Bruger:Laketown/falkland

Hovedartikel: Falklandsøerne

Historisk kort over øerne fra 1893.

Falklandsøernes historie kan spores minimum 500 år tilbage i tiden, selvom den omfattende udforskning og kolonisering først fandt sted i 1700-tallet. Falklandsøernes historie har været præget af mange konflikter, der ofte relaterer til et spørgsmål om, hvem der har herredømmet over øgruppen. Flere lande har gennem tiden gjort krav på øgruppen, herunder Frankrig, Spanien, Storbritannien og Argentina. Siden 1833 har Storbritannien haft herredømmet over øgruppen, dog med undtagelse af 74 dage under Falklandskrigen i 1982, hvor Argentina havde besat øgruppen.

Før-europæisk opdagelse

Den nu udøde Falklandsulv, bliver ofte anvendt som bevis på, at der har været en før-europæisk opdagelse af øgruppen.

Falklandsøerne var ubefolket, da de blev opdaget af europæerne. Der er for nyligt blevet gjort fund af pilespidser på Lafonia og rester af en trækano, hvilket giver historikerne stærke indikationer på, at øgruppen har været besøgt tidligere. Det er mest sandsynligt, at dette besøg blev gjort af yaganerne fra Ildlandet. Det er også blevet foreslået, at Falklandsulven er blevet introduceret af yaganerne eller andre sydamerikanske indianere, fordi denne deler mange træk med Andesræven. Nyere forskning viser imidlertid, at Falklandsulven er nærmere beslægtet med Mankeulven, og den sandsynligvis allerede var at finde på øerne før sidste istid; altså før der overhovedet var mennesker i Sydamerika.

Der findes ingen kendte ruiner af bygninger eller strukturer, der stammer fra den før-europæiske tid.

Europæisk opdagelse

I begyndelsen af 1500-tallet dukkede der en øgruppe op på kort, hvilket kan tyde på, at øerne var blevet observeret af Ferdinand Magellan eller andre opdagelsesrejsende på denne tid. Amerigo Vespucci kan have set øerne i 1502, da han muligvis nåede 52°S. I 1519 eller 1520 forlod Esteban Gómez Magellans ekspdition, hvorefter han opdagede flere øer, som han navngav Isals de Sansón y de los Patos. Selvom dette sandsynligvis drejede sig om Jason Island nordvest for øgruppen, idet det spanske navn i en overgang var Islas de Sansón.

Kort fra 1793 af J. Hawkesworth og J. Byron, der viser Hawkins' opdagelse.

Den engelske opdagelsesrejsende, John Davis, deltog i 1591-93 på en rejse med Thomas Cavendish til Sydamerika, som kaptajn på skibet »Desire«. De blev væk fra hinanden ud fra kysten ved det sydlige Argentina, hvorefter han satte kurs imod Magellanstrædet i et forsøg på, at han kunne finde Cavendish. Den 9. august 1592 blev de udsat for en kraftig storm. Davis og hans skib, »Desire«, drev østover, og den 14. august 1592 stødte mod nogle øer, »som aldrig tidligere var blevet opdaget«. Davis bliver ofte krediteret for opdagelsen af øerne, men det er uvist, om disse har været opserveret tidligere og hvorvidt, det var de øer, som Davis opdagede.

I 1594 sejlede den engelske kaptajn, Richard Hawkins, langs nordsiden af øgruppen, hvor han gav dem navnet Hawkins' Maiden Land, opkaldt efter sig selv og dronning Elisabeth 1. af England.

Den hollandske kaptajn Sebald de Weert, observerede den 24. januar 1600 tre små øer, som han senere navngav Sebaldøerne. Disse øer er senere blevet kendt som Jason Islands.

Den engelske kaptajn John Strong sejledede i 1690 mellem de to hovedøer. Strædet derimellem navngav han Falkland Channel opkaldt efter Anthony Cary, 5. vicegreve af Falkland, der var medlem af Admiralitetet og havde finanseret ekspeditionen. Strædet er senerehen blevet omdøbt til Falklandssundet, mens hele øgruppen stadig er navngivet efter vicegreven. Strong foretog den første registrerede landgang på Falklandsøerne den 27. januar 1690.

Den første koloniseringen

John Byron
Foto: Joshua Reynolds (1759)

Frankrig etablerede en bebyggelse i Port Louis på Øst Falkland i 1764. Øerne blev givet det franske navn Îles Malouines efter havnebyen Saint-Malo i Bretagne. Det spanske navn Islas Malvinas er en oversættelse af det franske navn. I 1765 udforskede den britiske kaptajn John Byron Saunders Island i vest, uvidende om den franske tilstedeværelse i øst. Han navngav havnen her Port Egmont, hvorefter han gjorde krav på flere øer for Storbritannien. Året efter ankom marinekaptajn John MacBride og grundlagde en britisk bosætning i Port Egmont. Disse begivenheder førte nærmest til en krig mellem Spanien og Storbritannien; begge lande sendte krigflåder mod øerne, for derpå at hævde sin suverænitet over øgruppen.

