For metal-bandet, se Tiamat (band).

Tiamat var i mesopotamisk mytologi et kvinnelig uhyre, inkarnasjonen av urtidens kaos. [1] I første bind av Berossos' verdenshistorie kalles hun Thalattē, av thalassa (gresk: «hav»), og noen akkadiske avskrifter av Enuma Elish bruker «Tiamat» som synonym for «hav».[2] Navnet Tiamat er satt i forbindelse med tehom, hebraisk for dypet i skapelsesberetningen i Første Mosebok, men språklig er dette umulig. Tehom er et begrep, sjelden brukt i Gamletestamentet og da mest i lyrikk, mens Tiamat er et personnavn. Tehom er et hankjønnsord, og om det hadde vært et lånord avledet av «Tiamat», ville det trengt en feminin endelse som ellers ved oversettelser av babylonske ord til hebraisk.[3]

Den babylonske skapelsesberetning Enuma Elish presenterer leseren for det guddommelige foreldreparet Apsu og Tiamat, og deres sønn Mummu. Apsu var urtidens ferskvannshav, mens hans kone Tiamat var saltvannshavet. Trolig utgjorde Mummu tåken som steg av disse urhavene, siden han nevnes i tilknytning til skyene. Disse tre formene for vann utgjorde en enorm masse som kom til å danne universet. Apsu og Tiamat fikk med tiden flere barn: Søskenparet Lahmu og Lahamu, siden søskenparet Anshar og Kishar som ble foreldre til himmelguden Anu, trolig oppkalt etter sin far Anshar. Anu ble far til Nudimmud, også kalt Enki eller Ea.[4]

Ea var gud for underjordiske ferskvannskilder og for magi. De andre yngre gudene laget bråk og ballade, og Apsu ble svært sliten og forbitret over oldebarna som ikke kunne oppføre seg. Til slutt allierte han seg med eldstesønnen Mummu og sa til Tiamat at han ville gjøre slutt på oldebarna, så det ble fred og ro igjen: «Og la oss sove nå!» Men Tiamat protesterte og sa at de kunne da ikke utslette sine egne etterkommere. Hennes bønner og morshjerte gjorde imidlertid ikke noe inntrykk på Apsu, så Ea grep til sine magiske kunstner og lullet Apsu inn i en tung, forhekset søvn, sikret seg hans tiara og autoritet, drepte ham og fengslet Mummu. Tiamat fikk være i fred, siden hun hadde gått i forbønn for de unge gudene.[5]

Over den drepte Apsu innrettet barnebarnet Ea et stort område som han kalte Apsu etter bestefaren, og der bosatte han seg i stor prakt med sin ektefelle Damkina. De fikk sønnen Marduk, og angivelig på magisk vis utstyrte Ea ham med to ansikter, som den senere romerske guden Janus. Som enke sørget Tiamat dypt over sin drepte ektefelle, og ble egget av guden Kingu til å hevne drapet. Hun satte nå 11 uhyrer til verden som hjelp i kampen mot Markduk, og giftet seg med Kingu som hun utnevnte til leder for kampen. Flere guder tok nå hennes parti og samlet seg i et opprør mot Marduk. Først like før kampen fikk Ea rede på det som foregikk.[6]

Han gikk til sin bestefar Anshar og ba om råd. Tiamat kunne ikke overvinnes bare med magi eller myndighet; fysisk makt måtte til. Himmelguden Anu gjorde et forsøk, men vendte forferdet tilbake. Anshar tilkalte da Marduk som sa seg villig, men til gjengjeld stilte krav om at han da fikk overta som øverste gud. Det gikk de andre gudene med på, og Marduk bevæpnet seg med en bue og en kølle. Som en stormgud sendte han lyn foran seg og steg brynjekledd opp i sin fryktelige stormvogn, trukket av fire skremmende fabeldyr. Vindene fraktet et stort nett for ham. Dette kastet han over Tiamat da hun kom; og da hun åpnet gapet for å sluke ham, sendte han en ond vind inn i henne så hun ikke kunne lukke munnen. Straks sendte han en pil direkte ned gjennom halsen og inn i hjertet hennes. Slik drepte han sin oldemor, og så hennes tilhengere flykte til alle sider.[7]

Hennes gråtende øyne ble elvene Eufrat og Tigris, og halen hennes ble Melkeveien.[8] Spyttet hennes ble opphav til tåken, fjell ble dannet av brystene hennes. Enuma Elish gir skiftende beskrivelser av gudinnen: Hun fremstår tidvis som bestående av vann, men også i menneskeskikkelse, i så fall utstyrt med hale.[9] Marduk brukte køllen til å knuse skallen hennes, og fikk nordenvinden til å frakte blodet hennes sørover og ut i ødemarken. Han delte den enorme kroppen hennes i to for å skape universet; halvparten ble til himmelen og og halvparten jorden. Deretter innsatte han Anu, Enlil og Ea i deres respektive stillinger. Tiamats tilfangetatte tilhengere ba om nåde, ettersom de fant sine oppgaver altfor slitsomme. Ea tilrådet at Kingu ble tiltalt som den egentlige opphavsmann til Tiamats opprør. I et rettsmøte blant gudene ble han funnet skyldig, fikk arteriene skåret over, og av hans blod er menneskene skapt. Nå ble det menneskenes oppgave å utføre arbeidsoppgavene som Tiamats tilhengere ikke hadde orket, det var menneskene som nå skulle mette hæren av babylonske guder.[10]

Referanser

rediger
  1. ^ Stephanie Dalley, Myths from Mesopotamia (Oxford University Press, 1987), p. 329.
  2. ^ Jacobsen, Thorkild: «The Battle between Marduk and Tiamat», Journal of the American Oriental Society, 88.1 (januar-mars 1968), s. 105
  3. ^ Alexander Heidel: The Babylonian Genesis (s. 99-101), University of Chicago press, ISBN 0-226-32399-4
  4. ^ Alexander Heidel: The Babylonian Genesis (s. 3)
  5. ^ Alexander Heidel: The Babylonian Genesis (s. 4)
  6. ^ Alexander Heidel: The Babylonian Genesis (s. 5)
  7. ^ Alexander Heidel: The Babylonian Genesis (s. 6-8)
  8. ^ J.C. Barentine: «Tigris», The Lost Constellations. Springer Praxis Books (2016). Springer, Cham. [1]
  9. ^ «Tiamat», University of Pennsylvania
  10. ^ Alexander Heidel: The Babylonian Genesis (s. 9)