksrett og dømt. Parlamentarismen ble innført og Sverdrup dannet Venstres første regjering. Venstres første fylkeslag, Akershus Venstre, ble stiftet på Strømmen 30. april 1880, men Venstre som landsdekkende parti ble først samlet og stiftet 28. januar 1884. Det sier mye om Sverdrups popularitet at Venstre i 1885 kunne gå til valg på “tillit til Johan Sverdrup” – og vinne et stort flertall, hele 84 av 114 mandater. Regjeringen satt til 1889, og fikk gjennomført flere store reformer som ga grunnlaget for utviklingen av det norske samfunnet i årene fremover, for eksempel likestilling mellom bokmål og nynorsk, allmenn offentlig grunnskole, juryordningen, hemmelige valg og stemmerettsutvidelse.

I 1890-årene og fram til 1905 vekslet Venstre og Høyre på å inneha regjeringsmakten. Venstres flaggsaker var først og fremst oppløsing av unionen med Sverige og innføring av allmenn stemmerett. Venstre satt med regjeringsmakten alene 1891-93 og 1898-1903. Statsministre var Johannes Steen og Otto Blehr. Mesteparten av tiden hadde Venstre rent flertall på Stortinget, og fra 1897 til 1903 til og med over 2/3 flertall. Takket være dette grunnlovsflertallet kunne Venstre oppfylle løftet sitt og innførte allmenn stemmerett for menn til valget i 1900. Noen kvinner fikk også stemmerett, men allmenn stemmerett for kvinner fikk Venstre først innført i 1913. Velferdsstaten fikk også sin spede begynnelse i denne perioden, med opprettelse av visse sosiale ytelser og arbeidervernlovgivning. I de periodene Høyre satt med regjeringsmakten skjedde til sammenligning svært lite.

1972: Splittelse

Tidlig i syttiårene ble de interne uenighetene i Venstre omkring forholdet til EEC tydeligere. I 1972 var dette en av de viktigste årsakene til at Venstre ble splittet på landsmøtet på Røros. Landsmøtet ønsket å binde stortingsrepresentantene til et nei-standpunkt, hvilket medførte at ja-fløyen brøt ut og dannet Det Liberale Folkepartiet. Som en følge av statsminister Brattelis kabinettspørsmål til velgerne ved folkeavstemningen om EF, kom Lars Korvald-regjeringen i stand. Dermed satt Venstre igjen i regjering, selv om store deler av stortingsgruppen hadde meldt overgang til Det Liberale Folkepartiet. Venstre hadde fem statsråder i Korvald-regjeringen som satt fram til Stortingsvalget 1973.

I dette stortingsvalget mistet Venstre to tredjedeler av stemmene sammenliknet med valget i 1969, og sto igjen med bare to av tretten stortingsrepresentanter partiet hadde hatt. Samlet fikk Venstre og DLF 6,9 % av stemmene i 1973. Hans Hammond Rossbach ble innvalgt fra Møre og Romsdal, og tidligere handelsminister Hallvard Eika fra Telemark ble valgt inn på fellesliste med Senterpartiet. Eva Kolstad ble i 1974 valgt som Venstres leder og ble med dette Norges første kvinnelige partileder. To år senere ble Hans Hammond Rossbach valgt til leder. Rossbach ble gjenvalgt til Stortinget i 1977, mens Odd Einar Dørum ble valgt inn på Sør-Trøndelagsbenken. Etter valget i 1981 fikk Rossbach selskap av Mons Espelid fra Hordaland.

Etter å ha gått inn for borgerlige samarbeidsregjeringer i hele etterkrigstiden åpnet Venstre før valget i 1985 for første gang for muligheten av å støtte en Arbeiderparti-regjering. Dette valget ble det første der Venstre mistet sin representasjon på Stortinget.

Venstre og Det Liberale Folkepartiet ble gjenforent i 1988. Til valget i 1989 gikk Venstre, under ledelse av Arne Fjørtoft, igjen til valg med en borgerlig samlingsregjering som mål. Til tross for svært gode meningsmålinger i starten av valgkampen fordunstet oppslutningen i løpet av fellesferien og i argumentasjon fra andre partier om «bortkastede stemmer». Også i 1989 endte partiet uten stortingsrepresentanter.

