Sør-Afrika

Sørafrikansk er omdirigert hit. Se også oversikt over språk i Sør-Afrika

Republikken Sør-Afrika
iRiphabhuliki yaseNingizimu Afrika (zulu) iRiphabliki yomZantsi Afrika (xhosa) Republiek van Suid-Afrika (afrikaans) Republic of South Africa (engelsk) Repabliki ya Afrika-Borwa (nordsotho) Rephaboliki ya Aforika Borwa (setswana) Rephaboliki ya Afrika Borwa (sørsotho) Riphabliki ra Afrika Dzonga (tsonga) iRiphabhulikhi yeNingizimu Afrika (svati) Riphabuḽiki ya Afurika Tshipembe (venda) iRiphabliki yeSewula Afrika (sør-ndebele)
Flagg Riksvåpen
Nasjonalt motto:
ǃke e: ǀxarra ǁke (ǀXam: Ulike folk forent)
Ligger ved		Syd-Atlanten (retning ut fra posisjon: vest) Indiahavet (retning ut fra posisjon: sør, øst)
Grunnlagt		31. mai 1910
Oppkalt etter		sør, Afrika
Hovedstad		Pretoria (administrativ) Cape Town (lovgivende) Bloemfontein (juridisk)
Tidssone		UTC+2
Areal  – Totalt		Rangert som nr. 25 1 221 037 km²
Befolkning  – Totalt		Rangert som nr. 26 62 027 503 (2022)
Bef.tetthet		50,8 innb./km²
HDI		0,713 (2021)
Høyde o.h.		1 037 meter
Styreform		Parlamentarisk demokrati
President		Cyril Ramaphosa
Offisielle språk		Zulu, xhosa, afrikaans, engelsk, nordsotho, setswana, sørsotho, tsonga, svati, venda, sør-ndebele og sørafrikansk tegnspråk
Uavhengighet fra		Storbritannia 31. mai 1910
Valuta		Sørafrikansk rand (ZAR)
Nasjonaldag		31. mai (uavhengighetsdagen) 27. april (frihetsdagen 1994)
Nasjonalsang		Sør-Afrikas nasjonalsang
ISO 3166-kode		ZA
Toppnivådomene		.za
Landskode for telefon		+27
Landskode for mobilnett		655
Sør-Afrika på Commons

Sør-Afrika, offisielt Republikken Sør-Afrika, er et land i det sørlige Afrika som grenser til Botswana, Lesotho, Mosambik, Namibia, Eswatini og Zimbabwe. Teknologisk og økonomisk er landet et av de mest utviklede i Afrika, og politisk et av de mest innflytelsesrike.

Sør-Afrika er kjent for store innbyrdes motsetninger, både innen natur, økonomi, politikk og i forhold mellom folkegrupper. Mest kom motsetningene til syne i apartheid, som var det hvite mindretallstyrets offisielle rasepolitikk gjennom nesten femti år, hvor det hvite mindretallet undertrykket det svarte flertallet. Samtidig er Sør-Afrika kjent for å løse enkelte av disse problemene. Nelson Mandelas pragmatiske holdning bidro til å avslutte apartheid på en fredelig måte.

Naturgeografi

Drakensberg-fjellene, i nordøst

Namaqualand, i nordvest

Fra kystområdene i iMpuma-Koloni

Utdypende artikkel: Sør-Afrikas geografi

Republikken Sør-Afrika omfatter store geografiske områder i det sørlige Afrika, med en over 2500 kilometer lang kystlinje som fra det sørligste punktet Kapp Agulhas strekker seg nordover langs Det indiske hav i øst og Atlanterhavet i vest. Sør-Afrika har et areal på 1 219 912 km².

Hele innlandet ligger på mellom 900 og 2000 moh., og kalles Highveld. Innlandet er stort sett tørt, og går fra ørken til semiørken. Langs kysten utenfor innlandet ligger nesten uavbrutte fjellkjeder. Høyest er disse i øst ved Drakensberg-platået som går fra iMpumalanga i nordøst ned mot sørspissen av Lesotho. Høyeste topp er Thabana Ntlenyana på 3482 moh., som ligger inne i Lesotho. Høyeste topp på sørafrikansk side er Njesuthi på 3446 moh.

Langs kysten utenfor denne fjellkjeden går en smal stripe med land som kalles Groot Randkant (afrikaans for Store Randkanten). Østkysten er svært frodig og mottar nok av regn. I nordøst er landet subtropisk. Vestkysten består stort sett av ørken og strekker seg oppover mot Namibia og Namibørkenen. Sør-Afrika har ingen naturlige innsjøer. De fleste elvene går fra Drakensberg-fjellene, den lengste av disse Oranje på 1860 km renner ut i Atlanteren i vest, der den utgjør grensen mellom Namibia og Sør-Afrika. Den nest lengste elven er Limpopo på ca. 1600 km. Den renner fra vest til øst, utgjør en stund grensen mellom Sør-Afrika og Zimbabwe før den renner ut i Det indiske hav i Mosambik.

Tilhørende Sør-Afrikas territorium er også en liten semiarktisk øygruppe i Sørishavet, Prince Edwardøyene, bestående av Marion (290 km²) og den egentlige Prince Edward Island (45 km²).

