Sigurd Lie var en fremtredende skikkelse i norsk musikkliv omkring 1900, men hans tidlige død satte en stopper for det som kunne ha blitt en stor karriere. “Saa vældig hans arbeidskraft og hans evne! Alt tegnede til, at han skulde blive blant de faa, som engang skulde løfte arven fra vore største og blive deres jevnbyrdige,” sa Vilhelm Krag ved avdukingen av Lies byste på gravstedet på Vår Frelsers gravlund i Oslo 1925.
Lie ble født i Drammen, der faren var lærer ved Drammen lærde skole. Imidlertid ble han ansatt ved Kristiansand katedralskole 1873, og Sigurd tilbrakte sin barndom og ungdom i den sørlandske hovedstad. Han hadde hele livet et nært forhold til Sørlandet og dets natur og lynne. Foreldrene var levende opptatt av musikk. Moren spilte godt klaver, og faren ledet bl.a. en vokalkvartett. Sammenkomster med musisering var vanlig i barndomshjemmet. Sigurd fikk regelmessig undervisning i fiolin og musikkteori av byens domorganist og sanglærer ved katedralskolen, Friedrich August Rojahn.
1889 reiste Lie til Kristiania for å studere matematikk ved universitetet. Han tok også undervisning ved musikkonservatoriet – i fiolin hos Gudbrand Bøhn og i teori og komposisjon hos Iver Holter. Musikken ble Lies altoverskyggende interesse, og universitetsstudiene ble avbrutt. I stedet tok han arbeid som fiolinist ved Christiania Theaters orkester og spilte dessuten på forskjellige restauranter i hovedstaden.
Han ønsket imidlertid å utdanne seg videre, og 1891 ble han elev ved musikkonservatoriet i Leipzig. Carl Reinecke ble hans lærer i komposisjon, Arno Hilf i fiolin. Etter å ha komponert en rekke småstykker til hjemmebruk fikk han nå, vinteren 1892–93, i rask rekkefølge utgitt 10 sanger og 4 klaverstykker på Brødrene Hals' forlag. Sangtekstene var skrevet av barndomsvennen Vilhelm Krag.
Vinteren 1893–94 tilbrakte Lie i Kristiania, men så bar det igjen ut, denne gang til Berlin med stipend. Hans lærer i komposisjon ble Heinrich Urban. 1895 ble Lie ansatt som konsertmester i Musikselskabet Harmonien i Bergen, der Johan Halvorsen var dirigent. Året etter ble han dessuten valgt til dirigent for Musikforeningen samme sted. Dette var opprinnelig et rent amatørorkester, men under Lies ledelse utviklet ensemblet seg i den grad at det ble en alvorlig konkurrent for “Harmonien”.
Etter tre slitsomme år i Bergen flyttet Lie tilbake til Kristiania, der han ble kapellmester ved Centralteatret. En komposisjonsaften høsten 1899 ble en så stor suksess at han mottok Houens legat og kunne fortsette studiene i Berlin. Her ble han til 1902, avbrutt av lange sommeropphold i Bergen. Tilbake i Kristiania ble han valgt til dirigent for Handelsstandens Sangforening etter O. A. Grøndahl, men tuberkulose gjorde at han i stedet ble innlagt på sanatorium. Sykdommen gikk tilbake for en tid, og høsten 1903 giftet han seg med Gudrun Bødtker-Næss. Men bare 11 måneder senere døde han.
Vittig, vital, utstoppelig energisk og umåtelig musikalsk er ord som beskriver Sigurd Lie. Bokken Lasson traff ham i Berlin: “Gjennem en norsk sangerinne ble jeg kjent med Sigurd Lie som bodde i Berlin i flere år. Lille, pussige, livsglade og humørfylte Sigurd Lie med det forkrøblete øret, som han gjorde all slags skøi og moro med! Men “det vesle øret”, som han kalte det, var likeså lydhørt og følsomt et instrument som det normale, det var ikke noe i veien sånn. Musikken piblet og strømmet i ham og sprudlet ut av fingrene på ham, så sant det fantes et piano i nærheten.”
Lie var en komponistbegavelse med en intuitiv fornemmelse for de forskjellige besetningers klanglige egenart. Ytterligere skolering ville ha gitt også de større verkene sikrere linjer og fastere form. Vokalkomposisjonene spenner fra lyriske naturstemninger med enkle melodiske linjer og enkel harmonikk til dramatiske og lidenskapelige utbrudd hvor hele klangbildet kan bli noe overlesset. Romansene har gjerne stort omfang, noen ganger med vanskelige sprang og fjerne modulasjoner. Vokalstemmen og klaveret har ofte selvstendige roller: klaveret utdyper og illustrerer melodien og teksten, men uten å følge melodigangen. I korkomposisjonene kommer også hans sans for kvass humor til uttrykk.
Mange av Lies komposisjoner viser at han var åpen for det som rørte seg i tiden. Selv om han formmessig er forankret i sine klassiske forbilder, finner vi til dels dristige senromantiske trekk i harmonikken, og også melodivendinger med innslag av dorisk, heltoneskala og pentatonikk. Norsk tonefølelse hadde han også, som i de norske dansene for fiolin og klaver.