Skjoldholder
Skjoldholder er i heraldikken en figur som er plassert utenfor og inntil et skjold i et våpen. Skjoldholderne opptrer oftest i par, én på hver side av skjoldet. Det kan være et dyr, ofte en løve, et fabeldyr, som en enhjørning, en fugl, et menneske eller et menneskelignende vesen, for eksempel en engel, eller et tårn, sverd eller annet.
Skjoldholdere kjennes allerede i segl med våpen fra middelalderen. De er mest vanlige i våpen for kongelige og adelige personer, men finnes fra 1700-tallet også i våpen for norske handelsfolk, embetsmenn og andre som ikke var adelige.
Det dansk-norske unionsvåpen hadde to villmenn som skjoldholdere; to nakne menn med eikeløv om livet, eikeløvskrans i håret og en klubbe i den hånden som ikke holder i skjoldet. Forholdsvis store avbildninger og plastiske figurer av villmenn i unionsvåpen finnes i flere norske kirkebygg, blant annet over «kongestolen» i Kongsberg kirke. Villmennene holder fremdeles Danmarks kongevåpen. Det norske og svenske unionsvåpen og kongevåpen hadde to kronte løver som skjoldholdere, og de var og er også til stede i Sveriges «stora riksvapen» både før og etter unionen.
Skjoldholdere ble ikke tatt inn i det norske kongevåpen fra 1905. I offisiell sammenheng er skjoldholdere likevel brukt som dekorative elementer ved det norske riksvåpenet, for eksempel hester eller løver på pengesedler og to løver i borggården på Akershus festning.
I bystyresalen i Oslo rådhus er talerstolen prydet av byens segl i skjoldform med svaner som skjoldholdere. Oslo kommune har ikke noe egentlig (heraldisk) våpen, men har eksperimentert med tre piler som våpenmerke. I billedteppet av Else Poulsson over talerstolen blir dette byvåpenet holdt av to engler. To bjørner forekommer som skjoldholdere i Sarpsborgs kommunevåpen.
Det er skjoldholdere i noen norske slektsvåpen som stammer fra den dansk-norske unionstiden, bl.a. Anker og von Munthe af Morgenstierne.
Det er diskuterbart om skjoldholdere skal anses som en fast eller variabel del av et våpens identitet. De fleste som har våpen med skjoldholdere, bruker sitt våpen også uten skjoldholderne.
Galleri
rediger-
Elefanter i Fredrik IIs våpen
-
Kvinner som skjoldholdere, Historisches Kaufhaus, Freiburg, ca. 1530
-
Villmenn i dansk-norsk unionsvåpen, Christians kirke (København), ca. 1759
-
Løver i Sveriges store riksvåpen, ca. 1908
-
Løve og enhjørning i det britiske kongevåpenet
-
Sagnfigurer i Islands riksvåpen fra 1944
Litteratur
rediger- H.J. Huitfeldt-Kaas m.fl.: Norske Sigiller fra Middelalderen, Oslo 1899-1950
- Chr. Brinchmann: Norske konge-sigiller og andre fyrste-sigiller fra middelalderen, Kristiania 1924
- Hans Cappelen: Norske slektsvåpen, Oslo 1969 (2. opplag Oslo 1976)
- Herman L. Løvenskiold: Heraldisk nøkkel, Oslo 1978
- Hans Cappelen og Knut Johannessen: Norske kommunevåpen, Oslo 1987
- Jan Raneke (redaktør): Nordisk heraldisk terminologi, Lund 1987 (med heraldiske faguttrykk på bokmål og nynorsk)
- Harald Nissen og Monica Aase: Segl i Universitetsbiblioteket i Trondheim, Trondheim 1990
Andre land
- Poul Bredo Grandjean: Dansk Heraldik, København 1919 (bare dansk-norsk adelsheraldikk og i dag å anse som foreldet)
- le Baron Stalins: Vocabulaire-Atlas Héraldique en six Langues: Francais-English-Deutsch-Español-Italiano-Nederlandsch, Paris 1952
- Carl-Alexander von Volborth: Alverdens heraldik i farver, Politikens Forlag, København 1972 (oversatt av Sven Tito Achen)
- Sven Tito Achen: Danske adelsvåbener. En heraldisk nøgle, København 1973
- Ottfried Neubecker: Heraldik. Kilder, brug, betydning, København 1979 (oversatt og bearbeidet for Skandinavia av Nils G. Bartholdy)
- Carl-Alexander von Volborth: Heraldry – Customs, Rules and Styles, Dorset 1981
- Carl-Alexander von Volborth: The Art of Heraldry, Dorset 1987, side 68-72
- Jan Raneke: Svensk adelsheraldik, Malmö 1990
- Erling Svane: Det danske Rigsvåben og Kongevåben, Odense University Studies in History and Social Sciences 160, 1994
- Nils G. Bartholdy: Danmarks våben og krone. Kultur Ministeriet, København, 1995. ISBN 87-87361-20-5. 29 p.
- Magnus Bäckmark och Jesper Wasling: «Heraldiken i Sverige», Lund 2001