Klima

Klimaet er halvtørt i størstedelen av landet, men subtropisk langs østkysten. Iblant forekommer lengre tørkeperioder.

Mangel på store elver og innsjøer gjør at man må begrense anvendelsen av ferskvannet, og man har problemer med å få vannet til å strekke til. Alt vann i de store byene i Gauteng importeres for eksempel fra Lesotho, mange hundre kilometer unna. Andre miljøproblemer er vann- og luftforurensning og jorderosjon. 93 % av elektrisiteten fremstilles av fossilt brensel, 6 % av kjernekraft og 1 % av vannkraft.

Demografi

Kart som viser befolkningstettheten i Sør-Afrika

  <1 /km²

  1–3 /km²

  3–10 /km²

  10–30 /km²

  30–100 /km²

  100–300 /km²

  300–1000 /km²

  1000–3000 /km²

  >3000 /km²

De mange migrasjonene som formet den moderne Regnbuenasjonen

I 2011 hadde Sør-Afrika en befolkning på 51 770 560 personer. Det er en økning fra forrige telling i 2001 som var på 44 819 778 mennesker.

Folkegrupper

Apartheidstaten kategoriserte befolkningen i fire forskjellige rasegrupper, hvite, svarte, fargede og indere, og i mange år var det strenge restriksjoner på kontakt mellom dem. Disse gruppene har videre forholdt seg forholdsvis homogene, og skillelinjene er til dels både språklige, etniske og kulturelle. Om enn kategoriene dekker over store interne motsetninger, er de dermed fortsatt en målestokk som folk definerer seg i forhold til. Folketellingen i 2011 viste at av landets innbyggere definerte 41 000 938 seg som svarte, 4 615 401 som fargede, 4 586 838 som hvite og 1 286 930 som indiske eller asiatiske. Utover dette definerer 280 454 seg ikke inn i noen av disse kategoriene. De prosentvise forholdene mellom gruppene endrer seg ganske fort. Kategorien svarte er eksempelvis i sterk vekst med en utpreget ung befolkning, mens den hvite andelen stadig minker grunnet lave fødselsrater og emigrasjon.

Kategorien svarte er den største og politisk dominerende befolkningsgruppen i dagens Sør-Afrika. Denne gruppen består av mange forskjellige bantutalende språkgrupper. Noen av disse er svært opptatt av sin etniske bakgrunn, andre er mer urbaniserte og opptatt av en felles sørafrikansk identitet. De største etniske gruppene her er zulu- og xhosa-folkene.

Kategorien hvite kan deles inn i to hovedgrupper: afrikaans- og engelsk-talende. Disse nedstammer hovedsakelig fra to forskjellige innvandringsbølger til landet, den første i den nederlandske koloniepoken, den andre i den britiske. Innvandring fra andre europeiske land har foregått i mindre grad de siste 400 årene. I denne gruppen er også en andel norske immigranter.

Kategorien fargede er en blanding av flere forskjellige etniske grupper. Felles for dem er at de stort sett er etterkommere etter slaver fra den nederlandske koloniepoken. Dermed er de også stort sett afrikaans-talende, og dominerer de delene av landet som kolonien dekket, særlig Cape Town og Wes-Kaap. En etnisk hovedkomponent i denne gruppen er khoisan, rester etter de opprinnelige folkegruppene som bodde i Sør-Afrika før både bantutalende og hvite: khoikhoi og buskmennene eller san. En annen gruppe er kappmalayene (Cape Malays), som er etterkommere etter slaver tatt hovedsakelig fra Java i Indonesia. De har bevart sin islamske tro og har en egen kultur som har sitt sentrum i det malayiske kvartalet i Cape Town.

Kategorien indisk stammer i stor grad fra en indisk innvandringsbølge på slutten av 1800-tallet. Disse er særlig dominerende i områder rundt Durban og i iKwaZulu-Natali, og også rundt Johannesburg. Den indiske befolkningen i Sør-Afrika er en av de største indiske befolkningsgruppene i verden, utenfor India. Det er også betydelige grupper av kinesiske (ca. 100 000 personer) og vietnamesiske sørafrikanere (ca. 50 000 personer). I 2008 avgjorde Pretoria Høyesterett at kinesiske sørafrikanere som ankom landet før 1994, skulle bli regnet som fargede. Dette gjelder rundt 12 000–15 000 etnisk kinesiske innbyggere som ankom før 1994, ca. 3–5 % av den totale kinesiske befolkningen i landet, og som et resultat av denne klassifiseringen vil disse falle inn under regjeringens BEE-politikk.

Det er en større flyktning- og asylsøkergruppe i landet. Ifølge World Refugee Survey 2008 gjaldt dette rundt 144 700 i 2007. De største gruppene er folk fra Zimbabwe (48 400), Den demokratiske republikk Kongo (24 800) og Somalia (12 900). Disse er for det meste bosatt i Johannesburg, Pretoria, Durban, Cape Town og Port Elizabeth.