I 1766 indgik Frankrig en aftale med Spanien om overdragelse af Port Louis, på den betingelse, at Spanien refunderede Louis de Bougainvilles udgifter, efter at han havde etableret bosættelsen på egen bekostning. Spanien overtog kontrollen med Port Louis i 1767, hvorefter de omdøbte denne til Puerto Soledad.

I mellemtiden fortsatte den britiske tilstedeværelse i vest, indtil den i juli 1770 blev fjernet med spansk miltærmagt. Storbritannien forebredte sig på krig mod Spanien, og søgte fransk støtte til dette. Frankrig var imidlertid tilbageholdende, og briterne og spanierne blev enige om, at man skulle lægge spørgsmålet om suverænitet til side. Den 22. januar 1771 fik briterne ret til at genoprette deres bosættelse i Port Egmont.

Som et resultat af det økonomiske pres, som briterne blev udsat for ifbm. den amerikanske uafhængighedskrig, valgte briterne at trække sig ud af mange oversøiske bosættelser i 1774. Den 20. mak 1776 forlod briterne Port Egmont, hvor de efterlod et opslag, der hævdede stadig fortsat britisk suverænitet over øgruppen.

Spanien administrerede øerne fra Buenos Aires frem til 1806, hvor den spanske guvernør flygtede til Montevideo, efter at være blevet underettet om, at briterne havde gjort et forsøg på at invadere de spanske besiddelser i Sydamerika. I lighed med briterne, efterlod spanierne et opslag, der hævder deres suverænitet over øerne.

Efter at de spanske kolonister havde forladt øerne, blev Falklandsøerne tilholdssted for sælfangere, der søgte at udnytte, at mængden af Pelssæler var stigende. Der var et klart flertal af amerikanske og britiske fangere, ofte mellem 40-50 skibe, der samlet set havde et mandskab på op imod 1000 personer i arbejde ved øerne.

«Strandet»

Den 8. febriar 1813 forliste det britiske skib «Isabella» ud for kysten ved Eagle Island (ny kendt som Speedwell Island). Den 5. april sejlede den amerikanske sælfanger Charles Barnard i sin sælkutter »Nanina« fordi Eagle Island, hvor han var på udkik efter sæl. Dagen før, havde han observeret røg og hørt skud, så han var opmærksom på, at der kunne være overlevende på øen efter skibsforliset. En mindre båd var gået i land, hvor man havde fundet en mokkasin og resterne efter en slagtet sæl. Under middagen denne aften, observerede mandskabet en mand nærme sig skibet, og han blev fulgt af yderligere otte-ti mand. Både Bernard og de overlevende fra «Isabella», havde næret bekymring over, at de kunne risikere at støde på spanier, men blev lettede over, da de opdagede hinandens nationalitet.

Bernard opdagede, at den britiske gruppe var uvidende om den igangværende britisk-amerikanske krig, og informerede dem om, at de teknisk set var i krig med hinanden. Alligevel lovede Bernard, at han ville bjærge briterene og sejle dem til Río de la Plata. Han indså imidlertid, at de ikke havde tilstrækkeligt med forsyninger til turen, så de var nød til, at skaffe mere mad. Med «Nanina» fyldt med passagerer og besætning, sejlede de rundt om kysten og gennemsejlede kraftige uvejr, før de gik i land på New Island vest for Vest-Falkland. Alt imens Barnard og tre besætningsmedlemmer var ude i en mindre fangstbåd, kaprede briterne »Nanina« og sejlede afsted.

Barnard og hans mænd overlevede i 18 måneder på øen, indtil de blev bjærget af de britiske skibe »Indispensible« og »Asp« i november 1814. Den britiske admiral i Rio de Janeiro, havde beordret sine kaptajner til at holde udkig efter dem. I 1829 udgav Barnard en beretning om sine oplevelser.

Argentinsk kolonisering

David Jewett.

Efter de spanske kolonier i Sydamerika havde vundet deres uafhængighed gennem flere krige og etableringen af Provincias Unidas del Río de la Plata i 1816, gik der yderligere fire år før repræsentanter fra den nye stat, blev sendt ud for at tage øerne i deres besiddelse. I oktober 1820 ankom fragatten »Heroína«  Puerto Soledad under kommando af den amerikanske kaper David Jewett. Efter en otte måneders lang rejse, var det meste af besætningen stærkt præget af skørbug og andre sygdomme. Flere uvejr havde påført »Heroína« omfattende skader og sænket priseskibet »Carlota«, og derfor var Jewett blev tvunget til at gå i havn, så skibet kunne blive repareret.

Jewett valgte at blive på land for at hvile sig, så han kunne komme i form igen. Han søgte hjælp hos den britiske opdagelsesrejsende James Weddell. Weddell rapporterede, at der kun var 30 søfolk og 40 soldater, der var tjenestedygtige ud af en besætning på omkring 200. Ydermere rapporterede han, at Jewett sov med en pistol, efter et forsøg på mytteri. Den 6. november 1820 rejste Jewett flaget for Provincias Unidas del Río de la Plata, der var en forløber for det moderne Argentina, hvorefter han krævede suverænitet over øerne. I et brev til Weddell skrev han, at han havdet handlet efter fuldmagt fra den argentinske stat, men understregede samtidig, at hans hensigt var, at øerne skulle bruges frit som nødhavn for forbisejlende fartøjer, og at der ville være nødvendige forsyninger tilgængelig for disse.

