Wikipedia

Luhansk

Den utskrivbare versjonen støttes ikke lenger eller har rendringsfeil. Oppdater eventuelle bokmerker i nettleseren din og bruk nettleserens standard utskriftsfunksjon i stedet.

Luhansk, tidligere Vorosjilovgrad, er en by i Donets-regionen i det østlige Ukraina. Luhansk er Ukrainas 11. største by etter folketall. Den 1. januar 2022 hadde byen rundt 397 000 innbyggere.[2] Hele byregionen har rundt 500 000 innbyggere.

Luhansk
ukrainsk: Луганськ
russisk: Луга́нск

Flagg

Våpen

LandUkrainas flagg Ukraina
OblastLuhansk oblasts flagg Luhansk oblast
Grunnlagt1795
Oppkalt etterLuhan
Postnummer91001–91479
Retningsnummer0642
Areal257 km²
Befolkning417 990[1] (2015)
Bef.tetthet1 626,42 innb./km²
Høyde o.h.105 meter
Bystatus1882
Nettsideloga.gov.ua/
Posisjonskart
Luhansk ligger i Ukraina
Luhansk
Luhansk
Luhansk (Ukraina)
Kart
Luhansk
48°34′18″N 39°17′50″Ø
Luhansk på Commons

Luhansk var administrasjonssenter i Luhansk oblast frem til russiskstøttede militser tok kontroll over byen i 2014 og selverklærte seg som Folkerepublikken Lugansk. Ukraina regnet det som en russisk okkupasjon.[3] I 2022 ble Luhansk oblast annektert av Russland, men annekteringen anerkjennes ikke av Ukraina, EU eller FN.

Luhansk har mye tungindustri, fremfor alt produksjon av lokomotiver og annet jernbanemateriell, landbruksmaskiner og reservedeler til biler og traktorer.

Det offisielle ukrainske navnet på byen er Luhansk (uttale: [ɫʊˈɦɑɲsʲk]), som er avledet av elvenavnet Luhan. Elvenavnet har flere mulige opphav, både fra ukrainsk og tyrkiske språk. Navnet kan komme av det ukrainske ordet luh, som betyr eng eller elveslette.[4]

Fra 1935 til 1958 og fra 1970 til 1990, mens Ukraina var en del av Sovjetunionen, het byen Vorosjilovgrad, oppkalt etter kommunistlederen Kliment Vorosjilov. Grunnen til at byen midlertidig fikk tilbake navnet Luhansk, var et vedtak i presidiet i Det øverste sovjet i 1957, som sa at byer ikke kunne oppkalles etter levende personer. Da Vorosjilov døde, fikk byen på nytt navnet Vorosjilovgrad.[5] Byen fikk tilbake navnet Luhansk i glasnosttiden.[6]

Da byen var under tysk okkupasjon under andre verdenskrig, ble det gjort et forsøk på å introdusere et historisk navn, men okkupasjonen ble kortvarig.

Historie

Kosakkperiode

I Zaporizjzja sitsjtiden var det kosakk-vinterbosetninger i byens territorium, som senere kom til å vare hele året. Stedet tilhørte Kalmius palanka fra Zaporizjzja-lokalhæren.

  • Kossakken Verhun overvintret ved Luhan-elven, hvor den moderne landsbyen Verhunka i Zjovtnevyj-distriktet nå befinner seg;[7]
  • Veselenka-eiendommen nær hvor Luhan-elven møter Donets, som nå er landsbyen Veselenka i Zjovtnevyj-distriktet;[7]
  • Tsjervonyj Jar («rød ravine») ved Donets er nå landsbyen Tsjervonyj Jar i Zjovtnevyj-distriktet;[7]
  • Kamianyj Brid («steinete vadested») er nå innenfor grensene til det moderne Kamianyj Brid-distriktet.[8][9]

På begynnelsen av 1600-tallet var den venstre bredden av Donets innenfor det nåværende Donbas for det meste bebodd. Høyre bredde av Donets, innenfor grensene til de moderne Luhansk- og Donetsk-regionene, forble ubebodd som før. Årsaken til at høyre bredde var ubebodd var den aktive motstanden til Krim-khanatet med støtte fra Tyrkia. Unntaket var bare militære festninger bevoktet av militære garnisoner. Men de måtte også tåle angrep fra nomader mer enn én gang.[10]

I motsetning til Krim-tatarene og Zaporizjzja-kosakkene, ble landene øst for Bakhmut avvist av tsarregjeringen for militære bosetninger for de innfødte på Balkan, som da ble ledet av Jovan Šević og Rajko Depreradović, og ble til Slovjanoserbia, med bosetninger som Kamyanyj Brid og Verhunka. I 1775 ble Zaporizjzja sitsj likvidert, som overførte disse landene til statlige institusjoner i det russiske imperiet.[7]

Det russiske imperiet

Utdypende artikkel: Guvernementet Jekaterinoslav

 
Design av våpenskjoldet til byen Lugansk

Byens historie går tilbake til 1795, da den britiske forretningsmannen Charles Gascoigne bygget en jernstøperifabrikk her. Det ble det første store metallurgiske foretaket sør i det russiske imperiet. Anlegget begynte å produsere i 1800, og ved produksjon av støpejern ble den den nyeste og, for første gang i Russland, ble koks bruk hert. Selskapet spesialiserte seg på produksjon av militære våpen og prosjektiler. Luhansk-våpen ble brukt i slaget ved Borodino og i Krimkrigen. I mellomkrigstiden ble det produsert jordbruksmaskiner, utstyr til møller, brennerier, sukkerfabrikker m.m. Luhansk Foundry startet gruveutdanning i Donbas. Anlegget kombinerte de beste kreftene til gruvespesialister, fungerte som et vitenskapelig senter i Donetsk-bassenget, der gruvekunst ble født og utviklet, og mange problemer innen gruvevitenskap og teknologi ble utviklet og praktisk talt løst. Forskere som Jevgraf Kovalevskyj, Lev Sjeviakov, Aleksandr Terpygorjev jobbet her som praktikanter. Den første av dem utførte den første vitenskapelige stratigrafiske og geologiske studien av Donetsbassenget.[11][12][13][14][15]

På 1870- og 1880-tallet dukket det opp nye fabrikker i Luhansk. De største var den statseide patronfabrikken i Luhansk og damplokomotivfabrikken, hvis eier var den tyske industrimannen Gustav Hartmann. I 1898 var det mer enn 30 industribedrifter i Luhansk, i tillegg til mange små fabrikker og håndverksverksteder. På slutten av 1800-tallet ble Luhansk koblet til andre regioner med to jernbanelinjer: Luhansk-Debaltseve og Luhansk-Millerovo. Flere banker dukket opp i byen, den største var Azov-Don Bank,og flere biblioteker og kinoer opererte her. På begynnelsen av 1900-tallet dukker det opp en gruve- og handelsklubb, en bypark, osv. Byen ble til et industrisenter med flere grener. 58 bedrifter opererte her i 1898. Ifølge folketellingen fra 1897 bodde det 34 200 mennesker i byen, og på tampen av første verdenskrig, 68 500 innbyggere.[16]

Den ukrainske revolusjonen

Utdypende artikler: Den ukrainske revolusjonen og Den russiske borgerkrigen

 
Britiske Mark V-stridsvogner i tjeneste med Don-hæren (1919)

Som et arbeidersenter støttet Luhansk den sovjetiske regjeringen aktivt i 1917. Her ble rådet for arbeidernes representanter opprettet i begynnelsen av mars 1917. I august 1917 ble Kliment Vorosjilov valgt til formann for bydumaen. I 1919 og i begynnelsen av 1920 ble byen ansett som sentrum av Donetsk-fylke. Den ukrainske nasjonale regjeringen hadde nesten ingen kontroll over den (den nasjonale bevegelsen i Luhansk og Slovyanoserbskyj-distriktet manifesterte seg i opprettelsen av det ukrainske distriktsrådet, en avdeling som de frie kosakkene opererte under), de viktigste motstanderne av bolsjevikene her var Donkosakkene. I desember 1917 prøvde enhetene til Ataman Kaledin å stoppe aktivitetene til rådene, og okkuperte alle industrisentrene i Donbas. For å motarbeide kosakkene ble hovedkvarteret til den røde garde opprettet i Luhansk, ledet av Vorosjilov og Aleksander Parkhomenko. I slutten av desember ble Kaledin-troppene beseiret. I februar-mars 1918 var Luhansk en del av Donetsk-Kryvyj Rih sovjetrepublikk. Fra 28. april til 14. desember 1918 var byen under styre av den ukrainske staten Pavlo Skoropadskyj. Den 21. januar 1919 ble makten til den bolsjevikiske militærrevolusjonskomiteen proklamert i Luhansk. Men fra 4. mai til 24. desember 1919 var byen under Anton Denikins frivillige hærs myndighet. Etter nederlaget i januar 1920, ble sovjetmakten endelig etablert i Luhansk.[17]

Sovjetunionen

Utdypende artikkel: Den ukrainske sosialistiske sovjetrepublikk

 
Sovjetisk Luhansk lokomotivklasse СО

Industri er fortsatt hovednæringsveien i byen. Luhansk fikk bystatus i 1882, og ble i sovjettiden utbygd til et industrisentrum.

På slutten av 1922 opplevde Luhansk damplokomotivanlegg økonomisk vekst. I 1922-1923 ble 49 damplokomotiver av «E»-serien bygget, og i løpet av de neste fem årene (1923-1927), enda 447 damplokomotiver i forskjellige varianter. I 1933 ble det rekonstruerte anlegget det største lokomotivbyggende foretaket i Europa. I 1921–1941 økte Luhansk-anleggne oppkalt etter Artjom, Jakubovskij, Rudij, Parkhomenka[klargjør] og andre foretak også kapasiteten.[18] I juni 1938 ble Donetsk-regionen delt inn i Stalinsk og Voroshilovgrad-regionene, sistnevnte inkluderte fire byer og 28 distrikter. Fra januar 1939 bodde 1 837 000 mennesker i regionen, hvorav 65,8% var landlige, 34,2% var urbane.[19][20] Regionen ble omdøpt samtidig med byen. Denne adminavdelingen er bevart til nå.