Språk

Kart som viser dominerende sørafrikanske språkgrupper

  Zulu (22,7 %)

  Xhosa (16,0 %)

  Afrikaans (13,5 %)

  Engelsk (9,6 %)

  Nordsotho (9,1 %)

  Setswana (8,0 %)

  Sørsotho (7,6 %)

  Tsonga (4,5 %)

  Svati (2,5 %)

  Venda (2,4 %)

  Sør-ndebele (2,1 %)

  Ingen dominerende

Sør-Afrika har tolv offisielle språk. Afrikaans og engelsk var de to språkene som var anerkjent av apartheidstaten, og i tillegg kommer zulu, xhosa, nordsotho, setswana (som man også snakker i Botswana), sørsotho (som også snakkes i Lesotho), tsonga (som også snakkes i Mosambik), svati (som man også snakker i Eswatini), venda, sør-ndebele og sørafrikansk tegnspråk. Av talespråkene tilhører afrikaans og engelsk den indoeuropeiske språkfamilien, mens resten er bantuspråk. I praksis fungerer engelsk som viktigste administrative språk, supplert med et av de andre språkene, avhengig av hvilken sammenheng eller landsdel man befinner seg i. De fleste innbyggerne i landet er dermed tospråklige, og lærer både engelsk og et morsmål på skolen. De tre største språkgruppene er zulu, xhosa og afrikaans. Engelsken som snakkes i Sør-Afrika, blir omtalt som sørafrikansk engelsk.

Sør-Afrika har også en rekke «semi-offisielle» språk som også har en særegen stilling i grunnloven. Herav er de viktigste forskjellige khoisan-språk; en rekke asiatiske språk som brukes for eksempel av Sør-Afrikas store indiske minoritet: urdu, hindi, tamil, arabisk og også en rekke europeiske språk som portugisisk, tysk og gresk. Hebraisk er også med i denne gruppen.

Ved siden av de offisielle og de halvoffisielle språkene har Sør-Afrika en rekke kreol- og blandingsspråk. I Soweto/Johannesburg snakkes det for eksempel et språk som ofte går under navnet isiCamtho eller tsotsitaal, og som er dominert av en forenklet zulu og xhosa, ispedd en rekke uttrykk og talemåter fra afrikaans og engelsk. Dette språket er ikke bare livskraftig, men dominerende innen populærkulturen; musikk, filmer og ikke minst i Sør-Afrikas mange såpeoperaer på TV. Et annet kreolspråk er det såkalte fanegalo, som først og fremst er i bruk i gruvene. Dette er en kombinasjon av sørafrikanske bantuspråk, blandet opp med afrikaans, portugisisk og også til dels swahili. Fanegalo er også i bruk i andre land i det sørlige Afrika, for eksempel i gruvesamfunnene i Zambia.

Religion

Ifølge folketellingen i 2001 utgjorde kristne 79,7 % av befolkningen. Dette inkluderer medlemmer av Zion Christian Church 11,1 %, pinsevenner 8,2 %, romersk-katolske 7,1 %, metodister 6,8 %, nederlandske reformerte 6,7 %, den anglikanske kirke 3,8 %, og andre kristne 36 %. Islam utgjorde 1,5 % av befolkningen, hinduisme om lag 1,3 %, og jødedommen 0,2 %. 15,1 % hadde ingen religiøs tilknytning, 2,3 % tilhørte andre religioner og 1,4 % var uspesifiserte.

African Indigenous-kirkene er den største av de kristne gruppene. Man antar at mange av de personene som ikke oppga noen tilknytning til noen organisert religion, faller inn under tradisjonelle afrikanske religioner (TAR). Mange har en synkretistisk religionsutøvelse påvirket av kristne dogmer og TAR.

Det er ingen bevis for at islam var kjent for zuluene, swaziene eller xhosaene på østkysten før kolonitiden. Mange sørafrikanske muslimer blir beskrevet som fargede, spesielt gruppen av Kappmalayene i provinsen Wes-Kaap. Andre er beskrevet som indere, eksempelvis i iKwaZulu-Natali, blant annet når forfedre kom som handelsmenn fra Sør-Asia. Det anslås at islam er den raskest voksende religionen, [108] med seksdoblet antall svarte muslimer fra 12000 i 1991 til 74700 i 2004.

Hinduismen dateres tilbake til den britiske kolonitiden primært, men senere bølger med innvandrere fra India har bidratt til en betydelig hinduistisk befolkning. De fleste hinduer er etnisk sørasiatiske, men det er mange som kommer fra blandet rase, samt mange regner også med at innsatsen til hinduistiske misjonærer som ISKCON har gitt utslag. Andre religioner i mindre tall er sikhismen, jainisme og bahai.

Historie

Utdypende artikkel: Sør-Afrikas historie

Sør-Afrika har en svært sammensatt, komplisert og blodig historie, preget av forskjellige folkegruppers migrasjoner og en derav følgende kamp for plass og økonomiske ressurser mellom ulike etniske og kulturelle grupper.

