C’est la confiance: 3. Jeg skal være kjærligheten

Oversatt av Vuokko-Helena Caseiro – Vatikanstaten

3. Jeg skal være kjærligheten

30. Kjærligheten er større enn tro og håp, den vil aldri ta slutt (jf. 1 Kor 13,8–13). Den er Den hellige ånds største gave og «alle dyders mor og rot». [49]

Et personlig kjærlighetsforhold

31. En sjels historie er et vitnesbyrd om kjærlighet, der lille Thérèse gir en kommentar til Jesu nye bud: «Dere skal elske hverandre som jeg har elsket dere» (Joh 15,12). [50] Jesus tørster etter å få dette svaret på sin kjærlighet. Faktisk «er [han] ikke redd for å tigge om litt vann fra den samaritanske kvinnen. Han var tørst … Men da han sa ‘Gi meg noe å drikke’, var det kjærlighet universets Skaper bad om fra sin arme skapning. Han tørstet etter kjærlighet.» [51] Lille Thérèse ønsker å besvare Jesu kjærlighet, å gjengjelde hans kjærlighet med kjærlighet. [52]

32. Brudesymbolikken uttrykker gjensidigheten i brudgommens og brudens hengivelse til hverandre. Inspirert av Høysangen (2,16) skriver Thérèse: «Jeg tenker at min brudgoms hjerte bare er mitt, likesom mitt bare er hans, og taler så til ham, når jeg er for meg selv, om dette henrivende hjerte til hjerte, mens jeg venter å få skue ham ansikt til ansikt en dag!» [53] Selv om Herren elsker oss sammen, som ett folk, virker kjærligheten samtidig på helt personlig måte, «fra hjerte til hjerte».

33. Lille Thérèse er levende overbevist om at Jesus i sin lidelse elsket og kjente henne personlig: Han «elsket meg og ga seg selv for meg» (Gal 2,20). Hun betrakter Jesus i hans dødsangst i Getsemane og sier til ham: «Du så meg.» [54] Likeledes sier hun til Jesusbarnet i hans mors armer: «Med din lille hånd kjærtegnet du Maria, holdt verden oppe og ga den liv. Og du tenkte på meg.» [55] Også i begynnelsen av En sjels historie betrakter hun Jesu kjærlighet til alle sammen og til hvert enkelt menneske som om det var det eneste i verden. [56]

34. «Jesus, jeg elsker deg», den kjærlighetserklæringen som Thérèse stadig gjentok, som et åndedrag, er hennes nøkkel til å lese evangeliet. Med denne kjærligheten dykker hun ned i alle mysterier i Kristi liv, blir en av hans samtidige og føler seg hjemme i evangeliet sammen med Maria og Josef, Maria Magdalena og apostlene. Sammen med dem trenger hun dypt inn i Jesu elskende hjerte. La oss ta et eksempel: «Når jeg ser Magdalena gå fram blant de mange innbudte gjestene, med sine tårer fukte føttene til sin elskede Mester, som hun for første gang rører ved, føler jeg at hennes hjerte har forstått avgrunnene av kjærlighet og barmhjertighet i Jesu hjerte. Til tross for at hun er syndig, føler jeg at dette Kjærlighetshjertet ikke bare er villig til å tilgi henne, men også til å overøse henne med sin guddommelige intimitets skatter, til å løfte henne opp til kontemplasjonens høyeste tinder.» [57]

Den største kjærlighet i den største enkelhet

35. På slutten av En sjels historie gir lille Thérèse oss sin Innvielse av meg selv som brennoffer til Guds barmhjertige kjærlighet. [58] Da hun hadde overgitt seg fullstendig til Åndens virke, mottok hun, uten oppstuss eller iøynefallende tegn, det levende vann i overflod: «hvilken flod, eller snarere hvilket osean av nåde, som har strømmet inn i min sjel». [59] Det er det mystiske liv som, også uten usedvanlige fenomener, bys alle troende som en daglig erfaring av kjærlighet.