Holodomor

Utdypende artikkel: Holodomor

Den 31. august 1932 utstedte Luhansk en resolusjon fra Bykommunistpartiets byråd om at det ikke er tillatt å bruke brød til offentlige måltider i kantinene til kollektivgårder.[21][22] Organisert av det kommunistiske totalitære regimet, påvirket Holodomor i 1932–1933 også arbeidere i alle industrigrener. På denne tida sendte den sørafrikanske ingeniøren Jerry Berman, som jobbet i Donetsk- og Luhansk-regionene, detaljerte vitnesbyrd om Holodomor til sine slektninger og venner (brevene hans er nå i Holodomor-museet).[23] Flere ganger kunngjorde de sovjetiske myndighetene i Luhansk-regionen styrkingen av korninnkjøp, og anerkjente de eksisterende skalaene som «utilfredsstillende».[24][25][22] Det finnes også dokumenter som bekrefter inndragning av mat med unntak av andre ting.[klargjør] Det var på denne tiden vanlig å leve sammen i store familier på ti eller flere, så mengden matprodukter på tvers av en familie var ofte stor, og alle disse kunne bli konfiskert. I tillegg til mat og klær ble det også tatt fat, skjeer og gafler.[26][22] Bevis om tyveri av brød ble bevart i en av Luhansk-avisene. Forfatteren klager også over mangelen på løsninger på problemene med slik «hooliganisme»:[27][22]

 Нині спостерігається низка випадків крадіжки хліба з копиць, обмолоту його на полу. Є випадки стрижки колосу з копиць. Крадуть, головно, не колгоспники, але є випадки, що й де хто з несвідомих колгоспників простягає нишком руку до колгоспного добра, піддавшись на агітацію клясового ворога. 

Oversett

 For tiden er det en rekke tilfeller av brødtyveri fra landet, det treskes opp fra bakken. Det er tilfeller av nedkutting av mais fra landet. Først og fremst er det ikke kolkoser som stjeler, men det er tilfeller der noen besvistløse gårdsarbeidene sniker hendene sine inn på den kollektive gårdseiendommen, og bukker under for klassefiendens propaganda. 

Den røde terroren

Utdypende artikkel: Den røde terroren

I Luhansk-regionen på 1930-tallet ble mer enn 30 000 mennesker skutt, dømt til lange fengselsstraffer, og forvist til avsidesliggende steder nord i Sovjetunionen, spesielt Sibir og Sentral-Asia. Toppen av undertrykkelsen kom i 1937–1938, da nesten 13 000 mennesker ble dømt.[18]

Andre verdenskrig

 
Sovjetiske tropper går inn i Vorosjilovgrad

Krigen kom til Lugansk 17. juli 1942, og før kommunistiske myndigheter evakuerte utstyr fra industribedrifter til Sibir og Ural. Tyske og italienske tropper kom inn i byen nesten uten kamp.[28] De nazistiske myndighetene ble møtt av lokalbefolkningen ganske likegyldig. De nye eierne av byen grunnla den ukrainskspråklige avisen Nove Zjyttja («Nytt liv»), agiterte lokalbefolkningen til å jobbe i Tyskland (de såkalte ostarbeiterne), sykehus ble restaurert på grunn av tyskernes frykt for epidemien, kirker jobbet fritt, osv. Jødespørsmålet ble aktivt diskutert i Nove Zjyttja, og generelt skilte det seg ikke mye fra NSDAP-linjen. Den 14. februar 1943 ble Vorosjilovgrad tatt tilbake av den røde armé. I løpet av denne perioden kan det ha vært en «Molodaya gvardia» («ung vokter»), en anti-nazistisk ungdomsundergrunnsorganisasjon som opererte i Sorokine (den gang Krasnodon) nær Luhansk. Noen detaljer om organisasjonens aktiviteter, så vel som dens eksistens i moderne historisk vitenskap, blir diskutert.[29]

Under andre verdenskrig led Luhansk betydelig, spesielt under tilbaketrekningen sprengte tyskerne en rekke bygninger i sentrum og broen over Donets nær byen. Luhansk er nå hjemsted for mange monumenter dedikert til andre verdenskrig, inkludert minnesmerker.[28][30]

Uavhengig Ukraina

Til 2014

Streik av Donbas gruvearbeidere

Utdypende artikkel: Streik av Donbas gruvearbeidere

 
Viacheslav Tsjornovil ved gruven oppkalt etter Pochenkova, Makijivka, 1990-tallet

Donbas, som et stort metallhjerte i Sovjetunionen, trengte penger for vedlikeholdet av byen, som sluttet å bli tildelt nær statens kollaps. De første gruvearbeiderstreikene fant sted i 1989, det vil si to år før Sovjetunionens sammenbrudd. Det er viktig å merke seg at disse streikene ble en av impulsene til å endre det økonomiske og politiske systemet i 1991. Den 7. juni 1993 startet den største streiken av Donbas-gruvearbeidere i hele det uavhengige Ukrainas historie. Den spredte seg raskt til andre gruver, og deretter til andre bedrifter i Donetsk og naboregionene.[31][32]

Hovedrollen ble besatt av gruvearbeidere fra Donetsk. I Luhansk er det imidlertid kjent et tilfelle av selvtenning av en gruvearbeider i protest. I juli-august 1998, i Luhansk, valgte Krasnodon-gruvearbeiderne «Barakova», «Duvanna», «Krasnodarska-Pivdenna» og «Sukhodolska-Skhidna» den regionale statsadministrasjonen og regionrådet, hvis ledere var Oleksandr Jefremov og Viktor Tikhonov, med krav om å nedbetale ubetalt lønn innen 2,5 år. Den 24. august på Ukrainas uavhengighetsdag, ble demonstranter spredt. For første gang i det uavhengige Ukraina ble spesielle midler brukt mot deltakerne i en fredelig protest: batonger og tåregass. Som et resultat av sammenstøtet ble 22 gruvearbeidere, 12 Berkut-ansatte og 3 politifolk skadet.[33][34][35] 14. desember, klokken fire om morgenen, som et tegn på protest mot myndighetenes handlinger og mobbing fra gruveadministrasjonen «Barakova», som skyldte lønn siden 1996, etterå ha blitt drevet til fortvilelse, selvantente gruvearbeideren Oleksandr Mikhalevitsj seg. 17. desember var all gjeld nedbetalt. Etter disse hendelsene i Luhansk-regionen prøvde flere gruvearbeidere å begå selvmord for å tvinge myndighetene til å betale etterskuddslønn.[36][37]

I sovjettiden var Donbas den største kullgruve-, metallurgiske og kokskjemiske regionen, og falt i tilbakegang etter Sovjetunionens sammenbrudd og at Ukraina ble uavhengig. Lugansk-regionen, sammen med den nærliggende Donetsk-regionen, var en av de fattigste og mest problematiske. I 2003 var 55 % av regionens virksomheter ulønnsomme.[37]

Euromajdan

Utdypende artikkel: Euromajdan

 
Pro-russiske opptøyer i Luhansk

I slutten av november 2013 og 2014, under Euromajdan, var det demonstrasjoner til støtte for protester i byen. Den 24. november, i sentrum av Luhansk, på torget nær monumentet til Taras Sjevtsjenko, uttrykte rundt 100 mennesker sin støtte til europeisk integrasjon. Donkosakker, som var motstandere av Ukrainas tilnærming til EU, prøvde å forhindre demonstrasjonene.[38] For å gjøre det umulig for demonstranter fra forskjellige leire å holde møter på det sentrale torget, begynte installasjonen av et juletre, selv om det i begynnelsen av november ble tatt en beslutning om å installere det på Jarmarotsjnaja plosjtsjad.[39][40] Den 26. november 2013 forbød byens eksekutivkomité masseaksjoner fra 26. november 2013 til 14. januar 2014.[41] 1. desember 2013 ble protestene i sentrum gjenopptatt i Luhansk. Rallyet ble holdt under slagordet: «Janukovitsj, gå av!».[42]

 
Euromajdan-aktivister i Luhansk

Euromajdan i Luhansk utviklet seg noe svakt sammenlignet med resten av landet. Pro-ukrainske og pro-europeiske demonstranter møtte imidlertid ikke lokal motstand. Spesielt i de første ukene av Luhansks Euromajdan var det ingen organisert opposisjon, den såkalte anti-Majdan. De første forsøkene på å diskreditere og hindre bevegelsen ble gjort i desember 2013. Nær slutten av januar begynte en åpen konfrontasjon. I Luhansk på den tiden var det aldri åpne offentlige diskusjoner om annektering til Russland, selv om alle var enige om at det skulle opprettholdes vennskapelige forbindelser med Russland. Den 20. februar fant annekteringen av Krim sted. 9. mars ble et pro-ukrainsk møte i Luhansk voldelig spredt av pro-russiske separatister, som stort sett ikke var lokale og kom fra Russland. Politiet forble inaktivt. Det var da de såkalte aktivistene grep Luhansks byadministrasjon og tvang formannen til å skrive et avskjedsbrev. Politiet gjorde ingenting igjen. Ukrainske aksjoner ble holdt også etter det, men det var veldig risikabelt.[43][44][45][46][47] En lignende kronologi fant sted i Donetsk. 12. april etablerte en separatistgruppe ledet av den russiske offiseren Igor Girkin kontroll over Slovjansk,[48] og ukrainske styrker begynte å slå tilbake den neste dagen.[49] Det første stridet fant sted 13. april: den russisk-ukrainske krigen begynte.

Senere ble mange deltakere i Luhansks Euromajdan militærfrivillige eller deltok i gjenopprettingen av Ukrainas territorielle integritet.[43]

Etter 2014 og før 2022

Utdypende artikler: Krigen i Donbas og Folkerepublikken Lugansk

Fra våren 2014 er byen under kontroll av russiskstøttede militser.

Fra 2014 har Luhansk oblast blitt en utbryterrepublikk kontrollert av den selvproklamerte Folkerepublikken Lugansk, som ikke er internasjonalt anerkjent.[50] Delelinjen går midt gjennom de to regionene med byene Donetsk og Luhansk på separatistsiden av linjen, mens blant annet Kramatorsk og Mariupol er kontrollert av ukrainske myndigheter (per februar 2022). Folkerepublikken Donetsk og Folkerepublikken Lugansk ble erklært i 2014. Utbryterrepublikkene har blitt støttet av Russland og kontakten med det øvrige Ukraina er stengt av en frontlinje. Russiske myndigheter anså per februar 2022 disse to områdene som del av Ukraina. Viktor Janukovitsj, som ble avsatt i 2014, er fra Donetsk-området.[51][52]

Den ukrainske administrasjonen oppholdt seg i Sievierodonetsk under krigen i Donbas fra 2014 til 2022.