Førhistorisk tid

Noen av de eldste arkeologiske sporene i verden har blitt funnet i Sør-Afrika. Beinrester etter Australopithecus Africanus er rundt 2,5 millioner år gamle. Spor etter Homo sapiens er datert tilbake til 100 000 f.Kr. San-folket (tidligere kalt buskmenn) er den eldste fortsatt eksisterende folkegruppen i Sør-Afrika. San-folket var et jeger-samler-folk. Spor etter dem i form av hulemalerier er funnet over hele landet, de eldste datert tilbake til 20 000 år f.Kr. Noen få san holder fortsatt til i Kalahari-ørkenen. Senere skilte khoikhoi-folket (nedsettende kalt «hottentotter») seg ut fra san. Khoikhoi-folket var pastauralister, og holdt til i området rundt nåværende Cape Town og i Cape. De ble nesten utryddet av europeerne, men restene av dem ble inkorporert i den såkalte «fargede» befolkningen. Et ofte brukt fellesnavn for disse to folkegruppene er khoisan.

Bantu-talende folkegrupper kom inn i Sør-Afrika nordfra ca. 500 år e.Kr. Bantuene var jernalderfolk som drev med kvegdrift og jordbruk, de var til å begynne med nomadiske, men slo seg etter hvert ned. En sivilisasjons-topp oppsto ved Mapungubwe, helt nord i Sør-Afrika rundt 1300 e.Kr. hvor man har gjort funn av både ganske avanserte arkitektoniske strukturer, kinesiske handelsgjenstander og penger. Mest kjent er en forgylt neshornsfigur. Mapunguwe-sivilisasjonen flyttet seg senere opp til Great Zimbabwe. Bantufolkene migrerte i flere puljer, og etter hvert befolket de store deler av Sør-Afrika. Den sist ankommende gruppen, nguni-gruppen, som også innbefatter zulu- og xhosa-folket kom helt ned mot Fish River, hvor de etter hvert traff på europeere på vei østover.

Kolonitid

Jan van Riebeeck ankommer Kapp det gode håp. Maleri av Charles Davidson Bell.

Sør-Afrikas moderne historie startet i 1652, da det nederlandske ostindia-kompaniet grunnla en forsyningsstasjon for skip som dro mellom Europa og Asia ved Kapp det gode håp. Stasjonen utviklet seg snart til byen Kappstaden eller Cape Town, og ekspanderte, og ble til Kappkolonien, som strakk seg lenger og lenger østover i landet. Khoi- og san-folkene ble raskt enten utryddet eller assimilert blant europeernes slaver, som stort sett ble importert fra de asiatiske koloniene. Rundt 1700 rakk koloniene helt frem til Fish River, hvor de traff på bantutalende xhosaer på vei sørover. Krig om land og kveg oppsto, og varte i hvert fall de neste hundre årene. Da Storbritannia besatte Kappkolonien i 1806, oppsto det uro mellom administrasjonen og de nederlandske settlerne (etter hvert kalt boere). Da England i 1833 forbød slaveri i sine kolonier, så boerne dette som en fornærmelse mot en gudegitt orden, store grupper av boerne migrerte derfor nordover gjennom ørkenen på jakt etter bedre land og for å grunnlegge en egen republikk. Denne utvandringen har siden blitt legendarisk i boernes nasjonsbyggingsprosjekt under betegnelsen det store trekket. Den mest kjente av boerrepublikkene var Transvaal eller de Zuid-Afrikaansche Republiek. Boerne traff på flere bantutalende folkegrupper, og konflikten mellom hvit og svart fortsatte.

Oppdagelsen av diamanter (1867) og gull (1886) i boerrepublikkene skapte velstand, og førte til massiv emigrasjon fra Europa, også nordmenn dro til Sør-Afrika. Men rikdommen førte også til splid mellom boerne og de nye settlerne samtidig som britene gjorde flere forsøk på å annektere landet. Det hele kulminerte i to kriger: Transvaalkrigen, også kalt 1. boerkrig 1880–1881, hvor boerne beholdt retten til å styre i Transvaal. Den store boerkrigen 1899–1902 tapte imidlertid boerne. I årene etter den siste boerkrigen kom det til en gradvis forsoning mellom briter og boere, og i 1910 ble Unionen Sør-Afrika dannet som et selvstyrende dominion i Det britiske samveldet. Dette forbedret imidlertid ikke forholdene for de svarte, som stadig ble mer undertrykket. I 1913 ble den såkalte landact innført, som forbød svarte jordeierskap utenfor noen små reservater. Disse reservatene ble under apartheidstaten gjort autonome, til såkalte bantustaner.

Norsk innvandring og misjonsvirksomhet

Marburg-settlementet var en av de få norske bosettingene i Sør-Afrika. De var 34 norske familier, hovedsakelig fra Ålesund og Sunnmøre, som i 1882 bosatte seg på tildelt jord i den britiske Natal-kolonien. Dette skal ha vært den første norske kolonien utenfor Amerika, og det eneste vellykkede skandinaviske bosettingsopplegget i Sør-Afrika.

Hans Schreuder innledet norsk misjonsvirksomhet i 1844 i Natal. Han fikk i 1850 slippe inn i Zululand og innledet misjonsarbeid der. Schreuder drev kartla zuluspråket og ga ut en grammatikk, og en ordbok med oversettelse mellom norsk og zulu. Han skrev også salmer på zulu. Nils Astrup overtok da Schreuder døde. Dette var en av de få stedene der de norske misjonærene bosatte i landet.