Weddell troede dog ikke på, at Jewett havde handlet ud fra Provincias Unidas del Río de la Platas interesser, men snarere at var ude efter, at han var ude efter vraget fra det franske skib »Uranie«, der havde grundstødt ved indsejlingen til Berkeley Sound nogen måneder tidligere. Weddell forlod øerne 20. november 1820, hvor han havde bemærket, at Jewett ikke var færdig med at reparere »Heroína«.

Luis Vernets foretag

Luis Vernet.

I 1823 gav Provincias Unidas del Río de la Plata en koncession til udnyttelse af landressourcer på Øst Falkland til franskmanden Luis Vernet og argentineren Jorge Pacheco. Det første forsøg blev gjort i 1824, hvor deres første ekspedition var strandet, før den var gået igang. Pacheco valgte at trække sig ud af virksomheden, mens Vernet fortsatte ufortrødent. Næste forsøg kom ikke igang før vinteren i 1826, eftersom der var en igangværende brasiliansk blokade af argentinske havne, men dette forsøg slog også fejl. Det våde terræn på halvøen Lafonia, gjorde det ofte umuligt for gauchoerne at fange vildkvæg med deres traditionelle metode. Vernet var efterhånden blevet klar over, at Storbritannien havde gjort krav på øerne, hvorfor han også søgte tilladelse ved det britiske konsulat, før han rejste til øerne.

I 1828 bevilgede Provincias Unidas Vernet koncession til udnyttelse af hele Øst Falkland, og fritog ham for skat, hvis han etablerede en koloni indenfor tre år. Han rejste sammen med nogle tyske og hollandske nybyggere, samt den britiske kaptajn Matthew Brisbane, der tidligere havde besøgt øerne sammen med James Weddell, og fik igen tilladelse af det britiske konsulat i Buenos Aires. Vernet havde anmodet om, at hvis briterne vendte tilbage til øerne, ønskede han, at de skulle give hans nye koloni beskyttelse.

Den 10. juni 1829 blev Vernet formelt utnævnt til guvernør over øerne og tildelt monopolrettigheter på sælfangst. Det britiske konsulat i Buenos Aires protesterede mod denne udnævnelse. I 1831 annoncerede kolonien efter flere nybyggere, selv om det ble rapportert om usle forhold. Charles Darwins besøgte kolonien i 1833, hvor han bekræftede de elendige forhold bosættelsen, men Matthew Brisbane påsto senere, at dette var som følge af US Lexingtons togt.

US Lexington's togt

I 1831 forsøgte Vernet at hævde sit monopol på sælfangst. Dette fik ham til at pågribe de amerikanske fangstskibe »Harriet«, »Superior« og »Breakwater«. Til gengæld sendte USA krigsskibet »US Lexington«, der under ledelse af kaptajn Silas Duncan, havde det formål, at tage de beslaglagte skibe tilbage. Efter at have skrabet beviser sammen for, at mindst fire amerikanske skibe var blevet bragt på land, plyndret og udrustet til krig, tog Duncan syv fanger ombord, som han anklagede for piratvirksomhed.

Duncan rapporterede, at han havde taget 'hele befolkningen ombord, der bestod af omkring 40 personer, med undtagelse af nogle enkelte gauchoer eller cowboyer, der boede inde på øen. Gruppen, der hovedsageligt bestod af tyskere fra Buenos Aires, »viste stor gælde over, udsigterne til, at de kunne flytte, sammen med deres familier, fra et øde område, hvor klimaet altid var koldt og bedrøveligt, og jorden ekstrem uproduktiv«.

Ødelæggelsen af bosættelse medførte postyr blandt tjenestemænd i Buenos Aires, og skabte efterfølgende en langvarig diplomatisk krise mellem Argentina og USA.

I kølvandet på denne begivenhed, blev den nyudnævnte guvernør over øerne, major Esteban Mestivier, bestilt af regeringen i Buenos Aires til, at etablere en straffekoloni. Han ankom til sit bestemmelsessted 15. november 1832, hvor hans mænd gjorde oprør og dræbte ham. Oberstløjtnant José María Pinedo slog oprøret ned og tog kontrollen over bosættelsen.

Britisk kolonisering

Akvarell ved HMS «Beagle»s maler, Conrad Martens. Det er malt under undersøkelsene av Ildlandet og viser «Beagle» som blir hilset av innfødte ildlendere. «Beagle» besøkte Falklandsøyene i 1834, og en misjonsstasjon for ildlendere ble senere etablert på Keppel Island.

Den argentinske suverenitetshevdelsen ansporet britene til å sende en marinestyrke for å returnere permanent til øyene.

