Woodrow Wilson

Wilson var utdannet som jurist og statsviter. Han var professor ved Princeton University fra 1890, og rektor (president) i perioden 1902–1910. Han var midt i femtiårene da han startet sin politiske karriere og ble guvernør i New Jersey i årene 1910–1912.

I 1912 ble Wilson nominert som demokratenes presidentkandidat og valgt til president på grunn av republikanernes splittelse. Hans første presidentperiode frem til 1917 var preget av reformforsøk, blant annet skjerpet kontroll med trustene og opprettelse av en svakt progressiv inntektsskatt samt Federal Reserve-systemet innenfor bankvesenet.

Wilson var tilhenger av streng nøytralitet under første verdenskrig, og ble gjenvalgt i 1916 til dels på dette grunnlaget. Da USA i 1917 ble tvunget med i krigen på grunn av tyskernes uinnskrenkede ubåtkrig, arbeidet Wilson for opprettelsen av et folkeforbund. I 1918 formulerte han sine «14 punkter», et program for fred og opprettelse av Folkeforbundet.

Wilson deltok under fredsforhandlingene i Versailles og fikk Nobels fredspris i 1919. Fredstraktaten ble imidlertid helt annerledes enn Wilson hadde tenkt seg, og Senatet sa nei til amerikansk medlemskap i Folkeforbundet i 1919.

• USAs historie
• USAs politiske system
• Presidenter i USA
• Det demokratiske partiet

• Nobelstiftelsens nettsider om Woodrow Wilson

• Link, Arthur S.: Wilson, 1947-65, 5 b.
• Stenersen, Øivind m.fl.: Nobels fredspris, 2001, isbn 82-02-17023-0
• Walworth, Arthur: Woodrow Wilson, 3rd ed., 1978