Første strider

Skyting har vært hørt i regionsenteret siden begynnelsen av mai, da innbyggere med St. George-bånd tok beslag på det regionale militære registrerings- og vervingskontoret i 3. mai. Den 28. mai, i garnisonen til VVAUSj (en lokal luftfartsskole), ble det utført et angrep på bygningene til konvoibataljonen til Lugansk-regimentet til den østlige territorielle sammenslutningen av nasjonalgarden i Ukraina. To dager senere, 30. mai, døde en 22 år gammel kontraktssersjant av et hodesår. Den 29. mai begynte folk i kamuflasje med maskingevær, maskingevær og granatkastere på åtte Kamaz-kjøretøyer det andre angrepet på nasjonalgardens enhet stasjonert i byen Aleksandrovsk, som er en del av Lugansk. Forrige forsøk var 28. mai. En av granatene traff et ammunisjonslager, og eksplosjonen ble hørt av halve byen. En røyksøyle over enheten var synlig i hele Luhansk. 30. mai var det angrep på kontorene til Ukrainas statsgrensetjeneste i Stanytsja Luhanska og Djakove. I Stanitsa hadde grensevaktene slått tilbake overfallet natt til 21. til 22. mai. Angriperne brukte maskingevær, granatkastere og håndgranater. Fem grensevakter ble såret da. Ved daggry den 31. mai skjøt folk som presenterte seg som «LNR-selvforsvar» mot vaktene til Lugansk ammunisjonsanlegg og fanget inngangen. Om kvelden samme dag begynte et slag i garnisonen VVAUSj, der væpnede mennesker stormet radioetterretningsenheten til de ukrainske troppene. Angrepet ble slått tilbake av rundt tre dusin medlemmer av den ukrainske væpnede styrken.[53][54][55]

Storming av grenseposten

Utdypende artikler: Beleiringen av Luhansk-grensebasen og Luftangrep på bygningen til Luhansk regionale statsadministrasjon

 
Bygningen til Luhansk regionale statsadministrasjon ble tatt til fange av pro-russiske styrker og skadet

30. mai var det angrep på kontorene til Ukrainas statsgrensetjeneste i Stanytsja Luhanska og Djakove. I Stanitsa hadde grensevaktene slått tilbake overfallet natt til 21. til 22. mai. Angriperne brukte maskingevær, granatkastere og håndgranater. Fem grensevakter ble såret da.[53] 1. juni 2014 begynte pro-russiske militanter et flere dager langt angrep på grenseutposten i Luhansk. 2. juni ble åtte grensevakter såret i strid. 3. juni gjennomførte ikke separatistene aktive operasjoner. 4. juni endte med vellykket tilbaketrekking av den ukrainske garnisonen fra grenseutposten mot Luhansk flyplass, som ble holdt av ukrainske fallskjermjegere og slo allerede tilbake separatistangrep. Forsvaret ble holdt av Tredje grenseavdeling, og ble snart oppkalt etter Ukrainas helt oberst Jevhenyj Pikus, nå reformert på «Pomsta»-brigaden. Basen til Ukrainas statsgrensetjeneste forble den eneste statlige institusjonen i Luhansk som det ukrainske flagget ble heist over på begynnelsen av sommeren 2014.[56][57][58][59][60][61]

Den 2. juni 2014 ga flyet til Ukrainas flyvåpen brannstøtte til grensevaktene til Luhansk-grenseavdelingen, som hadde vært under angrep av paramilitære separatister siden 04:00 om morgenen.[62] Hovedkvarteret til de pro-russiske militantene i den selverklærte Folkerepublikken Lugansk lå i bygningen. På grunn av mangel på offisiell informasjon om streiken, oppsto flere versjoner av angrepet. Som et resultat av en salve av ustyrte raketter og en rekke eksplosjoner ble åtte sivile drept foran bygningen til Luhansk regionale statsadministrasjon, 11 flere personer ble innlagt på sykehus med skader av ulik alvorlighetsgrad, og bygningen av Luhansk regionale statsadministrasjon ble skadet.[63] Spesielt anklaget de offisielle kildene til Ukraina[64][65] og separatistene[66] hverandre, og det russiske utenriksdepartementet ga ut en uttalelse som anklaget «Kyiv-myndighetene» for en «forbrytelse mot deres eget folk».[67] Uoffisielle undersøkelser av hendelsen er også forskjellige og mangler enhetlighet.[68] Senere uttalelser gir heller ikke klarhet.[69] Etter luftangrepet begynte en masseflukt av sivile fra Luhansk.[53][70]

Forsvar av Luhansk lufthavn

Utdypende artikler: Forsvar av Luhansk lufthavn og Nedskytingen av et ukrainsk Iljusjin Il-76

 
Den ødelagte Luhansk internasjonale lufthavn

Selv om Luhansk internasjonale lufthavn territorielt tilhører Luhansk, er avstanden mellom dem 10 km. Klokken 01.00 den 8. april mottok fallskjermjegere fra Lvivs 80. luftangrepsbrigade en ordre om å sikre flyplassen. Ett luftbårent selskap (10 BTR-80-enheter) foretok en 400 kilometer lang marsj og okkuperte flyplassen klokken 13.00 samme dag.[71] I juli brøt ukrainske tropper seg gjennom til flyplassen og hindret omringningen den opp. Som et resultat av augustoffensiven til de russiske regulære troppene ble flyplassen igjen omringet. Bygningene ble fullstendig ødelagt av russisk artilleri.

Den 14. juni 2014, omtrent klokken 01.00, ble en ukrainsk IL-76 skutt ned nær Luhansk. Il-76 militære transportfly fra den 25. transportluftfartsbrigaden til Luftforsvaret til de væpnede styrkene i Ukraina fløy som en del av en konvoi på tre fly til Luhansk flyplass. 40 fallskjermjegere fra den 25. selvstendige Dnipropetrovsk luftbårne brigade (nå 25. selvstendige luftbårne brigade) og 9 besetningsmedlemmer var om bord i flyet. Alle døde som følge av beskytning.[72][73]

Natt til 1. september 2014 forlot ukrainske forsvarere ruinene av flyplassen, etter 146 dager med forsvar.[74][75] Fra det øyeblikket var alle administrative grenser under kontroll av separatister og lokale grupper av den russiske hæren.[76][77]

Det er viktig å merke seg at det var under forsvaret av grenseposten at den frivillige bevegelsen Luhansk ble organisert, som nådde sitt høydepunkt under forsvaret av lufthavn, og etter dens fall ble bevegelsen delvis drept og delvis drevet ut. De fleste av dem var deltakere i Luhansk Euromaidan og utelukkende lokale folk som leverte ulike produkter og grunnleggende nødvendigheter. Imidlertid ble varmekameraer allerede kjøpt inn til Luhansk-grensevakten.[78]

Omringning av Luhansk

Som nevnt ovenfor ble Luhansk-flyplassen blokkert, opphevet og omringet igjen.

De ukrainske væpnede styrkene hadde til hensikt å omringe Luhansk og ta den. Betinget kan operasjonen deles inn i et gjennombrudd til flyplassen og et gjennombrudd fra denne til den østlige Luhansk-ruten. Den 20. juli gikk den ukrainske hæren og jagerfly fra Aydar frivillige bataljon inn i området til landsbyen Heorhijiyvka, 3 km fra inngangen til Luhansk, med stridsvogner. Fra Vesela Hora til Heorhijiyvka og Lutuhyne, sør for byen, gikk «livets vei», langs hvilken tilførselen av gjennombruddsstyrkene og forsvaret av flyplassen gikk. Så, 7.-28. august 2014, var det kamper om den østlige utkanten av Luhansk, landsbyene Novosvitlivka og Khrjasjuvate. Den ukrainske kommandoen hadde all styrke og evne til å erobre byen selv uten kamp, men den nølte.[79] I mellomtiden, 24. august, gikk den russiske føderasjonens væpnede styrker inn i byen langs veien nord for veien okkupert av ukrainske styrker. Fra det øyeblikket mottok separatistene kraftig brannstøtte med praktisk talt ubegrenset ammunisjon. Å holde visse punkter, hvis beholdning var risikabelt til å begynne med, ble stadig vanskeligere. Fra de første supermektige artilleriangrepene ble enhver fangstplan til ingenting.[80] De ukrainske styrkene sto overfor spørsmålet om overlevelse og tilbaketrekning i sin helhet. 28. august til 1. september fortsatte evakueringen av hele den ukrainske kontingenten og dens retrett til Vesela Hora.[78]

På det angitte tidspunktet for retretten led Ukraina også et knusende nederlag i hendene på de russiske væpnede styrkene i Donetsk-regionen, i Slaget om Ilovaisk. De væpnede styrkene i Ukraina stoppet offensiven i Donbass og gikk over til passivt forsvar.[81][82][78]

Etter 2022

Presidenten i Russland, Vladimir Putin, anerkjente 21. februar 2022 den selverklærte republikken og kunngjorde at Russland ville sende «fredsbevarende styrker» inn i området.[83][84] Enkelte bygninger i Luhansk og dens omgivelser ble mål for Ukrainas forsvar.[85][86][87][88][89] I midten av februar 2022 og senere kunngjorde russiske tropper en ulovlig tvungen mobilisering inn i rekken av separatistformasjoner i Luhansk og den okkuperte delen av regionen.[90][91][92][93]

Idrett

Fotballklubben Zorja Luhansk holder til i byen, og spiller i den ukrainske toppdivisjonen. Luhansk er også hjembyen til Serhij Bubka, tidligere verdensrekordholderen i stavsprang.

Geografi

Luhansk ligger ved sammenløpet av elvene Vilkhivka og Luhan (48°34′15,18″N 39°16′29,14″Ø) på høyre side av Siverskyj Donets. Byen okkuperer et territorium på 25,5 tusen hektar, hvorav boligkvarterer og mikrodistrikter utgjør 3,9 tusen. De mest befolkede områdene i byen er mellom 48°30' og 48°40'N. v. og 39°10' og 39°25' øst.

Klima

Klimaet er moderat kontinentalt. Sommeren er varm, gjennomsnittstemperaturen i juli er fra 21,8 °C til 23,1 °C; vinteren er kald, gjennomsnittstemperaturen i januar er fra −6 til −8 °C. Årlig nedbør er 400-500 mm. Den kaldeste og varmeste lufttemperaturen i Ukraina ble registrert på Luhansk værstasjon: +42,0°C (12. august 2010) og -41,9°C (8. januar 1935).