Den 2. januar 1833 ankom kaptein James Onslow med HMS «Clio» Vernets bosetning i Port Louis og begjærte at flagget til Provincias Unidas del Río de la Plata skulle erstattes med det britiske, og at administrasjonen måtte forlate øya. Mens oberstløytnant José María Pinedo, kaptein på skonnerten «Sarandí», ønsket å yte motstand, var hans undertallighet åpenbar. I tillegg var mange av hans menn britiske leiesoldater som var lite villige til å kjempe mot sine landsmenn. Han la inn muntlig protest, men forlot øya uten kamp 5. januar. Argentina hevder at Vernets koloni også ble fordrevet, men andre kilder bestrider dette og antyder at kolonistene ble oppfordret til å bli værende.

De første britiske planene for Falklandsøyene var basert på videreføring av Vernets bosetning i Port Louis. En argentinsk immigrant med irske røtter, William Dixon, ble utnevnt til representant for de britiske interessene. I mars 1833 vendte Matthew Brisbane tilbake og presenterte Vernets konsesjonspapirer for kaptein Fitzroy på HMS «Beagle» som lå i havnen på dette tidspunktet. Fitzroy oppfordret Brisbane til å fortsette Vernets foretak, men gjorde det klart at mens private initiativ ble verdsatt, ville ikke argentinske påstander om suverenitet bli akseptert.

Frimerke utgitt til hundreårsmarkeringen for britisk administrasjon i 1933 som viser bebyggelsen i Port Louis.

Brisbane gjenopptok styringen av Vernets bosetning i Port Louis. Imidlertid tiltok snart misnøyen blant arbeiderne over lave lønninger, og i august 1833 gikk en gruppe kreolske og indianske gauchoer amok under ledelse av Antonio Rivero. Bevæpnet med gevær ervervet fra amerikanske fangstfolk, drepte de fem bosettere, inklusiv Dixon og Brisbane. Kort etter rømte resten av bosetterne Port Louis og tok tilhold på Turf Island i Berkeley Sound frem til de ble berget av den britiske selfangstskuta «Hopeful» i oktober 1833.

Henry Smith ble innsatt som den første britiske innbyggeren i januar 1834. En av hans første oppgaver var å forfølge og arrestere opprørerne. De ble sendt til London for rettergang, men på grunn av en spissfindighet i det britiske rettssystemet måtte saken frafalles da retten ikke hadde jurisdiksjon over Falklandsøyene. Som en følge av dette har Rivero oppnådd status som folkehelt i Argentina, hvor han fremstilles som leder for et opprør mot britisk styre.

Etter arrestasjonen av Rivero igangsatte Smith gjenoppbygging av bosetningen i Port Louis og omdøpte den Anson's Harbour.

Vernet forsøkte senere å returnere til øyene, men ble nektet tillatelse. Den britiske kronen vedkjente seg ingen lovnader og nektet å anerkjenne rettighetene gitt av kaptein Onslow under gjenokkupasjonen. Omsider, etter å ha reist til London, mottok Vernet billighetserstatning for hester sendt til Port Louis mange år tidligere.

HMS «Beagle» og Charles Darwin besøkte igjen Falklandsøyene i 1834, og bosetningene Darwin og Fitzroy har begge fått sitt navn etter dette besøket.

Etter den britiske okkupasjonen i 1833 ble Anson's Harbour i første omgang en militær utpost. Påtrykk for å utvikle øyene til en koloni kom som et resultat av en kampanje iverksatt av den britiske handelsmannen G. T. Whittington som i 1839 hadde etablert Falkland Islands Commercial Fishery and Agricultural Association. I mai 1840 avgjorde britiske myndigheter at Falklandsøyene egnet til kolonisering. Whittington hørte imidlertid ikke mer fra regjeringen, og i oktober 1840 reiste han sammen nedover på eget initiativ med to fartøy. Med seg hadde han seg broren J. B. Whittington og flere nybyggere, og de ankom Port Louis i januar 1841 med hensikt å etablere en koloni. De kom overraskende på den britiske kommandanten, som sa han ikke hadde myndighet til å tildele dem land, men han var ikke i stand til å hindre dem i å gå i land. Whittington oppførte et stort hus for sitt følge, og benyttet et av husene Vernet hadde reist til å etablere et fiskesaltingsforetak.

Regjeringen satte ut sine planer for kolonisering av øyene ved å utnevne løytnant Richard Moody som den første guvernøren over Falklandsøyene. Han ankom Anson's Harbour i oktober 1841 sammen med tolv ingeniørsoldater og gruvearbeidere med deres familier, og sammen med Whittingtons kolonister var befolkningen i Anson's Harbour nå oppe i omtrent 50.

Grunnleggelsen av Port Stanley

I 1842 ble guvernør Moody bedt om å undersøke om området rundt Port William kunne egne seg som grunn for en ny hovedstad. Moody overlot oppgaven til kaptein James Clark Ross, leder for en pågående antarktisekspedisjon. Ross leverte sin rapport i 1843 som konkluderte med at Port William kunne tilby gode havnemuligheter og at den sørlige kysten av Port Jackson var egnet for å anlegge en bosetning. J. B. Whittington var sterkt uenig i Ross' anbefaling.

