Medier på Cuba

Før Fidel Castros revolusjon var media på Cuba privateide. Det fantes en moderne mediesektor, og de første tv-sendingene kom på plass alt i 1950. Media var likevel sterkt preget av kommersielle føringer, og ikke sjelden av sensasjonalisme. Etter Fulgencio Batistas kupp i 1952 ble sektoren preget av sensur og selvsensur.

Umiddelbart etter revolusjonen i januar 1959 ble sensuren fjernet, men den kom raskt tilbake, i delvis nye former. De private mediene skulle havne under voldsomt press, dels som følge av at annonsemarkedet krympet på grunn av nasjonalisering, men også av fordi mye av middelklassen forlot landet (de utgjorde en stor andel av avisleserne), og at staten lanserte nye og subsidierte pro-revolusjonære publikasjoner. De revolusjonære myndighetene grep også inn og tok kontroll med enkelte medier og med infrastrukturen. Nesten ingen større private medier overlevde de to første årene av revolusjonen.

Den nye, statlige mediesektoren ble snart lagt under oppsyn av et nyetablert kommunistparti. Mediene skulle være i revolusjonens tjeneste, og ha en ideologisk og oppdragende funksjon. I starten fantes likevel et visst rom for kreativitet og mangfold innenfor disse rammene. Dette rommet ble kraftig innskrenket da mer sovjetiske idealer for mediesektoren og journalistikken ble dominerende utover 1960-årene. I perioden oppstod også en «beleiringsmentalitet» som kan knyttes til USAs regimeskiftepolitikk, der journalister ble forventet å forsvare revolusjonen i møte med en ytre trussel.

I praksis har cubanske statlige medier helt siden 1960-årene svært ofte skjønnmalt cubansk virkelighet, og som hovedregel tegnet et negativt bilde av den kapitalistiske omverdenen.

Den cubanske staten hadde inntil tidlig på 2000-tallet et informasjonsmonopol, med tv-kanaler, radiostasjoner, aviser, og fra 1990-tallet også egne publikasjoner på internett.

Granma, den ledende dagsavisen, er kommunistpartiets hovedorgan. Andre større medier på Cuba pleier å følge signalene fra denne, og videreformidle materiale som den publiserer. Graden av autonomi og rom for kritikk i cubanske medier har likevel variert noe over tid, og noen publikasjoner har en mer kritisk stil og rom for debatt. Generelt er det utenkelig med åpen kritikk av landets øverste ledere eller mot systemet som sådan, med mindre myndighetene selv har bedt om at en slik kritikk fremføres (for eksempel for å signalisere at de planlegger å bytte ut høytstående ledere, eller å gjennomføre et politisk linjeskifte).

Cuba var likevel aldri skjermet for utenlandske impulser, da filmer, nyhetsstoff og så videre i statsmedia ofte er hentet fra utlandet. Radiosendinger fra utlandet har alltid nådd deler av Cuba, og fra 1990-tallet ble det vanligere med ulovlige parabolantenner, selv om det aldri nådde mer enn en liten del av befolkningen. USA har siden 1960-årene drevet flere radio og tv-stasjoner med informasjon og propaganda rettet mot Cuba, som cubanske myndigheter forløpende har prøvd å blokkere.

Cubanske medier er finansiert av staten, og dermed reklamefrie.

Fra 1996 fikk Cuba internettilgang, men tilgangen skulle lenge være forbeholdt en svært liten del av befolkningen. Cubanske myndigheter legitimerte sterke begrensninger, inkludert priser som var langt utenfor vanlige folks rekkevidde, med å vise til USAs sanksjoner. USAs politikk gjør at Cuba ikke får koble seg på et fiberoptisk nett i Karibia (ARCOS-1).

Cuba fikk mer enn tusendoblet båndbredden i august 2012, da en fiberoptisk kabel fra Venezuela stod klar (ALBA-1). Da var informasjonsmonopolet alt blitt mer uthulet som følge av ny teknologi. Blant annet var piratkopierte DVD-plater blitt svært vanlig, og selvstendig næringsdrivende tilbød folk å kopiere samlinger av «det siste fra internett» fra lokale lagringsenheter – virale videoer, kopier av nettaviser og så videre. Sistnevnte er på Cuba kjent som «den ukentlige pakken».

Fra 2013 fant det sted et større skifte. Myndighetene gjorde internett mer tilgjengelig for befolkningen, først med nye nettkafeer og oppkoblingspunkter, og senere tilgang via mobiltelefon. Prisene ble også gradvis redusert.

Myndighetene blokkerer flere av de åpent opposisjonelle nettstedene, samt noen få kommunikasjonsplattformer. Informasjonstilgangen er likevel en helt annen enn før. Det finnes mange nyhets- og aktualitetsmedier på nett som ikke er eksplisitt politiske, men som dekker cubansk virkelighet på et annet vis enn de statlige mediene. De fleste av disse er åpent tilgjengelige for alle som har råd til nettilgang. Flere av de mest populære ikke-statlige mediene drives av cubanere i USA. De får ofte finansiering fra reklame, eller fra utenlandske institusjoner.

Cubanere bruker også flittig sosiale medier som Facebook, og de har nå mulighet til å lese utenlandske nettaviser.

Staten har mange mekanismer for å legge press på ikke-statlige medier og de som produserer dem. For eksempel vet journalister som tar jobber for ikke-statlige medier at de kan bli nektet å jobbe i statlige medier. Under en bølge av demonstrasjoner i juli 2021 stengte cubanske myndigheter en kort periode hele befolkningens tilgang til internett, noe de begrunnet med en destabiliseringskampanje utenfra. Overvåkning, trusler og represalier, inkludert arrestasjoner i noen tilfeller, har økt i omfang og særlig etter demonstrasjonsbølgen. Noen av ikke-statlige mediene som oppstod på 2010-tallet og i starten ble drevet fra Cuba, drives nå fra utlandet.

Det er fortsatt slik at alle større papirpublikasjoner som distribueres på Cuba, og alle radio og tv-stasjoner på Cuba, er statskontrollerte. Et rammeverk for mediene vedtatt av parlamentet i mai 2023, krever også at ikke-statlige medier skal være knyttet til en offisielt anerkjent institusjon (stat, «masseorganisasjon», godkjent NGO, eller liknende). Dette har opposisjonelle medier ingen reell mulighet til.

• Cuba
• Cubas befolkning
• Cubas historie
• økonomi og næringsliv på Cuba