36. Lille Thérèse lever ut kjærligheten i det små, i de enkleste ting i dagliglivet, og det gjør hun i følge med jomfru Maria. Av henne lærer hun at «å elske er å gi alt og å gi seg selv». [60] For mens predikantene på hennes tid gjerne omtalte Marias storhet på en triumfalistisk måte, som om hun var langt borte fra oss, viser lille Thérèse, ut fra evangeliet, at når Maria er den største i himmelriket (jf. Matt 18,4) er det fordi hun er den minste, den som er nærmest Jesus i hans fornedrelse. Hun ser at mens de apokryfe beretningene er fulle av oppsiktsvekkende og fantastiske episoder, viser evangeliene oss et ydmykt og fattig liv, tilbrakt i troens enkelhet. Jesus vil selv at Maria skal være eksempelet på en sjel som søker ham med naken tro. [61] Maria var den første til å gå «den lille veien», i ren tro og ydmykhet. Thérèse nøler derfor ikke med å skrive

«Jeg vet at i Nasaret, Mor full av nåde,
lever du et fattig liv og ønsker intet mer:
Ingen bortrykkelser, undre eller ekstaser
forskjønner ditt liv, De utvalgtes dronning!
Det er så mange små her på jorden.
Uten frykt og beven kan de løfte sine øyne mot deg.
Det er langs landeveien, Uforlignelige mor,
du ønsker å vandre for å lede dem til himmelen.» [62]

37. Lille Thérèse forteller også om nådefylte stunder midt i hverdagslig enkelhet, så som hennes plutselige inngivelse mens hun ledsaget en søster, som var syk og temmelig vrang av seg. Men det er alltid snakk om mer intense opplevelser av kjærlighet i en ellers helt alminnelig situasjon: «En vinterkveld var jeg som vanlig beskjeftiget med min lille tjeneste, det var kaldt, det var natt … Plutselig hørte jeg fra det fjerne en vakker klang som fra et musikkinstrument, og jeg så for meg en opplyst salong med strålende forgylt inventar og unge piker som var meget elegant kledd og utvekslet komplimenter og mondene høflighetsfraser med hverandre. Så gikk mitt blikk til den stakkars syke som jeg var i ferd med å følge; istedenfor musikk hørte jeg fra tid til annen hennes klagende stønn, istedenfor forgylte omgivelser så jeg murstenene i vår enkle, kalde klostergang, så vidt synlig i det svake lysskjæret. Jeg kan ikke uttrykke det som da foregikk i min sjel; det jeg vet, er at Herren opplyste den med sannhetens lysstråler som i den grad overgikk lyset fra alle jordiske fester, at jeg ikke kunne tro den lykke jeg var blitt forunt … Å, nei, ikke for tusen år med verdslige fester og prakt ville jeg ha gitt bort de ti minuttene det tok for meg å utføre min ydmyke, lille kjærlighetsgjerning …» [63]

I Kirkens hjerte

38. Etter den hellige Teresa av Ávila arvet lille Thérèse en stor kjærlighet til Kirken og ble i stand til å trenge dypt inn i dette mysteriet. Det ser vi i hennes oppdagelse av «Kirkens hjerte». I en lang bønn til Jesus, [64] skrevet den 8. september 1896, den sjette årsdagen for hennes løfteavleggelse, betror helgenen Herren at hun føler seg grepet av en umåtelig higen, av en lidenskap for evangeliet som intet kall alene vil kunne tilfredsstille. Og i sin søken etter sin egen «plass» i Kirken, leser hun på nytt kapitlene 12 og 13 i apostelen Paulus’ første brev til korinterne.

39. I kapittel 12 anvender apostelen bildet av kroppen og dens lemmer for å forklare at Kirken omfatter et stort mangfold av nådegaver, som alle inngår i et hierarki. Men for lille Thérèse er ikke denne beskrivelsen nok. Hun fortsetter sin gransking, leser «Kjærlighetens høysang» i kapittel 13, finner der det store svaret og og skriver så noen ord som er vel verdt å minnes: «Da jeg reflekterte over Kirkens mystiske legeme, hadde jeg ikke kjent meg igjen i noe enkelt lem av dem Paulus beskriver, eller: Det var snarere slik at jeg ønsket å identifisere meg med alle … Den barmhjertige kjærligheten gav meg nøkkelen til mitt kall. Jeg forstod at om Kirken har et legeme som var sammensatt av forskjellige lemmer, da kunne den ikke mangle det mest nødvendige og det edleste av dem alle. Jeg forstod at Kirken hadde et hjerte, og at dette hjerte var BRENNENDE av KJÆRLIGHET. Jeg forstod at det var kjærligheten alene som drev Kirkens lemmer, at om kjærligheten skulle slukne, så ville apostlene ikke lenger forkynne Evangeliet og martyrene nekte å utgyte sitt blod … Jeg forstod at KJÆRLIGHETEN INNEHOLDT ALLE SLAGS KALL, AT KJÆRLIGHETEN VAR ALT, AT DEN OMFATTET ALLE TIDER OG ALLE STEDER … KORT SAGT: AT DEN ER EVIG! … Da utbrøt jeg, overveldet av en vill glede: Å, Jesus, min Kjærlighet … mitt kall, endelig har jeg funnet det, MITT KALL, DET ER KJÆRLIGHETEN! … Ja, jeg har funnet min plass i Kirken, og det er deg, min Gud, som har gitt meg den … i min Moder Kirkens hjerte skal jeg være kjærligheten … på den måten blir jeg alt … slik blir min drøm til virkelighet!!! …» [65]