Etter 1910 kom mange norske hvalfangere til Sør-Afrika, særlig havnbyen Durban, og på denne tiden ble det registrert 1600 norskfødte. Durban og omland er fortsatt det området med flest norskættede i Afrika. Den norske skolen i Durban ble avviklet i 1939 på grunn av mangel på elever (nye generasjoner var assimilert). De fleste norske og norskættede i Natal giftet seg med briter, sjelden med boere. Den radikale britiske forfatteren William Plomer angrep i romanen Turbott Wolfe nordmennene i Natal og Zululand, presten Schreuder og Astrup kom heldigst ut.

I Knysna hadde familien Thesen slått seg ned i 1869 og satte med sin forretningsvirksomhet preg på byen. Arnt Leonard Thesen var Francis William Reitz' svigerfar. F.W. Reitz var en av de sentrale boer-politikerne i Oranjefristaten og i forbindelse med boerkrigen.

Apartheid-staten (1948–1990)

Postkontor for «ikke-europeiske», i Pretoria

Se også: Apartheid

Etter at det boer-dominerte Nasjonalistpartiet tok regjeringsmakten i 1948 ble diskrimineringen av svarte og andre ikke-hvite systematisert og forsterket gjennom den såkalte apartheid-politikken, som i praksis innebar at den svarte majoriteten ble ekskludert fra alle politiske og økonomiske rettigheter. I 1961 ble Sør-Afrika republikk etter en folkeavstemning blant landets hvite innbyggere. De fleste svarte opposisjonspartier, blant andre ANC og PAC, ble forbudt på begynnelsen av 1960-tallet og flesteparten av lederne deres fengslet. ANC og tilsvarende partier flyttet hovedkvarterene sine ut av landet. Heretter fulgte et tiår hvor all motstand mot regimet lå nede. På 70-tallet kom en ny og mye mer militant generasjon av apartheidmotstandere. Denne bevegelsen var ledet av den unge aktivisten Steve Biko, som ble drept av politiet i 1977. 16. juni 1976 startet et massivt opprør blant skolebarn i Johannesburg-townshipen Soweto. Dette innledet stadig eskalerende protestbølger, unntakstilstand og vold inntil Nelson Mandela kom til makten i 1994.

Sør-Afrika hadde fra 1970-tallet og framover et fåtall egenkonstruerte kjernefysiske våpen, men ødela dem frivillig og ratifiserte ikke-spredningsavtalen i 1991. Sør-Afrika er det eneste landet som har utviklet kjernefysiske våpen og i ettertid gitt avkall på dem.

Slutten på apartheid (1990–1994)

Nelson Mandela var Sør-Afrikas ledende forkjemper mot apartheid-systemet. Han ble landets første svarte president i 1994.

Krefter i den hvite mindretallsregjeringen begynte å innse i løpet av 80-tallet at apartheid måtte oppgis på sikt. Dette førte bl.a. til kontakter mellom Mandela og National Intelligence Service (NIS) fra 1985. I august 1989 trakk landets president Pieter Willem Botha seg, og Frederik Willem de Klerk, som hadde blitt leder av partiet i februar, tok over. Etter økende press både innenlands og utenlands legaliserte F. W. de Klerk og den hvite regjeringen 2. februar 1990 de svarte opposisjonspartiene og friga fengslede politiske fanger. Dermed ble ANC, SACP, PAC, IFP og 31 andre organisasjoner lovlige. De Klerk argumenterte for at slike tiltak var nødvendige for at man kunne begynne med forhandlinger, som han anså som nøkkelen til fred. Nelson Mandela ble løslatt 11. februar 1990 fra Pollsmoor Prison i Paarl i en alder av 71, og holdt en tale til mange tusen tilhengere der han proklamerte at kampen mot apartheid måtte intensiveres og ikke ville bli enkel. Mandelas løslatelse ble sendt direkte på TV og radio over hele verden og ble ansett som vendepunktet i landets historie.

Forhandlingenen mellom alle partier for å forberede det første frie valget fant sted mellom desember 1992 og november 1993 med NP og ANC som hovedaktører. Ulike løsninger for overgangen til flertallsstyre ble diskutert, der De Klerk favoriserte en løsning med en koalisjonsregjering mellom NP og ANC i fem år før fullt demokrati, mens Mandela krevde en direkte overgang til demokratisk styre etter prinsippet én person én stemme. Den skjøre tilliten mellom partene og mellom De Klerk og Mandela ble hele tiden satt på prøve særlig gjennom terroraksjoner fra høyreorienterte hvite organisasjoner, men også væpnete aksjoner fra politiet. Volden fortsatte helt fram til noen dager før valget 26. april 1994, og så mange som 14 000 antas å ha blitt drept mellom 1990 og 1994, flere personer enn som ble drept under det hvite styret.

I løpet av de fire dagene valglokalene var åpne, gikk over 19 millioner sørafrikanere til stemmeurnene. Dette tilsvarte rundt 91 % av alle stemmeberettigede. ANC vant valget med 62,6 % av stemmene, Nationalistpartiet ble nest størst med 20,4 %. For å kunne endre lover og regler uten støtte ville de trengt 66 % av stemmene. Nelson Mandela ble landets første svarte president 9. mai 1994, De Klerk ble en av to visepresidenter, og apartheidregimet var offisielt over. Landet fikk også ny grunnlov, nytt flagg og ny provinsinndeling.

