Göran Magnus Sprengtporten
Göran Magnus Sprengtporten (født 16. desember 1740 i Borgå, død 13. oktober 1819 i St. Petersburg) var en svensk offiser, politiker og senere også russisk greve. Sprengtporten ble etter hvert talsmann for et selvstendig Finland, gikk i russisk tjeneste og ble av Sverige ansett som landsforræder. Etter Sveriges tap mot Russland i finskekrigen var Sprengtporten sentral i etableringen av storfyrstedømmet Finland der han også ble den første generalguvernøren.[1]
| Göran Magnus Sprengtporten | |||
|---|---|---|---|
 Göran Magnus Sprengtporten | |||
| Født | 16. desember 1740 Borgå | ||
| Død | 13. oktober 1819 (78 år) St. Petersburg | ||
| Beskjeftigelse | Offiser | ||
| Embete |
| ||
| Søsken | Jakob Magnus Sprengtporten (familierelasjon: halvbror på fars side) | ||
| Nasjonalitet | Det russiske keiserdømmet Sverige | ||
| Gravlagt | Smolenskaya lutherske kirkegård | ||
| Utmerkelser | Sverdordenen Aleksander Nevskij-ordenen Sankt Vladimirs orden Sankt Georgsordenen | ||
| Troskap | Sverige, Frankrike, Russland | ||
| Tjenestetid | 37 år | ||
| Militær grad | Infanterigeneral | ||
| Kommandoer | Savolaks infanteriregiment | ||
| Dømt for | Landssvik | ||
Bakgrunn og unge år
redigerGöran Magnus Sprengtporten ble sannsynligvis født på Gammelbacka[2] gård i Borgå sogn i Finland som sønn av major Magnus Vilhelm Sprengtporten og dennes senere make Elisa Katarina Ulfsparre, og som halvbror til Jacob Magnus Sprengtporten. Etter skolegang begynte Sprengtporten i ung alder i 1752 ved kadettskolen i Stockholm, og fra 1757 tjenestegjorde han under Augustin Ehrensvärd ved Sveaborg.
Sprengtporten deltok på svensk side i den pommerske krigen og utmerket seg. I 1760 ble han utnevnt til stabsadjutant for Axel von Fersen d.e. (1719-94) og året etter til kaptein i arméen, samt kaptein i Sprengtportska regimentet, hvor han i 1770 ble sekundmajor. Ved riksdagen 1771-72 var han ivrig tilhenger av Hattpartiet og adelens privilegier. Han støttet Gustav IIIs statskupp i 1772 da han sammen med sin halvbror sikret Sveaborg for kongen.[3]
Etter statskuppet ble han utnevnt til oberstløytnant, i 1773 oberst, og i 1775 ble han sjef for Savolax infanteriregiment. I denne stillingen viste han stor dugelighet, moderniserte og bevæpnet - til dels med egne midler - en svært kritisk sektor i forsvaret av Sveriges grense mot Russland. Han avholdt jevnlige øvelser for brigaden. På sin offisielle residens, Brahelinna gods, etablerte Sprengtporten et uoffisielt militærakademi for unge gutter som planla å en militær karriere.[4]
Utenlandsreise og brudd med kongen
redigerDet gode forholdet mellom Sprengtporten og kongen varte ikke lenge, da kongen så med en viss skepsis på sin undersåtts mange aktiviteter. Da invitasjonene til riksdagen i 1778 ble sendt ut, var Sprengtporten ikke delegat. Sprengtporten anså seg også motarbeidet av kongens rådgiver Carl Sparre i sin ambisjon om å bli øverstkommanderende for svenske styrker i Finland, og søkte derfor om å få foreta en utenlandsreise for å studere krigføring på statens bekostning.
I et egenhendig skrevet brev underrettet kongen Sprengtporten om at søknaden var innvilget, og at han for 1778 og 1779 skulle få 1 000 riksdaler årlig til dekning av reiseomkostninger, i tillegg til ordinær lønn. Sprengtporten drøyde med avreisen, men dro så i mars 1779, først til St. Petersburg hvor han ble mottatt med store hedersbevisninger, og deretter videre til Berlin. Selv om han hadde mottatt en god sum i reisepenger, strakk den ikke til for hans levesett, og da han ankom Paris i september 1779, hadde han økonomiske problemer.
Sprengtporten ble grepet av tidens frihetsideer, ønsket å bidra på fransk side i den amerikanske uavhengighetskrigen, og søkte derfor kongen om avskjed med pensjon og ekstra ytelser. Han ble bevilget avskjed i mai 1780, men det forventede økonomiske vederlaget lot vente på seg. Mens Gustav III oppholdt seg i Spa, ble han oppsøkt av Sprengtporten, og lovet ham da penger og ansettelse i den franske arméen. Det siste fikk han også, men den var hverken fast eller avlønnet, noe som gjorde Sprengtporten enda mer misfornøyd med Gustav III.
I 1781 returnerte han til Finland og bosatte seg på sin eiendom Sasta, der begynte han å tenke på et selvstendig Finland som et storfyrstedømme under russisk beskyttelse. I 1785 fikk han på ny midler fra Gustav III for en utenlandsreise, og gikk da en kortere tid i nederlandsk tjeneste. I den den tiden diskuterte han en mulig finsk selvstendighet med den russiske ambassadøren til Nederland. I 1786 reiste han til Stockholm og deltok på opposisjonens side i riksdagen. Der diskuterte han også sin plan for Finland mer detaljert med den russiske ambassadøren Markov.