Klimadata for Luhansk
Måned Jan Feb Mar Apr Mai Jun Jul Aug Sep Okt Nov Des År
Varmerekord °C 12.8 17.3 23.1 31.8 36.6 39.4 40.5 42.0 36.8 36.8 22.8 15.6 42,0
Normal maks. temp. °C -1.0 -0.4 5.7 15.6 22.2 26.4 28.7 28.2 21.8 13.9 5.2 0.1 13,9
Døgnmiddeltemp. °C -4.0 -4.1 1.4 9.7 15.8 20.1 22.3 21.2 15.3 8.6 1.8 -2.7 8,8
Normal min. temp. °C -6.8 -7.4 -2.4 4.2 9.4 13.8 16.0 14.5 9.4 4.0 -1.3 -5.5 4,0
Kulderekord °C -41.9 -36.9 -27.3 -12.1 -8.2 -1.8 5.2 -0.4 -7.2 -16.3 -26.3 -29.6 −41,9
Nedbør (mm) 36.0 35.7 31.8 31.4 46.3 63.3 64.2 36.3 45.3 34.8 39.2 39.7 504,0

% Relativ fuktighet 83.2 80.3 75.2 64.0 61.6 63.8 63.7 61.3 67.8 74.9 83.3 84.4 72,0
Normal antall regndager 10 8 11 14 13 14 12 8 11 11 13 10 135
Normal antall snødager 17 16 10 1 0.1 0.03 0 0 0.1 1 7 16 68
Normal månedlige solskinnstimer 47.2 73.8 131.1 177.6 274.9 287.4 305.5 291.4 210.6 135.4 59.4 39.0 2 033,3

Flora

På territoriet til Luhansk bystyre er det planter oppført i den i Den Ukrainas røde boka:[95]

Urban planlegging

Gamlebyen

 
 
Panorama over gamle Luhansk, (mellom 1905 og 1914).
Til høyre er Mykolaiv-katedralen, foran den er klokketårnet til Dormition bedehus, i sentrum er oppstandelseskirken.

En visuell representasjon av det historiske sentrum av Luhansk er gitt av «Plan for landsbyen Luhansk» fra 1879. Kartet preger tydelig planstrukturen i byen, som utviklet seg på 1800-tallet.[98] Luhansk ble bygget i henhold til systemet med gjensidig vinkelrette gater, som var vanlig i det russiske imperiet i den første tredjedelen av 1800-tallet, tatt i betraktning bytopografien. Imidlertid ble det i første halvdel av 1800-tallet gjennomført sentralisert utvikling i Luhansk, og det observeres ved begynnelsen av 1800- og 1900-tallet en spontan inndeling av byen i industri-, transport-, lager- og boligsoner.

På begynnelsen av 1800-tallet var sentrum av landsbyen ved Anhlyiska-gaten og Starobazarna-torget. Med byggingen av Mykolaivskyj-katedralen i 1841 ble den sentrale katedralplassen og hovedgaten Peterbyrzka dannet. Kazanska-gaent var den nest viktigste. Sentrum ble bygget opp med to- og treetasjes leiegårder. Den første bygningen med fire etasjer (Vasniyovs hus) dukket opp på begynnelsen av 1900-tallet. Forstadsgatene ble dominert av en-etasjes mergelhus. En av de eldste bygningene som har overlevd til i dag er bygningen av vannsykehuset, et arkitektonisk monument fra begynnelsen av 1800-tallet (Dalja Street, 7). I andre halvdel av århundret ble gatene asfaltert. Med utseendet til byens kraftverk i 1912 ble de sentrale gatene elektrifisert.

Urbanonym Beskrivelse Bilde
Англійська («Engelsk»)
(Også[a] Юного Спартака, В. Даля)		 De første husene i byen dukket opp i Angliyska-gaten. Det var bebodd av engelske ingeniører som kom for å jobbe ved støperiet sammen med Charles Gascoigne. På gaten er et arkitektonisk monument fra begynnelsen av 1800-tallet (Dalja St., 7) og Vladimir Dal House-Museum (Dalja St., 12). Ifølge det gamle kartet lå imidlertid huset til hans far, den danske fabrikklegen Johann Christian von Dahl, et annet sted og har ikke vært bevart den dag i dag.

I 1926 ble gaten omdøpt til ære for den banebrytende Spartak-organisasjonen, hvis Luhansk-avdeling ble grunnlagt i bygning nr. 7. Siden 1971 har den blitt oppkalt etter Vladimir Dal.[99][100][101]

 
Engelsk gat
Поштова («Postals») Gaten har fått navnet sitt fordi den første postekspedisjonen lå her. Ved overgangen til 1800- og 1900-tallet tilhørte hele kvartalet med store hus den rikeste mannen i byen, Solomon Davidovytsj Venderovytsj, som eide et støperi i Ivanovka og broren hans. Nå står Luhansk kunstmuseum på dette stedet.[102]
 
Venderovytsjs hus
Петербурзька («Petersburgs»)
(Петроградська[b], Леніна)		 Den oppsto på slutten av 1700-tallet. Det ble bygget brakker for støperiarbeidere. Etter deres riving i andre halvdel av 1800-tallet ble det et forretnings- og handelssenter i byen. To-etasjes hus bygges på den. Tallrike etablissementer som aviser, butikker og private virksomheter lå i første etasje.[102][103]

Omdøpt i 1914 til st. Petrogradska, og i 1922 - st. Lenin.[101]

 
Hotell
Казанська («Kazans»)
(Карла Маркса) 		Dannet i andre halvdel av 1800-tallet. Oppkalt etter Kazan-kirken, bygget i 1864.[104] Jugendstil rådde i arkitekturen. På gaten lå byadministrasjonen (nå museet for historie og kultur i Luhansk). Brannvesenet var lokalisert i gården til huset. Bygningen Azov-Don Bank har overlevd til i dag. Noen bygninger på gaten tilhørte jøder. I en av dem fungerte poliklinikken for offentlig hjelp til fattige jøder. Avisen «Yuzjnyi Izrail» («Sørlige Israel») ble publisert. På Kazanska var det gourmet- og pølsebutikker, sigarettlager, salonger og diverse butikker.[102]

Omdøpt til st. K. Marx i 1922.[101][103]

 
Kazanska gate, som er stengt av kirken med samme navn
Пушкінська («Pusjkins») Pusjkinska-gaten dukket opp i andre halvdel av 1880-årene på stedet for den fylte Vilkhiv-kanalen, som forsynte vann til fabrikkdammen. Det ble bygget opp med en- og toetasjes boliglokaler og butikker til lokale kjøpmenn.
 
Pusjkinska-gaten
Банківська («Banks»)
(Романівська, Демократична, Тараса Шевченка) 		På gaten var det et brannvesen, et interneringshus (Maiakovskyi-klubben) og til slutt den første fire-etasjers bygningen, som huset en handelsskole for kvinner og en mannlig pre-gymnasium, Vasniyovs hus.

Omdøpt til st. T. Sjevtsjenko i 1922.[105][101]

 
Vasniyovs hus
Лісова («Skog»)
(Коцюбинського) 		En forstadsgate bak som var Messeplassen og kirkegården med kirke av Oppstandelsen.[104] Mergelhus dominerte her

Omdøpt til st. M. Kotsyubynskyi i 1929.[106]

 
Et gammelt mergelhus nær bystyret
Torger Soborna («Katedralen»), siden 1922 – Krasna («Rød»), som hovedkirken i byen, St. Nikolas-katedralen, ble bygget på i 1841.[101][103]

Starobazarna («Gamle basar»), Uspenska, з 1922 — Revoljutsii («Revolusjon») med med et Uspenska bønnerom. Den toetasjes bygningen huset den slavisk-serbiske Zemstvo-administrasjonen (nå skole nr. 2).[103]

Novobazarna («Ny basar») torget okkuperte territoriet mellom moderne revolusjonskjempertorget og Luhansk akademiske regionale russiske dramateater.

 
Uspenska torget

Gamle Kart

  •  
    «Plan for landsbyen Luhansk», 1879
  •  
    Kart over Luhansk i 1910
  •  
    Kart over Luhansk i 1912

Nybyen

Med tildelingen av Vorosjilovgrad status som det regionale senteret i 1938, oppsto spørsmålet om fornyelsen av byen, som begynte etter krigen. På 1950-tallet ble den tidligere utkanten av byen rundt Jarmarkova torget bygget opp med nye administrative og offentlige bygninger. Slik oppstår en ny midtby.

Opprinnelig var Luhansk territorielt delt inn i gater og linjer, type gate. Deretter ble landsbyene (Dzerzhinsky, Kosiora, Oleksiivske (nå den 3. km), Promzjylstroj, Telmana, Tsimlyanske, Yuvileyne) og «liten byer»[c] (Hostra Mohyla, Novyj, Staryj, Parkhomenka, Standardnyj, Chapaeva, Sjtsjorsa) lagt til byen. Fra 1960-tallet dukket nabolag opp på kartet hans. Derfor ble hele området av byen i Zjovtnevyj-distriktet populært kalt «Kvartalá». Siden 1962 har nabolagene «Molodizjnyj», «Zjukova», «Vatutina» blitt utviklet. På 1960- og 1980-tallet bosatte rundt 120 000 byfolk seg i boligfelt.[107]

Demografi

Befolkningen i bystyret i Luhansk per 1. januar 2014 var 463 287 innbyggere, spesielt byen Luhansk - 424 113, bystyret i Katerynivka - 16 948, byen Sjtsjastja – 12 629, byen Oleksandrivsk – 6 596. I begynnelsen av 2014 rangerte Luhansk på 11. plass blant byene i Ukraina når det gjelder befolkning.[108][109] Befolkningen i byen har gått betydelig ned som følge av krigen i Donbas. I november 2014 var den estimerte befolkningen i byen på nivået 333 000 (22% mindre enn ved begynnelsen av året), i desember 2014 – 301 000 (29% mindre enn ved begynnelsen av året).[110]