Government House var guvernørens administrasjonsbygg fra 1847. Siden 1859 har det fungert som residensbolig.

Etableringen av den nye bosetningen startet i juli 1843, og i 1845 fikk den navnet Port Stanley etter Edward Smith-Stanley, 14. jarl av Derby. Samme år ble kolonistyret etablert ved opprettelsen av Legislative Council og Executive Council, samt byggingen av Government House. I 1849 passerte befolkningen i Port Stanley 200 mennesker, inkludert en del som hadde flyttet hit fra Anson's Harbour.

Med etableringen av en dypvannshavn i Port Stanley opplevde Falklandsøyene en kraftig økning i skipsanløp utover 1840-årene. Mye av trafikken var på grunn av gullrushet i California, og det beryktede været i Sør-Atlanteren og rundt Kapp Horn medførte at mange skuter la turen innom Port Stanley for reparasjoner og for å skaffe forsyninger.

Innføringen av the Merchant Shipping Act i 1875 med innføring av plimsollmerke på alle handelsskip markerte startet på en langvarig nedgang i havnetrafikken i Port Stanley. Mer pålitelige stålskip utover 1890-tallet og åpningen av Panamakanalen i 1914 forsterket denne trenden. Aktiviteten ble holdt i live av hvalfangstaktiviteten på begynnelsen av 1900-tallet, og havnen var også av strategisk betydning under første og andre verdenskrig. Mot slutten av 1900-tallet har fiskerivirksomhet og cruisetrafikk overtatt som hovedbidrag til havnetrafikken.

Næringsutvikling

En av de gjenværende historiske hestehagene ved Sapper Hill nær Stanley.

En rekke nye bosetninger ble etablert i årene etter at britene hadde returnert til Falklandsøyene. Flere av disse ble opprettet for å utnytte det ville kveget på øyene, men etter innføringen av sjeviotsau i 1852 har sauehold dominert landbruket.

Kveg- og skinnhandleren Samuel Fisher Lafone fra Río de la Plata ervervet i 1845 den sørlige delen av Øst-Falkland fra staten, et område som senere ble hetende Lafonia. I stedet for å trekke til seg flere nybyggere som han hadde lovet, hentet han inn spanske og indianske gauchoer for å jakte kveg. I 1851 solgte han området videre til det nyetablerte Falkland Islands Company, der han selv hadde eierinteresser. Allerede året etter var kveget så godt som utryddet, og selskapet innførte da sjeviotsau, og sauehold har dominert landbruket på Falklandsøyene siden.

Falklandsøyene ble benyttet som base for hvalfangstskuter, som fra 1770-årene og om lag femti år fremover drev fangst på sørkaper og spermhval. Hvalfangsten gjenoppsto ved etableringen av en landstasjon på New Island i 1908, men den ble nedlagt i 1916 på grunn av store underskudd.

Pelsseler ble lenge utnyttet på grunn av deres verdifulle skinn, men på begynnelsen av 1800-tallet var bestanden falt drastisk, og fangsten avtok betraktelig. I 1881 ble det innført forbud mot jakt i sommermånedene, og i 1921 ble pelsseljakt totalforbudt.

Sjøelefanter ble utnyttet for oljen, men i likhet med pelsselene sank bestanden drastisk utover 1800-tallet. Selfangerne startet derfor jakt på den søramerikanske sjøløven (Otaria flavescens), som igjen førte til dramatisk fall i bestanden. Senere forsøk på å gjenoppta selfangsten var mislykkede. Fra 1860 til 1880-årene ble det imidlertid utvinnet olje fra klippehopperpingviner og bøylepingviner.

1900-tallet

Første verdenskrig

Uddybende artikel: Slaget ved Falklandsøerne.

Slaget ved Falklandsøyene.
De tyske armerte krysserne under Admiral von Spee ble senket av en britisk slagkrysserenhet.

Port Stanley var en viktig havn for Royal Navy for bunkring av kull. Den strategiske betydningen ble tydeliggjort gjennom slaget ved Falklandsøyene 8. desember 1914. Admiral Graf Maximilian von Spee med sin krysserskvadron planla å anløpe Port Stanley for å ødelegge Royal Navys radiostasjon og kulldepot på vei fra Stillehavet til Tyskland. Spee var uvitende om at en britisk skvadron med to slagkryssere og fem mindre krigsskip var sendt for å tilintetgjøre hans skvadron, og britene lå nå i Port Stanley og bunkret kull. De fem fremrykkende tyske krysserne ble oppdaget tidlig og alle bortsett fra en ble senket av britene.

Andre verdenskrig

Uddybende artikel: Slaget ved Río de la Plata.