Dagens Sør-Afrika (1994–)

Mandela trakk seg som president i 1999, og Thabo Mbeki ble innsatt som president, et embete han beholdt til september 2008, da han ble tvunget til å gå av til fordel for overgangspresident (Kgalema Motlanthe). Han ble satt inn i påvente av neste valg, som ble gjennomført i april 2009. Jacob Zuma var på den tiden allerede partileder for ANC og designert presidentkandidat, og ble så valgt inn under parlamentsvalget i 2009.

Politikk og administrasjon

Parlamentsbygningen i Cape Town

Foto: Janek Szymanowski

Utdypende artikkel: Sør-Afrikas politiske system

Sør-Afrika er det eneste landet i verden som styres fra tre hovedsteder: I byen Cape Town ligger parlamentet og dermed den lovgivende makt, i Pretoria holder regjeringen til og dermed den utøvende makt, og i Bloemfontein ligger høyesterett og dermed den dømmende makt. Dette bildet har imidlertid blitt forskjøvet de siste årene, da en ny høyesterett som kun tar seg av grunnlovsspørsmål, den såkalte konstitusjonelle rett (Constitutional Court), har fått sete i enda en by, Johannesburg.

Sør-Afrikas grunnlov ble vedtatt av Sør-Afrikas parlament og undertegnet av president Nelson Mandela den 4. desember 1996. I to år før dette gjaldt en overgangsgrunnlov vedtatt i forhandlingene som førte fram til valget i 1994. Grunnloven regnes internasjonalt som svært liberal og inneholder blant annet en omfattende menneskerettighetserklæring som skal hindre diskriminering og overgrep.

Statsoverhode og regjering

Sør-Afrikas regjering har sete i Union Buildings, Pretoria. Landets president er på samme tid regjeringssjef og statsoverhode og velges av parlamentet. Grunnloven forhindrer en president å sitte mer enn to perioder.

Parlament

Sør-Afrika har et tokamret parlament som møtes hver sommer, fra oktober til mars. National Council of Provinces er et slags overhus, og består av 90 medlemmer, uavhengig av folketall har hver provins ti representanter hver. Nasjonalforsamlingen (National Assembly) er underhuset. Medlemmene teller mellom 350 og 400 medlemmer, og disse velges proporsjonalt ut fra befolkningen, halvparten nasjonalt og halvparten fra provinsielle lister. Valg holdes hvert femte år samtidig for hvert kammer. Lederen av majoritetspartiet er også landets president.

Politiske partier

Sør-Afrikas politikk domineres i dag av ANC, som har ledet frigjøringskampen og har ved alle fire valgene siden 1994 hatt resultater rundt 2/3-dels flertall. Ved valget i mai 2009 fikk den 65,9 % av stemmene i Nasjonalforsamlingen, to plasser mindre enn 2/3-dels flertall som ville gi makt til å endre grunnloven alene. ANC er i dag i praksis et veldig liberalt parti, men er også preget av en retorikk og arv fra antiapartheid-kampen da partiet lente seg mer i en sosialistisk retning. Det største opposisjonspartiet i dag er det liberale Democratic Alliance (DA), som har klart å få omtrent halvparten av stemmene som ikke går til ANC, altså 16,7 % ved valget i 2009. Partiet har mest støtte i den hvite og «fargede» delen av befolkningen og har dermed også sitt tyngdepunkt i provinsen Wes-Kaap. Denne delstaten er den eneste som ikke ledes av ANC. DAs profilerte formann Helen Zille er førsteminister her.

Congress of the People (COPE) ble grunnlagt i 2008 av utbrytere fra ANC. ANCs interne behandling av overgangen fra president Mbeki til Zuma og stadige korrupsjonssaker ga grunnlag til det. Som nystartet parti ble den tredje størst med 7,4 %. Deretter kommer zulupartiet Inkatha Freedom Party som har mistet mye av sin betydning over de siste 15 år, også i sitt opprinnelige hovedområde iKwaZulu-Natali. Den oppnådde 4,55 % i mai 2009. Independent Democrats, United Democratic Movement og Freedom Front Plus og African Christian Democratic Party har alle fått under 1 % av stemmene og har dermed ingen stor betydning. Ytterlige fem partier har tilsammen fått seks seter i Nasjonalforsamlingen. Boerregimets Nasjonalistpartiet har blitt del av ANC.

Administrativ inndeling

Utdypende artikkel: Sør-Afrikas provinser

Sør-Afrika har ni provinser. Disse ble etablert ved apartheidstatens fall i 1994. Før 1994 hadde Sør-Afrika fire provinser og en mengde mer eller mindre autonome reservater for svarte, såkalte bantustaner.

De ni provinsene er igjen er inndelt i 52 distrikter (6 metropoliske og 46 distrikts-kommuner), der distriktskommunene enda en gang er inndelt i 231 lokale kommuner.