Kjønns aldersstruktur

Etter kjønn dominerte kvinner i byen, som ifølge folketellingen for 2001 utgjorde 277 224 (55,1 %), mens menn utgjorde 226 024 (44,9 %). Gjennomsnittsalderen for befolkningen i Luhansk var 38,7 år. Gjennomsnittsalderen for menn er 4,5 år lavere enn for kvinner (henholdsvis 36,2 og 40,7). Det var 75 973 personer yngre enn yrkesaktiv alder (15,1 %), 315 426 (62,7 %) i yrkesaktiv alder og 111 832 (22,2 %) eldre enn yrkesaktiv alder.[111]

alder menn kvinner begge
0-14 28 266 26 128 54 394
15-64 154 131 179 591 333 722
65 og eldre 23 547 47 952 71 499

Nasjonal sammensetning

 
Luhansk-kvinner i ukrainsk kjole (1900-årene)
Dynamikken i den nasjonale sammensetningen av Luhansk-befolkningen i henhold til folketellinger, %
1926[112] 1939[113] 1959[114] 1989[115] 2001[115]
ukrainer  43,5  58,7  48,3  41,8  49,6
russere  43,7  34,5  47,1  52,4  47,4
hviterussere  –  0,5  1,1  –  0,6
jøder  10,0  4,5  1,6  1,1  0,4

Språklig komposisjon

Dynamikken til morsmålet til befolkningen i Luhansk i henhold til folketellinger, %
мова 1897[116] 1926[112] 1989[115] 2001[117]
ukrainsk  19,1  17,1  17,2  14,3
russisk  68,2  75,7  81,0  84,7
jødisk  7,1  4,7  0,04 –

Dataene fra folketellingen til det russiske imperiet i 1897 er noe forvrengt. Ifølge dem bodde 13 907 som har russisk som morsmål og bare 3 902 som har ukrainsk som morsmål i Luhansk. Den totale befolkningen i byen var 18 525 mennesker. Imidlertid er det nødvendig å vurdere disse tallene ikke separat, men i et kompleks, med tanke på russifiseringsfaktoren og det faktiske forbudet mot det ukrainske språket. Under disse forholdene byttet ukrainere til det russiske språket, og Vorosjil ble Vorosjilov.[d][118]

Administrativ inndeling

 
Kart over Lugansk for skyld

Det territorielle samfunnet til Luhansk bystyre består av 4 distrikter:

  • Artemivskij område;
  • Juvilejna bygderåd;
  • landsbyen Katerynivka;
  • Zjovtnevyj område;
  • Kamjanobridskyj område;
  • Leninskyj område.

Økonomi

Siden stiftelsen, og spesielt de siste 40 årene, har Luhansk utviklet seg som en by med industri med flere grener. Industristrukturen er dominert av energi- og kapitalintensiv industri, og de står for den største delen av industri- og produksjonsmidlene. Den ledende rollen i økonomien til byen Luhansk tilhører maskinbygging, representert av Luhansk diesellokomotivanlegg, Lugtsentrokuz, Luhansk maskinbyggende anlegg og andre. Diesellokomotiver, trikker, reservedeler til biler og traktorer produseres i Luhansk. Gruveteknikk er representert ved Luhansk kraftverk. Blant landbruksmaskinbedriftene er LLC «NVF 'Aeromekh'» representert, en av hovedanleggene i Ukraina, som produserer utstyr for kornrensing og kalibrering. Byens virksomheter har nok produksjonskapasitet til å dekke innbyggernes behov for mat og grunnleggende nødvendigheter. Det er 87 industribedrifter i byen. Mer enn halvparten av foretakene har en ikke-statlig eierform. Til tross for den vanskelige økonomiske situasjonen, jobbet byens industribedrifter på det utenlandske markedet frem til 2022.

Maskinbygging

Luhansk diesellokomotivanlegg

«Luhanskteplovoz» et foretak i maskinbyggingsindustrien som produserte hovedlinje diesellokomotiver, dieseltog og elektriske tog. Luhansk damplokomotivanlegg ble grunnlagt 3. mai 1896 av den tyske industrimannen Gustav Hartmann under navnet «det russiske samfunnet for Hartmans maskinbyggende anlegg». Den var et kraftig industrielt og økonomisk kompleks i Ukraina, som inkluderte hovedbedriften – et lokomotivbyggende anlegg med egen produksjonsstruktur, 7 datterselskaper og 7 åpne aksjeselskaper. Praktisk talt all hovedlinjegodstransport på ikke-elektrifiserte seksjoner av jernbaner i landene i det tidligere USSR utføres av Luhansk-lokomotiver. I løpet av de siste tiårene er det opprettet og bygget mer enn 40 typer og modifikasjoner av skifte-, hoved- og passasjerdiesellokomotiver med en kapasitet fra 1471 til 4411 kW per seksjon. Totalt skapte og leverte bedriften mer enn 44 000 diesellokomotiver, inkludert mer enn 4 000 lokomotiver med en kapasitet på 1 020 til 2 941 kW til 11 land i Europa, Asia, Afrika og Latin-Amerika.[119] Fra begynnelsen av februar 2015, som et resultat av krigen i Ukraina, var det umulig å levere komponenter fra Tyskland og USA til anlegget, som et resultat av at virksomheten ble blokkert, og i begynnelsen mars 2015 stoppet «Luhanskteplovoz» arbeidet. Fra og med 2023 ble anlegget praktisk talt ransaket, maskinverktøyhus, maskinverktøy, oksygenflasker, gjerder ble fjernet fra bedriften.[120]

Andre

  • Lugansk maskinbyggeanlegg oppkalt etter Parkhomenko – industribedrift i Lugansk for produksjon av gruve- og prosessutstyr. Selskapet ble grunnlagt i 1878 som et verksted for reparasjon av jernbanemateriell. Siden begynnelsen av 1950-tallet var Vorosjilovgrad kullingeniøranlegg oppkalt etter Parkhomenko en av de største foretakene i byen.[121] I 2016 uttalte hovedetterretningsdirektoratet for forsvarsdepartementet i Ukraina at «i terrorkontrollerte områder i Lugansk-regionen fortsetter demonteringen og fjerningen av produksjonsanlegg til russisk territorium», inkludert Luhansk maskinbyggeanlegg oppkalt etter Parkhomenko.[122]

Іnfrastruktur

Transportere

Kollektivtrafikk

 
En trikk nær Vasnovs hus

Siden 1964 har rutenummer for kollektivtrafikk vært tydelig avgrenset etter type transport, dermed har trikker fått nummer fra nr. 1, trolleybusser fra nr. 51, bybusser fra nr. 101, og forstadsbusser fra nr. 151. Fra 2012 opererte Luhansk 9 vanlige trikkeruter, 5 vanlige og 1 uregelmessige trolleybussruter. Trikketrafikken har vært innstilt siden sommeren 2014, og kontaktnettet er avviklet. 5. juni 2015 ble trikken i rute nr. 5 satt i drift, men allerede 7. juni ble trafikken igjen stanset. Ifølge representanter for separatistorganisasjonen som kontrollerer byen siden 2014, er det ikke planlagt fornyelse av trikketrafikken i byen på grunn av lav lønnsomhet. Senere ble trikkenettet avviklet permanent.[123] Trolleybussnettet er stengt 19. juli 2022.[124] Dermed ble Luhansk det første regionale senteret i Ukraina som forble uten elektrisk transport (bortsett fra Uzjgorod, hvor det aldri har vært).

Jernbanestasjon

Utdypende artikkel: Luhansk (stasjon)

Stasjonen ble åpnet i 1878, under idriftsettelse av Donetsk-kulljernbanen, hvis totale lengde var 389 verst[e], som inkluderte følgende linjer: Mykytivka–Debaltseve–Dovzjansk, Debaltseve–Popasna–Kramatorsk og Debaltseve-Luhansk selve anlegget, som lagt til Luhansk fra sørvest. Kontoret til Donetsk jernbaneselskap ble etablert i Luhansk og en jernbaneskole ble etablert ved siden av stasjonen. Den faktiske og tekniske ledelsen av Donetsk kulljernbane var lokalisert i Luhansk, inntil privatbanen ble solgt til staten og fortsatt knyttet til den statseide Katerynina jernbane. I 1898 ble en linje lagt i nordøstlig retning Luhansk–Millerovo.[125][126]

I 1980 ble det bygget en moderne stasjonsbygning i form av en hyperbolsk sylinder i en avstand på ca. 600 m fra den gamle jernbanestasjonen. Komplekset til den romslige nye stasjonen inkluderer en nesten 700 m lang bilovergang som forbinder stasjonen med sentrum, en transportutveksling, en overbygd overgang til plattformene, som fører til stasjonen på den ene siden, og til trikkelinjen , som har vært inaktiv siden 2014, i den andre gaten og Kirova. Jernbanestasjonen er endestasjonen for noen by- og forstadsbussruter. Under krigen øst i Ukraina ble vanlige jernbaneforbindelser umulige. 20. november 2014 kansellerte Ukrzaliznytsia toget Kyiv-Luhansk.[127][128] Den 28. mars 2015 lanserte imidlertid militante fra de såkalte "DPR" og "LPR" et elektrisk forstadstog som forbinder Jasynuvata–Luhansk via Jenakijeve, Debaltseve.[129]

  •  
    Interiøret på stasjonen
  •  
    Stillasbro
  •  
    Stasjonshotell
  •  
    Merke passasjertog «Luhan» Luhansk–Kyiv
  •  
    Gammel jernbanestasjon
  •  
    Den originale engelske «Barrow Steel» skinnen, hvorfra Luhansk-jernbanen startet

Fra og med 2013 ga Luhansk jernbanestasjon innenlandske, internasjonale og forstadsforbindelser. For de fleste langdistansetog var Luhansk-stasjonen endestasjonen, med unntak av interstate Mariupol–Lipetsk-toget. På intra-ukrainske ruter fra Luhansk gikk tog til følgende stasjoner:

Internasjonale (Ukraina–Russland) tog koblet Luhansk med:

Luhansk lufthavn

Utdypende artikkel: Luhansk lufthavn

 
En ATP 42-300 parkert på Luhansk lufthavn, med terminalen synlig i bakgrunnen.