Ved utbruddet av andre verdenskrig i september 1939 seilte lommeslagskipet «Admiral Graf Spee» til Sør-Atlanteren for å raide alliert skipsfart, og i løpet av tre måneder ble ni allierte handelsskip senket. Den 13. desember 1939 ble «Admiral Graf Spee» oppdaget utenfor kysten av Argentina og Uruguay ved munningen av Río de la Plata av en britisk skvadron som var sendt for å uskadeliggjøre tyskernes panserskip. Britenes styrke besto av krysserne HMS «Ajax», HMS «Achilles», HMS «Exeter» og HMS «Cumberland», sistnevnte lå i Port Stanley for istandsetting. I det påfølgende slaget ble «Exeter» påført store skader og gikk til Port Stanley med 60 omkomne og 49 skadde av en besetning på 600. «Cumberland» ble sendt for å slutte seg til «Ajax» og «Achilles», som forfulgte «Graf von Spee» frem til nøytralt vann utenfor Uruguay.

«Admiral Graf Spee» gikk inn til Montevideo havn for reparasjoner, men fikk ikke tillatelse til å oppholde seg der i mer enn 72 timer. Den 17. desember valgte kaptein Hans Langsdorff å senke skipet selv, da han antok at det kommende slaget mot britene ikke kunne vinnes.

Forholdet til Argentina

Gjennom en rekke hendelser på 1960-tallet ble Argentinas krav om suverenitet forsterket. I 1964 landet Miguel Fitzgerald med et småfly på veddeløpsbanen i Port Stanley. Han overleverte et brev med krav om argentinsk suverenitet til forvirrede øyboere før han tok av igjen. Stuntet sammenfalt i tid med Argentinas diplomatiske fremstøt ovenfor FNs avkoloniseringskomite.

En mer alvorlig hendelse utspant seg i 1966. En DC-4 fra Aerolíneas Argentinas ble kapret på en innenriksflygning. En gruppe argentinske nasjonalister, som kalte seg selv Condorer, tvang pilotene å fly til Port Stanley. De forsøkte å lande på veddeløpsbanen, men traff en telefonstolpe og understellet sank ned i gjørma. Lokalbefolkningen kom raskt til unnsetning til det de antok var en ulykke, men ble da tatt som gisler av terroristene. Etter et døgn overga kaprerne seg og ble returnert til Argentina, der de fikk korte fengselsstraffer og senere ble hedret med et minnesmerke i Buenos Aires. Også denne gangen sammenfalt hendelsen med pågående diplomatiske forhandlinger i FN.

ARA «Santiago del Estero» ved den argentinske marinebasen ved Mar del Plata ca. 1969.

I oktober samme år foretok en gruppe argentinske spesialstyrker en hemmelig ilandstigning fra ubåten ARA «Santiago del Estero» om lag 40 km fra Port Stanley.

I november 1968 ble Miguel Fitzgerald engasjert av argentinsk presse for å forsøke å gjenta sin bedrift fra 1964. Sammen med en av kaprerne fra 1966 fløy han til Port Stanley, men oppdaget at det ikke var mulig å lande på veddeløpsbanen der det var satt ut hindringer. Han var tvunget til å krasjlande ved Eliza Cove, men ingen kom til skade. Hendelsen var planlagt å sammenfalle med Lord Chalfonts besøk på øyene. Hendelsen førte til at øyboerne gjorde det klart overfor Lord Chalfont at de motsatte seg en intensjonsavtale som var fremforhandlet mellom Storbritannia og Argentina tidligere på året, der britene bekreftet at de var forberedt på å diskutere Falklandsøyenes status.

Dette var en spore til dannelsen av Falkland Islands Committee, en lobbyorganisasjon som kontinuerlig undergravde utenriksdepartementets initiativ til suverenitetsdrøftelser. I desember erklærte regjeringen at øyboernes vilje var av overordnet betydning.

Økonomiske og politiske bånd med Argentina økte mot slutten av 1960-årene og utover 1970-årene, delvis etter diplomatisk påtrykk. Myndighetene i Storbritannia og Argentina vedtok en rekke tiltak i forsøk på å øke avhengigheten til Argentina. I 1971 ble en kommunikasjonsavtale signert, uten å involvere øyboerne i utarbeidelsen. Hovedpunktene i avtalen var opprettelsen av en direkteflygning og en skipsrute mellom Argentina og Falklandsøyene, sammen med avtaler vedrørende post- og teletjenester. Som et resultat av avtalen opphørte den subsidierte skipsforbindelsen til Montevideo, men en planlagt passasjer- og fraktrute til Argentina ble aldri opprettet. I 1972 anla argentinerne en midlertidig flystripe i nærheten av Port Stanley, mens britene bygde en permanent kortbaneflyplass i 1976.

Líneas Aéreas del Estado (LADE) opererte flyforbindelsen mellom Port Stanley og Comodoro Rivadavia, og som en del av avtalen måtte øyboerne reise via Argentina. De ble utstyrt med argentinske ID-kort utstedt i Buenos Aires, noe som ble ansett som et de facto argentinsk pass. Ytterligere misnøye skapte avtalen om at menn fra Falklandsøyene var fritatt fra å gjennomføre argentinsk verneplikt, da dette implisitt betød at falklenderne var argentinske statsborgere.