1993: Gjenreising

Lars Sponheim ble kjent som Venstres redningsmann og var leder i 14 år.

Ved valget i 1993 ble Lars Sponheim valgt som Venstres eneste stortingsrepresentant, og Sponheim ble i 1996 valgt til partileder etter Odd Einar Dørum. Ved valget i 1997 gikk Venstre, sammen med Kristelig Folkeparti og Senterpartiet til valg med en sentrumsregjering som mål. Ved valget fikk Venstre 4,5 % av stemmene, og ble det minste partiet i en mindretallsregjering med KrF og Senterpartiet, der Venstre fikk statsrådene for Miljøverndepartementet, Arbeids- og administrasjonsdepartementet, Nærings- og handelsdepartementet og Samferdselsdepartementet. I 2000 møtte regjeringen hard motstand i Stortinget i gasskraftsaken. Venstre gjorde det klart at det ikke kunne sitte i en regjering som åpnet for gasskraftverk uten rensing, og saken endte i et kabinettspørsmål som førte til regjeringens avgang. Saken gir assosiasjoner til Thorbjörn Fälldin og Centerpartiets sterke motstand mot kjernekraftverk, som førte til at Thorbjörn Fälldins første regjering falt i 1978.

Ved valget i 2001 gikk Venstre tilbake til 3,9 % og falt demed på ny under sperregrensen, men fikk likevel to stortingsrepresentanter, og deltok nå i Bondeviks andre regjering, med tre statsråder. Venstre fikk nå eierskap av en helt spesiell rekord: De fikk flere statsråder enn stortingsrepresentanter. Stortingsvalget i 2005 ble det beste valget for Venstre siden 1969 med 5,9 % oppslutning, og partiet fikk ti stortingsrepresentanter. På tross av Venstres framgang falt regjeringen, og Venstre havnet i opposisjon. Ved kommunevalget i 2007 opperettholdt resultatet fra 2005, og fikk 5,9 % oppslutning. Venstre og FrP har et turbulent forhold og før valget i 2009 valgte Sponheim og Venstre å nekte å støtte eller delta i en regjering der FrP var med. De borgerlige fikk gjennom hele valgkampen problemer med å svare for seg ved spørsmål om hvordan en borgerlig regjering ville se ut. Venstre tapte mest på beskyldningene om kaos på borgerlig side, og ved Stortingsvalget i 2009 fikk Venstre 3,9 % oppslutning, og partiet falt på ny under sperregrensen, og fikk kun to representanter. Som følge av det dårlige valgresultatet meddelte Sponheim at han gikk av som leder av partiet.

2009-nå: Ny kurs

Rett etter valget begynte en formidabel medlemsvekst. I løpet av de nærmeste dagene økte Venstre medlemstallet med 1700, noe som tilsvarte en økning på ca. 20%. Venstres landsmøte valgte i 2010 Trine Skei Grande som ny leder. Mediene tvilte på at hun ville klare å reise Venstre igjen, men hun viste ved kommunevalget i 2011, hvor Venstre gjorde sitt beste valg siden 1971 med en oppslutning på 6,3 %, at hun var klar for den jobben. Landsmøtet i 2012 valgte å snu fra politikken de hadde hatt før valget i 2009, og si at om det ble borgerlig flertall etter valget i 2013, ville Venstre gå i samtaler med alle de borgerlig partiene. Trine Skei Grande sa at Venstre helst ville ha en regjering bestående av Venstre, Høyre og KrF, men at Venstre var villig til å støtte en regjering hvor FrP var med. Det var derimot usannsynlig at Venstre ville sitte i regjering med FrP. Ved valget 2013 oppnådde Venstre 5,2 % av stemmene, og gikk dermed noe tilbake fra valget 2011, men hadde likevel framgang fra valget i 2009, og kom dermed over sperregrensa. Dette resultatet er det beste siden 2005.