Ligger sør for byen, i en avstand på ca. 20 km fra sentrum. Det er ca 9 km til begynnelsen av bygrensa (Vydne bygd). Den 5. desember 1964 ble en lokal flyplass åpnet 8 km fra byen, som forbinder byen med 15 flyvninger over hele regionen, samt med Berdjansk, Vinnytsia, Donetsk, Dnipro, Zaporizjzjia, Kyiv, Lviv, Moskva, Odesa, Rostov-na-Donu, Simferopol, Kharkiv og Kherson[130]. Fra 28. september 2013 ble nettverket av flyflyvninger betydelig redusert, og for tiden var det regulære flyvninger fra Luhansk bare til Moskva (UTair) og Kyiv (UTair-Ukraina), i sommerperioden ble forbindelser etablert med Antalya (Tyrkia), Thessaloniki (Hellas), charterfly pågikk.[131] Ligger sør for byen. Siden desember 2009 har det vært baseflyplassen til flyselskapet «UTair-Ukraine». Den internasjonale flyplassen har vært stengt siden 11. juni 2014 på grunn av fiendtligheter.[132]

Motorveier

Den lengste europeiske motorveien E40 går gjennom Luhansk ringvei. Fram til 2014 ble interregional og mellomstatlig passasjertransport levert av jernbane- og busstrafikk fra jernbane- og busstasjoner.

Tjenestenæringer

 
Hotell «Ukraina»

Fram til 2014 ga 41 medisinske institusjoner, inkludert 35 medisinske og forebyggende, medisinsk hjelp til byens befolkning. Et av de mest kjente hotellene i Luhansk — Hotell «Ukraina» (48°34′36″N 39°17′44″Ø, tidligere «Zhjovten», «Moskva») ble bygget i 1947-1951 av arkitekten Josyp Karakis, med hjelp av fangede tyskere, som en arbeidsstyrke Det siste faktum ble årsaken til en historie populær blant Lugansk-innbyggere om at hotellet skylder tyskerne sitt uvanlige for sovjettiden, nesten gotisk utseende.

Generelle utdanningsinstitusjoner

Fra og med 2010 underviste nesten alle skoler på russisk. Undervisning i det ukrainske språket ble utført på tre skoler i utkanten av byen (skole nr. 21, nr. 31 og nr. 59), hvor totalt 845 elever studerte. Utdanningsdepartementet i Ukraina og den regionale administrasjonen legger ofte press på foreldre til å velge undervisning på russisk.[133][134] I et historisk perspektiv var språkfordelingen ofte motsatt. Spesielt i 1935 var det 25 skoler i Luhansk, hvorav 22 var ukrainsktalende og bare 3 var russisktalende.[118]

Universiteter

1920-tallet la grunnlaget for byens høyere utdanningsinstitusjoner. Professorene ved LNU var nevøen til Mykhajlo Hrusjevskyj, historikeren Serhij Hrusjevskyj, som ble henrettet i Sandarmoh i 1937, og Maksym Bernatskyj, senere redaktør for byavisen under den tyske nasjonalsosialistiske regjeringen. Spesialister fra ulike yrker utdannes av 5 universiteter, hvorav to (LNU og Øst-ukrainske nasjonale universitetet oppkalt etter Dal) er klassiske, 14 videregående spesialinstitusjoner, 18 institusjoner for yrkesutdanning. På begynnelsen av det 21. århundre var universitetene i Luhansk spesielt attraktive for utenlandske studenter, takket være at byen rangerte som syvende i popularitet blant alle byer i Ukraina, nest etter Kyiv, Lviv, Kharkiv, Odesa, Donetsk og Dnipro. Spesielt i 2010 studerte flere utenlandske studenter ved Luhansk State Medical University enn ved noen annen institusjon for høyere utdanning i Ukraina.[135]

Se også

Fotnoter

Type nummerering
  1. ^ Andre gatenavn frem til det nåværende er presentert her i kronologisk rekkefølge.
  2. ^ Et annet navn for St. Petersburg.
  3. ^ Ukrainsk og russisk: «городок» – uoversatt; det refererer til flere bygninger, strukturer forent av et felles formål. Noen ganger, på grunn av geografiske trekk, er de fjernt fra hovedbyen.
  4. ^ Dette refererer til russifiseringen av etternavnet med suffikset -ov; mens ukrainske etternavn ofte ikke inneholdt det.
  5. ^ Om 414 985 m