40. Dette er ikke hjertet til en triumfalistisk Kirke, dette er hjertet til en elskende, ydmyk og barmhjertig Kirke. Lille Thérèse setter seg aldri over andre, hun setter seg selv på siste plass sammen med Guds Sønn, som ble tjener for vår skyld, fornedret seg selv, ja, ble lydig til døden på korset (jf. Fil 2,7–8).

41. Denne oppdagelsen av Kirkens hjerte er et stort lys til hjelp også for oss i dag, for at vi ikke skal falle fra på grunn av begrensningene og svakhetene ved den kirkelige instititusjonen, merket som den er av mørke og synder, men i stedet tre inn i Kirkens brennende hjerte, som ble tent pinsedag, takket være Den hellige ånds gave. Dette hjertet flammer opp igjen hver gang vi handler av kjærlighet. «Jeg vil være kjærligheten»: Dette er lille Thérèses radikale valg, hennes endelige syntese, hennes mest særegne åndelige identitet.

Et regn av roser

42. I århundrer hadde skarer av helgener med glød og skjønnhet uttrykt sitt ønske om «å dra til himmelen». Så erkjenner den hellige Thérèse med stor oppriktighet: «Jeg hadde på denne tiden indre prøvelser av ethvert slag (og det i den grad at jeg iblant spurte meg selv om det virkelig fantes en himmel).» [66] En annen gang sa hun: «Når jeg lovpriser den himmelske lykke, å eie Gud i all evighet, føler jeg ikke den minste glede, for jeg synger ganske enkelt om det JEG VIL TRO.» [67] Hva var hendt? At hørte hun på Guds kall om å oppflamme ilden i Kirkens hjerte, snarere enn å drømme om sin egen lykke.

43. Den forvandling som fant sted i henne gjorde det mulig for henne å gå fra en glødende higen etter himmelen til en uavbrutt, brennende lengsel etter det gode for alle. Det toppet seg i drømmen om også i himmelen å få fortsette sitt oppdrag med å elske Jesus og å gjøre ham elsket. Som hun skrev i et av sine siste brev: «Jeg regner sannelig ikke med å være uvirksom i i himmelen. Mitt ønske er å fortsette å arbeide for Kirken og for sjelene.» [68] Og i de samme dager sa hun, enda mer rett ut: «Min himmel vil være på jorden helt til verdens ende. Ja, jeg vil tilbringe min himmel med å gjøre godt på jorden.» [69]

44. Slik uttrykte lille Thérèse sitt mest overbeviste svar på Herrens enestående gave til henne, på det forunderlige lys som Gud lot strømme inn i henne. O slik kom hun til sin siste personlige syntese av evangeliet, den som startet med full tillit og kulminerte i fullstendig selvhengivelse for andre. Hun tvilte ikke på fruktbarheten av denne selvhengivelsen: «Jeg tenker på alt det gode jeg ønsker å gjøre etter min død.» [70] «Den gode Gud ville ikke gi meg denne higen etter å gjøre godt på jorden etter min død om han ikke ønsket å gjøre den til virkelighet.» [71] «Det vil være som et regn av roser.» [72]

45. Ringen er sluttet. «C’est la confiance.» Det er tilliten som fører oss til Kjærligheten og som derved befrir oss fra frykt, det er tilliten som hjelper oss å vende blikket bort fra oss selv, det er tilliten som gjør det mulig for oss å legge det i Guds hender, alt det som bare han kan ta seg av. Da får vi tilgang til en umåtelig strøm av kjærlighet og energi, som vi kan sette inn til beste for våre søsken. Midt i sine siste dagers lidelser kunne Thérèse si: «Kjærligheten er nå det eneste jeg regner med.» [73] Til sist er det bare kjærligheten som teller. Tilliten får roser til å springe ut og spres vidt omkring; det er som den guddommelige kjærlighet flyter helt over. La oss da be om tillit, som en dyrebar nådegave, for at evangeliets veier skal åpnes i vårt liv.

***

Sitatene fra «En sjels historie» er hentet fra St. Olav forlags oversettelse ved Jeanne Wreden.
Kardinal Arborelius’ forord til C’est la confiance
28 utdrag av «En sjels historie»
Les archives du Carmel de Lisieux (engelsk og fransk)