Sør-Afrikas ni provinser

Nr.	Provins	Tidligere bantustan og/eller provins	Hovedstad	Areal (km²)	Befolkning (2001)
1	Wes-⁠Kaap	Kapp-provinsen	Cape Town	129 370	4 524 335
2	Noord-⁠Kaap	Kapp-provinsen	Kimberley	361 830	822 726
3	iMpuma-⁠Koloni	Kapp-provinsen, Transkei, Ciskei	Bhisho	169 580	6 436 761
4	iKwaZulu-⁠Natali	Natal, KwaZulu	Pietermaritzburg	92 100	9 426 018
5	Freistata	Oranjefristaten, QwaQwa, Bophuthatswana	Bloemfontein	129 480	2 706 776
6	Bokone Bophirima	Transvaal, Kapp-provinsen, Bophuthatswana	Mahikeng	116 320	3 669 349
7	Gauteng	Transvaal, Bophuthatswana	Johannesburg	17 010	8 837 172
8	iMpumalanga	Transvaal, KwaNdebele, KaNgwane, Bophuthatswana, Lebowa	Mbombela	79 490	3 122 994
9	Limpopo	Transvaal, Venda, Lebowa, Gazankulu	Polokwane	123 900	5 273 637

Næringsliv

Sør-Afrika er et mellominntektsland med rike naturressurser, velutviklet økonomi, lovgivning, kommunikasjonssektor, energiforsyning og transportsektor. Den sørafrikanske finanssektoren er velutviklet og børsen er den viktigste i Afrika, infrastrukturen i landet er moderne. Landets jevne økonomiske vekst har ført til økende behov for elekrisitet, mens kraftverkskapasiteten ikke har vært økt. Det har ført til en elektisitetskrise som fører til planlagte og uplanlagte brudd i strømforsyningen over store deler av landet. Landets økonomiske sentrum er Gauteng-provinsen med Johannesburg. Her bor 20 % av landets befolkning som står for en tredjedel av landets verdiskapning, noe som tilsvarer ca. 10 % av Afrikas totale verdiskapning.

Naturressurser

Gruvedrift er viktig for Sør-Afrikas økonomi. Sør-Afrika har gode mineralressurser, og gruvedriftindustrien gir mer arbeid enn noen annen sektor. Her er Two Rivers Mine i Steelport i Limpopo.

Økonomiens viktigste gren er fortsatt gruvedrift til utvinning av naturressursene. Landet har betydelige andeler av noen av verdens viktigste mineraler. Det er anslått at det har 88 % av all platina på jorden, 80 % av all mangan, 72 % av krom, 40 % av gull og 45 % av vanadium (2007). Landet er en av de ledende produsenter av edelmetaller som gull og platina, dessuten andre metaller og kull. Sør-Afrika er verdens fjerde største produsent av diamanter. Den var i 2007 verdens største produsent for aluminium-silikat, platina, vanadium og vermikulitt og andre største produsent for gull, mangan, titanium og zirkonium. Gruvedriftsektoren er fortsatt landets største arbeidsgiver med 460 000 direkte ansatte og ytterlige 400 000 ansatte i avhenigige bedrifter.

Fattigdom

Inntekter og formue er svært ulikt fordelt i Sør-Afrika. Sammen med blant annet Brasil og India har Sør-Afrika en av de største forskjellene mellom rik og fattig, ifølge UNDP (se også Demografi). Store deler av befolkningen lever under FNs fattigdomsgrense, og arbeidsledigheten ligger på rundt 30 %. De fattige kommer nesten utelukkende fra de fargede og svarte befolkningsdelene som følge forfordeling av disse gruppene under apartheidstiden. Den høye andelen med hiv-infiserte(aids)syke har vært en tilleggsbelastning for landet i form av uførhet og behandlingskostnader. For å bedre svarte og fargedes vilkår fører regjeringen en politikk under navnet «Black Economic Empowerment» som gjør det enklere for disse å få utdannelse og arbeid. Politikken pålegger høyskoler og bedrifter å kvotere inn fargede etter et poengsystem.

Norges bistand

Norge har gitt bistand til den sørafrikanske økonomien siden 1994. I 2006 var Norges økonomiske bistand 90 millioner kroner.

Nøkkeltall

Økonomiske nøkkeltall	Verdi	% av BNP	År, kilde
BNP	255,0 mrd US$		2006, Verdensbanken
BNP (vekst)	5,0 %		Q3 2007, The Economist nov 2007
Industriprod	5,1 %		Q3 2007, The Economist nov 2007
Konsumpriser	7,2 %		Q3 2007, The Economist nov 2007
Renter 3 mnd	10,80 %		Q3 2007, The Economist nov 2007
Børsindeks 1. jan-7. mai 2008	+10,1 %		The Economist mai 2008
Arbeidsløshet	25,5 %		Q3 2007, The Economist nov 2007
Handelsbalanse 12 mnd	–11,0 mrd $		Sep 2007, The Economist nov 2007
Betalingsbalanse 12 mnd	–17,4 mrd $	–6,3 %	Q2 2007, The Economist nov 2007
Utviklingshjelp	0,70 mrd US$		2005, UNDP Database
Budsjettbalanse		0,5 %	2007, The Economist nov 2007
BNP/innb 2009 (IMF)	16 700 US$		2009, IMF

Samfunn

Kalender og helligdager

Nasjonaldag: Frihetsdagen 27. april og 31. mai

Forskning

Mark Shuttleworth, første afrikaner i rommet

Flere viktige vitenskapelige og teknologiske bidrag har sin opprinnelse fra Sør-Afrika. Den første menneske-til-menneske-hjertetransplantasjonen ble utført av hjertekirurgen Christiaan Barnard ved Groote Schuur Hospital i desember 1967. Max Theiler utviklet en vaksine mot gulfeber, Allan McLeod Cormack var en pioneer innen computertomografi (CT), og Aaron Klug utviklet krystallografiske elektronmikroskopteknologi. Disse fremstegene ble alle anerkjent ved nobelpriser. Sydney Brenner var den som sist mottok denne, i 2002, for hans pioneerarbeid innen molekylær biologi.