Referanser

  1. ^ http://ukrstat.org/uk/druk/publicat/kat_u/2015/zb/06/zb_nas_14xl.zip.
  2. ^ «Чисельність населення по містах України». Finansdepartementet i Ukraina (på ukrainsk). 1. januar 2022. Besøkt 9. mai 2024. 
  3. ^ Про особливості державної політики із забезпечення державного суверенітету України на тимчасово окупованих територіях у Донецькій та Луганській областях hos Wayback Machine (arkivert 2019-05-09)
  4. ^ Кругляк Ю. М. (1978). Ім'я вашого міста: Походження назв міст і селищ міського типу Української РСР. (på ukrainsk). Київ: Наукова думка. s. 152. 
  5. ^ «Об упорядочении дела присвоения имен государственных и общественных деятелей административно-территориальным единицам, населенным пунктам, предприятиям, учреждениям, организациям и другим объектам». www.economics.kiev.ua (på russisk). 11. september 1957. Besøkt 10. mai 2024. 
  6. ^ «Про перейменування міста Ворошиловграда і Ворошиловградської області». Верховна Рада України (på ukrainsk). 4. mai 1990. Besøkt 10. mai 2024. 
  7. ^ a b c d Пірко В. О. (2004). Заселення і господарське освоєння степової України в XVI-XVIII ст. (PDF) (på ukrainsk). Донецьк: Східний видавничний дім. s. 124. ISBN 966-7804-67-4. Archived from the original on 14. februar 2017. Besøkt 10. mai 2024. 
  8. ^ Темник Ю., Егерев Ю. (2003). Каменный Брод. Очерки истории XVIII–XIX веков (på russisk). Луганск: Янтарь. s. 167. 
  9. ^ «Кам'яний Брід». Інститут історії України (på ukrainsk). 1. januar 2007. Besøkt 10. mai 2024. 
  10. ^ Подов, Курило 2009, s. 20.
  11. ^ Матеріали Всеукраїнської наук.-практ. конф. 2019, s. 7-13.
  12. ^ Подов, Курило 2009, s. 172.
  13. ^ «Ковалевський, Євграф Петрович». Велика українська енциклопедія (på ukrainsk). 15. oktober 2020. Besøkt 11. mai 2024. 
  14. ^ «Шевяков Лев Дмитриевич». Gorod.dp.ua (på russisk). Besøkt 11. mai 2024. 
  15. ^ «Терпигорєв, Олександр Митрофанович». Велика українська енциклопедія (på ukrainsk). Besøkt 11. mai 2024. 
  16. ^ Матеріали Всеукраїнської наук.-практ. конф. 2019, s. 9.
  17. ^ Матеріали Всеукраїнської наук.-практ. конф. 2019, s. 9-10.
  18. ^ a b Матеріали Всеукраїнської наук.-практ. конф. 2019, s. 10.
  19. ^ «О разделении Донецкой области УССР на Сталинскую и Ворошиловградскую области (Указ от 3 июня 1938 г.)». Электронная библиотека исторических документов (på russisk). 13. desember 2019. Besøkt 11. mai 2024. 
  20. ^ «Численность населения СССР на 17 января 1939» (PDF). ИСТМАТ (på russisk). 1. januar 1941. Besøkt 11. mai 2024. 
  21. ^ «Постанова бюро Луганського міськкому КП(б)У про недопустимість витрачання хліба на громадське харчування в їдальнях колгоспів». Голодомор на Луганщині 1932-1933 рр. (på russisk). 1. januar 2008. Besøkt 11. mai 2024. 
  22. ^ a b c d М.М. Старовойтов, В.В. Михайличенко (2008). Голодомор на Луганщині 1932-1933 рр. (PDF) (på ukrainsk). Київ: Видавничий дім «Стилос». s. 288. ISBN 978-966-8518-88-1. 
  23. ^ «Листи з Донбасу 30-х років: що побачив інженер-іноземець на сході України під час Голодомору?». Радіо Свобода (på ukrainsk). 28. august 2021. Besøkt 11. mai 2024. 
  24. ^ «Постанова бюро Луганського міськкому КП(б)У про заходи щодо посилення хлібозаготівель». Голодомор на Луганщині 1932-1933 рр. (på russisk). 1. januar 2008. Besøkt 11. mai 2024. 
  25. ^ «Постанова про практичні заходи з посилення хлібозаготівлі та закінчення річного плану». Голодомор на Луганщині 1932-1933 рр. (på russisk). 1. januar 2008. Besøkt 11. mai 2024. 
  26. ^ «Довідки уповноважених з проведення обшуків і конфіскації майна у мешканців сіл Ворошиловського району Луганського округу». Голодомор на Луганщині 1932-1933 рр. (på russisk). 1. januar 2008. Besøkt 11. mai 2024. 
  27. ^ «Крадіїв хліба - до революційного права». Голодомор на Луганщині 1932-1933 рр. (på russisk). 1. januar 2008. Besøkt 11. mai 2024. 
  28. ^ a b «Как выглядел Луганск во время Второй Мировой войны: итальянцы и последствия бомбежек». CXID.info (på russisk). 22. juni 2021. Besøkt 11. mai 2024. 
  29. ^ «Оккупация. Газета. Ворошиловград.». Записки из Якирова Посада (på russisk). 18. august 2008. Archived from the original on 24. oktober 2013. Besøkt 11. mai 2024. 
  30. ^ «Мемориалы Луганска». Луганск Вики (på russisk). Besøkt 14. mai 2024. 
  31. ^ «Донбас 1991-го: як сепаратист Болдирєв воював із КПРС». Історична правда (på russisk). 5. november 2018. Besøkt 11. mai 2024. 
  32. ^ «Реформа і революція в комуністичному заповіднику». Україна Модерна (på ukrainsk). 15. august 2015. Besøkt 11. mai 2024. 
  33. ^ «Очередная годовщина луганского побоища». Рабочее действие (på russisk). 1. september 2002. Besøkt 11. mai 2024. 
  34. ^ «День независимости по-лугански». Рабочее действие (på russisk). Archived from the original on 15. desember 2013. Besøkt 11. mai 2024. 
  35. ^ «Пикетирование Луганской облгосадминистрации 1998 г.». Рабочее действие (på russisk). 10. mai 2012. Besøkt 11. mai 2024. 
  36. ^ «Луганские шахтеры почтили память горняка, совершившего самосожжение». Новости Луганска (på russisk). 27. august 2007. Besøkt 11. mai 2024. 
  37. ^ a b «Белая книга Луганщины». Луганские летописи (på russisk). Archived from the original on 27. juni 2012. Besøkt 11. mai 2024. 
  38. ^ Utenriksdepartementet (24. november 2013). «У Луганську мало не побилися прихильники євроінтеграції та донські козаки». Історична правда (på russisk). Archived from the original on 2. desember 2013. Besøkt 11. mai 2024. 
  39. ^ «На Театральной площади города начали устанавливать новогоднюю елку». Луганск. Официальный сайт луганского городского главы и его исполнительных органов (på russisk). 25. november 2013. Archived from the original on 2. desember 2013. Besøkt 11. mai 2024. 
  40. ^ «Решением исполкома горсовета местом проведения массовых мероприятий определена Ярмарочная площадь». Луганск. Официальный сайт луганского городского главы и его исполнительных органов (på russisk). 25. november 2013. Arkivert fra originalen 2. desember 2013. Besøkt 11. mai 2024. 
  41. ^ «Чтобы избежать столкновений различных политических сил, в Луганске ограничили право на проведение мирных собраний». Луганск. Официальный сайт луганского городского главы и его исполнительных органов (på russisk). 26. november 2013. Arkivert fra originalen 3. desember 2013. Besøkt 11. mai 2024. 
  42. ^ «В Луганске около сотни человек собрались, протестуя против разгона евромайдана в Киеве». Остров (på russisk). 1. desember 2013. Archived from the original on 3. desember 2013. Besøkt 11. mai 2024. 
  43. ^ a b «Константин Реуцкий: "Почти до конца января 2014-го к луганскому Евромайдану мы ощущали симпатию наших земляков"». Восток SOS (på russisk). 21. november 2019. Besøkt 12. mai 2024. 
  44. ^ «Луганский Евромайдан: как это было. Хронология событий и фото». Гомін Галичини (på russisk). 1. desember 2014. Besøkt 12. mai 2024. 
  45. ^ «Луганский Евромайдан глазами очевидцев: от "рассвета" до "заката" (фото, видео)». Трібун (på russisk). 30. november 2015. Besøkt 12. mai 2024. 
  46. ^ «Евромайдан в Донецке, Луганске и Крыму: история сопротивления, которую пытаются «забыть»». Черноморская телерадиокомпания (på russisk). 21. november 2019. Besøkt 12. mai 2024. 
  47. ^ «На луганский Евромайдан вышло более 3000 человек (Фото)». Восток SOS (på russisk). 8. desember 2013. Besøkt 12. mai 2024. 
  48. ^ «Терористи у Слов'янську роздають зброю та облаштовують блокпости». 5 Канал (på ukrainsk). 12. april 2014. Archived from the original on 29. november 2021. Besøkt 12. mai 2024. 
  49. ^ «Історія першого бою АТО 13 квітня 2014-го під Слов'янськом очима підполковника "Альфи" Андрія Дубовика». Цензор.нет (på ukrainsk). 16. april 2016. Archived from the original on 28. november 2021. Besøkt 12. mai 2024. 
  50. ^ Utenriksdepartementet (5. november 2018). «Om valgene i de selverklærte «folkerepublikkene» i Luhansk og Donetsk». Regjeringen.no (på norsk). Besøkt 20. november 2018. 
  51. ^ «What is the background to the separatist attack in east Ukraine?». the Guardian (på engelsk). 17. februar 2022. Besøkt 21. februar 2022. 
  52. ^ «Is Russia invading Ukraine and what will happen next?». the Guardian (på engelsk). 22. februar 2022. Besøkt 22. februar 2022. «Putin has also sent his military on a “peacekeeping mission” to Ukraine, meaning that Russia will formally occupy sovereign Ukrainian territory for a second time following the 2014 annexation of Crimea. But in this case, Russia has not annexed the territories. A document signed by Putin on Monday also allows him to establish military bases or place missiles in the territories.» 
  53. ^ a b c «Первая годовщина великого исхода из Луганска». Реальная Газета (på russisk). 3. juni 2015. Archived from the original on 16. november 2018. Besøkt 12. mai 2024. 
  54. ^ «Кто первым начал стрелять в Луганске?». Радио Свобода (på russisk). 2. juni 2020. Besøkt 14. mai 2024. 
  55. ^ «В Луганске штурмуют военную часть». LB.ua (på russisk). 28. mai 2014. Besøkt 14. mai 2024. 
  56. ^ «История первых побед: штурм Луганского погранотряда». Фраза.юа (på russisk). 16. september 2016. Archived from the original on 16. januar 2017. Besøkt 11. mai 2024. 
  57. ^ «Heavy Gunbattle Erupts at Ukraine Border-Guard Outpost». The Wall Street Journal (på engelsk). 2. juni 2014. Besøkt 11. mai 2024. 
  58. ^ «6 militants killed, 3 Ukrainian troops injured in Luhansk». Global News (på engelsk). 4. juni 2014. Besøkt 11. mai 2024. 
  59. ^ «Прикордонники згадали минулорічні бої у Луганську». Podrobnosti.ua (på ukrainsk). 2. juni 2015. Besøkt 11. mai 2024. 
  60. ^ «Штурм Луганского погранотряда: 9 террористов уничтожены, 28 - ранены». Главред (på russisk). 3. juni 2014. Besøkt 11. mai 2024. 
  61. ^ «Луганський прикордонний загін передислоковано». ДПСУ (på ukrainsk). 4. juni 2014. Besøkt 11. mai 2024. 
  62. ^ «Армійська авіація та авіація Повітряних Сил ЗС України надали повітряну підтримку товаришам по зброї - луганським прикордонникам». Міноборони України (på ukrainsk). 2. juni 2014. Archived from the original on 7. juni 2014. Besøkt 12. mai 2024. 
  63. ^ «Через вибух у Луганській ОДА загинули 8 осіб - МВС». Українська Правда (på ukrainsk). 2. juni 2014. Archived from the original on 2. juli 2017. Besøkt 12. mai 2024. 
  64. ^ «ГПУ: Причина вибуху в Луганській ОДА став постріл із ПЗРК». Українська Правда (på ukrainsk). 3. juni 2014. Archived from the original on 8. august 2014. Besøkt 12. mai 2024. 
  65. ^ «Українська авіація не виконувала бойових завдань з обстрілу Луганської ОДА - прес-офіцер». УНІАН (på ukrainsk). 4. juni 2014. Archived from the original on 7. januar 2017. Besøkt 12. mai 2024. 
  66. ^ «Air attack on pro-Russian separatists in Luhansk kills 8, stuns residents». CNN (på russisk). 3. juni 2014. Besøkt 12. mai 2024. 
  67. ^ «Заявление МИД России в связи с авианападением на Луганск». МИД РФ (på russisk). 2. juni 2014. Besøkt 12. mai 2024. 
  68. ^ «2 июня 2014 года, Луганск. Разбор происшествия». LiveJournal (på russisk). 23. juni 2014. Archived from the original on 22. mai 2017. Besøkt 12. mai 2024. 
  69. ^ «Болотов визнав, що влітку 2014 року бойовики "ЛНР" обстрілювали Луганськ». Українська Правда (på ukrainsk). 12. desember 2016. Archived from the original on 11. desember 2016. Besøkt 12. mai 2024. 
