Wikipedia

Pionslekta

planteslekt

Pion eller peon (Paeonia) er den eneste planteslekta i pionfamilien (Paeoniaceae). De er busker og flerårige urter med store blomster og vokser vilt i Eurasia, Nord-Afrika og vest i Nord-Amerika. Flere av artene er viktige som hageplanter og medisinplanter.

Pionslekta
Paeonia anomala
Nomenklatur
Paeonia
L.
Populærnavn
pion, peon
Hører til
Saxifragales,
eg. tofrøbladete planter,
blomsterplanter
Økologi
Antall arter: 35–40
Habitat: terrestrisk
Utbredelse: tempererte strøk på den nordlige halvkule
Inndelt i

se egen seksjon

Pionslektas utbredelse

Beskrivelse

rediger

De urteaktige artene blir 0,5–1,5 m høye, og buskene blir opptil 3,5 m. Røttene er tykke og lagrer næringsstoffer om vinteren. Bladene er ganske store, spredte og sammensatte. Blomstene er tvekjønnede og sitter som regel enkeltvis og endestilt. Det er 1–6 høyblad, 2–9 begerblad og 4–13 kronblad med varierende farge. Det er svært mange pollenbærere, opptil 230. Frukten er en belgkapsel med mange svarte eller mørkebrune frø som blir opptil 13 mm i diameter.[1]

Bladverk og blomster ligner overfladisk på dem hos soleiefamilien, og pionene ble tidligere regnet til denne familien. Mer grundige morfologiske undersøkelser viser derimot at pionene står fjernt fra soleiefamilien, og i Takhtajan-systemet ble de plassert i en egen familie og en egen orden, Paeoniales. I Cronquist-systemet tilhørte pionfamilien ordenen Dilleniales. Molekylærgenetiske analyser har ført til at pionene i APG III-systemet regnes til ordenen Saxifragales.[2][3][4]

Pioner inneholder en rekke ulike kjemiske stoffer, som monoterpenoide glukosider, flavonoider, tanniner, stilbenoider, triterpenoider, steroider, paeonol og fenol. Mange av disse stoffene har biologisk virkning. Pion er giftig for mennesker, katter og hunder, og forgiftningen fører til kvalme, oppkast og diaré. Plantesaft kan føre til hudirritasjoner.[5][6]

Dyrking

rediger
 
Maleri av kineseren Yun Shouping fra 1600-tallet
 
Hagepioner
 
Silkepion (Paeonia lactiflora)
'Barrington Bride'
 
Bondepion (Paeonia × festiva)
'Rubra Plena'

Pionrøtter (Radix Paeoniae) er blitt brukt til medisinske formål i flere tusen år, og planten har fått navn etter den greske legeguden Paian. I Europa var klosterpion (Paeonia officinalis) og Paeonia mascula viktige legeurter, og i Øst-Asia brukes silkepion (Paeonia lactiflora) og Paeonia obovata. I Øst-Asia er planten tradisjonelt blitt brukt mot blant annet betennelseslignende tilstander og menstruasjonsproblemer. Moderne forskning viser at ekstrakt fra pion kan lindre betennelser, blodpropp, magesår og allergi.[7][8][9][10][11]

Pioner er også lenge blitt plantet som prydplanter. I Europa fantes det former med doble kronblad i senmiddelalderen. Kina var likevel det viktigste landet for pionkultivering, og her dyrket man fram mange kultivarer allerede under Song-dynastiet (960–1279). I Japan begynte man tidlig å foredle pioner importert fra Kina og tilpasset dem til japanske skjønnhetsidealer med enkle eller doble blomster. På 1800-tallet kom kinesiske pioner til Europa, og mange nye typer oppstod, spesielt i Frankrike, men også i Tyskland og England. De var et populært motiv hos datidens kunstmalere, som Manet, Renoir, Fantin-Latour, Gauguin, Bazille og Delacroix.[7][12][13][14]

Når en skal dyrke dem i hagen, bør pioner plantes alene eller sammen med andre pioner. De blomstrer best på solrike steder i god jord, og de bør stå i fred på samme plass i mange år så røttene kan utvikle seg. Hagepioner er kultivarer av ulike viltvoksende arter, og de opprinnelige artene dyrkes sjelden. Blomstene kan være enkle, doble eller fylte, og noen sorter dufter. En kan dele hagepionene i følgende grupper.[15][16]

  • silkepion (Paeonia lactiflora) stammer fra Kina og har hundrevis av kultivarer. Den er en staude som blir omtrent 100 cm høy og kan dyrkes til Troms (herdighetssone 7). Blomstene dufter og er enkle, doble eller fylte, og fargen er hvit, rosa eller rød.
  • bondepion (Paeonia × festiva) er også en staude og stammer fra den europeiske klosterpionen (Paeonia officinalis). Den er spinklere og lavere enn silkepion og er den beste pionen i Finnmark (herdighetssone 8). Blomstene er som regel fylte og røde.
  • trepion (Paeonia suffruticosa) er hybrider mellom flere kinesiske arter i seksjon Moutan. Den er en busk som oftest blir omtrent 1,5 m høy. Blomstene er gule, hvite, rosa eller røde. Trepion er ikke særlig hardfør, men kan dyrkes i kyst- og fjordstrøk i Sør-Norge (herdighetssone 3).