Partiledelse

Ledere Trine Skei Grande 2010–d.d. Lars Sponheim 1996–2010 Odd Einar Dørum 1992–1996 Håvard Alstadheim 1990–1992 Arne Fjørtoft 1986–1990 Odd Einar Dørum 1982–1986 Hans Hammond Rossbach 1976–1982 Eva Kolstad 1974–1976 Helge Rognlien 1972–1974 Helge Seip 1970–1972 Gunnar Garbo 1964–1970 Bent Røiseland 1952–1964 Jacob S. Worm-Müller 1945-1952 Johan Ludwig Mowinckel 1927–1940 Gunnar Knudsen 1909–1927 Carl Berner 1903–1909 Lars Holst 1900–1903 Viggo Ullmann 1898–1900 Ole Anton Qvam 1894–1896 Viggo Ullmann 1893–1894 Johannes Steen 1889–1893 Ole Anton Qvam 1884–1889 Johan Sverdrup 1884

Parlamentariske ledere Trine Skei Grande 2009–d.d. Lars Sponheim 2005–2009 Trine Skei Grande 2001–2005 Lars Sponheim 2000–2001 Gunnar Kvassheim 1997–2000 Lars Sponheim 1993–1997 Hans Hammond Rossbach 1973–1985 Gunnar Garbo 1972–1973 Helge Seip 1970–1972 Bent Røiseland 1954–1970 Neri Valen 1951–1954 Jakob A. Lothe 1945–1951 Neri Valen 1945 Johan Ludwig Mowinckel 1936–1940 Neri Valen 1933–1935 Johan Ludwig Mowinckel 1931–1933 Gunnuf Eiesland 1930–1931 Knut Markhus 1928–1930 Johan Ludwig Mowinckel 1926–1928 John Iversen Wolden 1924–1926 Johan Ludwig Mowinckel 1923–1924 Ivar P. Tveiten 1921–1923 Gunnar Knudsen 1920–1921 Johan Ludwig Mowinckel 1916–1918 Wollert Konow 1912–1914 Gunnar Knudsen 1906–1908 Carl Berner 1898–1906 Johannes Steen 1898 Sivert Nielsen 1896–1898 Johannes Steen 1895 Viggo Ullmann 1893–1894 Carl Berner 1889–1893 Johannes Steen/Ole Anton Qvam 1884–1889 Johan Sverdrup/Johannes Steen 1883–1884

Generalsekretærer Trond Enger 2012–d.d. Terje Breivik 2004–2012 Geir Rune Nyhus 2002–2004 Geir Olsen 1997–2002 Hans Antonsen 1993–1997 Eldbjørg Lyngstad 1992–1993 Knut Erik Høiby 1988–1990 Erling Moe 1986–1987 Anne-Lise Bergenheim 1983–1986 Magnus Hydle 1908–1918 Abraham Berge 1899–1901 Anton Torkildsen Omholt 1895–1899

Regjeringsdeltakelse

Johan Ludwig Mowinckel var statsminister for Venstre på 1920-tallet og starten av 1930-tallet

Statsministre fra Venstre

• Johan Sverdrup 1884–1889
• Johannes Steen 1891–1893 og 1898–1902
• Otto Blehr 1902–1903 og 1921–1923
• Christian Michelsen 1905–1907
• Jørgen Løvland 1907–1908
• Gunnar Knudsen 1908–1910 og 1913–1920
• Johan Ludwig Mowinckel 1924–1926, 1928–1931 og 1933–1935