  70. ^ «Феномен «народных республик» Донбасса». Московский Центр Карнеги (på russisk). 12. april 2016. Arkivert fra originalen 16. november 2018. Besøkt 12. mai 2024. 
  71. ^ «Бої за Луганськ. Очевидці». Hromadske (på ukrainsk). 30. august 2015. Archived from the original on 21. april 2018. Besøkt 12. mai 2024. 
  72. ^ «На борту збитого ІЛ-76 перебували 49 військових, — Селезньов». 24 Канал (på ukrainsk). 14. juni 2014. Besøkt 12. mai 2024. 
  73. ^ «Criminal Occurrence description». Aviation Safety Network (på engelsk). Archived from the original on 17. juni 2014. Besøkt 11. mai 2024. 
  74. ^ «Битва за Луганский аэропорт. Как это было». Фраза.юа (på russisk). 24. juni 2016. Archived from the original on 28. august 2016. Besøkt 11. mai 2024. 
  75. ^ «Сили АТО відійшли з аеропорту Луганська, - РНБО». Еспресо.TV (på ukrainsk). 1. september 2014. Archived from the original on 4. oktober 2017. Besøkt 11. mai 2024. 
  76. ^ «Tankspotting: T-90As in the Donbass». Bellingcat (på engelsk). 2. april 2017. Archived from the original on 5. april 2017. Besøkt 11. mai 2024. 
  77. ^ «Російські танки “Т-90” 136-ї мотострілкової бригади в Луганській області – фотофакт». Inform Napalm (på ukrainsk). 20. oktober 2014. Archived from the original on 4. desember 2016. Besøkt 11. mai 2024. 
  78. ^ a b c С. Глотов, А. Глотова, А. Воронова, Ю. Руденко, Д. Путята (2019). У вогняному кільці. Оборона Луганського аеропорту (PDF) (på ukrainsk) (2-ге, доповнене utg.). Харків: Фоліо. s. 540. ISBN 978-966-03-8215-2. 
  79. ^ «13 августа 2014-го. Окружение Луганска, трагедия Степановки, штурм Хрящеватого, удар по частям 18-ой мотострелковой бригады РФ». Censor.net (på russisk). 13. august 2015. Besøkt 11. mai 2024. 
  80. ^ «Військові РФ на танках стерли з лиця землі Новосвітлівку і Хрящувате - комбат "Айдара"». ТСН (på ukrainsk). 29. august 2014. Archived from the original on 4. mars 2016. Besøkt 14. mai 2024. 
  81. ^ «24 серпня 2014 року, 8:00. Сили сторін перед вторгненням». СБУ (på ukrainsk). Archived from the original on 20. august 2016. Besøkt 11. mai 2024. 
  82. ^ «Військові у становищі. Як змінилася ситуація на Донбасі». СБУ (på ukrainsk). 28. august 2014. Archived from the original on 24. februar 2016. Besøkt 12. mai 2024. 
  83. ^ Zondag, Martin H. W. (21. februar 2022). «Putin har beordret soldater inn i Ukraina». NRK. Besøkt 22. februar 2022. «Han påpeker samtidig at Russland siden 2014 har hatt en sterk uoffisiell militær tilstedeværelse i deler av Donetsk og Luhansk. Det betyr at det er noe usikkert hvor store praktiske konsekvenser den siste utviklingen har.» 
  84. ^ «War Fears Grow as Putin Recognizes Separatist Regions». Time (på engelsk). Arkivert fra originalen 22. februar 2022. Besøkt 22. februar 2022. 
  85. ^ «Ракетний удар по Луганську: як застосування Storm Shadow змінює характер бойових дій». Аргумент (på ukrainsk). 15. mai 2023. Besøkt 12. mai 2024. 
  86. ^ «По Луганску нанесли ракетный удар. Произошел пожар на нефтебазе». Медуза (på russisk). 7. mai 2024. Besøkt 12. mai 2024. 
  87. ^ «Україна вперше вдарила ATACMS по силах Росії в Луганську та Бердянську - ЗМІ США». BBC (på ukrainsk). 17. oktober 2023. Besøkt 12. mai 2024. 
  88. ^ «СтратКом ЗСУ підтвердив удар по окупованому Луганську». Суспільне (på ukrainsk). 13. april 2024. Besøkt 12. mai 2024. 
  89. ^ «У ЗСУ підтвердили удар по нафтобазі росіян у Луганську». УкрІнформ (på ukrainsk). 4. desember 2023. Besøkt 12. mai 2024. 
  90. ^ «Через мобілізацію. Окупована частина Луганської області буде без зв'язку та інтернету». РБК-Україна (på ukrainsk). 20. februar 2022. Besøkt 14. mai 2024. 
  91. ^ «‘Life here is going downhill’ How forced mobilization has transformed the Donbas ‘people’s republics’». Медуза (på engelsk). 12. mai 2022. Besøkt 14. mai 2024. 
  92. ^ «Forced mobilization is rolled out in the territories of the Luhansk region occupied after February 24». Мілітарний (på engelsk). 7. august 2022. Besøkt 14. mai 2024. 
  93. ^ «Ukraine separatists draft anyone they can». DW (på engelsk). 27. april 2022. Besøkt 14. mai 2024. 
  94. ^ (på russisk). pogodaiklimat.ru https://web.archive.org/web/20140712012025/http://www.pogodaiklimat.ru/climate/34523.htm. Arkivert fra originalen 12. juli 2014. Besøkt 30. november 2015. 
  95. ^ М-во охорони навколиш. природ. середовища України, Нац. акад. наук України (2009). Я. П. Дідух, red. Червона книга України. Рослинний світ (på ukrainsk). Київ: Глобалконсалтинг. s. 900. ISBN 978-966-97059-0-7. 
  96. ^ «Knoppurt». SNL (på norsk). 16. desember 2021. Besøkt 12. mai 2024. 
  97. ^ «Isop». SNL (på norsk). 17. juli 2019. Besøkt 12. mai 2024. 
  98. ^ «Centre Old Luhansk Map 1879». picryl (på engelsk). Besøkt 12. mai 2024. 
  99. ^ «Доброму — добрая память». donbass.NAME (på russisk). 12. mars 2009. Archived from the original on 8. mars 2016. Besøkt 12. mai 2024. 
  100. ^ «Даля улица (Луганск)». Wiki ciit.zp.ua (på russisk). 11. desember 2019. Archived from the original on 18. august 2011. Besøkt 12. mai 2024. 
  101. ^ a b c d e Башкина В.Я. (2007). Привет из Луганска. История Луганска на почтовых открытках и фотографиях (på russisk). Луганск: Максим. s. 128. 
  102. ^ a b c «Казанская, Петербургская, Почтовая...». yousmi.by (på russisk). 8. januar 2020. Besøkt 12. mai 2024. 
  103. ^ a b c d «Список улиц, установленных путем обхода последних и опроса проживающих в них граждан, т.к. акт комиссии, заседавшей по поводу переименования улиц в 1921». Луганский отдел коммунального хозяйства (på russisk). 25. juli 2009. Archived from the original on 8. april 2016. Besøkt 12. mai 2024. 
  104. ^ a b Форостюк О. (2004). Луганщина релігійна (på ukrainsk). Луганськ: Світлиця. s. 102. 
  105. ^ «Старые и новые названия луганских улиц (1-30)». Мой край (på russisk). 28. juli 2009. Archived from the original on 7. april 2016. Besøkt 12. mai 2024. 
  106. ^ «Президиум горсовета постановил о переименовании». Газета «Луганская Правда» (på russisk). 12. juli 1929. Archived from the original on 3. mars 2016. Besøkt 12. mai 2024. 
  107. ^ «Жовтневый в городе Луганске район». Луганск. Официальный сайт луганского городского главы и его исполнительных органов (på russisk). Arkivert fra originalen 30. desember 2011. Besøkt 14. mai 2024. 
  108. ^ «Чисельність населення на 1 січня 2014 року та середня за 2013 рiк». Лугастат (på ukrainsk). 1. januar 2014. Arkivert fra originalen 16. april 2015. Besøkt 14. mai 2024. 
  109. ^ «Динаміка чисельності населення адміністративних одиниць України». Попстат (på ukrainsk). Archived from the original on 2. desember 2013. Besøkt 14. mai 2024. 
  110. ^ «Гуманітарна карта ситуації і потреб Донецької і Луганської областей. Луганськ». Допоможемо.ТВ (på ukrainsk). Arkivert fra originalen 16. april 2015. Besøkt 14. mai 2024. 
  111. ^ «Всеукраїнський перепис населення 2001 року». Банк даних служби статистики України (på ukrainsk). Arkivert fra originalen 16. april 2015. Besøkt 14. mai 2024. 
  112. ^ a b Центральное статистическое управление СССР (1929). Всесоюзная перепись населения 1926 года (på russisk). Москва: Издание ЦСУ Союза ССР.  [Totalt finnes i 56 bind]
  113. ^ «Всесоюзная перепись населения 1939 года. Национальный состав населения районов, городов и крупных сел союзных республик СССР. Ворошиловградский горсовет» (på russisk). Archived from the original on 16. april 2015. Besøkt 14. mai 2024. 
  114. ^ Кабузан В. М. (2006). Украинцы в мире. Динамика численности и расселения 20-е годы ХVIII века – 1989 год (på russisk). Москва: Наука. s. 657. ISBN 5-02-033991-1. 
  115. ^ a b c Романцов В. О. (2008). Населення України і його рідна мова за часів радянської влади та незалежності (PDF) (på ukrainsk). Київ: Видавництво імені Олени Теліги. s. 184. ISBN 978-966-355-008-4. 
  116. ^ «Первая всеобщая перепись населения Российской Империи 1897 г. Распределение населения по родному языку и уездам 50 губерний Европейской России. г. Луганск». Демоскоп (på russisk). Archived from the original on 22. februar 2014. Besøkt 14. mai 2024. 
  117. ^ Всеукраїнський перепис населення 2001 року. Розподіл населення за рідною мовою, Луганська область Arkivert 18. september 2016 hos Wayback Machine. Arkivert 2016-09-18 hos Wayback Machine
  118. ^ a b «Від столиці української Луганщини до "бантустана": сторінки історії Луганська». 24 Канал (på ukrainsk). 29. august 2022. Besøkt 15. mai 2024. 
  119. ^ «История образования компании "ОАО Лугансктепловоз"». Лугансктепловоз (på russisk). Archived from the original on 29. august 2007. Besøkt 16. mai 2024. 
  120. ^ «Разграблен Луганский тепловозостроительный завод». Голос Правды (på russisk). 3. desember 2015. Archived from the original on 10. januar 2017. Besøkt 16. mai 2024. 
  121. ^ «Луганский машзавод им. Пархоменко намерен увеличить УФ на 5,4 млн. гривен до 9 млн.». UAprom (på russisk). 13. september 2005. Besøkt 16. mai 2024. 
  122. ^ «Проросійські бойовики вивезли в Росію устаткування 18 українських заводів». ZIK (på ukrainsk). 8. november 2018. Arkivert fra originalen 18. oktober 2019. Besøkt 16. mai 2024. 
  123. ^ «Электротранспорт в «ЛНР»: исчезающие плоды цивилизации». Informator (på russisk). 17. mars 2018. Archived from the original on 6. september 2018. Besøkt 14. mai 2024. 
  124. ^ «"Спасение" от цивилизации: от чего Россия навсегда избавила жителей Луганщины». 24 Канал (på russisk). 12. desember 2023. Besøkt 14. mai 2024. 
  125. ^ «История железных дорог Донбасса». donbass.NAME (på russisk). 28. mars 2010. Archived from the original on 18. oktober 2014. Besøkt 14. mai 2024. 
  126. ^ «История Донецкой железной дороги». Железнодорожный сайт (på russisk). 6. mars 2010. Archived from the original on 17. mai 2011. Besøkt 14. mai 2024. 
  127. ^ «"Укрзалізниця" скасовує потяг Київ - Луганськ». Железнодорожный сайт (på russisk). 16. november 2014. Archived from the original on 2. februar 2017. Besøkt 14. mai 2024. 
  128. ^ «Последний поезд "Луганск-Киев" (фоторепортаж)». Железнодорожный сайт (på russisk). 22. november 2014. Archived from the original on 2. februar 2017. Besøkt 14. mai 2024. 
  129. ^ «Бойовики запускають потяг через Дебальцеве». Українська Правда (på russisk). 27. mars 2015. Archived from the original on 15. mai 2017. Besøkt 14. mai 2024. 
  130. ^ «Транспорт Луганска, год 1964 й». lugansktrams (på russisk). Archived from the original on 21. oktober 2013. Besøkt 14. mai 2024. 
  131. ^ «Utair Украина начала полеты». avianews.com (på russisk). 12. desember 2009. Besøkt 14. mai 2024. 
  132. ^ «Терористи нелигітимної ЛНР "закрили" аеропорт Луганська, який взагалі не контролюють». ТСН (på ukrainsk). 9. juni 2014. Besøkt 14. mai 2024. 
  133. ^ «Табачник наказав відкрити російські класи в українських школах». ТСН (på ukrainsk). 18. august 2010. Archived from the original on 24. august 2010. Besøkt 14. mai 2024. 
  134. ^ «На Луганщине больше всего детей обучаются на русском языке в Луганске и Алчевске». Луганск.proUA.com (på russisk). 11. august 2010. Arkivert fra originalen 13. september 2010. Besøkt 14. mai 2024. 
  135. ^ «В Україні здобувають освіту 44082 іноземці». МОН України (på ukrainsk). 10. februar 2010. Arkivert fra originalen 31. mai 2010. Besøkt 14. mai 2024. 

Litteratur

Eksterne lenker

Hentet fra «https://no.wikipedia.org/w/index.php?title=Luhansk&oldid=24687911»