Delgrupper

rediger

Seksjon Oneapia

rediger
 
Paeonia californica

Urter, pollenbærerne danner en skive og kronbladene er små, kjøttfulle og konkave.[3][17][18]

Seksjon Moutan

rediger
 
Paeonia delavayi

Busker, pollenbærerne danner en skive, og kronbladene er store og åpne. Alle artene er endemiske for Kina.[3][1][19][20][21][18]

Seksjon Paeonia

rediger
 
Paeonia peregrina
 
Frukt hos Paeonia mascula

Urter, pollenbærerne danner ingen utpreget skive, og kronbladene er store og enten åpne eller skålformede.[3][18][22][23][24][25][1]

Referanser

rediger
  1. ^ a b c «Paeonia». Flora of China. Besøkt 7. september 2015. 
  2. ^ «Paeoniaceae». APWEbsite. Besøkt 7. september 2015. 
  3. ^ a b c d T. Sang, D. Crawford og T. Stuessy (1997). «Chloroplast DNA phylogeny, reticulate evolution, and biogeography of Paeonia (Paeoniaceae)» (PDF). Am. J. Bot. 84 (8): 1120–1136. ISSN 1537-2197. PMID 21708667. Sammendrag. [død lenke]
  4. ^ Shuguang Jian m.fl. (2008). «Resolving an ancient, rapid radiation in Saxifragales». Syst. Biol. 57 (1): 38–57. ISSN 1076-836X. doi:10.1080/10635150801888871. 
  5. ^ Chun-Nian He m.fl. (2010). «Phytochemical and biological studies of Paeoniaceae». Chemistry & Biodiversity. 7 (4): 805–838. ISSN 1612-1880. doi:10.1002/cbdv.200800341. 
  6. ^ «Peon har irriterende plantesaft». helsenorge.no. Besøkt 7. september 2015. 
  7. ^ a b «A historical introduction». The World of the Peony. Arkivert fra originalen 2. juli 2015. Besøkt 7. september 2015. 
  8. ^ Bae Ji-Yeong m.fl. (2015). «Differences in the chemical profiles and biological activities of Paeonia lactiflora and Paeonia obovata». Journal of Medicinal Food. 18 (2): 224–232. ISSN 1557-7600. doi:10.1089/jmf.2014.3144. 
  9. ^ Bomi Lee m.fl. (2008). «Antiallergic effect of the root of Paeonia lactiflora and its constituents paeoniflorin and paeonol». Archives of Pharmacal Research. 31 (4): 445–450. ISSN 1976-3786. PMID 18449501. doi:10.1007/s12272-001-1177-6. 
  10. ^ Zheng-Wei Chen m.fl. (2014). «Identification of metabolites of Radix Paeoniae Alba extract in rat bile, plasma and urine by ultra-performance liquid chromatography–quadrupole time-of-flight mass spectrometry». Journal of Pharmaceutical Analysis. 4 (1): 14–25. ISSN 2095-1779. doi:10.1016/j.jpha.2013.06.004. 
  11. ^ «Radix Paeoniae». WHO Monographs on Selected Medicinal Plants - Volume 1. 1999. Besøkt 7. september 2015. 
  12. ^ «Varieties from all over the world - an evolution over centuries (I)». The World of the Peony. Arkivert fra originalen 24. september 2015. Besøkt 7. september 2015. 
  13. ^ «Varieties from all over the world - an evolution over centuries (II)». The World of the Peony. Arkivert fra originalen 24. september 2015. Besøkt 7. september 2015. 
  14. ^ «Varieties from all over the world - an evolution over centuries (III)». The World of the Peony. Arkivert fra originalen 24. september 2015. Besøkt 7. september 2015. 
  15. ^ Den store hageboken. Det Beste. 1973. s. 334–335. ISBN 82-7010-019-6. 
  16. ^ Det Norske hageselskap (1998). Hageselskapets sortsliste (9 utg.). Oslo: Grøndahl Dreyer. s. 86–87, 166–169. ISBN 82-504-2454-9. 
  17. ^ «Paeonia». Flora of North America. Besøkt 7. september 2015. 
  18. ^ a b c «Paeonia». The Plant List. Besøkt 7. september 2015. 
  19. ^ D.Y. Hong og K.Y. Pan (2007). «Paeonia cathayana D. Y. Hong & K. Y. Pan, a new tree peony, with revision of P. suffruticosa ssp. yinpingmudan» (PDF). Acta Phytotaxonomica Sinica. 45 (3): 285–288. OCLC 644375642. doi:10.1360/aps07043. Arkivert fra originalen (PDF) 11. august 2017. Besøkt 2. september 2015. 
  20. ^ X. Zhao m.fl. (2008). «Phylogenetic analysis of Paeonia sect. Moutan (Paeoniaceae) based on multiple DNA fragments and morphological data» (PDF). Journal of Systematics and Evolution. 46 (4): 563–572. ISSN 1759-6831. doi:10.3724/SP.J.1002.2008.06197. Arkivert fra originalen (PDF) 7. august 2016. 
  21. ^ Shi-Liang Zhou m.fl. (2014). «Multiple species of wild tree peonies gave rise to the ‘king of flowers’, Paeonia suffruticosa Andrews». Proceedings of the Royal Society B. 281 (1797). ISSN 1471-2954. doi:10.1098/rspb.2014.1687. 
  22. ^ M. Aghababian (2011). «Paeonia». Paeoniaceae. – In: Euro+Med Plantbase - the information resource for Euro-Mediterranean plant diversity. Besøkt 7. september 2015. 
  23. ^ M. Blamey og C. Grey-Wilson (2004). Wild Flowers of the Mediterranean (2 utg.). London: A & C Black. s. 58–59. ISBN 0-7136-7015-0. 
  24. ^ O. Polunin og A. Huxley, norsk utgave P. Sunding (1978). Middelhavsflora. NKI-Forlaget. s. 65–66. ISBN 82-562-0490-7. 
  25. ^ «Paeonia». Flora iberica (PDF) (på spansk). 3. Madrid: RJB/CSIC. s. 144–150. 

Eksterne lenker

rediger
Hentet fra «https://no.wikipedia.org/w/index.php?title=Pionslekta&oldid=24230431»