Venstres deltagelse i regjeringer

• Johan Sverdrups regjering (V) (26. juni 1884–13. juli 1889)
• Johannes Steens første regjering (V) (6. mars 1891–2. mai 1893)
• Francis Hagerups første regjering (V, H, MV) (14. oktober 1895–17. februar 1898)
• Johannes Steens andre regjering (V) (17. februar 1898–21. april 1902)
• Otto Albert Blehrs første regjering (V) (21. april 1902–22. oktober 1903)
• Francis Hagerups andre regjering (V, H, Saml.) (22. oktober 1903–11. mars 1905)
• Christian Michelsens regjering (V, H, MV, Saml.) (11. mars 1905–23. oktober 1907)
• Jørgen Løvlands regjering (V, MV, Uavh.) (23. oktober 1907–19. mars 1908)
• Gunnar Knudsens første regjering (V) (19. mars 1908–2. februar 1910)
• Gunnar Knudsens andre regjering (V) (31. januar 1913–21. juni 1920)
• Otto Albert Blehrs andre regjering (V) (22. juni 1921–6. mars 1923)
• Johan Ludwig Mowinckels første regjering (V) (25. juli 1924–5. mars 1926)
• Johan Ludwig Mowinckels andre regjering (V) (15. februar 1928–12. mai 1931)
• Johan Ludwig Mowinckels tredje regjering (V) (3. mars 1933–20. mars 1935)
• Johan Nygaardsvolds regjering (V, Ap, H, Bp) (22. april 1940–24. juni 1945) (Fra 19. september 1941 også Hjemmefronten)
• Einar Gerhardsens første regjering (V, Ap, H, Bp, NKP, Hjemmefronten) (25. juni 1945–4. november 1945)
• John Lyngs regjering (V, H, KrF, Sp) (28. august–25. september 1963)
• Per Bortens regjering (V, H, KrF, Sp) (12. oktober 1965–17. mars 1971)
• Lars Korvalds regjering (V, KrF, Sp) (18. oktober 1972–16. oktober 1973)
• Kjell Magne Bondeviks første regjering (V, KrF, Sp) (17. oktober 1997–17. mars 2000)
• Kjell Magne Bondeviks andre regjering (V, H, KrF) (19. oktober 2001–17. oktober 2005)

Valgresultater

Stortingsvalg 1885-2013 Årstall Prosent av stemmene Stortingsplasser 1885 63,4 % 84 / 114 1888 41,8 % 37 / 114 1891 50,8 % 63 / 114 1894 50,4 % 59 / 114 1897 52,7 % 79 / 114 1900 54,0 % 77 / 114 1903 43,0 % 50 / 117 1906 45,4 % 73 / 123 1909 30,7 % 46 / 123 1912 40,2 % 76 / 123 1915 33,3 % 74 / 123 1918 28,3 % 73 / 126 1921 20,1 % 37 / 150 1924 18,6 % 34 / 150 1927 17,3 % 30 / 150 1930 20,2 % 34 / 150 1933 17,1 % 24 / 150 1936 16,0 % 23 / 150 1945 13,8 % 20 / 150 1949 13,1 % 21 / 150 1953 10,0 % 15 / 150 1957 9,6 % 15 / 150 1961 8,8 % 14 / 150 1965 10,3 % 18 / 150 1969 9,4 % 13 / 150 1973 3,5 % 2 / 155 1977 3,2 % 2 / 155 1981 3,9 % 2 / 155 1985 3,1 % 0 / 157 1989 3,2 % 0 / 165 1993 3,6 % 1 / 165 1997 4,5 % 6 / 165 2001 3,9 % 2 / 165 2005 5,9 % 10 / 169 2009 3,9 % 2 / 169 2013 5,2 % 9 / 169

Kommunestyrevalg 1928-2011 Årstall Prosent av stemmene 1928 10,0 % 1931 11,6 % 1934 11,6 % 1937 11,1 % 1945 8,0 % 1947 9,4 % 1951 9,4 % 1955 8,5 % 1959 8,9 % 1963 8,4 % 1967 9,8 % 1971 8,5 % 1975 3,7 % 1979 5,2 % 1983 4,5 % 1987 3,9 % 1991 3,7 % 1995 4,9 % 1999 4,4 % 2003 3,8 % 2007 5,9 % 2011 6,3 %

Fylkestingsvalg 1975–2011 Årstall Prosent av stemmene 1975 3,8 % 1979 5,3 % 1983 4,4 % 1987 3,3 % 1991 3,5 % 1995 4,7 % 1999 4,2 % 2003 3,7 % 2007 5,6 % 2011 5,7 %

Eksterne lenker

(en) Venstre – kategori av bilder, video eller lyd på Commons

• Venstre
• Unge Venstre