Statsminister Jim Callaghan sendte en marinestyrke som svar på Argentinas etablering på Southern Thule i 1976.

LADE etablerte et kontor i Port Stanley og post ble sendt via Argentina. Medisinsk behandling som ikke var tilgjengelig på øyene ble tilbudt i Argentina, og stipend ble etablert for studier i Buenos Aires og flere andre argentinske byer. Øyene ble ytterligere avhengige av Argentina da det nasjonale oljeselskapet Yacimientos Petrolíferos Fiscales (YPF) overtok ansvaret for petroleumsforsyningen.

På det internasjonale planet begynte forholdet å surne i 1975 da argentinske tjenestemenn fordømte Storbritannias «utøvelse av internasjonal piratvirksomhet» da de koloniserte Falklandsøyene. De diplomatiske forbindelsene mellom Storbritannia og Argentina ble brutt, men gjenopptatt allerede i 1976. Etter at militærjuntaen tok kontroll over Argentina i 1976, etablerte landet en militærbase på Southern Thule. Den ble oppdaget av RRS «Bransfield» fra British Antarctic Survey i 1977. Britene svarte med en diplomatisk protest, samtidig med at en marinestyrke ble sendt til området. Argentinerne ble imidlertid værende på Southern Thule fram til 1982.

Shackletonrapporten

I oktober 1975 fikk Lord Shackleton, sønn av polarforskeren Ernest Shackleton, i oppdrag fra den britiske regjeringen å skaffe en økonomisk oversikt over Falklandsøyene. Shackletons rapport ble levert i 1977 og dokumenterte konjunkturnedgang i øygruppen. Den konkluderte imidlertid også med at øyene sto for et nettobidrag til den britiske økonomien og hadde potensial for økonomisk utvikling. Det ble blant annet anbefalt prøveboring etter oljeforekomster, utvikling av fiskeindustrien, utvidelse av infrastrukturen i og rundt Port Stanley samt overføring av jordbrukseiendommer til forpakterne. Rapporten ble stort sett ignorert, da det ble antatt at disse tiltakene ville svekke forholdet til Argentina. En oppdatering av rapporten i kjølvannet av Falklandskrigen dannet grunnlaget for den påfølgende økonomiske utviklingen på Falklandsøyene.

Falklandskrigen

Uddybende artikel: Falklandskrigen.

En argentinsk styrke på 800 mann og 20 LVTP7 panservogner invaderte Falklandsøyene 2. april uten forvarsel. Den offisielle begrunnelsen for den militære aksjonen var at militærjuntaen i Argentina, med general Leopoldo Galtieri i spissen, mente at spanjolene hadde etterlatt Falklandsøyene til dem og at øyene hørte med til landet som løsrev seg fra spansk styre og ble selvstendig i 1816. I Argentina ble det britiske herredømmet oppfattet som fornærmende.

Allerede 3. april vedtok FN et krav om at argentinske tropper skulle trekke seg ut og stoppe alle fiendtligheter. Argentina nektet, og dermed valgte den daværende britiske statsminister Margaret Thatcher å gå til væpnet konflikt. En styrke på 27 000 mann og over 100 skip satte kurs mot Falklandsøyene 5. april. Hangarskipene HMS «Invincible» og HMS «Hermes» var sentrale i styrken.

De første dagene ble krigen ført på havet og i luften. Argentinas foreldede og nedslitte flyvåpen og marine var underlegne britenes høyteknologiske krigsmaskineri. Imidlertid klarte de argentinske Dassault Super Etendards-flyene å gjøre skade på britiske marinefartøyer, blant annet HMS «Sheffield», HMS «Coventry» og RFA «Sir Galahad». Den argentinske krysseren ARA «General Belgrano», som hadde overlevd den andre verdenskrig i amerikansk tjeneste og ble overtatt av Argentina i 1951, ble senket av en britisk atomubåt.

Britiske fallskjermssoldater og marineinfanterister ble landsatt med landgangsfartøyer 21. mai ved San Carlos Water og gikk til fots til Goose Green. De argentinske troppene kjempet i mot, men britene hadde et overtak og mange argentinere valgte å overgi seg. Da Port Stanley var omringet av britene 14. juni, overga resten av de argentinske styrkene seg.

255 briter, 3 øyboere og 649 argentinere falt under kampene.

Gjenreisning

RAF Mount Pleasant

En akkartråler og et cruiseskip i Port William representerer to nyere utviklingstrekk i økonomien.

Etter krigen beholdt britene et hangarfartøy med en skvadron Sea Harrier for å beskytte øyene frem til flyplassen ved Stanley ble oppgradert til å betjene jagerfly. Senere bestemte britiske myndigheter seg for å anlegge en flybase for å styrke forsvaret av øygruppen og forhindre Argentina i å forsøke å ta øyene med makt igjen. RAF Mount Pleasant ble anlagt sørvest for Stanley, og flybasen ble åpnet av prins Andrew i 1985. Mount Pleasant fungerer også som Falklandsøyenes eneste internasjonale lufthavn.