I russisk tjeneste
redigerDen russiske ambassadøren i Stockholm tilbød Sprengtporten å gå i russisk tjeneste, noe han godtok. Samme år bega han seg til St. Petersburg hvor han ble vel mottatt, utnevnt til generalmajor og kammerherre. Under den russisk-svenske krig (1788–1790) fortsatte han forgjeves å få løsrevet Finland fra Sverige, både gjennom sine kontakter med offiserene i Anjalaforbundet, og gjennom hertug Karl.
Ved krigsutbruddet ble han sendt til Onega-regionen, men ble snart tilkalt til forhandlinger i grensetraktene, der han forgjeves forsøkte å egge sine tidligere støttespillere til å gå inn for finsk uavhengighet gjennom rask handling. Han forfattet propagandaskriftet Isänmaalle (= Til fedrelandet) rettet til vanlige folk. Men hæren gikk i vinterkvarter i oktober.[5] Sprengtporten ønsket fortsatt å kjempe for finsk løsrivelse og søkte seg til den russiske arméen som i juni 1789 trengte inn i Savolax, men ble hardt såret i slaget ved Porrassalmi i juni 1789[6] og måtte trekke seg fra aktiv tjeneste. Sprengtportens engasjement på russisk side hadde imidlertid blitt så kjent at Gustav III ved riksdagen i 1789 erklærte han som landsforræder, og Åbo hovrett dømte han den 9. februar 1790 fra liv, ære og gods. Han begav seg igjen til Vest-Europa og returnerte til St. Petersburg i 1793.
Han presenterte sine planer for den russiske tsaren Paul I, vant hans tillit, ble utnevnt til russisk general og tjente som tsarens sendebud hos Napoleon Bonaparte. Napoleon sa til ham: «Deres hersker og jeg er kalt til å endre verden.» Dette falt i fisk ved mordet på tsar Paul i 1801.[7] Først ved utbruddet av finskekrigen gikk utviklingen i den retning Sprengtporten ønsket, da den russiske invasjonens formål raskt ble endret til Finlands løsrivelse fra Sverige.
Den 19. november 1808 ble Göran Magnus Sprengtporten utnevnt til den første russiske generalguvernøren i storhertugdømmet Finland. Den finske befolkningen var imidlertid negativt innstilt til Sprengtporten, og hans hissige temperament bidro også til dette. Derfor ble han året etter presset til å søke avskjed.[8]
Død og ettermæle
redigerEtter å ha forlatt posten som generalguvernør levde Sprengtporten resten av sine dager som privatperson, utenfor politikken. Om vinteren bodde han St. Petersburg og om sommeren på eiendommen Hietala ved Viborg. Sprengtporten døde 13. oktober 1819 i St. Petersburg.
Oppfatningene om Sprengtporten har vært svært ulike og skiftende, fra samtidens svenske som så han som forræder og til dagens finske som, tross hans mange feil, anerkjenner han som en avgjørende person for etableringen av et selvstendig Finland.[9]
Referanser
rediger- ^ «Georg Magnus Sprengtporten was a soldier and administrator whose defection to the service of Russia and energetic attempts to detach Finland from Sweden have made him a fairly controversial figure amongst Finnish historians. His actions were motivated, however, by the idea of forming a Finnish state, and he was in fact of key importance in the creation of the Grand Duchy of Finland.» Oversettelse: «Göran Magnus Sprengtporten var en soldat og administrator hvis overgang til å tjene Russland og energiske forsøk på å skille Finland fra Sverige er blitt en ganske kontroversiell person for finske historikere. Hans handlinger ble imidlertid motivert av ideen om å etablere en finsk stat, og han var sentral ved opprettelsen av storfyrstedømmet Finland.» Fra Finlands nationalbiografi
- ^ Gammalbacka i Borgå
- ^ «He aided Jacob Magnus in taking control of Viapori and talking its garrison onto the side of the king. For this assistance, the king promoted him to lieutenant colonel, a reward that he considered inadequate.» Fra Finlands nationalbiografi
- ^ «Sprengtporten even sacrificed funds of his own in order to get his brigade armed when it seemed that the Crown would not provide finances for the purpose. Regular exercises were held for the brigade, and its officers were required to participate in various map and war exercises. At his official residence at Brahelinna Manor, Sprengtporten maintained an unofficial military college for young boys planning an army career. For all of this, he sacrificed not only money but also all his time. With his actions, Sprengtporten won the respect and admiration of his subordinates and of the whole Finnish officer corps.» Fra Finlands nationalbiografi
- ^ Sprengtporten i 1788
- ^ 12-13. juni 1789, slaget ved Porrassalmi
- ^ Herman Lindqvist: Napoleon (kap. 10), ISBN 978828271005
- ^ «Den 19 nov. 1808 förordnades han till den förste ryske generalguvernören i Finland, men på grund däraf, att han hade allmänna meningen i Finland emot sig och för öfrigt genom sitt häftiga, retliga lynne vållade höga vederbörande obehagligheter, började dessa snart finna honom besvärlig, hvarför han redan följande året förmåddes att begära afsked.» Fra Svenskt biografiskt handlexikon
- ^ «Regardless of how severely his weaknesses and mistakes are condemned, it is thus an indisputable fact that his importance for the creation of an autonomous Finland is of a decisive nature.», oversettelse: «Uavhengig av hvor dypt hans svakheter og feil fordømmes, så er det et ubestridt faktum at hans betydning for dannelsen av et autonomt Finland var av en avgjørende natur.»fra Finlands nationalbiografi
Litteratur
rediger- Stig Ramel: Göran Magnus Sprengtporten, Atlantis (2003) ISBN 9174865846
Eksterne lenker
rediger- Sprengtportens biografi, fra Svenskt biografiskt handlexikon (svensk)
- Göran Magnus Sprengtporten, biografi fra Finlands nationalbiografi