Mark Shuttleworth grunnla et tidlig internettsikkerhetsselskap, Thawte, som så ble kjøpt ut av det verdensledende VeriSign. Han er senere kjent som grunnlegger av Linux-varianten Ubuntu. Til tross for regjeringens arbeid for å oppmuntre til entreprenørskap innen bioteknologi, IT og andre høyteknologiske felt, har ingen banebrytende selskaper blitt grunnlagt i Sør-Afrika. Imidlertid er det et uttrykt mål fra regjeringens side at økonomien baseres mer på avansert teknologi, ettersom man har innsett at sørafrikanere ikke kan konkurrere med selskaper i Det fjerne østen innen produsering, og heller ikke kan basere seg på mineralinntekter i det uendelige.

Sør-Afrika har dyrket frem et spirende astronomifellesskap. Southern African Large Telescope, det største optiske teleskopet på den sørlige halvkule, er plassert her. Sør-Afrika holder med på bygningen av Karoo Array Telescope, som en del av Square Kilometer Array-prosjektet (SKA), hvor Sør-Afrika er finalist sammen Australia for å bli vert for prosjektet.

Utdanning

Analfabetisme: I 2003 var 17,6 % av den voksne befolkningen (15 år og eldre) analfabeter.

Kriminalitet

Kriminalitet er et stort problem i Sør-Afrika. Ifølge FN-statistikk for tidsrommet 1998-2002 ligger Sør-Afrika på annen plass internasjonalt i kategoriene overfall og voldtekt. Kriminalitet har ført til at den rikere delen av befolkningen i stor grad har flyttet inn i egne boligfelt beskyttet av elektriske gjerder og bom-kontrollerte innganger. Kriminalitet nevnes også svært ofte som motivasjon for fraflytting blant sørafrikanske emigranter. Turismen blir også helt klart negativt berørt av kriminaliteten i landet.

Metropoliske områder og største byer

Johannesburg

Cape Town

Største metropoliske områder i Sør-Afrika

Kode	Rangering	By	Befolkning	Provins	Årlig vekstrate
GP	-	Gauteng	20 000 000	Gauteng	2,47 %
JHB	1	Johannesburg	8 837 000	Gauteng	2,47 %
CPT	2	Cape Town	3 653 000	Wes-Kaap	1,43 %
ETH	3	Durban	3 192 000	iKwaZulu-Natali	1,36 %
EKU	4	Germiston	2 724 229	Gauteng	1,36 %
TSH	5	Pretoria	2 450 000	Gauteng	1,41 %
NMA	6	Port Elizabeth	1 572 000	iMpuma-Koloni	0,41 %
JHB	7	Vereeniging	1 074 000	Gauteng	0,41 %
EC125	8	East London	958 000	iMpuma-Koloni	0,32 %
FS172	9	Bloemfontein	752 906	Freistata	0,21 %
GT421	10	Vanderbijlpark	650 867	Gauteng	0,13 %

Oppføring på UNESCOs liste

Verdensarvsteder

Oppføringer på UNESCOs verdensarvliste (World Heritage List), verdens kultur- og naturarvsteder.

• Menneskehetens vugge – funnsteder for fossile hominider
• iSimangaliso våtmarksområde – brakkvannsområde med flodhest, fugler, fisk
• Robben Island – fengsel
• uKhahlamba / Drakensberg nasjonalpark – alpin flora, landskapsvern
• Mapungubwes kulturlandskap
• Cape floraregions botaniske verneområder
• Vredefort-krateret – meteoritt
• Richtersveld – landskapsvern, endemisk flora
• Khomanifolkets kulturlandskap
• Barberton Makhonjwa fjellene

Litteratur

• Afrika. Oslo: Schibsted. 1979. s. 75. ISBN 8251607450. 
• Tore Linné Eriksen (2016). Sør-Afrikas historie - Førkoloniale samfunn, apartheid og frigjøring. Oslo: Faktum. ISBN 8254002312. 
• Lundstøl, Sigrun Riedel (1995). Land i Afrika. Oslo: Faktum. s. 84. ISBN 8254002312. 

Eksterne lenker

• Sør-Afrikas nasjonalsang
• Sør-Afrika på www.afrika.no En samleside over informasjon om Sør-Afrika på www.afrika.no, Fellesrådet for Afrika.
• Index on Africa – Lenkesamling for Sør-Afrika En stor lenkesamling for nettsider om Sør-Afrika på Index on Africa, Fellesrådet for Afrika.
• (no) Statistikk og andre data om Sør-Afrika i FN-sambandets nettsted Globalis.no