Øyene har hatt en moderat befolkningsvekst etter Falklandskrigen. Denne har vært begrenset til Stanley og Mount Pleasant, mens landsbygda har sett en nedgang i folketallet.

Økonomisk diversifisering

Basert på anbefalingene i en oppdatert rapport fra Lord Shackleton, satset Storbritannia på å utvikle annen infrastruktur og diversifisere økonomien på øyene. Dette har før til at fiske har overtatt som den største bidragsyteren til Falklandsøyenes økonomi, der den største inntekten kommer fra salg av lisenser til utenlandske foretak.

Det har blitt påvist forekomster av gull og diamanter, og i 2010 ble det satt i gang prøveboring etter olje i Falklandsbassenget.

Turisme har vært en av de mest suksessrike næringene i kjølvannet av Falklandskrigen. Turister kommer både på grunn av det rike dyrelivet og for å besøke krigsminner. Stanley har hyppige anløp av cruiseskip, ofte som stoppested på vei til Antarktis eller Sør-Georgia. Øygruppens avsides beliggenhet og begrensede flyforbindelser medfører at den er et kostbart feriemål og derfor ikke gjenstand for masseturisme.

Økt selvstyre

I 1983 fikk falklenderne innvilget fullt britisk statsborgerskap. Forfatningen av 1985 innførte en stor endring i styresettet, og stadfester at Falklandsøyene er et parlamentarisk representativt demokratisk biland med selvstyre på alle områder unntatt utenrikspolitikken. Medlemmer av Falkland Islands Government (FIG) velges demokratisk, med guvernøren som regjeringssjef og representant for den britiske monarken. Guvernøren har ingen utøvende makt. En utvikling av det interne selvstyret har pågått i lengre tid, og en ny forfatning trådte i kraft 1. januar 2009.

Forsoning og nye tvister

Argentinsk krigskirkegård på Øst-Falkland.

Forbindelsene med Argentina ble sterkt redusert etter krigen, og de diplomatiske forbindelsene ble ikke gjenopptatt før i 1989. Selv om FNs generalforsamling vedtok en resolusjon med anmodning om at Storbritannia og Argentina måtte gjenoppta forhandlingene om øygruppens fremtid, utelukket britene videre samtaler om suvereniteten over øyene. Lover ble innført som forhindret argentinske borgere å kjøpe jord, og Chile fremsto som en alternativ handelspartner. Mange chilenere har bosatt seg på Falklandsøyene, og en flyforbindelse mellom Mount Pleasant og Punta Arenas er opprettet.

Forholdet mellom Storbritannia og Argentina bedret seg utover 1990-årene. I 1998 var Argentinas president Carlos Menem på besøk i London der han fremholdt at Argentina ville bare benytte seg av fredelige midler for å nå frem med sine krav over Falklandsøyene. I 2001 besøkte Storbritannias statsminister Tony Blair Argentina der han uttrykte håp om at Storbritannia og Argentina kunne løse uoverensstemmelsene som ledet til krigen i 1982. I den senere tid har argentinere fått tillatelse til å besøke øyene igjen, ofte med ønske om å oppsøke de argentinske militærkirkegårdene.

I mai 2005 rapporterte engelske tabloidaviser at Argentina muligens vurderte en ny invasjon av øygruppen. Sunday Express meldte på forsiden om økt argentinsk militærvirksomhet nær øyene og tegn til mobilisering i britenes forsvar. To dager senere publiserte India Daily spekulasjoner om at øyene kunne bli et fremtidig atomvåpenmål dersom Argentina skulle bli en atommakt. Historiene ble ikke kommentert offentlig av britiske eller argentinske myndigheter, og andre skribenter har anklaget historiene som «nonsense».

En overenskomst med Argentina fastslo vilkår for utnyttelse av eventuelle oljeforekomster utenfor øyene, men i 2007 trakk Argentina seg fra avtalen. Flere selskaper har fått konsesjon for å drive oljeleting i området, og Desire Petroleum startet prøveboring med «Ocean Guardian» i februar 2010. Argentinske myndigheter har protestert kraftig mot prøveboringen, og har bedt FN gripe inn.

Folkeavstemning om øyenes politiske status

På bakgrunn av Argentinas krav på øyene ble det i mars 2013 gjennomført en folkeavstemning om Falklandsøyenes politiske status. Bare tre velgere stemte imot opprettholdelse av dagens status og en stemme var ugyldig/blank.Dersom NEI-standpunktet hadde fått flertall, ville det ha blitt avholdt en ny folkeavstemning om de mulige alternativene. Brad Smith, leder av den internasjonale observatørgruppen, erklærte at avstemningen hadde vært i henhold til internasjonale standarder og internasjonal rett.

Litteratur

• Headland, Robert K. (2009), A Chronolgy of Antarctic exploration, London: Quaritch, ISBN 978-0-9550852-8-4
• Strange, Ian J. (1984), The Falkland Islands, David & Charles, ISBN 978-0-7153853-1-9