I kraft av sin slekt og de forbindelser den hadde – blant annet slektskapsbånd til høvdinger som Erling Skjalgsson og Hårek fra Tjøtta – tilhørte Finn Arnesson og de andre “arnmødlingene” det øverste sjiktet av norske kysthøvdinger i første halvdel av 1000-tallet. De spilte også en politisk rolle i samsvar med det – Finn både som kong Olav Haraldssons og Harald Hardrådes mann og siden i landflyktighet som den danske kongen Svend Estridssøns jarl i Halland.
Finn fulgte først i farens fotspor. Arne Arnmodsson omtales i sagaene som Olav Haraldssons lendmann, og alle hans 7 sønner skal også ha sluttet seg til Olav. Det er likevel bare tre av dem – Kalv, Finn og Torberg – vi hører nærmere om. Når det gjelder alle tre, er det i hovedsak kongesagaene som er grunnlaget for det vi vet.
Bygger vi på kongesagaene, kan vi konstatere at Finn Arnesson forble lojal mot kong Olav gjennom hele hans regjering. Men ellers er det ikke mye vi vet. Den rent islandske overleveringen som inngår i kongesagaene, knytter både Finn og broren Torberg til noe konfliktfylte mellomværender mellom kong Olav og forskjellige islendinger, som Stein Skaftesson og Egil Sidu-Hallsson. Det er ikke godt å bedømme hvor historiske disse beretningene er. Ellers gjengir Snorre en episode der Finn opptrer energisk på kongens vegne overfor Tore Hund, med krav om at Tore skal bøte for drapet på Karle, en av kongens hirdmenn.
Mer nøkternt forteller sagaene at Finn Arnesson fulgte Olav Haraldsson til Russland 1028, etter at danskekongen Knud den store kom til Norge med en flåte og Olav flyktet. Likeledes var Finn med Olav tilbake 1030 og kjempet sammen med ham på Stiklestad. Noen av sagaene gjengir i den forbindelse enkeltepisoder som involverer Finn, blant annet at det var til ham kong Olav fortalte drømmen om himmelstigen, og videre at det var han som felte Torstein Knarresmed, en av Olavs banemenn. Hva som her måtte være en opprinnelig og pålitelig overlevering og hva som er kommet til etter hvert, er umulig å si. Én grunn til at Finn lett kunne få en viss plass i beretningen, er at han virkningsfullt lot seg kontrastere mot broren Kalv som svek kongen. Etter slaget skal de to brødrene ha blitt forsonet, særlig etter at Kalv også vendte seg mot styret til Knud den stores sønn, Svein Alfivason, i Norge.
Vi hører ingenting om Finn Arnesson i forbindelse med Magnus den godes regjering. Derimot spiller han en viss rolle i Harald Hardrådes saga (noe ulikt fortalt i Morkinskinna og hos Snorre). Finn ser da ut til å ha vært bosatt på Austrått. Han var kongens lendmann og gift med hans brordatter, samtidig som Haralds norske “hustru”, Tora, var datter av Finns bror Torberg. Kong Harald skal ha brukt Finn som rådgiver og mellommann i det vanskelige oppgjøret med trønderne som fulgte etter kongens drap på Einar Tambarskjelve (ca. 1050). Finn løste oppgaven på en måte som falt svært heldig ut for kongen. Til gjengjeld for denne innsatsen hadde Finn betinget seg at broren Kalv skulle få komme tilbake til landet etter mange år i landflyktighet. Det skjedde også, og Kalv sluttet seg til kong Harald.
Men dette ble samtidig opptakten til bruddet mellom Finn Arnesson og den norske kongeslekten. Neste sommer ble Kalv drept på Fyn etter at kong Harald hadde sendt ham ut mot en overmektig styrke. Finn oppfattet dette som svik fra kongens side, og en bevart strofe Harald diktet synes å vise at mistanken var begrunnet. Finn drog etter dette til Danmark, der kong Svend Estridssøn, Haralds fiende, tok vel imot ham. Finn ble Svends jarl i Halland. Han kjempet sammen med Svend mot Harald Hardråde i slaget ved Niså 1062. Han ble tatt til fange av kong Harald, men kongen lot ham sette fri, så han kunne vende tilbake til Svend.
Alt i alt tegner sagaene et bilde av Finn som en pågående og heftig mann, svært direkte i både ord og gjerning, og hele tiden rettlinjet og tvers igjennom hederlig.